Denne samlinga av tekster om den nylig fengsla sosialisten Boris Kagarlitskij fins i svensk språkdrakt (https://marxistarkiv.se/klassiker/kagarlitskij/om_kagarlitskij/om_boris_kagarlitskij.pdf) på nettsida marxistarkiv.se, ei nettside som presenterer seg sjøl som ‘en icke-sekterisk möteplats där de flesta icke-stalinistiska socialister ska kunna medverka’. Innledning til samlinga og kommentarer til Kagarlitskijs artikkel om Krim er skrevet av Martin Dahlberg, drivkraft bak Marxistarkiv.se. Alle tekstene i dette oppslaget er oversatt fra svensk til norsk av nyevenstreukraina.no.

Innhold

Boris Kagarlitskij i historiens lys

Folke Sundman: Frigi Boris Kagarlitskij!

Boris Kagarlitskij: Russland annekterer Krim

Kommentar til Kagarlitskijs artikkel om annekteringen av Krym

Andriy Movtjan: Jeg tilhører venstresida i Ukraina. Derfor støtter jeg Boris Kagarlitskij

Lesetips – Kagarlitskij om krigen i Ukraina

Boris Kagalitskij i historiens lys

Marxist-arkivet har publisert mange uttalelser til forsvar for den russiske marxistiske sosiologen og krigsmotstanderen Boris Kagarlitskij, som nylig ble fengsla av russiske myndigheter på grunn av sin motstand mot den russiske invasjonen av Ukraina:

vansterpress_om_arresteringen_av_kagarlitskij.pdf (marxistarkiv.se)

uttalanden_om_kagarlitskij.pdf (marxistarkiv.se)

Også i herværende tekstsamling finner du krav om at Kagarlitskij må frigis, men til forskjell fra de overnevnte støtte-erklæringene, så inneholder de følgende tekstene også kritikk, først og fremst av hans merkverdige syn på den russiske annekteringen av Krym i 2014, som han faktisk støtta. Men etter noen år begynte han å endre syn, og i dag sier han at Russland bør trekke seg tilbake til grensene før 2014.

Kagarlitskij er et eksempel på at marxister kan ta feil, tolke virkeligheten feilaktig og trekke feilaktige politiske konklusjoner. Men det som kjennetegner en ærlig og konsekvent marxist er at hen kan endre seg når det blir opplagt at de gamle standpunktene var feilaktige eller at omstendighetene har forandra seg slik at de gamle standpunktene ikke lenger er gyldige. Det faktum at Kagarlitskij har endra seg viser at han ikke tilhører den altfor vanlige typen som ikke vil erkjenne mistak eller feil, og derfor beskytter seg mot fakta som undergraver de gamle standpunktene.

Dessverre finnes det mange som sitter fast i synspunkter som ikke lenger er gyldige. Dette gjelder i særdeleshet mange av dem som har vent seg til å se USA-imperialismen som menneskehetens fiende nummer 1, og at man derfor alltid må gå imot det som USA står for og foretar seg. Alle andre omstendigheter filtreres bort. Man vil ikke se at motsetninger stadig utvikler seg og forandres. Alt tolkes i lys av ‘hovedmotsigelsen’ som har vært uforandra fra tida for Sovjetunionens sammenbrudd. Når det gjelder Ukraina blir dermed logikken slik: Ettersom hovedfienden USA støtter Ukraina med våpen så har Ukraina havna på feil side av ‘hovedmotsigelsen’ og derfor kan man ikke støtte Ukrainas kamp for sin frihet. Hva Russland står for og foretar seg blir i det perspektivet uinteressant.

Nedenfor gjengis tre tekster som belyser Kagarlitskijs politiske utvikling. Den første (fra det finske Arbetarbladet) gir et oversiktsbilde. Den andre er et utdrag fra en artikkel Kagarlitskij skrev i mars 2014, der han uttaler seg positivt om annekteringen av Krym. Den siste er en artikkel av en ukrainsk sosialist som kritiserer Kagarlitskijs standpunkter i årene 2014-2017, men likevel støtter ham i dag.

