Publisert på nettstedet Meduza, 2. juli 2024
Tidlig i 2023 reiste en ansatt fra en russisk regjeringsorganisasjon til en rekke okkuperte byer og landsbyer i Ukrainas Kherson-region. I løpet av turen gjennomførte denne personen, som vi vil referere til som «A.,» sine samtaler med lokalbefolkninga og tok bilder av det han så – og overleverte deretter alt dette materialet til Meduza. I den følgende historien har Meduzas spesialkorrespondent Kristina Safonova knytta A.s observasjoner sammen med førstehåndsberetninger fra lokalbefolkninga, og gir innsikt i frykten, tankene og opplevelsene til ukrainere som lever under russisk okkupasjon.
Bestemødre som sitter utenfor boligblokker. Menn som drikker utenfor garasjene sine. Barn som leker på lekeplassen. Det ser ut som et vanlig boligområde – bortsett fra brølet fra et russisk bombefly som flyr over hodene deres.
Lyden minner A. om filmer fra andre verdenskrig og framkaller en «forferdelig følelse». Men barna trekkes mot støyen på himmelen. En av dem, som ser ut til å være fem-seks år gammel, prøver å få et glimt av flyet. En annen peker og sier: «Der, det flyr over dit!»
«De forstår ikke at denne maskinen nettopp har bomba eller er på vei til å bombe ukrainske byer,» sier A. Som han sier det, har denne «sammenblandinga av hverdagslivet og krigens redsel» vært en konstant tilstand for folk i Ukrainas Kherson-regionen siden 24. februar 2022.
A. jobber for en russisk regjeringsorganisasjon og Meduza har gitt ham anonymitet av sikkerhetsgrunner. Han hadde muligheten til å reise til okkuperte områder i Kherson-regionen i samband med sitt arbeid tidlig i 2023, mer enn ett år inn i Russlands fullskala-invasjon av Ukraina. Sjøl om han kunne ha nekta, ønsket A. sjøl å se om Kreml-propagandaen som proklamerte nyvunnet «velstand» i regionen talte sannheten.
A. støtter ikke krigen. Følgende historie er basert påinntrykkfra hans reise til de okkuperte områdene og lydopptak. Som han overleverte Meduza, av samtaler han hadde med lokalbefolkninga. «Jeg lurte på om dette var verdt risikoen,» innrømmer han. «Men hvis det er den eneste tingen jeg kan gjøre, bør andre se det jeg har sett.»
«Vi hadde aldri sett soldater her»
Den russiske hæren krysset inn i det sørlige Ukraina fra det okkuperte Krim 24. februar 2022, og tok kontroll over det meste av Kherson-regionen innen mars. Ifølge A. sa lokalbefolkninga at regionen ble okkupert så raskt at alt de husker fra krigens tidlige dager er «fragmentariske minner» og en følelse av forvirring.
Å reise gjennom Krim er fortsatt den mest populære ruta inn til de okkuperte områdene fra Russland. Den anses som tryggere enn veien som forbinder Russlands Rostov-region med de såkalte Donetsk og Luhansk «folkerepublikkene». Russiske soldater, okkupasjonstjenestemenn og frivillige bruker denne ruten, det samme gjør pro-Kreml mediearbeidere og «krigskorrespondenter». Innbyggere på Krim besøker også den nærliggende Kherson-regionen for å møte slektninger eller for å etablere virksomheter.
«Noen kommer fra Russland av ‘ultrapatriotiske grunner’ eller uten noen egentlig grunn,» sier A. «Det er ikke en massiv strøm [av mennesker], men den eksisterer.»
De okkuperte områdene i Kherson-regionen er et sted med typisk «vanlige sørlige byer.» Til tross for krigen har byer som ligger ved Azovhavet fortsatt en feriesteds-atmosfære, komplett med solskinn, strender og folk som sitter ute på verandaene deres. Bare de russiske soldatene som patruljerer gatene knuser dette bildet; A. fikk inntrykk av at soldatene og lokalbefolkninga «eksisterer i parallelle, men hele tida kryssende verdener».
