Forfatter: Simon Pirani. Publisert i Links International Journal of Socialist Renewal. 16.11.2023. Først publisert i People and Nature.
(Simon Pirani er britisk forfatter, historiker og energiforsker. Han er æresprofessor ved School of Modern Languages and Cultures ved University of Durham. Fra 2007 til 2021 var han seniorforsker ved Oxford Institute for Energy Studies. Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se, oversatt til svensk av Björn Erik Rosin. Oversetters merknad)
Her vil jeg først kommentere krigene i Palestina og Ukraina, og hva jeg tror de forteller oss om det 21. århundres imperier. For det andre vil jeg gi et syn på årsakene til disse og andre kriger, og årsakene til klimaendringer, som alle kan forstås som manifestasjoner av kapitalens krise. For det tredje vil jeg snakke om forholdet mellom krig og sosiale kamper i Russland og Ukraina.
1. Palestina og Ukraina
Den nye krigen i Gaza ble utløst av det brutale Hamas-angrepet i Israel, som resulterte i et sjokkerende antall sivile tap. Men konteksten er en lang historie med israelsk kolonialisme: den ulovlige okkupasjonen av Gaza fra 1967; blokaden av Gaza siden Hamas tok kontroll i valget i 2007; det svært høye antallet sivile tap som følge av denne blokaden og påfølgende israelske militære angrep.
Ingenting av dette rettferdiggjør Hamas sine angrep på sivile, men det danner bakgrunnen for den israelske militæroperasjonen, som resulterer i kollektiv avstraffelse av sivilbefolkninga. Den bevisste kuttinga av vanntilførsel og elektrisitetsforsyninger, ordren om å evakuere det nordlige Gaza, og den kraftige bombinga av sivile mål er alle krigsforbrytelser.
Dette morderiske angrepet på sivile, rettferdiggjort av nasjonalistisk retorikk, er noe Israels krig mot palestinerne og Russlands krig mot Ukraina har til felles. Dette er hva imperier gjør i det 21. århundre: det vestlige imperiet som støtter Israel, og det svakere russiske imperiet som Kreml prøver å gjenopplive.
Som den ukrainske forskeren Daria Saburova skrev:
Ondskapen som har drept både israelske og palestinske sivile de siste dagene er forankret i Israels fortsatte okkupasjon og kolonisering av de palestinske områdene. I denne forstand har undertrykkelsen av de ukrainske og palestinske folkene likheter: det handler om okkupasjonen av landene våre av stater med atomvåpen og overveldende militærmakt, som håner FNs resolusjoner og internasjonal lov, og setter deres saker over enhver diplomatisk dialog.
Her i Storbritannia er det som skjærer oss i øynene den tankevekkende kynismen og hykleriet til den britiske politiske klassen, hvorav mange fordømmer russiske krigsforbrytelser, men spesifikt nekter å fordømme israelske krigsforbrytelser som er forferdelig like.
I løpet av de siste tre ukene har vi også sett en ny bølge av offentlig vanvidd – i media, i regjeringa og de store politiske partiene – mot den palestinske kampen og alle som støtter den.
Sentralt i denne vanviddet er instrumentaliseringa av nasjonal identitet og historie i militarismens tjeneste: Jeg mener (1) de falske påstandene fra israelske politikere om at israelsk politikk representerer alle jøder og at kritikk av den er ensbetydende med antisemittisme, og (2 ) henvisninga til holocaust som en begrunnelse for Israels handlinger.Denne vridninga av historien viser ikke respekt for de jødiske ofre for holocaust, som var hjelpeløse ofre for en overveldende militærmaskin, ved å på denne måten knytte dem opp til den israelske staten.
Disse vestlige appeller til nasjonal og rasemessig splittelse, og misbruk av historisk hukommelse, minner om propagandaen som den russiske staten benytter i sin begrunnelse for sitt angrep på ukrainere.
President Putin og andre ledende russiske politikere har lenge benekta legitimiteten til Ukrainas nasjonalitet, språk og kultur og avvist Ukrainas eksistens som en historisk ulykke som Russland nå vil forsøke å reversere.
Kremls fortelling appellerer også til det historiske minnet om andre verdenskrig, og identifiserer feilaktig ukrainere med fascisme – det vil si ukrainere,som mista flere enn en million forfedre som døde i kamp mot fascismen på 1940-tallet.
