Publisert i International Viewpoint, 10. mai 2023
(Opprinnelig publisert i OpenDemocracy 30. april 2023 ) Av Hanna Perechoda. Forfatteren, som kommer fra Donetsk, er historiker ved universitetet i Lausanne og medlem av den sveitsiske komiteen for solidaritet med det ukrainske folket og de russiske krigsmotstanderne, samt medlem av den sosialistiske organisasjonen Sotsialnyji Rukh.
I nesten 15 måneder har millioner av ukrainere levd under trusselen om missiler som kan nå alle deler av landet når som helst. Russland har innledet en bevisst og systematisk strategi med terror mot sivile. De som har havna under russisk okkupasjon blir ofre for tvangsforflytninger, drap, voldtekt og tortur. Titusenvis av barn antas å ha blitt deportert til Russland fra okkuperte områder, der deres nasjonale identitet blir fjerna med tvang. For hver ukrainsk landsby eller by som blir frigjort, avsløres nye forbrytelser som viser verden hva som venter i de områder som Russland erobrer.
Derfor står hele det ukrainske samfunnet, uavhengig av politiske oppfatninger, samla bak oppfatninga om at den eneste måten Ukraina kan overleve på, er å drive den russiske hæren ut av hele sitt territorium. I møte med de uttalte planene om folkemord som den russiske invasjonen innebærer, er de folkelige og politiske kreftene i Ukraina ubøyelige i sin motstand.
Krigen har sendt Ukrainas økonomi inn i en dyp resesjon. På ett år har landets BNP falt med omtrent 30 prosent. Høy inflasjon har ført til synkende reelle inntekter. Bare 60 prosent av ukrainerne har klart å beholde jobbene sine, og av disse er bare 35 prosent i heltidsstillinger. Folk har ikke bare mistet jobbene sine – de har også mistet hjemmene sine og slektninger. Titusenvis av sivile har blitt ofre, og de militære tapene er uten tvil større. Til tross for disse utfordringene nekter Ukrainas folk å bli passive ofre. Vanlige ukrainere evne til sjølorganisering har vært og forblir en avgjørende faktor bak landets motstand mot Russlands imperialistiske angrep.
Men i stedet for å tilpasse økonomien til hva krigen krever, har makthaverne i Ukraina begynt med omfattende privatiseringer. Regjeringa har utnyttet krigslover og begrensninger av retten til å demonstrere, oppløst arbeidslovgivninga og gjennomført en rekke upopulære tiltak. Dette undergraver det sosiale samholdet i en situasjon der dette trengs som aldri før i Ukraina. Dessverre utsettes arbeiderne i Ukraina for angrep fra sin egen regjering, til tross for at de forsvarer hjemlandet mot en ytre fiende. Samtidig klarer ikke staten å møte befolkningas behov for sikkerhet og forbruksvarer.
Når krigen er over, står Ukraina overfor en enorm oppgave. Landet må håndtere den massive ødeleggelsen av infrastruktur, starte industrien på nytt og håndtere en betydelig demografisk krise: åtte millioner mennesker, hovedsakelig kvinner, har forlatt landet.
En stor del av flyktningene vil kanskje ikke vende tilbake, delvis på grunn av forverringa av sosiale rettigheter og arbeidsforhold. Vi må sørge for at gjenoppbygginga etter krigen ikke blir brukt til å legitimere en radikal omforming av Ukrainas økonomi til fordel for oligarker og selskaper.
I stedet for å ta skritt for å oppmuntre ukrainere til å vende tilbake hjem etter krigen, planlegger de styrende å la markedet overta helsevesenet, totalprivatisere statlige eiendeler og kutte ned på offentlige tjenester for å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Nyliberale dogmer får regjeringa til å undergrave den økonomiske og politiske suvereniteten som ukrainerne ofrer livene sine for.
Selv i denne dystre situasjonen mobiliserer ukrainske arbeidere mot angrep på sine sosiale rettigheter, og venstreorienterte og fagforeningsaktivister støtter deres forsøk på å kjempe. Men dette folket, som heroisk kjemper for sin suverenitet på alle fronter, trenger allierte. Internasjonal venstreside og arbeiderbevegelsen kan hjelpe ukrainerne med å gjenvinne sin uavhengighet fra den russiske angriperen, men også i kampen mot nyliberalismen.
Militær, økonomisk og diplomatisk støtte til Ukraina er avgjørende for at Ukraina ikke bare skal oppnå en våpenhvile og en fred som ikke vil vare, men også umiddelbar tilbaketrekking av de russiske okkupantene fra hele territoriet.
Men vi må også sørge for at gjenoppbygginga etter krigen ikke blir brukt til en radikal omforming av Ukrainas økonomi der oligarker og selskaper blir prioritert, og ikke folket.
Den eneste måten å sikre nasjonal sikkerhet i både krigstid og etterpå er å innføre anstendige arbeidsvilkår i tråd med europeiske og internasjonale standarder. Ukraina må også utvikle en effektiv politikk for å beskytte arbeidernes rettigheter.
Tre initiativer har gjort mye for å få progressive ukrainske stemmer hørt i verden. European Network of Solidarity with Ukraine Stop the bombing! Russian troops out! Solidarity with the Ukrainian resistance! , US Solidarity Network og Elected Left for Ukraine ble grunnlagt for å gi direkte støtte til den folkelige motstanden i Ukraina. Disse initiativene har gjort bruk av sine kontakter med folkelige organisasjoner , fagforeninger og feminister i Ukraina, samt med organisasjoner i Belarus og Russland som er mot krigen, for å støtte motstanden i Ukraina gjennom internasjonal solidaritet, pengeinnsamlinger og hjelpekonvoier. Det er arbeiderne som holder Ukrainas fabrikker, sykehus, skoler, tog og kontorer i gang, ofte med fare for sine egne liv. Og det er arbeiderne som kjemper ved fronten og sikrer landets muligheter for overlevelse. Derfor er det bare Ukrainas arbeidere som har rett til å bestemme landets fremtid. Vi må sørge for at deres stemmer blir hørt.