LØRDAG 24. FEBRUAR 2024 AV RUSSIAN SOCIALIST MOVEMENT (RSD) . Pubilisert i International Viewpoint
Uttalelse fra den Russiske Sosialistiske Bevegelsen om hvordan oppnå fred i Ukraina
For to år siden starta Vladimir Putin en fullskala invasjon av Ukraina. Denne beslutningen fra Russlands ledere var ikke et svar på noen militær trussel fra Ukraina eller NATO – det var et forsøk på å underlegge seg et naboland som Putin rett og slett mener ikke burde eksistere.
Putins opprinnelige plan i Ukraina ser ut til å ha vært en «spesialoperasjon for regimeskifte»: troppene ville raskt okkupere landets største byer, den russiske nasjonalgarden ville undertrykke «nasjonalistiske» protester, og flertallet av befolkning ville hilse på deres etterlengtede russiske «brødre» med blomster.
Men i stedet for blomster og fanfare ble den russiske hæren møtt med hardnakket motstand fra ukrainerne, og i stedet for «sammenraskede gjenger» fant de en godt trent og høyt motivert hær. Denne «spesialoperasjonen» ble til en ekte krig.
Det primære offeret for Russlands aggresjon er Ukraina og det ukrainske folket. Over 10.000 sivile er drept, med over 18.500 såret. 6,3 millioner har søkt tilflukt i utlandet, og 3,7 millioner er internflyktninger. I løpet av krigen har hundretusenvis av medisinske-, bolig-, utdannings- og idrettsanlegg blitt ødelagt. Økosystemer har vært blitt utsatt for økologiske sammenbrudd.
Skadene på Ukrainas økonomi, anslått til over 300 milliarder dollar, vil påvirke innbyggernes levevilkår i åra som kommer, og gjøre livet vanskeligere for spesielt de fattigste.
Det russiske samfunnet gjennomgår også en smertefull forvandling. Leon Trotsky skrev en gang at «Det er ikke bevissthet som styrer krig, men krig som styrer bevissthet.» Krig har sin egen logikk og endrer menneskelige planer. I stedet for en «spesialoperasjon» har Putin forplikta seg til det stikk motsatte – en lang, blodig, utmattende krig for til slutt å erodere Ukrainas ressurser og tvinge Vesten til å holde tilbake sin hjelp. Dette scenariet vil kreve enorme ofre fra Russland som verken befolkninga eller økonomien var forberedt på.
Dratt inn i denne lange krigen har Putins stat endra seg innenfra: den må tvinge samfunnet til å akseptere slike tap. Dette har blitt oppnådd gjennom politisk undertrykkelse og et klima prega av frykt.
I følge OVD Info har 1 980 personer blitt varetektsfengslet for å ha motarbeidet krigen siden den begynte, og 825 av dem er anklaget; minst en halv million mennesker har forlatt landet av moralske og politiske grunner eller for å unnslippe innrullering i hæren. Og krigen har ikke blitt et samlingspunkt, en «WWII 2.0» for de fleste russere – ideologiske tilhengere av Putins aggresjon er fortsatt i mindretall, sjøl om de er de eneste som har lov til å gi uttrykk for sine synspunkter.
Krigens årsaker og natur
Målet med den nåværende krigen er tydeligvis ikke å beskytte Ukrainas russisktalende befolkning, som har lidd mest i hendene på okkupantene, og det er heller ikke å motvirke vestlig ekspansjon, ettersom Kreml deler en lang historie med gjensidig berikelse med Vesten. .
Kremls virkelige motiv for invasjonen er ønsket om å forskanse sitt politiske, økonomiske og militære herredømme over det russiske samfunnet og samfunnene i andre post-sovjetiske land, som Moskva hevder å ha «historisk rett til».
Demokratiske folkebevegelser det siste tiåret
Som en del av deres konspiratoriske verdensbilde anser Putin og hans følge Maidan (2014) i Ukraina, opprør i Hviterussland (2020) og Kasakhstan (2021), og bølgene av masseprotester i sjølve Russland siden 2012 som en del av en «hybridkrig», som Vesten fører mot Russland.
«Å bekjempe vestlig hegemoni» slik Putin ser det, har ingenting å gjøre med å motstå den utsugende politikken til amerikanske og europeiske eliter står for, på verdensscenen. Tvert imot, Kreml aksepterer og hilser vestlig politikk velkommen, uten etiske krav.
De eneste «fremmede vestlige verdiene» som Russland kjemper mot er menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling, bærekraftig utvikling og så videre. I denne forstand er Putinismen fortroppen til en høyreekstrem internasjonal fløy som truer demokrati og progressive bevegelser rundt om i verden. Dette inkludert Trump og hans støttespillere i USA, AfD i Tyskland, Erdogan-regimet i Tyrkia, Orbán i Ungarn og andre.
Hovedmålet med krigen er å beskytte Putin-regimet og dets autokratiske vasalstater, som Lukasjenko-diktaturet i Hviterussland, mot trusselen om revolusjon.
Dette målet sammenfaller perfekt med elitens drømmer om å gjenoppbygge det russiske imperiet, som krever at Ukraina underlegger seg et slaveri, men russisk ekspansjon vil ikke ende der.
Det er også i tråd med deres håp om en «multipolar verden» – en verden der diktatorer og oligarker nyter full frihet til å plyndre sine undersåtter, undertrykke meningsmotstandere og dele opp verden uten hensyn til folkeretten.
I dag må derfor ’Stopp Krigen’ bety ’Avslutt Putins diktatur’. Krav om fred betyr krav om avskaffelse av de sosiale hierarkiene i kjerna av dagens regime i Russland: autoritarisme, enorme økonomiske forskjeller, konservative og patriarkalske normer, og en kolonialistisk imperiemodell for relasjoner mellom etniske folkegrupper.
