Kateryna Turenko snakka med aktivister, publisert i Commons 24.februar 2024
For to år siden, 24. februar 2024, starta Russland en fullskala krig mot Ukraina. På tampen av disse merkedagene snakket vi med venstreorienterte aktivister fra Ukraina, Russland og Hviterussland som har slutta seg til den ukrainske hærens rekker. I åpenhjertige monologer delte de personlige historier om militærtjenesten deres, samt hvordan deres forståelse av russisk imperialisme har endra seg og hva slags støtte og solidaritet de forventer fra den vestlige venstresida i dag.
Lege, fra Ukraina
Da invasjonen begynte hadde jeg ingen planer om å la meg mobilisere. Det virket for meg som om det var en hær som forsvarte landet, og dette var noe fjernt fra meg. Og visstnok var det mange mennesker som vil bli med i hæren. Jeg assosierte meg ikke med denne institusjonen. Men tida gikk, folk – det er et forferdelig ord – gikk tom. Og jeg så hvordan noen ble tvangsført til hæren. Jeg så at stadig færre var klare til å gå ut i tjjeneste, og faktisk har de grunner til det – for eksempel barn. Jeg har ikke barn, og foreldrene mine trenger ikke hjelp nå, så jeg tenkte at nå er jeg den personen som er mest aktuell for å gjøre en innsats.
Nå har jeg forstått jeg at det faktisk er mange med barn i hæren. Det gjør meg alltid trist fordi barn vokser opp uten foreldre. Og sjøl om vi vet at kvinner er mer involvert i barn, ser jeg hvor mye mine soldatbrødre savner døtrene og sønnene sine.
Nå innser jeg at det er umulig å forestille seg at mennesker er «klare» [for miltærinnsats] – alle er litt «ikke-klare». Da jeg følte at min tid var inne, prøvde jeg å komme inn i hæren på en posisjon som ikke var i «bakerste rekke». Men det viste seg å være vanskelig for en kvinne.
I løpet av denne tida ble jeg desillusjonert av mange utenlandske venstreorienterte organisasjoner som jeg trodde sympatiserte med den ukrainske venstresida. På et tidspunkt var vi i en situasjon der vi måtte forsvare oss, de ikke forstå hvorfor vi trengte våpen – sjøl om vi prøvde å forklare så godt vi kunne. Jeg forholder meg ikke lenger til denne manglende forståelsen.,Jeg stikker – når du er i tjenesten, smalner din verden inn til veldig spesifikke, ikke globale problemer. Jeg gjorde mye for å forklare mine vestlige kolleger hvorfor vi trenger våpen. Det gikk ikke – jeg skal bodra til motstanden på en annen måte. Det er for seint å forklare. Det er nødvendig å være sammen med de som, uavhengig av verdensbilde, forstår at det er nødvendig å forsvare seg.
Jeg ville gjerne ha ønsket at det eksisterte en grunnleggende bevissthet [hos vestlige venstreorienterte] om at det først og fremst er nødvendig å lytte til offeret som forsvarer seg mot angriperen. Noen forsto hvordan de skulle henvende seg til ukrainerne, hvordan de skulle spørre og lytte, komme fram til konklusjoner- og nå agiterer de for å bevæpne Ukraina, frivillig. For de som ble hengende igjen i sin forestillingsverden – hvor de vet alt bedre enn disse «uheldige traumatiserte ukrainerne» – for dem er jeg ikke et subjekt, ikke et likeverdig bevisst handlende menneske.. Og å diskutere videre gir først mening når du blir oppfatta som likeverdig.
