Publisert på International Viewpoint 21. mai 2023 og på Commons 6. juni 2023, av Patrick Le Tréhondat.
Et av paradoksene ved krigen i Ukraina er at noen av oss har oppdaga eksistensen av en aktiv venstreside og kritisk og kreativ tenkning i Ukraina som vi (inkludert forfatteren av disse linjene) har ignorert i altfor mange år. Blant våre oppdagelser er Commons, Tidsskrift for sosial kritikk, uten tvil en av de viktigste og mest produktive arenaene for oss for å forstå situasjonen i Ukraina – og i verden. (Commons navn på ukrainsk er Spilne. Oversetters merknad)
Tidsskriftet publiserer artikler på ukrainsk, engelsk og russisk. I dag er Commons en referanseside for kritisk tenkning på den europeiske venstresida. Selv om nettstedet tar for seg saker som er spesifikke for Ukraina, er det åpent for hele verden. Ett av deres nylige initiativer er «Dialogues of the peripheries», der målet er at «motstand mot det kapitalistiske systemet bør være en måte å finne alternative løsninger for alle land i den globale periferien. Med dette for øye starter vi en felles uavhengig dialog med aktivister fra forskjellige regioner, fra Latin-Amerika til Øst-Asia.»
Nylig hadde jeg en samtale med redaksjonen i Commons.
Commons ble grunnlagt i 2009. Under hvilke omstendigheter, av hvem og hvorfor ble det grunnlagt?
På det tidspunktet hadde allerede Ukraina et visst økosystem av venstreorienterte organisasjoner, som spente fra anarkister til ulike typer marxister. Deres aktiviteter inkluderte for eksempel en kampanje mot den nye arbeidsloven og protester mot eiendomsutviklere som ulovlig tok i bruk offentlige områder. Det var også flere venstreorienterte ressurser på nettet. Grunnleggerne av Commons tilhørte i stor grad ett eller flere av disse initiativene, eller sympatiserte med dem. Likevel var de ikke fornøyd med kvaliteten på den politiske analysen som var typisk for venstremiljøet i Kyiv på den tida.
Mange av disse menneskene var studenter eller forskere, noen hadde allerede deltatt i marxistiske diskusjoner og tekster gjennom vestlige universiteter, som var mye mer sofistikerte og oppdaterte enn de tekstene som ble diskutert av aktivister i Ukraina. Så, til å begynne med, startet disse menneskene en e-postliste som de kalte «venstreorienterte tanker» for å holde informerte, politisk engasjerte diskusjoner. Snart bestemte de seg for å starte et nettsted som skulle popularisere helhetlig samfunnskritisk tankegang blant en bredere del av befolkninga. De første publikasjonene var nesten utelukkende oversettelser.
Gradvis begynte vi også å produsere våre egne tekster, og snart lanserte vi et papirtidsskrift. Ideen bak det var å ha noe som ligna et ordentlig vitenskapelig tidsskrift, med fagfellevurdering og høye intellektuelle standarder, men uavhengig av alt akademisk byråkrati. Noen av disse grunnleggerne er fortsatt med i teamet; mens andre har valgt en annen vei. Papirtidsskriftet eksisterer ikke lenger. Men den generelle ideen er fortsatt den samme: å produsere og distribuere politisk engasjerte sosiale analyser av høy kvalitet.
Mer generelt, i tillegg til å fordømme det skadelige ved den globale kapitalismen, virker det som om dere søker å framheve alternative løsninger som blir bygget her og nå, og spesielt i forhold til koloniserte samfunn i periferien av det kapitalistiske systemet. Er denne vinklinga et resultat av situasjonen i Ukraina? Hvorfor?
Det er klart at Ukraina er et perifert land, og dette faktum kan ikke ignoreres når man utvikler samfunnsanalyse og politiske strategier. Mens den opprinnelige tanken bak Commons var å gjøre den post-sovjetiske offentligheten kjent med vestlig tankegang, så hadde vi aldri tenkt å stoppe ved en enveis overføring av idéer. Vi lærer mye av våre vestlige kamerater, men vi føler også at de har mye å lære fra mer perifere kunnskapskilder. Vi føler også at vi trenger en uavhengig utveksling av erfaringer og perspektiver med andre perifere land. Det samme gjelder for revolusjon versus «her og nå» -perspektivet: de to må kombineres, ellers forblir den antikapitalistiske retorikken overfladisk og generell, akkurat som «praktiske løsninger» ikke fører oss noe sted uten et bredere radikalt perspektiv.
