Putins regime er bygget på et passivt samfunn. Mikhail Khodorkovskijs plan for revolusjon gjentar den samme feilen.
Forfatter Nikolaj Andrejev. Publisert i openDemocracy., 8. desember 2023
Den eksilrussiske forretningsmannen Mikhail Khodorkovskij, en gang landets rikeste person, ga i fjor ut boka «How to Slay a Dragon: Building a New Russia After Putin»
Boka argumenterer for at russiske opposisjonspolitikere og organisasjoner bør forene seg rundt oppgavene til den uunngåelige revolusjonen: å styrte Putin-regimet og etablering av en overgangsregjering som skaper de betingelsene som trengs for et bærekraftig liberalt demokrati av den vestlige typen.
Men som mange andre forsøk på å foreslå et «positivt program» (enten det er antikorrupsjonsaktivisten Aleksej Navalnyj eller opposisjonspolitikeren Vladimir Milov), har Khodorkovskijs bok ikke klart å skape mye diskusjon etter at den ble utgitt. Her er grunnen.
Hvordan kan vi fikse Russland?
Først og fremst bør Khodorkosvkys bok få litt ros. Den har mer å gi enn de vanlige meldingene fra opposisjonen, og skisserer konkrete forslag til reform av Putin-regimet og det sosioøkonomiske systemet i Russland.
Khodorkovskij mener Putin-regimets fall er et spørsmål om tid, og at den virkelige oppgaven for opposisjonen er å forberede gjenoppbyggingen av landet i regimets ruiner. Men han angriper naive ideer fra den russiske opposisjonen om post-Putin Russland som et blankt ark, der det vil være mulig å fritt bygge et «normalt liberalt demokrati» etter vestlig modell.
«How to Slay a Dragon» argumenterer for at behovet for rettferdige valg, et uavhengig rettsvesen og beskyttelse av privat eiendom vil bli møtt med komplekse ledelsesutfordringer og sammenstøt mellom interessene til ulike sosiale grupper. Denne type diskusjon er et skritt framover når det gjelder standardene for den russiske opposisjonsdebatten, som ofte er fiksert på Putins personlighet og gir liten oppmerksomhet til andre problemer landet står overfor.
Kanskje den mest provoserende tesen i boka er at på landets vei til frihet og demokrati må Russland uunngåelig gå gjennom en revolusjon. Det er verdt å merke seg at i moderate russiske liberale kretser er ordet «revolusjon» fortsatt forbundet med omveltning, vold og drap, som ikke kan legge grunnlaget for et liberalt regime. Likevel krever Khodorkovskij en «dyp omstrukturering» av grunnlaget for det russiske samfunnet, sjøl om han fortsatt er en om tviler på spørsmålet om hvorvidt denne revolusjonen vil bli «ledsaget av sosiale eksplosjoner, eller om den går over uten så mye som et klynk».
Men her ligger bokas hovedsvakhet: Hvem vil være involvert i denne nye russiske revolusjonen, ifølge Khodorkovsky? Det er ikke noe direkte svar på dette spørsmålet i boka, så vi er tvunget til å stole på vår egen tolkning.
Det handler om opposisjonen
Khodorkovskij er ærlig med sitt syn på hvem som vil gjøre endringer i Russland, og antyder at det store flertallet av menneskene i landet er vanlige mennesker som aksepterer å leve «komfortabelt sammen med dragen til sin siste dag». De kan ikke være revolusjonens drivkraft.
Samtidig, når han skriver om revolusjon, mener ikke Khodorkovskij utelukkende en «revolusjon ovenfra», det vil si et opprør innen de russiske elitene med massenes passive samtykke. Hovedaktørene i den nye russiske revolusjonen, skriver han, bør være visse politiske opposisjonskrefter som er i stand til å organisere protester og forene seg med hverandre i en stor koalisjon: «en flerparti, en flerstemmig protest – en samling av uharmoniske og ulike politiske grupper.» Disse kreftene må utføre både underjordisk politisk arbeid for å forberede et opprør i Russland, og offentlig arbeid via russiske medier i eksil og gjennom tvilere som «regimet fortsatt tillater å skrive og snakke».
En slik koalisjon må være innflytelsesrik og klok nok til at den kan få selskap av Siloviki – de russiske sikkerhetsstyrkene, som ifølge Khodorkovskij sjøl vil begynne å trekke tilbake sin støtte til Putin-regimet etter hvert som regimet går i oppløsning. De sikkerhetsstyrkene som kommer over til revolusjonens side, vil kunne skape en trussel om vold som vil forhindre (eller minimere) storskala revolusjonær vold og borgerkrig, argumenterer han.