Når du bor langt fra fronten, virker det som krigen er langt unna. Nå er jeg bakre ledd av fronten, men mye nærmere frontlinja enn tidligere. Jeg tenker stadig: «Hva om de kommer hit?» Den russiske hæren er dessverre veldig sterk: de har mange mennesker, mange våpen. De kan komme til Kharkiv, Kramatorsk, Slovyansk, Zaporizhzhia. Hvorfor forstår ikke den vestlige venstresida dette? For dem er det ingen forskjell: Avdiivka eller Kramatorsk, det er «et sted der borte». Og for meg er dette ekte byer der det bor ekte mennesker. Og jeg vil ikke at disse ekte menneskene skal bo innafor artilleriets rekkevidde. Det er forskjell på om byen din blir beskutt av Shaheds (iranske droner. Oversetter merknad) eller av artilleri – dette er veldig forskjellige situasjoner. Vi vet forskjellen, men for den vestlige venstresida er krig rett og slett en dårlig ting. Dette er virkelig ille, men jeg skulle gjerne ønske det var en forståelse av den ukrainske virkeligheten. Og det er ikke nok å bare komme innafor landets grenser.Du trenger å se de menneskene som bor i byer som kan havne ved frontlinja. Da blir det klart hvorfor Ukraina trenger våpen.
Sjølsagt er jeg først og fremst i hæren fordi jeg er imot imperialisme. For meg er det først og fremst antiimperialistisk motstand. I teorien forsto jeg dette før, men ved å møte mennesker, kommunisere med dem, forstår jeg hvordan vanlige mennesker har det nå. Heroisering, ord som «våre helter», brukes aktivt av mediene. Dette er virkelige helter som gjør fantastiske ting.
Men dette er også folk som var sivile. Sjøl om de har tjenestegjort siden 2014, har de fortsatt et sivilt liv, en familie, et hjem. Dette er mennesker med ulik erfaring og bakgrunn, de snakker ulike språk, har ulike preferanser: noen ser russiske filmer eller YouTube, noen ikke, noen hadde god lønn og jobba som politiske rådgivere og noen vokste opp på et barnehjem. De har forskjellige holdninger til Vesten, til spørsmål om bevæpning og til og med grensene til Ukraina. Både klassemessig og kulturelt er dette svært forskjellige mennesker, men de har alle samme holdning til Russland og ønsker ikke en okkupasjon. Ingen ønsker å se Russland ta kontroll over hjemstedet deres – dette er fellesnevneren. Denne anti-imperialismen er dannet av mennesker som aldri ville møtes under andre omstendigheter og som leve i forskjellige verdener. Noen drikker kaffe i en storby, imens noen er på jobb, på en fabrikk. Men vi møttes fordi vi ble angrepet. Og vi må kjempe sammen.
Noen ganger føler jeg meg redd og trist på grunn av hvor stor trusselen er for oss alle. Jeg spøker med at jeg er her for framtida til polske barn. Det er en mulighet for at Ukraina ikke vil overleve. Hvis Vesten slutter å gi oss våpen, hvis hæren ikke utvikler seg institusjonelt, det er ingen rotasjon og mobilisering, så er det en sjanse for å tape. I dette tilfellet vil ukrainere måtte tjene i den russiske hæren. Og så vil denne imperialismen fortsette å utvide seg til Vesten. Det høres nå ut – takk Gud, for Ukrainas væpnede styrker – som en veldig dårlig spøk. Men alt kan skje. Jeg vil i det minste unngå det verste scenariet, slik at i det minste polske barn får et fredelig liv. Men det er også en sjanse for seier og endringer i Ukraina som samfunn og stat. Jeg ser for meg framtidas Ukraina som i verkene til David Chychkan – demokratisk, sosial, feministisk.
Nikiforov, drone-pilot, fra Russland
«Jeg ble født i Russland, jeg slutta meg til anarkismen i en alder av 15. Dette var påvirket av min fascinasjon for punkrock. For eksempel pleide jeg å like å høre på bandet «Contra la Contra» , og det gjør jeg fortsatt. Så var det underjordiske «hjemmesnekra»-konserter og ulovlige demonstrasjoner,og arrestasjon av politiet. Etter en av demonstrasjonene, for mer enn 15 år siden, ble vennene mine for første gang torturert med sjokkpistol på en russisk politistasjon – slike episoder fulgte med vår deltakelse i det politiske liv i tida som fulgte. Etter skolen flytta jeg til en større by, var med på å organisere loppemarkeder og deltok i lokalsamfunnets liv.
