Hvorfor ønsker vi å støtte en konkret politisk organisasjon i Ukraina? Sett på bakgrunn at Ukrainas forsvarskrig mot den russiske imperialismen, hvor viktigheten av å stå sammen mot aggressoren er helt sentralt for forsvarsevnen, er det nok en del som vil reagere på det å støtte en spesifikk del av motstandsfronten. Men det man ikke må glemme er at selv i en krigssituasjon vil ikke klassemotsetningene opphøre. Noen må til fronten og kjempe, noen blir krigsprofitører og svartebørshaier og de politiske kreftene som alltid ønsker å svekke arbeiderklassens rettigheter tar ikke ferie. Det kan heller ikke sosialister gjøre, selv om første punkt på dagsorden er å stoppe angriperne. Men det går som kjent an å ha to tanker i hodet på en gang.
Kampen etter krigen.
En dag er denne krigen over, på den ene eller andre måten. Uansett vil det ukrainske folk stå overfor nye prøvelser. Den ukrainske staten har dratt på seg en statsgjeld som for øyeblikket (utgangen av første kvartal 2023) er på svimlende 140 milliarder dollar. Denne gjelden gir internasjonal finanskapital et godt utgangspunkt for å kreve omfattende nyliberale reformer med privatisering, innstramming av faglige rettigheter, forverring av sosiale ytelser m.m. Den prosessen er allerede i gang.
Den ukrainske fagbevelsen styrka seg kraftig etter at Ukraina ble selvstendig i 1991. Den ble uavhengig av staten, har mange medlemmer og har organisert mange streiker. I tida etter 2014, og særlig etter eskaleringa av den russiske invasjonen i 2022, har fagbevegelsen likevel opplevd flere tilbakeslag. Et eksempel er innføring av en arbeiderfiendtlig lov i juli 2022. I tider som disse hadde Ukrainas arbeiderklasse trengt å ha en sterk venstreside. Det har de dessverre ikke.
«Den gamle venstresida»
Man kan dele den ukrainske venstresida i to. Den «gamle» venstresida stod sterkest på 1990-tallet, og har deretter gradvis blitt svekka. Det største av disse partiene (Ukrainas kommunistparti) fikk 27 % av representantene i nasjonalforsamlingen i 1998, men fikk for første gang ingen parlamentsmedlemmer ved valget i 2014. Politisk står partiet for nasjonalisering av strategisk viktige industribedrifter, for sosial velferd, men står også for konservativ kulturkamp (dødsstraff, motstander av LHBT-rettigheter, tette bånd til Moskva-patriarkatet i den ortodokse kirka, abortmotstand), og tette økonomiske og politiske bånd til Russland.
Partilederen Symonenko har gitt sin støtte til den russiske invasjonen av Ukraina. Partiet ble forbudt i 2015, og dette forbudet ble forlenga i 2022. Se uttalelse om partiforbud.
«Den nye venstresida»
Den «nye» venstresida omfatter organisasjoner og initiativ som ikke har noen forbindelser til etterfølgerne etter det sovjetiske kommunistpartiet, eller som tydelig har brutt disse forbindelsene. Den «nye» venstresida er svært kritisk til etterfølgerne etter det sovjetiske kommunistpartiet. Denne delen av ukrainsk venstreside består av små organisasjoner som er mindre kjent for folk flest enn den «gamle» venstresida. De første organisasjonene var anarkist-grupper som oppstod i perestrojka-perioden på slutten av 1980-tallet.
Aksjoner mot sosiale forskjeller, for støtte til fagforeninger og protester mot brudd på demokratiske rettigheter, har vært sentrale aktiviteter.
Sotsialnyi Rukh – «Den sosiale bevegelsen»
Sotsialnyi Rukh (SR, på norsk: Den sosiale bevegelsen) er i dag den fremste representanten for den nye venstresida. Politisk sett oppfatter vi SR som en organisasjon med en politisk bredde som store deler av norsk venstreside, med hovedvekt på Rødt og SV men også deler av Ap, vil kjenne seg igjen i. Dette, kombinert med en fornuftig aktivistisk praksis gjør at vi ser SR som et godt utgangspunkt for å bygge opp kontakten og solidariteten med «den nye ukrainske venstresida».
Sotsialnyi Rukh (SR) er en liten organisasjon, men i motsetning til «det gamle venstre» har SR hele veien stått helt klart på den sida som kjemper imot okkupasjonen, både i hverdagen og militært. Dette er nok også bakgrunnen for at SR ikke ble rammet av det samme forbudet som traff mange organisasjoner/partier fra «det gamle venstre», som har vist forståelse for den russiske invasjonen.
Sotsialnyi Rukh har et godt stykke å gå for å bli den organisasjonen venstresida og arbeiderklassen trenger i framtida, men de har et godt utgangspunkt. Venstresida i Norge bør bli med på den utviklinga.
Det er også flere anarkistgrupper i Ukraina som står på rett side i kampen, også i praksis.