Publisert på nettstedet Commons/Spilne, 9.juli, 2024. Julia Kishchuk intervjuer Rita Adele Mohammed
Etter 7. oktober dukket det opp en rekke intervjuer og artikler om israelere av ukrainsk opprinnelse. Stemmene til ukrainere av palestinsk opprinnelse er imidlertid nesten fraværende i ukrainske medier. Vi har snakka med Rita Adele om hennes forsøk på å forstå opplevelsene og traumene på begge sider av familien. Siden begynnelsen av fullskala-invasjonen har Rita aktivt uttrykt seg som ukrainer og en som palestiner, aktivt involvert i begge sammenhenger. Rita tar til orde for å bevæpne Ukraina og boikotte Israel, og mot dobbeltmoral i forhold til Ukraina og Palestina. I tillegg jobber hun med å skape internasjonale nettverk for solidaritet mellom sine to hjemland.
–Hva knytter deg til Palestina og Ukraina?
Jeg er både ukrainsk og jordansk med palestinske røtter. Min mor er fra Ukraina, og min far er palestinsk-jordaner. Og det er mange mennesker som meg som har akkurat slike røtter – fordi mange jordanere studerte i det tidligere Sovjetunionen. Det var slik foreldra mine møttes. Så jeg er født og oppvokst i Ukraina, og seinere i 2003 flytta vi til Jordan: Jeg husker denne datoen veldig godt, fordi krigen i Irak starta det året. Derfor er både Palestina og Ukraina mine hjemland. Men alle mine barndoms- og ungdomsminner er knytta til Ukraina – det er mitt hjem.
–Din fars familie ble fordrevet fra Palestina og ble født i Jordan. Gikk familien din gjennom Nakba eller Naxa, og hvordan var det at faren kom din til Ukraina?
Min far, med palestinske røtter, ble født i Jordan, som tusenvis av palestinere fordrevet fra Palestina. Det var resultatet av Naxa, som var en fortsettelse av det vi kaller Nakba, opprettinga av Israel i 1948. Den israelske staten ble oppretta på bekostning av palestinerne, på palestinsk land. Dette er mer enn 80 % av den fordrevne befolkninga. Det var anslagsvis 750 000 palestinere på flukt på den tida; utvist fra hjemmene sine, ble de flyktninger. Så på denne måten ble min far, som mange andre, født i Jordan.
Da jeg vokste opp, hørte jeg aldri noen annen retorikk om palestinerne i mainstream-media enn at de er terrorister, som angriper Israel uten grunn.
Men både min farfar og bestemor var palestinere, født og oppvokst i Palestina. Det er veldig rart at når jeg besøkte Palestina – flere ganger, spesielt på Vestbredden – var jeg i stand til det bare fordi jeg hadde et ukrainsk pass. Folk med palestinske røtter kan komme, men de må søke om visum og så videre. Dette er en lang prosess og noen ganger kan du bli avvist.
–Hvordan var det for deg å vokste opp som palestiner og ukrainer i Ukraina på samme tid? Husker du noen opplevelser fra barndommen?
Minnene mine knytta til Ukraina er minner fra de beste åra i livet mitt, fra mine formative år. Ukraina har alltid vært et lykkelig sted, og for å være ærlig hadde jeg en fantastisk barndom! Jeg kan ikke huske noen tilfeller av rasisme eller noe sånt. Jeg har bare alltid visst at jeg var litt mørkere enn de fleste av vennene mine, men det var aldri et problem, i hvertfall ikke i storbyer.
Moren min kommer fra en landsby i Poltava-regionen, og der var det litt annerledes. Men igjen, det var ikke rasisme, men nysgjerrighet. Noen ganger stilte folk meg morsomme spørsmål om Jordan: Har dere poteter i Jordan? Har dere løk slik vi har i Ukraina? Men generelt har jeg veldig gode minner fra oppveksten i Ukraina. Jeg er evig takknemlig til hjembyen min for en så fantastisk barndom.
-Du har palestinske og ukrainske røtter på samme tid, hva synes du om mainstream-retorikken om Palestina og Ukraina?
Det underliggende problemet er at folk i Ukraina generelt veit svært lite om Palestina og palestinere. Og for det meste er dette på grunn av den versjonen som blir presentert i mainstream massemedier og i hvor sterk grad disse mediene er påvirka av den israelske fortellinga – dette er den eneste fortellinga vi kan høre fra mainstream ukrainske media. Jeg har aldri hørt noe annet. Da jeg vokste opp, hørte jeg aldri noen annen retorikk om palestinerne i mainstream-mediene enn at de er terrorister som angriper Israel uten grunn, og så videre og så videre. Og det er slitsomt, for å være ærlig.
-Hva med ukrainere i palestinsk-jordansk sammenheng?
Det er mange ekteskap mellom arabere og ukrainere. Dette er mest fordi mange studenter, som min far, dro for å få en utdanning i det tidligere Sovjetunionen.
Utdanning var en måte for Sovjetunionen å spre sin innflytelse på den sørlige halvkule. De investerte mye ressurser for å bringe folk fra den sørlige halvkule til USSR: studenter fra arabiske og afrikanske land, så vel som fra Latin-Amerika. Når det gjelder arabiske land, var det et betydelig sovjetisk-arabisk utdannings- og kultursamarbeid, først og fremst irakisk-sovjetisk og sovjetisk-jordansk. Denne bølgen av læring og samarbeid toppet seg på 1950- og 1970-tallet.