«Vi hadde aldri sett soldater her; vi hadde aldri noen «små grønne menn». Vi har ikke engang hatt [militære] øvelser her,” sa en lokal kvinne til A. Han ble overbevist om at hun fortalte sannheten etter at han besøkte en overskuddsbutikk for hæren og spurte om de hadde noen ukrainske varer til overs. «Det var aldri noen «hærbutikker» her [før]; det var dagligvarebutikker», svarte kjøpmannen.
Invaderende russiske soldater kom ofte på kant med lokalbefolkninga i begynnelsen av okkupasjonen. Ifølge beboerne drakk soldatene mye, krangla og kjørte KAMAZ-lastebiler. De plyndra også lokalbefolkningas verdisaker og flytta inn i de tomme hjemmene til folk som hadde flykta fra krigen.
Ting ble roligere med tida. «Det ble gradvis etablert en balanse i forholdet mellom lokalbefolkninga og soldater,» sier A.. «De førstnevnte lever stille og de sistnevnte lar dem vanligvis være i fred.» En innbygger sa at det styrende prinsippet bak denne «balansen» er at lokalbefolkninga skal «holde seg unna problemer.»
Noen lokale kvinner begynte til og med å date russiske soldater. «Jenter forlot mannen sin og [begynte] å gå ut med russiske soldater. [Du har] din kjedelige mann og så kommer kjekke menn med penger og ild i øynene; sultne gutter, som savner sex eller oppmerksomhet fra kvinner,” forklarte en lokal kvinne. Etter hennes mening inngår lokalbefolkninga disse forholdene hovedsakelig av egeninteresse: «De sover med [russiske] soldater i håp om at de skal få noe ut av det,» sa hun.
En annen beboer som sjøl var sammen med en russisk offiser, forsikra A. om at følelsene deres var «virkelig oppriktige og gjensidige». Krigen og okkupasjonen er «mer et bakteppe» for dem, sa hun.
Forlatte åkre
I september 2022 erklærte Russland at de offisielt hadde annektert Kherson-regionen (sammen med Ukrainas Donetsk-, Luhansk- og Zaporizhzhia-regioner, som russiske styrker bare delvis kontrollerte). For å rettferdiggjøre sine annekteringsplaner, arrangerte Russland falske folkeavstemninger i disse regionene, under tilsyn av væpna soldater og FSB-agenter.
«De var redde for å gå, men [lokalbefolkninga] gikk stort sett for å ‘stemme’,» husket en innbygger i Kherson. «Ingen stemte imot; de som var imot det gikk ikke [til valgurnene]. Det er en krig på gang, hvem ville stemme mot? Annenhver person [på gata] har et maskingevær.»
Etter «avstemninga» innførte Russland krigslov i de okkuperte områdene. I Kherson-regionen inkluderte dette portforbud om natta og et forbud mot salg av alkohol (ifølge flere lokale innbyggere er det bare noen få butikker og restauranter som selger alkohol – og bare under bordet.)
Mindre enn to måneder seinere, i november 2022, trakk russiske styrker seg tilbake fra byen Kherson. De russiske okkupasjonsmyndighetene erklærte Henichesk – en havneby ved Azovhavet som hadde en befolkning på rundt 18 000 mennesker før krigen – som den nye «regionale hovedstaden».
Etter å ha besøkt Henichesk, sier A. at byen sleit med å ta imot tilstrømninga av russiske tjenestemenn, sikkerhetsstyrker og tropper som flykta fra Kherson høsten 2022. Okkupasjonsmyndighetene kom imidlertid raskt med en løsning, forklarer han: «Ekspropriasjonen av eiendom, som tidligere ble gjort på privat initiativ, ble satt i system.» En lokal innbygger la merke til et økende antall biler med blinkende lys og uten skilt – eller med pynteskilt som sa ting som ZZZ , KHERSON eller AKHMAT. «For disse [kjøretøyene] gjaldt verken trafikk-skilt eller trafikklys, – de kjørte 120 [km/t], sa han.