Det er også en likhet mellom den samordnede innsatsen i Europa og USA for å undertrykke pro-palestinske stemmer, inkludert pro-palestinske jødiske stemmer, med den falske begrunnelsen at de er antisemittiske, og den russiske statens forsøk på å bringe pro-ukrainske synspunkter eller rett og slett antikrigsstemmer, til taushet med den begrunnelse at de er tilhengere av terrorisme.
Nivået på den statlige undertrykkelsen og den hjemlige terroren er langt, langt lavere i Europa enn i Russland, men logikken i propagandaen er lik.
Når vi er omgitt av denne gigantiske mobiliseringa av løgner på alle kanter, blir det viktigere enn noen gang å ikke begrense oss til å svare på disse løgnene, men å utvikle vår egen forståelse av de skremmende hendelsene vi ser daglig.
Dette bringer meg til de to generelle punktene jeg vil komme med.
For det første, til tross for de svært ulike umiddelbare årsakene til konfliktene i Gaza og Ukraina, så henger disse årsakene sammen.
De kortsiktige årsakene til krigen i Gaza inkluderer Netanyahu-regjeringas intensivering av apartheidlignende tiltak mot palestinerne, og deres støtte til i hovedsak fascistiske grupper av sionistiske nybyggere og deres sabotasje av framskritt i retning fred eller en palestinsk stat, faktorer som alle har styrka Hamas på den palestinsk sida. Men under dette ligger en langsiktig dynamikk: vestmaktenes bruk av Israel, over flere tiår, som et bolverk for deres interesser i å ønske å kontrollere mennesker og ressurser i Midtøsten.
I Russlands tilfelle inkluderte de kortsiktige årsakene til krig gjenoppblomstringa av fremmedfiendtlig nasjonalisme hos de russiske myndighetene og myndighetenes frykt for å miste kontrollen over Ukraina. Men det er underliggende årsaker, som har å gjøre med hvordan den russiske staten har utvikla seg i den post-sovjetiske perioden og dens forhold til internasjonal kapital.
Sett i denne sammenhengen har den ukrainske motstanden mot den russiske invasjonen mye til felles med bevegelser i det globale sør som motsetter seg imperialisme, enten denne imperialismen tar form av militær aksjon eller økonomisk overherredømme.
Mitt andre hovedpoeng er at årsakene til disse krigene og årsakene til farlige klimaendringer grunnleggende henger sammen. Både det vestlige og det russiske imperiet er statlige voktere av det verdensøkonomiske systemet som i sin natur må utvides konstant. Kapital akkumulerer, utnytter arbeidskraft og henter ut ressurser.
På den ene siden skaper denne endeløse utvidelsen rivalisering som internasjonalt styresett ikke kan kontrollere. Det fører til kriger. På den andre siden fører denne ekspansjonen til uendelig økning i den materielle gjennomstrømninga av økonomien og produserer en rekke økologiske kriser, hvorav trusselen om global oppvarming på grunn av klimagassutslipp er den alvorligste.
2. De to farene ved krig og klimaendringer
For å underbygge disse argumentene vil jeg se nærmere på krigen i Ukraina. For å forstå årsakene foreslår jeg at vi ser tilbake på de tre tiåra etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, hvordan forholdet mellom russisk og vestmaktene endra seg i løpet av den tida, og den parallelle svikten i klimapolitikken.
På begynnelsen av 1990-tallet ble Russland, Ukraina og andre tidligere sovjetstater raskt integrert i verdensmarkedene. De opplevde en ødeleggende økonomisk nedgang. Russlands betydning for vestmaktene var ikke bare som sentrum for et kollapsende imperium, men som en ledende eksportør av olje, gass og metaller til verdensmarkedet. Vestlig kapital forsøkte å forsterke Russland i den rollen.
I løpet av 1990-tallet hadde vestmaktene frykta at den russiske staten kunne kollapse. Da Vladimir Putin etterfulgte Boris Jeltsin som president i 2000, ønsket disse maktene ham velkommen som en som kunne få staten til å fungere effektivt igjen. Helt fra starten så Putin og kollegene for seg en slags gjenopplivning av det russiske imperiet, som ble etablert på 1700- og 1800-tallet og aspekter av det hadde blitt reprodusert i Sovjetunionen på 1900-tallet.