Kjempe for fred eller tvinge fram forhandlinger?
2023 var et år med skyttergravskrigføring for Ukraina. Til tross for store tap, klarte verken den ukrainske eller den russiske hæren å gjøre betydelige framskritt på slagmarken. Dette har økt krigsutmattelsen, også blant Ukrainas allierte. I denne sammenhengen har ideene om fredssamtaler og motstand mot våpenoverføringer til konfliktsonen –blitt stadig mer er populære. Dette blir det gitt uttrykk for både blandt høyreekstreme og noen venstrefløyskrefter.
Sjølsagt fremmer alle kriger militarisme og nasjonalisme, velferdskutt, krenkelse av sivile friheter, og mest i alle land som er part i konflikten. Dette er sant for Russland, Ukraina og Vesten. Det er også åpenbart at alle kriger ender i forhandlinger, og det vil være meningsløst å prinsippielt motsette seg dette.
Men å håpe på forhandlinger på dette stadiet av krigen er naivt, og det samme er overbevisningen som er basert på tanken om at ensidig nedrustning av aggresjonsofferet vil bringe fred. De som støtter slike forslag tar ikke hensyn til Putin-regimets utvikling de siste åra. Putins legitimitet i dag er at han er en leder i krigstid; dermed kan han ikke holde på makta uten å føre kriger.
Han regner nå med at Vesten avslutter sin støtte til Ukraina etter det amerikanske valget og inngår en avtale – på Kremls premisser, sjølsagt. En slik avtale (for deling av Ukraina? regimeskifte i Kiev? anerkjennelse av Russlands «nye territorier»?) vil imidlertid ikke endre Putinismens grunnleggende holdning til krig, som nå er dens eneste eksistensberettigelse. Putins regime kan ikke lenger gå ut av en tilstand med krig, ettersom den eneste måten å opprettholde systemet på er å eskalere den internasjonale situasjonen og intensivere den politiske undertrykkelsen i Russland. Det er grunnen til at alle forhandlinger med Putin nå i beste fall vil gi et kort pusterom, ikke en ekte fred.
En seier for Russland ville være bevis på Vestens svakhet og åpner for å trekke inn begrepet innflytelsessfærer på nytt, framfor alt i det postsovjetiske området. Moldova og de baltiske statene kan bli de neste ofrene for aggresjon. Et nederlag for regimet ville derimot være ensbetydende med dets kollaps.
Bare det ukrainske folket har rett til å bestemme når og under hvilke betingelser de skal slutte fred. Så lenge ukrainere viser motstandsvilje og Putin-regimet forblir uendra i sine ekspansjonistiske mål, er enhver tvang mot Ukraina for at de skal gå til forhandlinger et skritt mot en imperialistisk «avtale» på bekostning av ukrainsk uavhengighet.
Den imperialistiske «fredsavtalen» ville bety en tilbakevending til praksisen med «stormaktene» som deler opp resten av verden, det vil si til forholdene som førte til første og andre verdenskrig.
Hovedhindringen for fred er absolutt ikke Zelenskijs «uvilje til å inngå kompromisser», og det er heller ikke Bidens eller Scholz’ «haukepolitikk». Årsaken er Putins manglende vilje til ikke engang å ville diskutere de okkuperte de ukrainske territoriene, som ble beslaglagt etter 24. februar 2022. Det er angriperen, ikke offeret, som må tvinges til å forhandle.
Vi, den russiske sosialistiske bevegelsen, mener at under slike omstendigheter bør den internasjonale venstresida stille disse kravene:
-En rettferdig fred for det ukrainske folket, inkludert tilbaketrekning av russiske tropper fra det som er internasjonalt anerkjente som Ukrainas territorium
-Kansellering av Ukrainas statlige gjeld
-Økt sanksjonspress på Putins elite og herskende klasse
-Økt press på ulike selskaper som fortsatt driver forretninger med Russland
-Økt humanitær bistand til ukrainske flyktninger og russere i politiske eksil, inkludert de som flykter fra innrullering i hæren.
-En rettferdig gjenoppbygging av Ukraina etter krigen, ledet av ukrainere sjøl basert på sosial rettferdighetsprinsipper, ikke innstramningspolitikk lansert av investeringsselskaper og hedgefond.
-Direkte støtte til venstreorienterte aktivister og fagforeningsorganisasjoner i Ukraina
Plattformer som gir ukrainere og antikrigsrussere mulighet for å komme til orde.
Frigivelsen av russiske politiske fanger og slutt på undertrykkelsen av den politiske opposisjonen i Russland
Dagens verden beveger seg mot høyre, og politikere velger i økende grad å bruke diskriminering og angrepskriger for å løse sine problemer.Dette gjelder fra Netanyahus vestligstøttede militærkampanje for folkemord Gaza, til Aserbajdsjans angrep på Nagorny Karabakh (som det internasjonale samfunnet er medskyldig i). I tillegg til den anti-immigrant-retorikken og politikken som fremmes av mainstream-partier i Tyskland, Finland, Nederland, Frankrike og USA som peker i samme retning. Gitt denne globale konteksten, må venstresida bekjempe økende imperialistiske, militaristiske og nasjonalistiske tendenser. Dette kan ikke skje gjennom utopisk fredsbyggende innsats, men ved å forhindre nye utbrudd av aggresjon og stoppe beslektede fascistiske krefter som sympatiserer med Putin (Trump, Alternative für Deutschland, etc.) fra å komme til makta.
Stopp krigen!
Stopp putinismen!
Frihet for Ukraina!
Frihet de undertrykte i Russland!