Pro-russiske innbyggere slutta seg også til utvandringa fra Kherson. – Det var folk som hadde samarbeida med okkupasjonsadministrasjonen på en eller annen måte: fra de som samarbeida tett, til de som jobba i skolen, forklarer A.. «Noen dro av ideologiske grunner; andre var rett og slett redde for å bli betrakta som overløpere.»
Den mest innflytelsesrike regionale politikeren som støtter Moskvas okkupasjon av Sør-Ukraina, tidligere Kherson-ordfører Volodymyr Saldo, forblir den Russland-installerte «regionalguvernøren». Imidlertid beskrev en pro-russisk aktivist,som utfører humanitært arbeid i de okkuperte områdene, Saldo som en «gallionsfigur» som bokstavelig talt «gjør ingenting».
Det er få arbeidsplasser i regionen: mange bedrifter og bedrifter ble tvunget til å legge ned. På gatene i Henichesk og andre okkuperte byer er det vanlig å se skilt som annonserer for ledige jobber i Russland. Før fullskala-invasjonen jobba mange innbyggere i reiselivsnæringa. Men nå er russiske soldater motoren for det økonomiske livet i regionen. «Byen er tom. Bare soldatene hjelper oss. De skal ha permisjon og trenger å ta med seg en slags suvenir hjem” sa eieren av en lokal butikk.
Åkere, der bøndene tidligere dyrka hvete og solsikker, står nå forlatt. «[På grunn av] den fordømte krigen har halvparten av eierne [av jordbruksområdene] flykta» sa en innbygger til A. «Det er veldig bra land her for å dyrke grønnsaker, det største vanningskomplekset i Europa. Men all logistikken er knytta til de ukrainsk-kontrollerte territoriene på høyre bredd av elva Dnipro,» sa en annen lokalperson
Okkupasjonsmyndighetene har forsøkt å «blidgjøre» befolkninga med fordeler og sosiale goder, som gratis verktøy og økte pensjoner (sjøl om lokalbefolkninga klager over at disse utbetalingene noen ganger blir forsinka). Samtidig har prisene gått opp flere ganger. Før fullskalakrigen ble de fleste varer brakt inn i Kherson-regionen fra andre deler av Ukraina. Nå kommer de hovedsakelig fra Krim.
I følge A. opplever «mange landsbyer» mangel på varer, alt fra klær til medisiner. Som et resultat er mange innbyggere avhengige av humanitær hjelp. “ Matpakker er viktig for mange. For noen er de livsviktige,” forklarer A.. Ifølge lokalbefolkninga når imidlertid ikke hjelpen alltid de som trenger det. «Tjenestemenn på lavt nivå samler opp humanitær hjelp og fordeler den seg imellom. De holder det beste for seg sjøl og selger [resten] videre.»
‘Russisk rulett’
A. besøkte flere byer på den russisk-okkuperte siden av elva Dnipro. Noen ganger hørte han folk snakke ukrainsk offentlig eller så ukrainske skilt- påminnelser om livet før den fullskala krigen. Men ved siden av disse skiltene hang den russiske tricoloren (noen ganger malt over det ukrainske flagget), eller bannere som hedra «heltene fra den spesielle militæroperasjonen».
I de okkuperte områdene sitter ukrainske radio- og TV-stasjoner fast i ei klemme. Nyheter fra «den andre sida» er kun tilgjengelig på nettet via VPN.(=Virtual Private Network. Oversetters merknad) Mange nettsteder er blokkert, inkludert YouTube, og sosiale nettverk som VKontakte og Telegram flommer over av pro-russisk innhold. Ukrainske historiebøker er fjerna fra bibliotekene og skoler har slutta å undervise på ukrainsk, med unntak av språk- og litteraturtimer.
Okkupasjonsforvaltninga har spesielt fokus på arbeidet med barn og unge, sier A.. Et nettverk av russiske organisasjoner hjelper til i dette arbeidet – den største og mest betydningsfulle blant dem er en grein av den russiske paramilitære ungdomsgruppa Yunarmiya. Kadettene deltar i «patriotiske» løpekonkurranser, deltar på møter og hilsnings-arrangementer med russiske soldater og drar til og med til treningsplasser for å skyte med maskingevær.