Putins første handling var å knuse separatistbevegelsen i den sørlige republikken Tsjetsjenia. De tsjetsjenske separatistene hadde beseiret den russiske hæren i 1996; i den andre tsjetsjenske krigen i 1999, svarte Putin med den brente jords taktikk mot sivilbefolkninga, en taktikk som nå brukes i Ukraina.
Vestmaktene støtta fullt ut denne handlinga, som en del av den såkalte «krigen mot terror» som de selv førte i Afghanistan og Irak.
Putin styrka og sentraliserte også staten. Han begynte angrepet på demokratiske rettigheter og uavhengige medier som fortsetter den dag i dag. Han vendte seg mot de såkalte «oligarkene», de politisk mektige forretningsmennene som hadde tatt kontroll over olje-, gass- og metallselskaper og tvang dem til å betale noe skatt. Noen eiendeler ble overført tilbake til statlig eierskap, og kontrollen over disse eiendelene ble overlevert til Putins tidligere kolleger fra sikkerhetstjenesten.
I løpet av Putins to første embetsperioder, fra 2000 til 2008, steg oljeprisen konstant og den russiske økonomien blomstret. Fallet i folks levestandard på 1990-tallet ble snudd.
Russisk kapital blomstret, ikke fordi den utvikla industrielle eller teknologiske kapasiteter, men takket være den enorme boosten den fikk fra eksport av olje, gass og metaller. Inntektene fra denne eksporten ble stort sett ikke investert i Russland, men re-eksportert, for eksempel til Londons eiendomsmarked, eller for å holdes som kontanter i skatteparadiser. Det var og er en parasittisk, snarere enn utviklende, form for kapitalisme.
På begynnelsen av 2000-tallet så vestmaktene Putin som et politi for å beskytte kapitalens interesser i den tidligere sovjetiske sfæren. Russland ble ønsket velkommen inn i den såkalte «G7 pluss en» av verdens sterkeste kapitalistiske makter.
Det var på dette tidspunktet NATO ekspanderte til Øst-Europa: syv østeuropeiske land ble tatt opp i 2004. Det var til og med diskusjoner på den tida om Russlands tilslutning til NATO, sjøl om dette ikke ble noe av.
I en tale i München i 2007, på høyden av oljeboomen, fordømte Putin den «unipolare verden» dominert av USA. Noen så dette som en indikasjon på at Russland, sammen med de andre BRICS-landene, kunne være en motvekt til imperialismen. Men det var ikke slik. Tvert imot, vestmaktene forble glade for at Putin kunne utøve imperialistisk makt i det tidligere sovjetiske interessesfæren slik det passet ham. De lukket øynene for hans invasjon av Georgia i 2008.
Verdens finansielle og økonomiske krise i 2008-09 var et viktig vendepunkt. Russlands hovedstad ble rysta. Levestandarden i det tidligere sovjetiske interesseområdet stagnerte og begynte å falle igjen. Det var store protestbevegelser i Russland i 2011-12, som Putins regime slet med å kontrollere.
Denne sosiale ustabiliteten kulminerte i det såkalte Maidan-opprøret i Ukraina i 2013-14, styrtinga av president Janukovitsj og Russlands militære intervensjon i Ukraina.
På dette tidspunktet grep de vestlige maktene inn for å disiplinere sin egen vaktmann. De var mindre bekymret for Russlands støtte til de fascistlignende separatiststyrkene i Øst-Ukraina enn for annekteringa av Krim, som klart brøt med internasjonal lov. Sanksjoner ble pålagt Russland – men de var begrensa.
Disse tiltakene hindra ikke Kreml fra å intervenere i Syria i 2015-16 for å støtte Assad-regimets krig mot sin egen befolkning. Mens vestmaktenes propaganda lot som om det ikke fantes noen «innflytelsessfærer» for konkurrerendeimperialistiskehærer, viste Syria hvor tydelig disse var definert. Putins regime og dets leiesoldater fikk frie hender der, mens vestmaktene gjorde sine egne imperiale intervensjoner i Afghanistan og Libya.
Først i februar 2022, som et resultat av Russlands fullskala invasjon av Ukraina, forlot vestmaktene sin politikk med begrenset samarbeid med den russiske regjeringa. Dette var et viktig vendepunkt.
Sjøl nå er imidlertid vestmaktenes politikk å holde i og kontrollere Russland, men å gjøre det på en måte som sikrer at spesielt oljeeksporten fortsetter å strømme til globale markeder.