Stadige møter med statlig vold i Russland gjorde det mer og mer opp for meg at væpnede opprøre trengs for å motarbeide regimet. Med en liten vennegjeng startet vi de første direkte aksjonene, som dessverre ikke var effektive. De fleste av dem endte i fengsel, og for meg i emigrasjon. Før fullskala invasjonen, deltok jeg, ved siden av jobb, i et prosjekt dedikert til beskyttelse av arbeidernes rettigheter – jeg drev sosiale nettverk, gjorde mediearbeid, etc.
Før fullskalainvasjonen bodde jeg i Ukraina i flere år. Russland utløste en kolonikrig her da ukrainerne på Maidan valgte en vei ut av sin situasjon. Min overbevisning og politiske bakgrunn tillot meg ikke å stå på sidelinja da Russland starta en ny invasjon. Om morgenen 24. februar 2022 våkna jeg til eksplosjoner i Kiev, og allerede på ettermiddagen ankom jeg Militærkommissariatet i Kiev-regionen.
Venstresida i Vesten overrasker noen ganger med sin pluralisme. Noen av dem er påvirka av russiske fortellinger. I årevis har Russland spredt ideen om at Putin er et alternativ til amerikansk imperialisme, og i det okkuperte øst i Ukraina gjenoppliver kamerater kommunismen. Noen av disse fortellingene dukket opp under den kalde krigen, da USSR jobbet aktivt iforhold til venstreorienterte i Europa. Foreløpig har jeg ingen krefter igjen for å studere og forstå nye nyanser av disse ideene.
Jeg skulle ønske at venstrefolk i Vesten reflekterte mer over Russlands imperiale fortid. Tenk på koloniseringa av Sibir. Tenk på massedeportasjonene, de politiske henrettelsene og undertrykkelsene under tsar- og sovjetregimet. Husk krigene som Russland utløste i Tsjetsjenia, Moldova og Georgia. Husk Irpin, Bucha. Se for deg massebegravelser av sivile, kjellere for tortur, som russiske tropper systematisk arrangerte i ukrainske landsbyer og byer som for deg er navnløse.
Tenk på at Le Pen og Alternativet for Tyskland (AfD), et stort antall «nye høyre» og rødbrune bevegelser i Europa er direkte finansiert av Russland. Nå mister venstresida politisk innflytelse i Europa, mister posisjoner og muligheten til å endre samfunnene sine til det bedre. Hvilke flere argumenter trenger de? Tida kommer da Russland også blir en trussel mot det europeiske demokratiet.
Den europeiske venstresida må forstå at deres protester mot levering av våpen til Ukraina høres ut som paternalistisk lære for voldsofre om at vold sjølsagt er uakseptabelt, men å motsette seg vold er angivelig feil. Forsinkelsen med å levere våpen koster ukrainere livet.
Et av de positive opplevelsene de siste åra er at før krigen klarte venstresiden i Øst-Europa å skape noen solidaritetsstrukturer, og våre horisontale forbindelser bidro til å bygge støttekanaler. På den annen side har jeg allerede lytta til meningene til anarkister som er født eller har bodd i Vesten i lang tid, spesielt i begynnelsen av krigen – deres «analyse» og «råd» var fryktelig irriterende. Jeg tror ikke lenger at det er en homogen venstre- eller antifascistisk bevegelse, at vi har en felles forståelse av rettferdighet.
Når det gjelder anarkistene i Ukraina, har de framstått perfekt. Mange initiativer (som den velkjente «antiautoritære militære troppen») var ikke vellykka, men gutta våre leder ofte enheter, inntar ansvarlige stillinger – dette er et betydelig bidrag til den ukrainske motstanden. Bevegelsen kvittet seg med sin fullstendige sosial isolasjon, og fikk mere bakkekontakt, gjennom tilbakemeldinger fra ikke-politiserte mennesker. Dette gir håp om at den ukrainske venstresida i framtida vil ha større innflytelse på politikken i samfunnet.
