Forfatter Finbarr Toesland, publisert i Opendemocracy.net , 26. mai, 2023
Ofrene er tilbakeholdende med å rapportere seksuell vold og frykter homofobi fra ukrainske myndigheter
En ukrainsk menneskerettighetsorganisasjon som overvåker anti-LHBT-vold over hele landet, har uttalt seg om vanskelighetene med å spore antatte krigsforbrytelser begått av russiske soldater. Ifølge Ukrainas riksadvokat Andriy Kostin har det blitt rapportert mer enn 65 000 krigsforbrytelser etter Russlands fullskala invasjon for ett år siden, men ofrene møter enorme vanskeligheter med å oppnå rettferdighet. Oleksandr Zinchenkov koordinerer et landsdekkende nettverk av personer som fungerer som observatører retta mot hatkriminalitet . Han gir også juridisk bistand til klienter på vegne av menneskerettighetsorganisasjonen «Nash Svit» («Vår Verden»), og fortalte openDemocracy at han mener anti-LHBT-angrepene omfatter drap, seksuell vold, kidnappinger og tortur. «I tilfeller der okkupantene blir kjent med ofrenes seksuelle legning, framvises det alltid diskriminerende holdninger,» la han til. «Dette skaper frykt og alvorlig bekymring blant LHBT-personer i de okkuperte områdene.»
Støtten Nash Svit kan gi til ofrene er begrensa på grunn av den pågående krigen, men teamet er forpliktet til å samle så mye informasjon om krigsforbrytelser som mulig og rapportere denne bevisførselen til myndighetene. Nash Svits observatører har opparbeida seg et rykte i sine lokale områder, som uavhengige individer som ikke vil dømme ofrene eller presse dem til å gi detaljer som kan skape ytterligere traumer. Å komme seg etter fysiske skader og mental nød tar tid og krever støtte, så gruppa tilbyr hjelp fra medisinske eksperter, inkludert terapeuter. «Å etterforske disse forbrytelsene og stille gjerningspersonene til ansvar er utenfor vår kontroll. Men vi vil prøve å gjøre vårt beste,» sa en av grunnleggerne av Nash Svit, Andrii Kravchuk. «Jeg tror det er først etter denne krigen er slutt at etterforskning av disse forbrytelsene vil være mulig. Forbrytelser som ble begått under jugoslavia-krigene på 1990-tallet, blir fortsatt etterforsket av internasjonale og nasjonale domstoler – dette er ikke en rask prosess.»
Menneskerettighetsorganisasjonen bruker mesteparten av tida si på å overvåke anti-LHBT-angrep mot andre, men noen ganger når volden også deres egen dør. Dager etter at Russland invaderte Ukraina i fjor, brøt væpnede militante seg inn i gruppas kontor i Kyiv, herjet i lokalene og truet personalet. «Etter det har vi blitt mer oppmerksomme på vår egen sikkerhet,» sa Zinchenkov. Mer enn et år senere har personalet fremdeles ikke vendt tilbake på grunn av bekymringer for deres sikkerhet.
Motvilje mot å rapportere seksuell vold.
De siste månedene har Ukrainas riksadvokat-kontor samarbeidet med Nash Svit for å få informasjon om mulige anti-LHBT-krigsforbrytelser som skal etterforskes. Det er første gang de har tatt direkte kontakt LHBT-gruppa. «Avdelingslederen for seksuelle krigsforbrytelser skrev til oss via Facebook. De så vår årsrapport og tilbød seg å samarbeide i tilfeller av seksuell vold begått av de russiske okkupantene,» forklarte Zinchenkov. Eksperter fra Nash Svit hadde et møte med avdelingas ansatte tidlig i mars. De håper partnerskapet vil forbedre etterforskninga av anti-LHBT-krigsforbrytelser, men er klare på at ofrene må få støtte når det gjelder å rapportere opplevelsene sine offisielt. Den rå brutaliteten i angrepene som er rapportert til gruppa, –hvor detaljer ikke er bekrefta, påvirker både ofrene og observatørene.
«Noen ganger er det vanskelig for oss å tro på de grusomhetene de forteller oss om,» sa Zinchenkov. Mange av ofrene blir sterkt påvirka av angrepene de har opplevd og ønsker ikke, på grunn av utbredt homofobi i det ukrainske samfunnet, å rapportere det som har skjedd til myndighetene, ifølge Alexandra Semenova, en av Nash Svits observatører,. «Ofrene tror rett og slett ikke på systemet vårt, på staten vår, fordi de er overbevist om at ingen i Ukraina ønsker å beskytte LHBT-personers rettigheter. Det er lettere for folk å overleve denne situasjonen på egen hånd eller å oppsøke en psykolog,» sa hun. «Det føles åpenbart bedre å tie i et homofobisk samfunn enn å være kjent som offer for en slik forbrytelse. I ett tilfelle, da offeret begikk selvmord, ønsket ikke de pårørende å fortelle noen at han begikk selvmord på grunn av seksuell vold, men sa at han døde av alkohol,» legger Zinchenkov til.
De praktiske vanskelighetene med å spore antatte krigsforbrytelser under en pågående krig er enorme. Å komme i kontakt med ofre i de okkuperte områdene er umulig, men selv de som klarer å komme seg ut, har lite håp om at angrepene deres vil bli tatt på alvor og møtt med medfølelse. «Ofre som ender opp i ukrainsk-kontrollert område, er tilbakeholdne med å rapportere slike tilfeller, av frykt for diskriminering fra ukrainsk politi på grunn av deres seksuelle legning,» sa Zinchenkov. «I tillegg ønsker de ikke å framstå som ofre for seksuell vold.»
Riksadvokat Oleksandr Kleshchenko fortalte OpenDemocracy at kontoret hadde fått informasjon om påståtte krigsforbrytelser mot LHBT-personer under okkupasjonen av Kherson, utført av det russiske militæret, men at «De organene i Kherson som skal utføre rettshåndhevelsen har ingen rapporter om de beskrevne lovbruddene». Da riksadvokatens kontor kontaktet Nash Svit for å få tilleggsinformasjon om omstendighetene rundt de påståtte forbrytelsene, «ble det ikke mottatt ytterligere informasjon for å bekrefte eller avkrefte utførelsen av forbrytelsen eller informasjon om ofrene. På grunnlag av det ovennevnte er det for øyeblikket ingen grunnlag for å treffe noen sivile rettslige tiltak.»