Og så er dere veldig interessert i situasjonen i og erfaringene til sosiale bevegelser i Latin-Amerika, Afrika, Asia? Dette kan virke paradoksalt for et europeisk land.
Etter starten på fullskala-krigen innså vi at det vi visste og publiserte om perifere land ofte ble skrevet av vestlige venstreorienterte forfattere, eller personer fra det globale sør som hadde bodd i vesten i lang tid. Det samme gjaldt for den ukrainske saken – da oppmerksomheten plutselig fokuserte på samfunnet vårt, var det ofte de vestlige personenes perspektiv på den russiske invasjonen som dominerte og ofte ble mest verdsatt, selv om de aldri hadde vært involvert i den ukrainske konteksten tidligere.
Dessverre gjaldt dette også for venstresidediskusjoner, på tross av at venstreorienterte antas å være bevisste på problemstillinger om hierarkier, maktforhold, helhetlige sammenhenger og representasjoner. Samtidig bidro krigen til framveksten av nye kontakter med venstreorienterte fra hele verden. Vi bestemte oss for at en mer direkte dialog med progressive krefter i «det globale sør» var nødvendig.
Det ukrainske samfunnet har gjentatt slagordet «Ukraina er Europa» i et tiår. Dette slagordet blir gjentatt med en intensitet som kan få en til å lure på om de som stadig proklamerer det, i virkeligheten prøver å overbevise seg sjøl om noe som ikke er helt åpenbart.
Det er av liten interesse å konstatere at Europa strekker seg fra Atlanterhavet til Uralfjellene og Kaspihavet, jfr. fakta-håndbøker. I den sosiale virkeligheten vi lever i, står «Europa» for en av verdens rikeste regioner, som dominerer mye av resten av planeten politisk og økonomisk. Det er også mange ulikheter innenfor dette forestilte «Europa». Å påstå at Ukraina er en del av denne velstående og mektige blokken ville være høyst diskutabelt. Derfor roper virkeligheten i det ukrainske samfunnet etter en materialistisk analyse, i stedet for den idealistiske og til tider rasistiske proklamasjonen om at Ukraina er en del av «europeisk sivilisasjon».
Europa forblir selvfølgelig et viktig referansepunkt, siden vi uansett befinner oss i regionen, og ukrainsk historie og nåtidige hendelser er dypt forbundet med nabolandene. Men det er nyttig å reflektere over vår plass i europeiske hierarkier og forskyve blikket vårt for å finne produktive sammenligninger eller felles erfaringer andre steder, i like perifere steder. Og gjennom det finne felles måter å utfordre det eksisterende systemet, som er basert på å utnytte globale ulikheter.
Når det gjelder situasjonen i Ukraina blir det publisert mange artikler. Hva er spesielt i deres publiseringer om dette emnet? Hvilke problemstillinger er det dere har hovedfokuset på i valg av artikler? Hva sier dere som andre ikke gjør?
Vel, vi skiller oss fra utenlandske venstreorienterte publikasjoner ved at vi er et ukrainsk medium, og fra ukrainske publikasjoner ved at vi er ett av de få venstreorienterte mediene i Ukraina. Som alle progressive venstreorienterte vil være enige i: det er viktig å gi en stemme til folk på grasrota, og derfor prøver vi å gi en stemme til forskjellige grupper og erfaringer fra Ukraina. I motsetning til mange andre medier fra Ukraina, betrakter vi som venstreorienterte temaer om ulikheter, utnyttelse og veier til et mer egalitært og rettferdig samfunn som de viktigste.
Hvilken plass har marxismen i deres tenkning?
Dette er nok et spørsmål som hvert enkelt medlem av redaksjonen bør svare på individuelt. Noen av oss er marxister, men ikke alle, og blant tidsskriftets grunnleggere og tidligere redaktører var det mennesker med forskjellige syn, inkludert anarkister. Imidlertid er en materialistisk (filosofisk materialisme, i motsetning til filosofisk idealisme. Oversetters merknad) tilnærming til virkeligheten det som forener alle redaktørene.