Å være russisk fikk meg til å innse enda mer hvor prega min sosialisering siden barndom har vært av av imperialistisk tankegang. Jeg har også stadig oftere begynt å a tenke igjennom historien til familien min, hvorav halvparten ble sendt til Sibir av tsaren, og resten av bolsjevikene. Jeg er glad for at prosessen med avkolonisering finner sted i Ukraina, men jeg kan ikke bedømme hvor vellykka den er, ettersom jeg ikke er ukrainer sjøl.»
Tin (Shadow), sanitetssoldat, fra Belarus
«Jeg er anarkist, dette er et poltisk standpunkt jeg tok for ganske lenge siden. Jeg tjener til livets opphold som medisinsk oversetter. Jeg er interessert i medisin, sjøl om jeg ikke er lege av utdannelse. Sammen med kameratene deltok hun på sanitetssoldatkurs som varte i flere måneder.Siden jeg ble betrodd den nødvendige erfaring og kunnskap, anså jeg det som min plikt å melde meg inn i hæren.
Derfor ankom hun ved starten på en fullskala krig, og pakket raskt en medisinsk ryggsekk, bare for å kunne bidra med noe nyttig.
Jeg anser synspunktet til de vestlige venstreorienterte, som ikke ønsker å sende våpen til Ukraina for å være absurd – det er et forsøk på å skylde på offeret som prøver å stå imot et voldelig angrep. Mener de at Ukraina bør overgi seg? Og hva er det neste? Bør landene i Øst-Europa overgi seg? Hele Europa? Kanskje Asia, andre land, hele verden burde bli arenaen for Putins blodige diktatur, bare sånn at det ikke blir krig?
Jeg synes dette er en skadelig og feig måte å se ting på. Vi mangler veldig modige mennesker som er i stand til å kjempe for sine idealer, ikke bare med ord. Og ingen ønsker mer slutt på krigen enn soldater under artilleri, som står med gjørme opp til øra i en skyttergrav et sted i nærheten av Bakhmut. Men de forstår også at slutten på krigen er først mulig etter fjerninga av regimet som bærer ansvaret for volden og trusselen.
Jeg har blitt mye flinkere til å føle solidaritet med upolitiske mennesker. De har overraskende mye kraft. Jeg har sett den største gjensidig støtte, fornektelse av autoritarisme og praktisering av humanisme blant vanlige brødre og søstre ved fronten, folk som i utgangspunktet har liten forståelse for venstreradikale ideer. Jeg følte og skjønte at det er mye potensiale i disse menneskene, at jeg bør være sammen med dem og at jeg kan lære mye av dem.»
Ervin, sanitetssoldat, fra Ukraina
Som 18-åring jobba han i et statlig eid reparasjonsfirma. Nesten umiddelbart ble han interessert i beskyttelse av arbeidernes rettigheter, fagforeningsvirksomhet, i fem år var han medlem av styret i fagforeninga. Seinere haiket han gjennom Europa, snakka med hjemløse kvinner, okkuperte hus og praktiserte friganisme https://no.wikipedia.org/wiki/Friganisme «Jeg ble kjent med aktivister i ukrainske grasrotkooperativer, der de tilberedte lunsjer fra bergede produkter som ble avskrevet i supermarkeder. Jeg leste om den historiske erfaringa med å organisere arbeidere. Vi okkuperte et reparasjonsfirma som hadde gått konkurs, restaurerte verkstedene, bodde og arbeidet i dem.
Ved begynnelsen av fullskalakrigen ble det møtet på allmøte tatt en beslutning om å kjempe sammen med våre kamerater, mot russisk imperialisme. Etter et par dager fikk vi tilgang til bevæpning.. Etter to år med krig fortsetter solidariteten mellom oss, gjennom gjensidig hjelp.