Folke Sundman: Frigi Boris Kagarlitskij!

Fra finske Arbetarbladet 30 juli 2023

Den internasjonalt kjente venstresosialisten, sosiologen, globaliseringskritikeren og fredsaktivisten Boris Kagarlitskij (f. 1958) ble satt i fengsel den 25/7-2023 av den russiske sikkerhetstjenesten FSB. Årsaken var innledende undersøkelser av hans påstått kriminelle handlinger for å ‘rettferdiggjøre terrorisme’. Han er plassert i Syktyvkar i republikken Komi, der han inntil videre kan holdes fengsla til den 24. september.

Dette er naturligvis bare ett av mange eksempler på Putin-regimets sanne ansikt, som omverdenen har fått se i åra som har gått. Det er også et ledd i opptrappingen av Putins represalier av alle som tenker avvikende, etter hendelsen med Prigosjins Wagnergruppe i sommer. Det kan vel også betraktes som en voksende desperasjon fra Putins side. Kanskje enevoldsherskeren kjenner at bakken begynner å gynge under føttene?

* * *

Boris Kagarlitskij er en ganske spesiell profil i den brokete skaren av russiske dissidenter.

Han har blitt satt i fengsel under både Bresjnev, Jeltsin og nå Putins tid ved makta. I sin ungdom bidro han til et russisk illegalt venstretidsskrift, og satt fengsla i 1982-83. I oktober 1993 ble Kagarlitskij, den gang medlem i Moskvas bystyre, arrestert i ei kort tid for å ha protestert mot Boris Jeltsin. Og nå var det Putin sin tur.

* * *

Ideologisk tilhører han den marginale tradisjonen av marxister som åpent begynte å kritisere sovjetkommunismen på 1960-tallet, og som hadde Roy Medvedev (født 1925) som sin fremste representant. Medvedev ble ekskludert fra det sovjetiske kommunistpartiet i 1969 etter at hans mest kjente verk Let History Judge, en gjennomgripende kritisk analyse av Stalin og stalinismen, ble publisert i utlandet på engelsk. Kagarlitskij har siden begynnelsen av 1990-tallet deltatt i forsøk på å starte venstrepartier. I bystyret i Moskva representerte han først Sosialistpartiet og deretter Russlands arbeiderparti, begge små partigrupper. I sovjettida ble han stempla som trotskist, ikke helt uten grunn kan man vel si. Ei av de marginale gruppene som nå krever at han blir løslatt er trotskistiske ‘International Marxist Tendency’, som i sin appell den 27. juli 2023 blant annet sier at fengslinga av Kagarlitskij er en advarsel til alle venstrekrefter og kommunister som motsetter seg Putins reaksjonære regime, og at man ikke trenger å være enig med Kagarlitskij i alt for å kreve at han blir løslatt. Men jeg har funnet det enklest å kort og godt kalle ham venstresosialist.

Poenget her er det at Kagarlitskij tilhører de få i den russiske dissident-skaren som konsekvent har kritisert Bresjnev, Jeltsin og Putin fra ‘venstre’. Det har naturlig nok også gjort ham til en kontroversiell person blant de russiske dissidentene.

* * *

Kagarlitskij har gjort en anerkjent akademisk karriere fra slutten av 1980-tallet. Han har av og til vært tilknytta instituttet for komparative politiske studier ved det Russiske akademiet, og har vært lærer ved universiteter og høgskoler i Moskva. I seinere år har Kagarlitskij vært direktør ved Instituttet for studier av globalisering og sosiale bevegelser.