Koalisjon uten «nybolsjevisme»
Framveksten av denne koalisjonen hemmes av «nybolsjevisme»: det er slik Khodorkovskij karakteriserer radikale elementer i den russiske protestbevegelsen, med sikte på å «bokstavelig talt skape en hær av likesinnede mennesker som er klare til å handle på en sammenhengende og organisert måte på kommando fra ett enkelt senter». Han hevder at denne ensporede kampanjen er en seier for russiske myndigheter, da den splitter protestbevegelsen og bidrar til starten på et voldelig revolusjonært scenario. Mest bekymringsfullt, hevder han, kan denne modusen for politisk kampanje degenerere til diktatur i tilfelle seieren.
Til tross for at Khodorkovskij i sin bok ikke nevner bestemte politikere eller politiske organisasjoner ved navn, kan det antas at han klassifiserer Alexey Navalnyi og hans team som «neo-bolsheviks», og deltakere i russiske opposisjonsfora som de politiske kreftene som skal danne en koalisjon i Europa og signerer en erklæring om opprettelsen av Russlands Demokratiske Styrker. Navalnyj og hans team har nekta å delta i mange forsøk på å bygge opposisjonskoalisjoner (bl.a. antikrigkoalisjoner); de legger ikke skjul på sin skepsis til flertallet av politikerne som Khodorkovskij har forsøkt å forene.
Men mens Navalnyj og andre ignorerer anbefalingen fra en koalisjon, blant annet med vaklende medlemmer av den nåværende russiske eliten, er det kanskje Khodorkovskijs visjon om det russiske folket som har gjort denne boka mindre nyttig for opposisjonen.
En revolusjon ledet av eliten
Khodorkovskij tror revolusjonen vil involvere ulike typer eliter – medierepresentanter, politikere, forretningsmenn, tjenestemenn og til og med sikkerhetsstyrker – men ikke «befolkninga», «vanlige folk», som han tror vil være lojale mot ethvert regime. Politikk, ifølge Khodorkovsky, er en sak for de med ressurser.
I hans syn på verden kan folk utenfor elitene bare uttrykke seg i politikken på to måter: enten gjennom valg eller protester. Derfor må en russisk overgangsregjering for det første måtte sikre legitimiteten til sine reformer gjennom valg, og for det andre gi sosial støtte til «befolkninga», ved å bruke profitt fra Russlands fossile brensel. Han mener «befolkninga» er opptatt med hverdagslige problemer og bør være fornøyd med en regjering som,etter Putins fall, effektivt er i stand til å styre den russiske økonomien.
Det er bokstavelig talt ingenting i boka om hvordan opposisjonspolitikere må jobbe iforhold til det apolitiske flertallet av russiske borgere.
Khodorkovskij fastslår at regimet hviler på flertallets politiske passivitet, men innser ikke behovet for å aktivisere dette flertallet til sjøl å bli aktive, og dermed bevege seg bort fra avpolitisering. Tilsynelatende anser han den påståtte passiviteten til det russiske folket som et permanent trekk som den russiske opposisjonen kan bruke til å bygge et liberalt regime på samme måte som Putin-regimet brukte det til sine egne formål.
I dette tilfellet oppstår et rent praktisk problem for de fleste lesere av denne boka: hva skal de gjøre? De færreste har egne verktøy for å påvirke opinionen. Og Khodorkovskij har allerede skrevet et program for dem. Hva er rollen til leseren av boka da, hva tilbyr den dem? En leser kan bare være enig i det uttalte politiske prosjektet og passivt godkjenne det. I beste fall kunne de gå på jobb i Khodorkovskys strukturer, men selv der er antall steder alltid begrensa, og dessuten er slikt arbeid ikke egna for alle.
Som med alle slike «positive programmer» fra den russiske opposisjonen, oppstår et paradoks her: Sjøl en leser som er en ivrig tilhenger av alt som er skrevet, kan ikke omsette konklusjonene fra lesing til handling. Hvem skal leserne av denne boka overbevise på grunnlag av ideene som presenteres, hvis arbeid med det apolitiske flertallet ikke er relevant? Bare, ser det ut til, andre opposisjonsaktivister.
Det er en mistanke om at samtidig som man opprettholder kjernen i putinismen – masseavpolitisering og høy ulikhet – er det umulig å bygge noe annet enn «putinisme 2.0». En representant for opposisjonseliten som ønsker å konsolidere andre ledere rundt seg sjøl og samarbeide med den delen av regimet som er åpen for ham, vekker naturlig nok ikke stor interesse blant dem som er tildelt en statisk rolle i denne strukturen. (m.a.o. det avpolitiserte og passiviserte flertallet av befolkninga. Oversetters merknad)
I vårt dypt avpolitiserte samfunn må demokratisk politikk uunngåelig være retta mot å re-politisere den store delen av det russiske folket som har funnet seg fremmedgjort fra det politiske systemet. Khodorkovskijs elitistiske politiske prosjekt avviser denne oppgaven.