Vi har oversatt verkene til mange marxistiske forfattere, som Perry Anderson, Étienne Balibar, Tithi Bhattacharya, Hal Draper, David Harvey, Nancy Fraser, Michael Löwy, Marcel van der Linden, Nicos Poulantzas, Beverly J. Silver, Enzo Traverso og Erik Olin Wright for å nevne noen få. Samtidig har vi oversatt verk av anarkistiske forfattere, som David Graeber og Peter Gelderloos, og progressive forskere, som Randall Collins og Pierre Bourdieu. Vi gir også spesiell oppmerksomhet til den intellektuelle arven etter Roman Rosdolsky, en av de mest prominente ukrainske marxistene.
Dere har redigert papirtidsskriftet Commons. Det siste nummeret var i desember 2019. Hvorfor stoppet dere med det?
Det krever mye tid og arbeid, og det er ikke så mange fordeler med det. Selv om det tillot oss å gi en mer helhetlig tilnærming til et utvalgt tema og engasjere de mest aktive menneskene, tillater online-publikasjoner oss å nå ut til flere mennesker og å prøve å bidra til en mer generell endring i den offentlige diskusjonen. I tillegg, selv om våre utgaver var tematiske, var vanligvis et bestemt tema interessant for bare en del av redaksjonen, mens resten var mindre involvert. Selvsagt verdsetter vi denne erfaringa med papirtidsskriftet, og noen av oss har visse nostalgiske følelser for trykte utgaver, men på et tidspunkt bestemte vi oss for å gå videre.
På nettstedet tilbyr dere bøker for gratis nedlasting (for eksempel:- Hvem skal ta vare på barna? Barnehager i sammenheng med kjønnsulikhet; -En fremtid uten kapitalisme; -Kybernetikk og demokratisk økonomisk styring). Har dere planer om å publisere deres egne bøker i framtida?
Disse bøkene (noen av dem er forskningsrapporter, andre er redigerte samlinger) oppsto som et resultat av en spesiell interesse og engasjement fra noen av redaktørene som ledet publikasjonen, eller utførte forskningen. Noen av ble bøkene ble også redigert av personer utenfor Commons, men som deler våre felles ideer og visjoner.
Vi forbereder for øyeblikket en viktig bok om resultatene av spesialprosjektet om Just Transition (et prosjekt angående «det grønne skiftet» og kullindustrien i Ukraina. Oversetters anm.)
Den vil være tilgjengelig på ukrainsk og tilpasset for et engelsktalende publikum.
På nettstedet deres sier dere: «Redaksjonen deler egalitære og antikapitalistiske synspunkter. Derfor diskuterer vi i våre publikasjoner hvordan vi kan endre samfunnet slik at det ikke er plass for utnyttelse, ulikhet og diskriminering.» Hvordan gjenspeiles dette i hvordan dere arbeider og i valget av artikler?
Selvfølgelig påvirker vårt ideologiske perspektiv valget av artikler. Vi kan ikke si at vi bare publiserer forfattere som har samme ideologiske syn som vi har. Ja, de fleste av våre publikasjoner kommer fra likesinnede mennesker. Men vi publiserer også noen ganger tekster vi er enige i, selv om rammeverket til artikkelen ikke nødvendigvis er venstreorientert. De bør likevel ikke inneholde noe som er i strid med våre overbevisninger, som rasisme, elitistiske holdninger, kvinnehat, markedsbaserte tilnærminger, osv. Ideen om å skape en dialog med perifere erfaringer i global sammenheng kommer som et direkte resultat av vårt ideologiske utgangspunkt.
Det er viktig for oss å fremme likestilling mellom kvinner og menn og forsøke å ha et arbeiderklasse-perspektiv. I vårt daglige arbeid er vi klar over de forskjellige -og ofte ulike livssituasjonene til redaktører og eksterne personer vi samarbeider med. Vi er bevisste på at noen av oss må ha heltidsjobber for å bidra til sitt levebrød. Vi tar hensyn til at noen har omsorgsforpliktelser, som har en betydelig innvirkning på arbeidstid og tidsplanlegging.