Flere av hans publikasjoner er utgitt på engelsk, et par også på finsk. Kritikken av sovjetkommunismen og den russiske autoritære kapitalismen og imperialismen har vært sentrale tema. Likeså kritikken av globaliseringa og verdenssystemets politiske skavanker. USAs internasjonale politikk og den amerikanske kapitalismen har vært gjenstand for minst like giftig kritikk som hans eget hjemland.

Med denne solide akademiske bakgrunnen har han også vært en sentral aktør på 2000-talet, blant annet i World Social Forum.

* * *

Kagarlitskij har også vært en engasjert fredsaktivist allerede fra slutten av 1980-tallet, da han blant annet tilhørte de sovjetiske dissidentene som etablerte kontakt med den uavhengige europeiske bevegelsen for atomvåpen-nedrustning, END.

Han deltok på det store END-konventet i Helsinki og Tallinn i 1990, som den finske fredsbevegelsen arrangerte. Året etter, i august 1991, ble et tilsvarende arrangement organisert i Moskva, med Kagarlitskij som en av de sentrale russisk deltagerprofilene. END-konventet i Moskva fikk jo en spesiell symbolsk betydning ved at det ble avslutta dagen før det famøse Janajev-kuppforsøket ble påbegynt i Moskva. Med kjente historiske følger.

Det var på disse END-konventene jeg fikk min første personlige kontakt med Boris Kagarlitskij. En fortsettelse fulgte blant annet høsten 1994, da Hundras kommitté (en antimilitaristisk komité i Finland. Oversetters merknad) gjorde et politisk studiebesøk til Moskva, organisert av den kjente russiske fredsaktivisten Tair Tairov. Vår delegasjon hadde da en lang samtale med Kagarlitskij om situasjonen og framtidsutsiktene i Russland. Hans iakttagelser og konklusjoner da – for snart tretti år siden – var overveiende pessimistiske. Hans kritikk av den daværende russiske ‘røverkapitalismen’ var kompromissløs. Men særlig bedrøvet var han over hvor skrøpelig det russiske demokrati-arbeidet var, og hvor skjørt sivilsamfunnet var. Den etterfølgende utviklinga har vist at han hadde rett i sine kritiske spådommer.

* * *

I seinere år har Kagarlitskij også deltatt aktivt i debatten om krig og fred, globalt men i særlig grad om Russland og Ukraina. Han har beholdt sin grunnleggende kritiske holdning til all stormaktspolitikk og militær opprustning i den ånd som END representerte på 1980-tallet.

Men han har også tatt konkret stilling til det som har hendt siden 2014 i Russland og Ukraina. Han kritiserte åpent det såkalte Majdan-kuppet i Kyiv i 2014, som bante vei for det nåværende ukrainske regimet. Men etter Russlands brutale angrep mot Ukraina den 24. februar 2022 har han uten tvil slutta seg til kritikerne av den russiske angrepskrigen.

Jeg publiserte høsten 2022 en artikkel i Arbetarbladet og Fredsposten med overskriften Tankar i krigets skugga. Der viste jeg blant annet til en uttalelse fra Kagarlitskij, der han konstaterte at de herskende klassene i vest og Ukraina deler et visst ansvar for krigen med Putins regime, men det er Putin som er den primære faktoren bak krisa. Han mente også at en varig løsning av krisa krever at Putin blir avsatt. Men han var også opptatt av en rask avslutning på krigen og våpenhvile. Han stilte imidlertid ett vilkår for våpenhvilen: Russland bør trekke tilbake sine styrker til stillingen før den 24. februar 2022.

I 2023 har han fortsatt med utspill om arbeidet med å få en slutt på krigen. Hans seineste forslag er en videreutvikling av tankene for ett år siden, og kan sammenfattes i fire punkter:

-slutt på kamphandlingene fra begge sider,

-slutt på de utenlandske våpenleveransene til både Ukraina og Russland,

-Russland bør trekke tilbake sine styrker til stillingene/grensene før 1. februar 2014, og

-en utplassering av FNs fredsbevarende styrker på de områdene som Russland forlater som en del av avtalen.