Voksne innbyggere får utstedt russiske pass og statsborgerskap. «Den blå boka med den [ukrainske] treforken blir mer og mer [skadelig],» forklarer A. «Å motta pensjoner eller ytelser uten å få russisk pass er fortsatt mulig, men å gjøre forretninger eller jobbe i offentlig sektor er ikke mulig.»
I slutten av mai hevda Saldo at et «stort flertall» av innbyggerne i Kherson-regionen hadde fått seg russiske pass. Mens noen lokale fortalte A. at de tok villig tok russisk statsborgerskap, gjorde andre det av rein nødvendighet. «Først var alle redde, men nå får flertallet [russiske pass],» sa en person. «[Mye tid] har allerede gått, du må gjøre det på et tidspunkt, enten du vil eller ikke.» «Russiske dokumenter er valgfrie, men «[hvis] du ikke vil ta dem, så kom deg ut» — det var det de fortalte meg,» sa en annen.
På spørsmål om å beskrive opplevelsen av å leve under russisk okkupasjon, svarte en lokal beboer: «Du kan ikke puste fritt. Og når du ikke kan puste fritt, så lever du ikke.» En annen person forklarte at innbyggerne må opptre som om de ikke har noen bånd til Ukraina i det hele tatt. «Du må være ‘rein’ og hvis du ikke er det, så tar de deg til Zaporizhzhia, til grensa, de gir deg en liter vann, og så må gå du tilbake til ‘ditt’ Ukraina. Du vil bli deportert bort fra ditt eget leveområde og land.»
Andre innbyggere snakka om tvangsdeportasjoner og mennesker som havner i «kjellere». Dette er den lokale betegnelsen for de hemmelige fengslene, hvor okkupasjonsstyrker arresterer og torturerer mennesker. I Henichesk er «kjelleren» inne i fagskole nr. 17, fortalte lokalbefolkninga til A. (Dette bekreftes også av medieoppslag . ) En lokal innbygger sa at «hundrevis» av mennesker har blitt arrestert der. «Vi kjenner en familie med tre barn. De tok poser over hodet til foreldrene og tok dem bort rett foran barna deres,» forteller hun, «Deres 20 år gamle datter døde for noen måneder siden. Hjertesykdommen hennes forverra seg på grunn av frykt og stress, [og] hun døde av hjertesykdommen i løpet av noen få uker.»
Å være uenig med okkupasjonsmyndighetene er ikke det eneste som kan bidra til varetektsfengsling: noen av menneskene som er tatt til «kjellerne» sliter med hjemløshet eller narkotikamisbruk. Noen ganger bruker lokalbefolkninga trusselen fra «kjelleren» for å gjøre opp personlige konflikter eller for å presse penger eller verdisaker av folk.
Beboere fortalte A. at noen personer som ble internert i Fagskole #17 bare ble avhørt, mens andre ble torturert, inkludert med elektriske støt. Andres skjebne er ukjent. «Lokale innbyggere kunne ikke framlegge bevis for at det hadde skjedd drap på fagskolen [#17], sjøl om slike rykter generelt sirkulerer i hele regionen,» sier A.. Han sammenligna undertrykkelse i de okkuperte områdene med «russisk rulett».
«Vi bor i et galehus»
«For meg virker det som om alle har mista vettet. Veier bygges mens det pågår en krig. Det er tortur i ‘kjellere’ her, mens det et annet sted spilles musikk. Barn blir drept der borte, mens det bygges lekeplasser her. Det er som om vi bor i et galehus, sa en innbygger i Henichesk.
A. sier at han alltid begynte samtalene med lokalbefolkninga med å «teste vannet». Etter noen «banale» spørsmål hadde han vanligvis en klar ide om hvor samtalepartneren hans sto. «Det var de som ville ta [spørsmålene mine] som en provokasjon – de trakk seg inn i seg sjøl. Og det var de som var lei situasjonen og ville snakke, forklarer han.