Sanksjonene som er pålagt russisk olje har ikke i vesentlig grad skada regjeringas evne til å finansiere angrepet på Ukraina.
Så i 2022 steg verdens oljepriser kraftig etter invasjonen. Russlands inntekter fra oljesalg økte. På slutten av 2022 ble de vestlige nasjonene enige om et pristak på salg av russisk olje på 60 dollar/fat, men det er ikke effektivt kontrollert.
Russisk olje selges til Kina, India og andre nasjoner som raffinerer den og selger oljeproduktene til vestlige nasjoner; -en flåte av tankskip i gråmarkedet brukes for å unngå sanksjoner.
Resultatet er at Russlands totale eksportinntekter har vært langt høyere enn gjennomsnittet, både i fjor og i år, skatteinntektene har økt og den russiske statskassen budsjetterer med å bruke mer enn noen gang på militæret neste år, mer enn 100 milliarder dollar.
Mens vestmaktene er opptatt av at Russland bevarer sin rolle som råvareeksportør, er de også glade for å undergrave landets militærmakt, på en måte som de ikke var før februar 2022. Et resultat av dette har vært at Aserbajdsjan – klar over at Russland er ute av stand til å gripe inn mens dens hær er bundet til Ukraina – har fått sjøltillit, med Tyrkias støtte, til å «løse» striden med Armenia om Nagorno Karabakh ved etnisk rensing av den armenske befolkninga.
Nå vil jeg argumentere for at det er en sammenheng mellom denne dynamikken, som førte til krig i Ukraina, og dynamikken som har tatt oss inn i klimakrisa.
La oss starte igjen på begynnelsen av 1990-tallet. Den internasjonale traktaten om klimaendringer ble undertegna i Rio i 1992. Forskere hadde allerede konkludert med at drivhuseffekten var farlig for menneskeheten, og at brenning av fossilt brensel var hovedårsaken: 1992 markerte punktet hvor bevisene var så sterke at det var akseptert av alle verdens regjeringer.
Traktaten sørget for tiltak for å forhindre farlig global oppvarming, men ingen ble iverksatt. USA og andre makter motsatte seg prinsippet om at de enkelte nasjonene skulle vedta bindende mål for å redusere sine egne utslipp. Myten ble etablert om at markedsmekanismer kunne brukes til å gjøre de nødvendige endringene, sjøl om den eneste slike mekanismen som kan ha hatt noen effekt, en global karbonavgift, ble avvist. Denne myten var grunnlaget for Kyoto-protokollen fra 1997, som sørget for såkalt kvotehandel.
Resultatet var at klimagassutslippene fra forbrenning av fossilt brensel har økt jamnt de tre tiårene siden Rio-traktaten ble undertegnet. Drivhusgasser tilføres nå atmosfæren med en hastighet som er mer enn 60 % høyere enn i 1992.
Dette er en katastrofal fiasko for verdens sterkeste regjeringer, og for det systemet for internasjonalt styring som ble oppretta etter andre verdenskrig.
En forferdelig pris betales allerede av mennesker over hele det globale sør som er påvirka av ekstreme værforhold, og en enda høyere pris vil bli betalt av samfunnet som helhet i framtida.
Hva var den politiske konteksten for denne fiaskoen? Rio-traktaten ble undertegna like etter at Sovjetunionen kollapset. Kapitalens illusjoner om sin egen makt ble forstørret.
På » det brølende nittitallet» ble globaliseringa turbolada av elektronisk teknologi og utvidelsen av utenlandske skatteparadiser og økonomiske soner. Nyliberalismen førte krig mot regulering av økonomien.
Både det vestlig-russiske forholdet, og vestmaktenes tilnærming til klimaendringer, ble forma av denne boomen, som fortsatte etter det korte avbruddet av den asiatiske finanskrisen i 1998, gjennom det første tiåret av det 21. århundre.
I denne verden var Russland viktig for vestmaktene som en kilde til olje, gass og kull. I det økonomiske kaoset på 1990-tallet ble disse energistrømmene redusert, men i løpet av de to første periodene av Putins presidentskap, mellom 2000 og 2008, strømmet disse fossile brenslene ut på verdensmarkedet i rekordstore mengder. Putin var en garantist for disse strømmene; den politiske spenninga han bidro til ble sett på som en pris verdt å betale. Denne beregninga endra seg først i februar 2022.
