Fagbevegelsen fram til andre halvdel av 1980-tallet.
Framveksten av ukrainsk fagbevegelse henger tett sammen med at deler av ukrainsk territorium har vært kontrollert av ulike stormakter som Polen, Østerrike-Ungarn, Russland og Sovjetunionen. I den delen av ukrainsk territorium som var kontrollert av Østerrike-Ungarn på 1800-tallet vokste det gradvis fram en legal fagbevegelse av samme type som i vestlige deler av Europa. En av de første fagforeningene ble etablert i Lviv så tidlig som 1817, og i det europeiske revolusjonsåret 1848 starta den ukrainske fagbevegelsen i denne regionen sin første avis. Den moderne fagbevegelsen møtte sterk motstand fra arbeidskjøpere og lovgivere i alle land der den utvikla seg sammen med de kapitalistiske produksjonsforholda. Forholdene for fagbevegelsen var likevel vanskeligere i Russland enn lenger vest i Europa, og dermed også vanskeligere i den delen av ukrainsk territorium som var kontrollert av Russland enn i den delen som var kontrollert av Østerrike-Ungarn. Det fantes ingen legal fagbevegelse i Russland før 1906. Etter 1917 ble fagbevegelsen i den sovjet-kontrollert delen av Ukraina (i perioden 1945-91 hele Ukraina) etter hvert, og i særlig grad fra og med 1933, i praksis en del av et enhetlig regjeringssystem sammen med kommunistpartiet og staten. Fagforeningsapparatet smelta gradvis sammen med den såkalte nomenklaturen, et direktør-sjikt som har blitt karakterisert som den nye herskerklassen i Sovjetunionen. Den ukrainske fagbevegelsen ble dermed styrt av staten og arbeidskjøperne i større grad enn det som var vanlig i andre deler av Europa.
Fagbevegelsen i det sjølstendige Ukraina
I Gorbatsjovs ‘perestroika’-periode ble det mulig å starte arbeidet med sikte på en fagbevegelse uavhengig av kommunistpartiet og regjeringa. Donbass var sentrum for denne utviklinga. I 1990 ble Føderasjonen av ukrainske fagforeninger (FPU, engelsk akronym FTUU) danna. FPU erklærte seg uavhengig av staten og næringslivs-organisasjonene. Denne hovedorganisasjonen representerte på det tidspunktet 95 % av alle fagorganiserte arbeidere i Ukraina. I 1997 ble det oppretta en ny faglig hovedorganisasjon; Konføderasjonen av frie fagforeninger i Ukraina (KVPU, engelsk akronym CFTU). Den nye hovedorganisasjonen la vekt på uavhengighet fra politiske parti og korrupsjons-interesser, gjennomsiktige aktiviteter basert på demokratiske prinsipp, støtte til ytringsfrihet, og åpenhet for samarbeid og dialog.
I 1996 fikk Ukraina en grunnlov som slår fast innbyggernes rett til å delta i fagforeninger med formål å beskytte arbeidernes sosiale og økonomiske interesser. I 1998 ble streikeretten slått fast ved lov. På denne måten fikk Ukraina en ny type fagbevegelse etter at landet ble sjølstendig. En fagbevegelse som var bedre egna til å forsvare arbeidernes interesser utvikla seg altså parallelt med den nasjonale frigjøringa.
Mye av aktiviteten til fagbevegelsen handler om å sørge for at lovene som beskytter arbeidernes rettigheter blir overholdt. Aksjoner mot forsøk på nedskjæringer i sosiale ordninger, kamp mot korrupsjon og for beskyttelse av demokratiske rettigheter har også stått sentralt.
Dagens situasjon
FTUU er fortsatt den største faglige hovedorganisasjonen i Ukraina, med 5,6 millioner medlemmer. CFTU er en annen viktig hovedorganisasjon. Den samla fagbevegelsen er en vesentlig maktfaktor i samfunnet.
Samtidig er det klart at fagbevegelsen står overfor mange utfordringer. Disse utfordringene skriver seg delvis fra samme type nyliberal økonomisk politikk som vi kjenner fra andre europeiske land, som for eksempel nye former for ansettelsesvilkår som gjør fagorganisering vanskeligere. Et annet problem er at enkelte bedrifter oppretter ‘fagforeninger’ som i praksis er fullstendig kontrollert av bedriftsledelsen.
I tillegg har den russiske invasjonen store konsekvenser for fagforeningsarbeidet. Nye lover for arbeidslivet i forbindelse med den militære unntakstilstanden styrker arbeidskjøpernes stilling overfor de ansatte. Noen kollektive avtaler har blitt satt ut av kraft, og ansatte har blitt sagt opp. Noen arbeidskjøpere prøver å utnytte situasjonen til å sparke fagforeningsaktivister. Fagbevegelsen er også direkte involvert i den militære kampen mot invasjonsstyrkene. De fleste soldatene er arbeidere, og mange av disse er medlemmer i fagforeninger. Fagorganisasjonene støtter sine medlemmer som deltar i forsvaret av landet. Fagbevegelsen driver også et utstrakt humanitært arbeid. De skaffer husly og annen støtte for folk som må flykte fra kamphandlingene. Disse er uten jobb, eller har fått en jobb som er dårligere betalt. Noen fagforeninger driver egne sanatorier. Mange flyktninger trenger hjelp fordi de er deprimerte eller har andre problemer i forbindelse flukt-situasjonen.
Fagforeningene vil møte nye utfordringer når krigen en gang tar slutt. Målet må være en gjenreising av landet som styrker fagbevegelsens rolle i samfunnet. Striden mellom arbeid og kapital vil fortsette også etter krigen.
Kilder:
Kovalenko Ruslan, Mykola Inshyn, Yuliia Hryshyna, Olena Hubska & Viktoriia
Yurovska (2023) History of the origin and development of the trade union movement in
Ukraine, Cogent Arts & Humanities, 10:1, 2173553, DOI: 10.1080/23311983.2023.2173553
The American Economic Review, Vol. 13, No. 4 (Dec., 1923), pp. 618-637 (20 pages)
Artem Tidva, aktivist i Sotsialnyi Ruch (juli 2023)