Vi kan diskutere realismen i dette forslaget, og blant annet i hvilken rekkefølge og gjennom hvilken type prosess dette kan settes ut i livet. Det er imidlertid åpenbart at forslaget går milevidt lengre enn det Putin-regimet kan tolerere i den russiske politiske ‘debatten’.

* * *

Kagarlitskij har nå blitt en del av den lange lista av politiske fanger i Putins Russland som straks bør løslates. Mitt debattinnlegg avslører sikkert at fengslinga av nettopp Boris Kagarlitskij har berørt meg dypt på det personlige planet. Jeg vil ikke påstå at jeg er upartisk i dette tilfellet.

Men jeg hevder at det finnes et mer generelt argument for å løfte fram nettopp tilfellet Kagarlitskij. Det er personer med hans syn, integritet og kapasitet Russland trenger så sårt for å holde perspektivet om et framtidig demokratisk Russland i live.

Det følgende er et utdrag fra en artikkel som Kagarlitskij skrev kort tid etter annekteringen av Krym:

Russland annekterer Krim

Boris Kagarlitskij

Mars 2014 – leder, Rabkor (Arbeiderkorrespondent, https://rabkor.ru/).

Nei, det det er ikke en feil. Den 18. mars annekterte Russland Krim. Ingen lumske planer eller imperialistiske ambisjoner var inne i bildet. Situasjonen utvikla seg spontant, sammen med den vanlige, hverdagslige viljen hos Krim-bossene, som så en unik mulighet i den russisk-ukrainske krisa.

Med den ukrainske staten på randen av sammenbrudd etter at Janukovitsj flykta fra Kiev, var myndighetene i Kreml forståelig nok opptatt av å beskytte sine interesser og styrke sin stilling, men det meste de regna med var å forvandle Krim til en ny transnistrisk enklave eller en Nord-Kypros-republikk – det vil si et de facto russisk protektorat med formell selvstendighet.

Men i Sevastopol og Simferopol beslutta myndighetene noe annet. Krimlederne utnytta forvirringen og uordenen i Moskva og Kiev og utarbeidde sin egen agenda. I løpet av noen dager tok de flere ugjenkallelige steg. Perioden før folkeavstemningen ble redusert til et minimum for å hindre at både de ukrainske og russiske myndighetene skulle få tid til å orientere seg. Kreml fikk en gave de ikke kunne si nei til. Etter å ha satt propagandapendelen i gang, og midt i et patriotisk oppsving i Russland, kunne våre herskere ganske enkelt ikke si ‘nei’, når Krim offisielt krevde sammenslåing med Russland. Og slik ble det.

Den viktigste forskjellen mellom uformell kontroll over territoriet og en offisiell forening lå i det faktum at Moskva heretter skulle bære ansvaret for alt som hendte på halvøya, spesielt på det materielle planet. De russiske myndighetene har nå plikt til å skaffe pensjoner, veier og lønn til statsansatte og bevilge penger direkte til Krim fra det føderale budsjettet.

Ikke særlig overraskende begynte Internett straks å inneholde spøkefulle klager fra andre russiske provinser, der innbyggerne også ville bli annektert av Russland på samme betingelser som Krim. Budsjettunderskuddet i disse provinsene øker stadig, og den føderale statskassa tar mye mer penger fra dem enn de deler ut. Den liberale pressa spår i sin tur allmenn ruin som følge av kostnadene som følger med det nye territoriet.