Mens vestmaktene fulgte opp sine egne kriger, og lot Putin forfølge sine, gikk også oppbygging av krisa med for store klimagassutslipp sin gang.
De ledet den ineffektive kombinasjonen av frivillige tiltak og markedsmekanismer som ble foreslått for å håndtere global oppvarming, mens hver påfølgende rapport fra klimaforskere, stadig mer desperat, slo alarm.
De ledet den fortsatte strømmen av subsidier, verdt hundrevis av milliarder dollar, til fossilbrenselindustrien. De ledet forvrengningen av konseptet «netto null-utslipp», for å late som om utslippsproblemet kunne løses i framtida, ved fantastiske teknofikse løsninger som involverer å suge enorme mengder klimagasser ut av atmosfæren med uprøvde teknologier. (…som f.eks Norges planer for karbonfangst -og lagring. Oversetters merknad.)
En falsk offentlig samtale, fremmet av regjeringer, sier at skaden gjort av klimaendringer ennå ikke er reell, men at den er en potensiell fare i framtida. Men i løpet av de siste åra har millioner av mennesker, hovedsakelig i det globale sør, blitt ofre for ekstreme værhendelser som meteorologer mener har sammenheng med klimaendringer: de som ble fordrevet av flommen og tørken i det sørlige Afrika i 2019 og 2020, flommen i Pakistan i fjor, og i år den ekstreme varmen i India.
De falske diskursene rundt klimaendringer minner meg om fjellet av løgner om kriger. Når imperiemaktenes politikere snur sannheten på hodet og forteller palestinske ofre for israelsk vold at de prøver å hjelpe dem, kan vi høre ekko av deres retorikk om klimaendringer som det har blitt lagt til rette for med flere tiår med fossildrevet økonomisk ekspansjon.
Denne politiske eliten letter prosessene med kapitalakkumulering og konstant økonomisk ekspansjon som kjennetegner det 21. århundres kapitalisme og underbygger imperialismen. Se på reaksjonen til verdens ledende regjeringer i de to krisene som har avbrutt økonomisk ekspansjon de siste to tiårene – den finansielle og økonomiske krisa i 2008-09, og Covid-19-pandemien.
Begge gangene ble veksten i bruk av fossilt brensel og klimagassutslipp midlertidig stoppet. Men i begge tilfeller ble hundrevis av milliarder av dollar raskt mobilisert for å gjenopprette en ny ekspensjon på området.
Er stater og regjeringer, og internasjonale styringsstrukturer som FN, uvillige eller er de ute av stand til å kontrollere det monstrøse kaoset av kapitalistisk ekspansjon? Det er ingen tvil om at det er en komplisert kombinasjon. Men det som er sikkert er at de ikke tar grep.
Av alle disse grunnene argumenterer jeg for at de underliggende årsakene til kriger og klimakrisen henger sammen.
3. Russland og Ukraina
Nå vil jeg argumentere for at årsakene til krig ikke bare ligger i spenningene mellom imperiemakter og andre nasjoner, men også i spenningene mellom stater og samfunn. Hva samfunnet gjelder: klassekamp, demokratibevegelser, bevegelser for kvinners rettigheter, rundt økologiske spørsmål, og så videre. Til syvende og sist er krig et middel for sosial kontroll. Det er relatert til og kombineres med former for statlig undertrykkelse av sosiale bevegelser.
Her er tre punkter om Russlands krig i Ukraina, for å støtte dette argumentet.
Den første handler om sosiale bevegelser. Jeg har allerede nevnt den økonomiske og finansielle krisen 2008-09, og den økte sosiale forskjellene som den forårsaket i det tidligere Sovjetunionen, og misnøyen og sosiale bevegelser som fulgte, i sjølve Russland og i Ukraina.
I Ukraina i 2014 kulminerte disse med det kaotiske og politisk heterogene Maidan-opprøret som styrta Janukovitsj-regjeringa.
Begivenhetene i Øst-Ukraina på dette tidspunktet fortjener kommentarer.
«Regionspartiet», som Janukovitsj var leder for og som var det største partiet i parlamentet, ble dannet og finansiert av øst-Ukrainas industrikapitalister.
