Forfatter Agnieszka Pikulicka-Wilczewska 22. januar 2024, Aljazeera
Evgeniy Kosgorov, en 38-åring fra Krasnodar, forlot Russland i juni 2022 med sin kone og en én måned gammel sønn i armene.
Siden invasjonen av Ukraina har han sett på sitt hjemland som en bandittstat som følger veien til Nazi-Tyskland, et land uten framtid og et land han ikke ønsker å ha noe med å gjøre.
Men sjøl i Tbilisi, Georgias hovedstad og hans nyadopterte hjem, fortsatte Russland å forfølge ham. Passet og språket hans identifiserer ham som en borger av en aggressorstat – en som foretrakk å rømme istedetfor å konfrontere regjeringa. Han har også blitt sett på som en som ikke reagerte da Russland var i ferd med å bli det landet det er nå.
«Jeg forstår utmerket godt det generelle hatet mot russere og mot alt russisk. Jeg aksepterer og forstår det fordi det Russland gjør er galt, sa Kosgorov til Al Jazeera. «Hver gang jeg vil si at det er vanskelig for russerne som dro ut, er det noe inni meg som protesterer, fordi ukrainere har det vanskeligere enn oss.»
Ifølge estimater forlot opptil én million av rundt 144 millioner russere landet i 2022 og 2023 i det som har vært den største hjerneflukten siden Sovjetunionens kollaps.
I en ny studie , basert på flere intervjurunder med nærmere 10.000 russere i politiske eksil, fant de russiske forskerne Ivetta Sergeeva og Emil Kamalov at 49 prosent av de spurte følte sterk skyld for krigen, mens 59 prosent følte seg sterkt ansvarlige for den.
Som forskningen antyder, dro de fleste russere på grunn av deres motstand mot krigen i Ukraina og mot de alltid tilstedeværende fortellingene som framstilte Russland som et edelt land som kjemper mot ukrainske «fascister». De så også for seg en ytterligere mobilisering av hæren, ytterligere intern undertrykkelse og en potensiell økonomisk krise.
Forskninga ble utført i flere omganger, i mars 2022, september 2022 og i mai–juli 2023. Institutt for stats- og samfunnsvitenskap ved European University Institute i Firenze ga midler til forarbeid.
«Jeg har ikke lenger et land»
Mange bestemte seg for å bosette seg i land fra den tidligere sovjetblokken, som fortsatt
har gunstige regler for russere å bo og arbeide. Land som Georgia, Armenia og Kasakhstan har allerede følt de økonomiske og demografiske effektene av massetilstrømningen av russere, inkludert stigende priser. For mange lokalbefolkningen brakte det også minner om Russlands koloniale fortid.
Men som studien antyder, var det ikke nok å flykte fra Russland for å unnslippe den lange skyggen, som Kosgorov har funnet ut.
Etter noen måneder i Tbilisi åpna han UGallery, en bar med et kunstrom hvor han er vertskap for utstillinger med antikrigstema og organiserer pengeinnsamlinger for Ukraina. Men han har slitt med å finne roen.
«Jeg har ikke lenger et land, jeg har ikke lenger et hjemland,» sa Kosgorov. «Dette er en triviell, enkel ting. Men det jeg vil er å kjenne bakken under føttene mine, og forstå hva morgendagen vil bringe.»
Han donerer inntektene sine til frivillige organisasjoner som støtter ukrainske flyktninger og har samla et stort fellesskap av likesinnede, men han vet at ikke alle i Georgia se vennlig på den økte russiske innvandringa; anti-russiske graffiti kan sees på vegger rundt om i Tbilisi.
Men Kosgorov klager ikke, fordi han ikke føler at han har rett til det. Han mener imidlertid at noe av kritikken som eksilrussere får i utlandet er dårlig begrunnet.
Et av argumentene han ofte hører, er at de alle burde vende hjem og styrte president Vladimir Putin i en masserevolusjon.
«Hvis du ser på historien, har fredelige protester sjelden klart å felle autokratier, i motsetning til militærkupp. Putin vil ikke forsvinne fordi om at alle disse migrantene hadde dratt tilbake til Russland og arrangerer en protest. Russland ville rett og slett fått flere politiske fanger, sa Kosgorov.
Sergey, en 40-åring fra Moskva som ønsket å holde navnet hemmelig, føler seg også til tider skyldig og oppgitt. Han forlot Russland i oktober 2022 med hjelp fra vennene sine, som lånte ham penger for en flybillett til Jerevan, Armenias hovedstad.
«Jeg føler absolutt personlig ansvar for det som skjer. Russland har blitt til en maskin for å ødelegge folks liv. Både i utlandet og i landet, sa Sergey. «Og dette skjedde ikke over natta den 24. februar [2022].»
Han klarte å beholde jobben sin og jobber nå eksternt fra Jerevan, men han føler at ingenting i livet hans er sikkert. Det som hjelper ham med å håndtere sin følelsesmessige tilstand er å skrive brev til russiske politiske fanger han kjente i Moskva.
«Det er folk som har det verre enn meg, som ble fengsla basert på oppdiktede anklager,» sa han. «Alle er deprimerte. Jeg vet ikke hvor mange eksilrussere som går på antidepressiva, men jeg gjør det. Det er en forståelse av at det ikke er noen klare utsikter for oss, og at vi må ta hver dag som den kommer.»
I følge Margarita Zavadskaya, en Finland-basert statsviter som forsker på russiske politiske eksil, skiller den siste migrasjonsbølgen fra Russland seg fra tidligere slike bølger, ved at den er mer politisert. Folk stoler mer på hverandre og danner sterkere fellesskap, de er ikke redde for å si fra, og de engasjerer seg i aktivisme, sa hun, som hjelper dem å gjenvinne verdighet og en følelse av mening med livet.
«Folk føler seg deprimert. De føler skyld, skam, noen ganger sinne. Og de prøver å finne seg sjøl og etablere seg sjøl mentalt i de nye omstendighetene, sa hun til Al Jazeera. «Ironien i situasjonen er at denne skyldfølelsen blir følt av de som er imot regimet og som forstår omfanget av tragedien.»
I motsetning til tidligere migrasjonsbølger, er de nye frivillige eksilene også mer privilegerte, om ikke økonomisk, så når det gjelder ressurser de har til rådighet – kunnskap, utdanning og kreativitet. De kan overleve og trives utenfor Russland, sa hun, og vil neppe reise hjem igjen.
På spørsmål om de ønsker å reise tilbake til Russland, tok både Evgenij Kosgorov og Sergey seg tid til å tenke før de svarer. Svarene deres var like. De kan komme tilbake en dag når krigen er over, hvis og når Russland betaler erstatning til Ukraina, og når Putins administrasjon er borte. Ingen av dem tror at noe av dette vil skje i overskuelig framtid.