Sannheten er at Krim er en ytterst verdifull anskaffelse både strategisk og økonomisk. For ethvert land åpner territoriell ekspansjon nye muligheter – for en utvidelse av det indre markedet, skattegrunnlaget, kompetansebasen og naturressursene. Det er ingen tilfeldighet at så mange kriger har blitt utkjempa om denne halvøya, og det var ikke tilfeldig at de gamle grekerne, bysantinerne, genoveserne og tyrkerne etablerte utposter der. Dersom sakene håndteres på kompetent vis, fins det et potensial på Krim for utvikling av turisme, jordbruk, vindyrking og mange andre sektorer. Men det er avgjørende at ‘sakene håndteres kompetent’. Det fins ingen garantier for at den russiske administrasjonen, i hovedsak bare et dekke for korrupt selvstyre av lokale byråkrater, kommer til å vise seg mer effektive enn ukrainsk styre. Samtidig er en nøkkelforutsetning for å realisere Krims potensial i den Russiske føderasjonen nettopp at man opprettholder relasjoner av solidaritet og naboskap med Ukraina.

Den ukrainske staten vil tjene på dette også, ettersom den nå kan levere strøm, vann og andre ressurser til Krim til internasjonale priser; Ukraina har altså et forhandlingsmiddel for å kompensere for sin avhengighet av russiske råvarer og gass. Men for å utnytte dette trengs en stabil og fleksibel regjering i Kiev – og ventetida på dette kommer sannsynligvis til å bli veldig lang.

Når Nikita Sergejevitsj Khrustsjov overlot Krim til Ukraina, var det ikke uttrykk for et personlig ‘nykk’, men helt praktiske økonomiske vurderinger. Med tanke på transportlogistikk, energiforsyning og til og med salg av sine produkter var Krim sterkt kopla til Ukraina. Disse økonomiske vurderingene stod i motsetning til historisk-kulturelle og etniske realiteter, men det gjorde dem ikke mindre tydelige. Dessuten var det ikke tilfeldig at Krim med alle disse problemene og motsetningene klarte seg bra innenfor det uavhengige Ukraina i mer enn to tiår. Halvøya havna i strid med Ukraina ikke så mye fordi innbyggerne på Krim fant livet innenfor rammen av den ukrainske staten spesielt dårlig, men på grunn av den ukrainske statens gradvise sammenbrudd.

På en fullstendig rasjonell måte resonnerte halvøyas befolkning seg fram til at det russiske styret, med alle dets mangler – som innbyggerne på Krim kjente inngående til – likevel var bedre enn det kaos og sammenbrudd som ramma Ukraina.

Dette gjaldt særlig fordi Moskva nå måtte gjøre halvøya til et slags utstillingsvindu for nasjonaløkonomien. Det var fordi de forstod dette at Krims ledere forkasta den ‘transnistriske’ varianten som Moskva tilbydde dem, og da Kreml ble konfrontert med et fullbyrdet faktum, så ble den Russiske føderasjonen tvunget til å godta den løsningen som Krim-høvdingene ville ha. Aksenov (fra 2014 leder for den såkalte Republikken av Krim, et territorium som er internasjonalt anerkjent som en del av Ukraina. Oversetters merknad) og Chaly (forretningsmann som deltok ved signering av avtalen om annektering av Krym i Moskva 18. mars 2014. Oversetters merknad) bør gis full ære for deres svik, de fikk en lysende seier over både Kiev og Moskva. Nå kommer ressurser til å begynne å flyte inn til Krim.

…. (Hele artikkelen fins her på engelsk: https://links.org.au/boris-kagarlitsky-crimea-annexes-russia).

Kommentar til Kagarlitskijs artikkel om annekteringen av Krym

I artikkelen ovenfor leverer Kagarlitskij en oppsiktsvekkende idylliserende beskrivelse av annekteringen av Krym. Han ser ut til å tro at Kreml ikke hadde noe med saken å gjøre, men at det hele ble drevet fram av prorussiske elementer på Krym, uten noen påvirkning fra Kreml, som bare ble tatt på senga av ‘Krim-bossene’.

I realiteten var okkupasjonen av Krym og det seinere separatistopprøret planlagt og styrt av Moskva helt fra starten, og russiske styrker (blant annet fallskjermjegere) deltok fra aller første stund. Operasjonen ble utløst av at den prorussiske presidenten Janukovitsj ble tvinga til å gå av (at hans posisjon var utsatt ble klart allerede i desember 2013).