Dette partiet forsøkte å utdype skillene mellom de østlige områdene, hvor det er en høy andel russisktalende, og det sentrale og vestlige Ukraina. De ble hjulpet ikke bare av den grove nasjonalismen til noen politikere i Kiev, men også av Kreml, som så Janukovitsj som en alliert.
Det var en viss sosial støtte til regional autonomi i det østlige Ukraina, og Regionspartiet forsterket den. Men bare den høyreorienterte væpna militsen, som fortsatte med å danne de såkalte «folkerepublikkene» i Donetsk og Luhansk i 2014, tok til orde for separasjon.
Den russiske militære intervensjonen i Ukraina begynte i 2014, til støtte for disse republikkene. Kreml så på disse som et middel til å undergrave den ukrainske staten som var på vei i retning EU.
Og effekten på lokalbefolkninga var ødeleggende: økonomien ble ødelagt; mange av de store kullgruvene, prosessanleggene og stålverkene stengte, og tusenvis av arbeidsplasser gikk tapt. Befolkninga i området krympet med det halve, og millioner av mennesker ble fordrevet, enten til Ukraina eller Russland.
Hvorfor trakk denne konflikten ikke bare ut i tid, men førte fram til den omfattende russiske invasjonen i fjor? Igjen, sosiale endringer i den tidligere sovjetiske interessesfæren må tas i betraktning.
I 2020 var det et enormt nasjonalt opprør mot valgjuks i Belarus, og i 2020 og 2021 en oppsving av protester i sjølve Russland. I januar 2022 rystet arbeidskonflikter og gateforstyrrelser regjeringa i Kasakhstan.
På politisk nivå har Putins beslutning om å invadere Ukraina blitt tilskrevet hans manglende evne til å presse president Zelensky tilbake i spørsmål om ukrainsk suverenitet. Zelensky, som hadde blitt valgt i 2019, med fred som et sentralt punkt i sin plattform, nekta å avgi territorium for å oppnå det. Men dette sammenbruddet av diplomatiet falt sammen med de sosiale bevegelsene jeg nevnte, og disse var nøkkelfaktorer som bidro til Kremls handlinger.
Ikke bare var drivkrafta til å kontrollere sivilsamfunnet en årsak til invasjonen, men aktiv handling fra sivilsamfunnet for å motstå den russiske hæren var en nøkkelårsak til dens fiasko.
Det andre poenget er at i krisetider blir stater drevet langs autoritarismens vei, og kan fremme nasjonalistiske, fremmedfiendtlige og fascistiske ideologier. Den russiske eliten er et eksempel på dette, med åpne oppfordringer om å utslette Ukraina. Dette er politiske og ideologiske verktøy for sosial kontroll; de brukes til å mobilisere deler av befolkninga bak regimet, eller i det minste for å sikre befolkningens samtykke.
Det tredje poenget er at bruken av disse ideologiske verktøyene går på tvers av statens funksjoner for økonomisk styring. I 2014, og igjen i 2022, ofret Putins regjering styringa av økonomien, for politikkens og ideologiens skyld. I 2014 så Kreml vestlige sanksjoner, den resulterende mangelen på kreditt for russiske selskaper og økonomisk stagnasjon, som en pris det er verdt å betale for deres militære intervensjon i Ukraina.
I 2022 gikk dette enda lenger. Ikke bare møtte russisk næringsliv sanksjoner mot oljeeksport og finansielle transaksjoner, men Kreml bestemte seg også for å ødelegge den russiske gasshandelen med Europa som hadde blitt bygget opp over flere tiår av det statseide gasselskapet Gazprom. Økonomien ble ofra, underordnet kravene til militær ekspansjon.
Til slutt vil jeg komme inn på forholdet mellom den russiske og den indiske regjeringa. Dette er langt fra mine forskningsfelt, men jeg har lært av argumenter fremsatt av den marxistiske og feministiske forfatteren Kavita Krishnan, som i fjor trakk seg fra ledende organer for «Communist Party of India (marxist-leninists) Liberation», og uttalte at de i stor grad hadde mislyktes med å motsette seg russisk imperialisme. Jeg vil trekke frem tre punkter som Krishnan har lagt vekt på i sin omtale av den russiske krigen.
For det første sier hun at de politiske forholdene mellom Russland, India og Kina, som offisielt ofte blir presentert som utfordrendefor «vestlige eliter», er basert både på felles økonomiske interesser og også på en felles fiendtlighet mot demokrati og ytringsfrihet, mot kvinners rettigheter og mot progressiv sosialpolitikk.