Soldatene på Ukrainas side forsvarer mer enn ett land i denne krigen, så jeg vil gjerne at venstreorienterte aktivister fra andre land kommer hit og tar del i kampen mot den russiske okkupasjonen. Kanskje til og med oppretter en antiautoritær bataljon.
Min erfaringer støtter opp om tanken om at solidaritet i kampen mot interne og eksterne fiender er en handlekraftig arbeidsform. Sjøl under krigen fortsetter mitt gamle grasrotkooperativ å jobbe i en av byene, støtter hjemløse, samt flere militærveteraner.»
Haryn, rekognoseringssoldat, fra Belarus
«Familien min hadde lange kommunistiske tradisjoner, så det er ikke overraskende at jeg ble interessert i venstreorienterte ideer fra barndommen. Men jo mer jeg leste, jo mer tenkte jeg at den marxistiske modellen ikke ville bringe noen frigjøring, kun diktatur. Samtidig begynte jeg å bli kjent med anarkismen. Og så kom jeg i kontakt jmed det politisert hardcore punk-miljøet, der jeg ble involvert i aktivisme. Før migrasjon var jeg sjølstendig næringsdrivende, engasjert i monteringsarbeid, og deltok i flere anarkistiske prosjekter.
Jeg deltok aktivt i protestene i Belarus i 2020, og seinere ble jeg tvunget til å flykte fra landet. Jeg vil ikke flykte en gang til, så nå blir jeg her i Ukraina, med våpen i hendene.
Helt fra det begynte å bli snakket om mulighet for en okkupasjon har jeg aldri vært i vil om jeg skulle kjempe mot okkupantene.Jeg har sett med egne øyne hva et diktatur er. Jeg unner ingen å oppleve det, spesielt ikke det landet som har blitt mitt nye hjem. Jeg forsto også at krig er et mulighetsvindu. Alle store anarkistiske prosjekter har blitt bygget under blodige kriger. Så det avhenger av oss om vi klarer å bygge noe.
Den antiautoritære troppen som ble opprettet i begynnelsen av krigen, og som forente anarkister og antifascister, så for meg ut som begynnelsen på et nytt anarkistisk militærpolitisk prosjekt. Dessverre ble det ikke som forventa, men erfaringa er veldig viktig. Og slutten på krigen er fortsatt langt unna.
Jeg anser de vestlige venstreorienterte som fortsetter å oppfordre sine regjeringer til ikke å sende våpen til Ukraina fordi det angivelig gir næring til krigen, nyttige idioter brukt av Kreml. De dekker frykten sin med velklingende slagord. Alt snakk om «fred for enhver pris» betyr fred for Vesten, på bekostning av livet til tusenvis av mennesker som blir torturert i de okkuperte områdene.
Denne krigen kan ikke ende med innrømmelser fra Ukraina. Putin har allerede fått blod på tann og vil ikke slutte. Et nederlaget for Ukraina vil føre til at Litauen, Latvia og Estland blir angrepet. Så Polen. Hvis de vestlige venstreorienterte ikke vil høre lyden av S-300-missilet som flyr over hodet, så må de gjøre alt for å øke støtta til Ukraina.
Solidaritet fra den privilegerte vestlige venstresida må begynne med at de slutter å på en nedlatende måte å fortelle oss hvordan vi opptre under krig, og heller spør hvordan de faktisk kan være til nytte.
Under krigen har jeg begynt å få en helt annen holdning til solidaritet. Dette ordet betyr mye mer for meg nå. Fordi det var solidaritet som gjorde at Ukraina har klart å holde ut disse to åra. Bare det gir håp om en slutt på krigen og en positiv gjenoppbygging av Ukraina og hele regionen. Som kamerater fra motstandskomiteen skrev i sin ferske rapport: «Det tilsynelatende banale slagordet «Solidaritet er vårt våpen» høres i dag kvalitativt nytt ut for oss, de kjempende anarkistene».»