Kagarlitskij var altså positiv til annekteringen av Krym, og han fortsatte med å skrive artikler med samme syn. Han fikk også en hel del kritikk for dette. Dette er naturligvis en stygg flekk på rullebladet hans. Men det hører med til hans forsvar at han endra syn etterpå, og nå mener at Krym bør føres tilbake til Ukraina. Den etterfølgende artikkelen går nærmere inn på den problematikken:

Det følgende er en artikkel av Andriy Movtjan, som er en ukrainsk venstreside-aktivist og analytiker. Siden 2014 er han bosatt i Spania, der han har fått politisk asyl etter å ha blitt utsatt for fysiske angrep av ytre høyre i Ukraina.

Jeg tilhører venstresida i Ukraina.
Derfor støtter jeg Boris Kagarlitskij

Andriy Movtjan

Fra Links International Journal of Socialist Renewal 3. august 2023 (først publisert av Open Democracy)

Den ledende russiske venstreside-aktivisten Boris Kagarlitskij risikerer opptil sju års fengsel, anklaga for å ‘fremme terrorisme’, til tross for at det står klart for hver og en – inklusive tilhengere av Vladimir Putin og hans aggresjon i Ukraina – at han har blitt arrestert for å ha satt seg opp mot krigen.

Kagarlitskij er kanskje den mest framstående marxisten i den post-sovjetiske delen av verden, med stort renommé i akademiske og politiske kretser i og utenfor Russland. Den 25. juli ble han arrestert etter å ha skrevet i et innlegg på sosiale medier at angrepet på den russiske brua over til Krym i oktober 2022, som antas å ha vært Ukrainas verk, var forståelig ‘fra et militært synspunkt’. Han er bare ett av flere hundre tilfeller der politiet har slått til mot russiske krigsmotstandere.

Arrestasjonen av ham har vakt en heit debatt om solidaritet – og hvorvidt Kagarlitskij fortjener solidaritet med tanke på sine tidligere standpunkter.

Den nå 64-årige Kagarlitskij innledet sin karriere i slutten av Sovjet-perioden som dissident på venstresida og underjordisk marxist. Han er kanskje den eneste fra den gruppa som har blitt allment kjent i Russland og den nærliggende regionen etter Sovjetunionens fall, og som samtidig har beholdt sin sosialistiske overbevisning. Flere generasjoner har lest Kagarlitskijs bøker og hørt hans forelesninger, og hans vurderinger av den politiske utviklinga i post-sovjetiske land ble en målestokk for vestlige observatører. Han ble noe av et symbol for den russiske venstresida.

At Kagarlitskij åpent tok avstand fra fullskala-invasjonen av Ukraina kom derfor nødvendigvis til å irritere de russisk makthaverne. Arrestasjonen av ham viser at til og med internasjonalt kjente offentlige intellektuelle, med kontakter på høyt politisk nivå, ikke er trygge for undertrykkelsen.

Men Kagarlitskijs syn på krigen i Ukraina har ikke alltid vært det samme. Etter Euromaidan-revolten var han en hengiven tilhenger av den russiske annekteringen av Krym og de pro-russiske separatistbevegelsene i Donbas, og mente at disse bevegelsene hadde visse progressive, ‘anti-imperialistiske’ trekk.

Som han uttrykte det i 2015: ‘Novorossija [Det Nye Russland] er ikke noe prosjekt, men en bevegelse, en drøm, et allment mål’. Hans nettside, Rabkor, fulgte opp med å skrive at ‘den eneste måten å få slutt på borgerkrigen i Ukraina er [at Kyiv erkjenner] at man har tapt krigen mot det opprørske sørøst’, det vil si ‘folkerepublikkene’ i Donbas.