I India framstiller høyreorienterte politikere denne Russland-India-Kina-aksen som «multipolaritet». Krishnan hevder at for disse politikerne er dette faktisk et signal-ord for motstand mot menneskerettigheter og demokratiske rettigheter. I et intervju med det ukrainske sosialistiske tidsskriftet Commons sa Krishnan:
Disse autoritære og fordomsfulle lederne inngår en ideologisk allianse for å argumentere for en «multipolar verden», som de mener at fascistiske og autoritære regimer skal kunne definere «demokrati» som majoritarisme .( Link tilføyd av Oversetter.). Så de sier: «Hvem er disse vestlige elitene som forteller oss at vi må regne papirløse innvandrere, religiøse eller etniske minoriteter, kvinner, LHBTQ+-personer som borgere med rettigheter? Disse ideene er bannlystfor våre sivilisasjonsverdier.» Dette er grunnlaget som Putin sier at ukrainere bare kan leve på hvis de går med på å kalle seg russiske; Xi sier at muslimer i Kina må være «kinesiske» i karakter; og Modi sier at muslimer i India må akseptere hinduistisk overherredømme.
For det andre ser Krishnan en ideologisk allianse mellom den russiske nasjonalistiske høyresida som påvirker Kreml, og den ekstreme høyrefløyen til hindunasjonalismen. Hun peker på den russiske fascistiske ideologen Aleksandr Dugin, som har teoretisert ideen om «multipolaritet». Han opprettholder bånd med ekstreme høyreorienterte indiske organisasjoner og håner det liberale demokratiet ved å bruke det hinduistiske uttrykket Kali Yuga (Mørkets tidsalder. Oversetters meknad), som er en forbannelse for den indiske høyresida.
For det tredje stiller Krishnan spørsmålstegn ved trender i politiske venstrepartier som ser verden hovedsakelig i form av en spenning mellom vestlig imperialisme og den antatte anti-imperialismen til Russland, India, Kina og andre ikke-vestlige makter. Dette kritiserer hun som en gjenoppliving av campismen som prega arbeiderbevegelsen politisk da Sovjetunionen fortsatt eksisterte, og som hindrer arbeiderbevegelsen og sosiale bevegelser fra å handle. Jeg er enig i den kritikken.
Konklusjoner
For det første; krigene til Israel mot palestinerne og Russland mot Ukraina blir begge ført med morderiske angrep på sivile. Dette er ikke avvik, men karakteristisk for det 21. århundres imperialisme. Alliansen av vestlige makter, som kan kalles et imperium, støtter Israel; den fører også tilsyn med den økonomiske undertrykkinga av det globale sør. Russland, sjøl om det er svekka, er et imperium som eliten søker å gjenopplive.
For det andre er årsakene til disse krigene, og klimaendringene, begge forankret i kapitalens krise, som i sin natur hele tida må akkumulere og drive økonomisk ekspansjon. De kapitalistiske statene og deres internasjonale institusjoner har over tiår med fossildrevet økonomisk ekspansjon skapt krisa med overdrevne utslipp av klimagasser og truslene dette innebærer for menneskeheten.
For det tredje kan ingen av disse tingene bare forstås ut fra stater, deres rivalisering og deres forhold til kapitalen. Sivilsamfunnet betyr noe. Når det gjelder Ukraina, var Russlands invasjon fremfor alt et svar på sosiale bevegelser som Kreml frykta og ikke kunne kontrollere. Det ukrainske sivilsamfunnet har også spilt en sentral rolle i å motstå invasjonen.
Til slutt: For det fjerde, etter mitt syn, må samfunnet for å kunne motstå imperier, motstå krig og takle farlige klimaendringer, gjennom å handle uavhengig av og mot kapitalistiske stater og de politiske elitene knytta til dem.
Basert på et foredrag på konferansen Punjab Research Group (UK) om «Changing Global Order: Nations and States», 28. oktober, 2023. Med takk til Punjab Research Group (Storbritannia), som ønsket meg hjertelig velkommen til konferanse ved Wolfson College, Oxford, hvor jeg holdt dette foredraget; til professor Pritam Singh, som arrangerte det; og til de mange konferansedeltakerne som ble med på diskusjonen vår.