Beboere snakka detaljert om sine opplevelser, men ikke alle virka «skremte», sier A.. Dessuten så det ut til å være en generell konsensus blant folk A. snakka med (inkludert pro-russiske innbyggere) om at de fleste i lokalbefolkninga venter på at Kherson-regionen skal bli frigjort av ukrainske styrker. En lokal tjenestemann sa at 60 prosent av innbyggerne «venter» på Ukraina, 20 prosent er pro-russiske, og ytterligere 20 prosent bryr seg ikke om hvem som har ansvaret.
De fleste av de pro-russiske innbyggerne A. møtte var folk fra Russland som hadde flytta til Ukraina under sovjettida. Men noen var fra Kherson-regionen eller andre deler av Ukraina, og sa ting som: «Hva har Ukraina gitt meg? Hvordan hjalp det oss? Men da Russland kom hit, da kom det penger inn i [regionen].»
«Russiske statlige medier sender et bilde av hvor glade alle er, hvor godt alle har det, og hvor godt territoriet utvikler seg. I virkeligheten øser de ut de penger på enkelte ting- bygging av veier, for eksempel. Men bak denne [fasaden] er en kompleks, flerlags virkelighet; en verden av mennesker som for det meste ikke er fornøyd med russerne, sier A.
Kherson-regionen har ikke sett masseprotester mot okkupasjonen siden våren 2022: sikkerhetsstyrkene slo ut all motstand. Likevel mener A. at de fleste av lokalbefolkninga anser seg sjøl som en del av Ukraina – sjøl om de ikke veit hva som vil skje med dem hvis territoriet blir frigjort. Ulike personer sa at de frykta for å bli anklaga for samarbeid med okkupantene. «Hvis Ukraina kommer, vil alle havne i skikkelige problemer. De vil gå enda lenger og dra alle inn i den jævla hæren. Og ikke bare til hæren – inn til avhør,” sa en person.
De ukrainske myndighetene anklaga dusinvis av mennesker for samarbeid etter frigjøringa av byen Kherson. Blir de dømt risikerer de opptil 15 års fengsel. Men ifølge A. er det å bli sendt til frontlinjene – på begge sider – den største og mest utbredte frykten blant lokalbefolkninga. Som en beboer sa det: «Ingen vil slåss.»
«Jeg kan ikke forstå hvorfor mødrene i Russland ikke reiser seg og sier: ‘Jeg vil ikke la barna mine [gå i krig],'» sa en annen. «Jeg spurte en mann, [en russisk soldat], ‘Når skal du stoppe krigen?’ Han svarte meg bare: «Og hvorfor skal jeg gjøre det?»
Beskytning er sjelden i Henichesk, men for innbyggere i byer og landsbyer nærmere Dnipro-elva og frontlinja er det vanlig. De beskrev dårlig nett-tilgang, hyppige strømbrudd og mineryddere og teknisk miltært personell som kom for å rydde hjemmene og gårdene deres etter at det har vært angrep. Og konsekvensene av Kakhovka Dam-katastrofen merkes fortsatt på begge sider av elva.(Vel, «katastrofen».. demninga ble vel bevisst sprengt av russerne for å forhindre en ukrainsk motoffensiv. Dette benekter sjølsagt russerne. Oversetters merknad)
«Jeg tror den verste følelsen for en person er maktesløshet,» reflekterer A.. «Russere føler det, men ukrainere i de okkuperte områdene, som [bor] blant russiske soldater, er mange ganger mer maktesløse.» Innbyggere i Russland, forklarer han, kom til å føle dette gradvis, mens ukrainere ble kasta inn i en mye mer brutal virkelighet i løpet av noen uker.
Da han var i de okkuperte områdene, følte A. hele tida at han ikke burde være der. Han har ikke noe ønske om å returnere til Kherson-regionen eller besøke andre russisk-okkuperte områder i Ukraina. «Jeg trakk hovedkonklusjonene mine mens jeg var der,» sier han. «Det er ingen vits i å gå tilbake for detaljer.»