Mange som hadde vært fortrolige med hans arbeider hadde vondt for å tro sine egne øyne når de leste den slags artikler – det så ut som om forfatteren var en helt annen person.

Kagarlitskij ble en tilbakevendende gjest på statlige fjernsynskanaler, der han kommenterte de russiske militær-operasjonene i Donbas. Den kretsen han omgav seg med var på denne tida dominert av personer med koblinger til Russlands såkalte ‘patriotiske venstreside’, ofte med et konservativt og imperialistisk grunnsyn.

De konklusjonene som Kagarlitskij trakk fra verdenssystemteorien (et analytisk rammeverk som legger vekt på de langsiktige politiske og økonomiske tendensene på siden av nasjonalstatene) stod i samklang med den russiske statens ekspansjonistiske mål.

Dersom man framstiller internasjonal politikk bare som en enkel motsetning mellom den globale periferien og det globale sentrum, er det ikke vanskelig å se krigen i Donbas 2014/15 som et utslag av denne konflikten. Med den analysen ble Russland (til og med ubevisst) en slags fortropp i den anti-imperialistiske kampen, og dermed en faktor som var til nytte for det Globale sør og dets arbeid for å frigjøre seg fra Vestens hegemoni.

Kagarlitskij uttrykte til og med håp om at det russiske regimet, under presset fra nye historiske utfordringer, skulle sette en stopper for nyliberalismen og forvandle seg til et mer progressivt system. Men når det ble klart at dette var urealistisk, og at en slik synsmåte bare fungerte som et venstrealibi for Putins regime og dets imperie-eventyr, begynte han å revidere sine standpunkter.

I 2017 begynte en forandring å skje i Kagarlitskijs politiske vurderinger, i og med at det politiske livet i Russland igjen ble ‘interessant’. Han ser ut til å ha innsett at han hadde kommet i selskap med en ganske ubehagelig skare og at det var på tide å dra sin vei – i retning mot den russiske opposisjonen, et betydelig mer naturlig tilholdssted for ham som representant for den progressive russiske intelligentsiaen.

Han havna dermed på kollisjonskurs med politisk konservative, som applauderte det russiske politiets ondskapsfulle angrep på protesterende ungdom. Skarpe kommentarer om at Russlands høyeste representanter, inkludert den høyeste lederen, måtte styrtes begynte å komme fra Kagarlitskij. Han gikk også inn for å avsløre Putins påstand om Russland som et ‘beleira fort’ som bare latterlige unnskyldninger fra et korrupt regime.

I 2020 støtta han de enorme protestene mot Lukasjenka i Belarus og oppfordra russerne til å ta lærdom fra sine naboer. I 2021 støtta han protestene til forsvar for opposisjonslederen Alexej Navalnyj, som ble arrestert ved gjenkomsten til hjemlandet, og krevde at han måtte løslates.

Den avsmak Kagarlitskij kjente for det rådende systemet og Putin som person hadde nå vokst til den grad at han lagde lange innslag på sin Rabkor YouTube-kanal der han diskuterte presidentens helsetilstand. Han skjulte ikke sin forhåpning om at ‘ventetida’ skulle bli kort.

Den 24. februar 2022 innleda den russiske hæren sin fullskala-invasjon av Ukraina. Kagarlitskij tok straks klar stilling mot den russiske aggresjonen og kalte den et skjebnesvangert eventyr fra et regime som var dømt til å falle.

På spørsmål om hva som hadde fått ham til å endre oppfatning om Ukraina svarte Kagarlitskij: ‘Offeret kan være en lyssky person, men det er likevel et offer. Polen på 1930-tallet var en ytterst reaksjonær stat, men da Tyskland invaderte ble man utsatt for aggresjon og hadde all rett til støtte og sympati i sine forsøk på å slå tilbake angrepet’. Han nølte ikke med å sammenlikne Russland med historiens verste angriper.