Siden starten av fullskala krigen den 24. februar 2022, hvordan har dere jobba, og hvordan har dette endra deres publiseringspolitikk?
I de første månedene av invasjonen gikk vi nesten helt over til et internasjonalt publikum, på tross av at vi før dette hadde viet lite oppmerksomhet til den engelske versjonen av nettstedet. Vi følte det var viktig å engasjere seg i regionale og globale venstreorienterte diskusjoner om den russiske invasjonen, og å fremme vårt perspektiv på hva ekte internasjonalisme og solidaritet betyr i en slik situasjon.
Da diskusjonen om gjenoppbygginga av Ukraina etter krigen begynte en gang sommeren 2022, anså vi det som viktig å fremme ideen om en rettferdig gjenoppbygging. Ved slutten av forrige år hadde vi konsolidert ideen om dialogene med periferiene, selv om den hadde vært under intern diskusjon i noen måneder allerede. Dette gjør den engelskspråklige publikasjonen kontinuerlig viktig for oss, og vi prøver å oversette en betydelig del av tekstene våre og planlegger å fortsette med det.
Vi har også bygget og fortsetter å bygge forbindelser med ulike progressive medier og aktivister fra andre land, noe som hjelper oss å øke variasjonen av forfattere og perspektiver. Fra et mer organisatorisk perspektiv må vi også endre mye.
De personlige situasjonene til mange av redaktørene og forfatterne våre har endra seg på grunn av fullskala-invasjonen. Noen måtte flytte innafor Ukraina, noen måtte flykte til utlandet, noen gikk inn i hæren, noen ble tvunget til å bli enslige mødre (på grunn av den ukrainske regjeringas begrensning på grensemobilitet for menn). Arbeidet vårt våren 2022 var litt kaotisk da de generelle og personlige forholdene stadig endra seg.
Nå er situasjonen til en viss grad stabilisert, og vi jobber sammen hovedsakelig ved hjelp av online kommunikasjon. Paradoksalt nok hadde COVID-19-pandemien forberedt oss teknisk og praktisk på dette.
Har dere kontakt med andre nettsteder i Europa eller internasjonalt?
Vi har mange forbindelser med forskjellige medier, hovedsakelig i Europa, men også i USA, Latin-Amerika osv. Vi er medlemmer av de østeuropeiske nettverket ELMO (Eastern European Left Media Outlet), og samarbeider fra tid til annen med andre. Vi har langt færre kontakter med medier fra lignende perifere land utenfor Øst-Europa eller Latin-Amerika. Men vi har også noen planer og ideer, som vi jobber med sammen med andre for å lette kommunikasjon og samarbeid på verdensbasis.
Siden fullskalakrigen begynte, har vi sett en fordobling i antall nettsteder som har oversatt, trykket eller linket til våre publikasjoner i artiklene sine. På ett år har dette tallet vokst til nesten 2000 nettsteder over hele verden. Og antallet aktive lenker til våre publikasjoner har økt fem ganger, til mer enn 150 000.
Noen av mediene har fått vår tillatelse og publisert oversettelser av våre artikler. Men flertallet gjør det på eget initiativ selv. Og vi ønsker velkommen denne typen distribusjon.
Så våre artikler, spesielt om den russisk-ukrainske krigen, som vi begynte å publisere aktivt på engelsk, har begynt å påvirke den politiske diskusjonen i andre land over hele verden.
Hvor mange lesere har dere? Hvor mange mennesker besøker nettstedet deres?
Vi har vår egen stabile kjerne av lesere. Totalt blir nettstedet lest av omtrent 30 000 lesere per måned. Omtrent halvparten av dem er et utenlandsk publikum, som har dobla seg siden invasjonen begynte. Vi sprer også ideene og verdiene våre gjennom sosiale medier, ved å bruke kortere og mer tilgjengelige formater. På denne måten streber vi etter å nå yngre mennesker, og legger ut høydepunkter fra artikler på f.eks Instagram-kontoen og på Twitter(som har skifta navn til X. Oversetters merknad).