Etter invasjonen har Kagarlitskijs Rabkor YouTube-kanal og nettside publisert materiale mot krigen fra et marxistisk utgangspunkt, med den russiske venstresida som adressat snarere enn det liberale publikum som opposisjonelle medier tradisjonelt henvender seg til. Andre krigsmotstandere på venstresida, og til og med liberalere, begynte å få plass på Kagarlitskijs strømmetjenester – personer som for åtte år siden tilhørte motstander-leiren.

Som en annen antikrigs-blogger, Alexander Sjtefanov, konstaterte ble Kagarlitskijs virksomhet farlig for de russiske makthaverne fordi den ble et samlingspunkt for et bredt spekter av krigsmotstandere – og framfor alt for de som blir værende i Russland.

I 2022 utpekte regimet ham som ‘utenlandsk agent’, et varsel om at det kanskje var på tide å forlate landet. Han bestemte seg for å bli – til tross for en stor risiko for å havne i fengsel, og nå har det også skjedd. Dette var helt klart et svært modig og ærefullt valg.

Har Kagarlitskij tatt avstand fra sine tidligere standpunkter? Trolig ikke. Han er tilhenger av teorien om ‘den absolutte begivenheten’, det vil si at verken ulemper eller fordeler med tidligere standpunkter betyr noe når man står overfor en krise av den art som Russlands krig mot Ukraina innebærer. Det som derimot betyr noe er ens egen holdning og egne handlinger.

Kagarlitskijs innstilling er reint praktisk. Istedenfor å utelukke potensielle allierte går han ut fra at enheten mot ‘den absolutte begivenheten’ må være åpen og inkluderende.

Kagarlitskijs media-aktivitet siden februar 2022 har bidratt til tusentalls russeres motstand mot krigen. Det kan hende at hans holdning i 2014 og 2015 har gjort det enklere for ham å nå mer forsiktige patrioter, noe som noen med en ‘ideell’ fortid og helt uklanderlige synspunkter aldri hadde kunnet påvirke.

Kanskje støtta han en periode deler av den patriotiske venstresida i Russland som er ute etter territoriell ekspansjon. Men ingen annen på venstresida har gjort mer for å plante denne ene tankerekka hos tusentalls russere: at Putin-regimet er kriminelt, at invasjonen av Ukraina er kriminell, at det er umulig å forsvare invasjonen, at man må gjøre motstand mot den.

En del vil fremdeles ikke tilgi ham for hans tidligere feiltrinn, men nå sitter han arrestert for oppriktig motstand mot krigen, for å ha satt seg opp mot krigen. Bare av den grunn fortjener han internasjonal solidaritet.

Kampanjen for løslatelse av Kagarlitskij er viktig også av andre grunner. Uten noen bevegelse mot krigen i selve Russland kommer det til å bli svært vanskelig, rett og slett umulig, å få stoppa krigen i Ukraina. Det russiske samfunnet er helt klart langt fra ideelt, men det er bare i dette samfunnet med alle sin mangler, med et folk med alle sine mangler, med sin historie fylt med mangler, at en bevegelse mot krigen og regjeringen kan utvikle seg.

Alle som hemmer denne bevegelsen gjør bare skade. I ett og et halvt år har Kagarlitskij økt denne bevegelsens muligheter.

Lesetips – Kagarlitskij om krigen i Ukraina

Kagarlitskij-om_Putins_Ryssland_och_Ukrainakriget.pdf (marxistarkiv.se)

Intervju-Kagarlitskij-Ukrainakriget_Putins_problem_juli22.pdf (marxistarkiv.se)

Intervju-Kagarlitskij-krigets_orsaker_augusti22.pdf (marxistarkiv.se)

Kagarlitskij-om_krigets_ettarsdag.pdf (marxistarkiv.se)

Kagarlitskij-krigets_tragedi.pdf (marxistarkiv.se)

Kagarlitskij-vadjan_till_vanner_i_vast.pdf (marxistarkiv.se)