Dette falt sammen med økte arabiske ambisjoner om sjølråderett. I disse åra var slike ideer som pan-arabisme og anti-imperialisme svært vanlige i den arabiske regionen. I Egypt var denne epoken prega av framveksten av pan-nasserisme og slike viktige hendelser som nasjonaliseringa av Suez-kanalen. Mange arabiske stater søkte sjølråderett og uavhengighet fra vestlig kolonialisme.
Inspirert av pan-arabisme trengte de arabiske statene flere ressurser, spesielt ferdigheter og kunnskap, for å oppnå uavhengighet. Sovjetunionen spilte en ledende rolle i å hjelpe dem – spesielt i nasjonaliserina av Suez-kanalen. På lignende måte hjalp USSR blant annet den irakiske regjeringa med å nasjonalisere oljesektoren. De arabiske statene innså at de i fornstor grad hadde stolt på ekspertisen fra Vesten, så nå henvendte de seg heller til USSR for å få hjelp til å trene personell og utvikle lokale kapasiteter. Dette er grunnen til at den arabiske verden og det tidligere Sovjetunionen samarbeida så mye innen utdanning.
Og samarbeidet var sjølsagt ikke begrensa til sosialistiske land som Egypt og Irak på 1970-tallet. Andre land i regionen var også involvert, inkludert Jordan. Min far, for eksempel, ble utdanna i Sovjetunionen. Etter endt utdanning var det mange som valgte å bli der. For å kunne gjøre dette gifta de seg med lokalbefolkninga og starta familier, noe som førte til at det dukket opp et betydelig antall barn med blanda røtter, som meg. Dette forklarer hvorfor så mange arabere bor i Ukraina i dag. Etter Sovjetunionens sammenbrudd fortsatte en stor del å bo i Ukraina, og opprettholdt allerede sterke, etablerte bånd.
Det er så mange ukrainske kvinner gift med palestinske menn at det ukrainske samfunnet er det største blant migrantgruppene i Gaza!
Dessverre ble slik mobilitet mest brukt av menn, fordi betydelig færre kvinner hadde muligheten til å få ei utdanning i USSR.
Ekteskap mellom arabere og ukrainere var, og er fortsatt, et sosialt massefenomen. Det er så mange ukrainske kvinner gift med palestinske menn at det ukrainske samfunnet er den største blant migrantgruppene i Gaza! På samme måte gifta mange kvinner seg med jordanere, som min mor, og bor nå i Jordan.
For eksempel i Jordan, før den russisk-ukrainske krigen, hadde vanligvis kvinner fra det russisktalende samfunnet i det tidligere Sovjetunionen grupper for å kommunisere og støtte hverandre. Dette inkluderte ukrainere, russere, hviterussere og folk fra Kasakhstan. Med krigens utbrudd oppsto det sjølsagt interne splittelser innafor disse gruppene mellom de som støtta krigen og de som var imot den. I realiteten resulterte dette i suspensjon av enhver kontakt mellom ukrainere og de som hadde begynt å støtte den russiske invasjonen.
-Husker du den første dagen av den russiske invasjonen av Ukraina? Hvor var du? Hvordan var det for deg?
Jeg husker det veldig godt. Det skjedde mens at jeg var i Jordan på den tida. Det er interessant at bare en måned før invasjonen var jeg i Ukraina – jeg dro 24. januar, og krigen begynte 24. februar. Jeg husker tydelig det øyeblikket.
Da krigen starta, kunne jeg først ikke tro det. Jeg husker hvordan jeg våkna av at mamma fortalte meg om nyhetene. Jeg husker til og med at jeg måtte skru på TV-en før jeg kunne tro familien min. I flere dager nekta jeg å tro det, det var som et forferdelig mareritt. Det tok meg en stund, kanskje noen uker, å helt forstå hva som skjedde.
I flere år bodde vi delvis i Ukraina og delvis i Jordan, min far og bror var for det meste i Ukraina på grunn av jobb. Da krigen starta, skjedde det mens mine nærmeste slektninger var i Jordan. Jeg var heldigere enn mange mennesker: Jeg og familien min var trygge. Men jeg var sjølsagt veldig bekymra for mine slektninger og venner i Ukraina. Som de fleste ukrainere sov vi ikke de første ukene. Vi visste ikke hva som foregikk. Kona til broren min var i Ukraina på den tida: hun måtte forlate Kiev og reise til Tyskland. Jeg husker at broren min var våken hele denne tida, før hun var trygt framme i Tyskland. Det var veldig skummelt fordi jeg husker hva Russland gjorde i Syria. Jeg forventa det verste scenarioet fordi jeg visste hva vi hadde å gjøre med.
Jeg husker at i løpet av de første ukene av krigen gikk det rykter om at Russland kunne omringe Kiev og prøve å beleire og ta byen. Heldigvis det ble ikke det en realitet, men det var det jeg var bekymra for, det var det jeg frykta mest. Jeg skjønte ikke hvorfor, men for meg bidrar alt relatert til sult, til en forferdelig, enorm frykt.
Mange ukrainere er traumatisert av Holodomor (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad). Da jeg vokste opp som ukrainer, spesielt i landsbyen, så jeg dette med mine egne øyne: besteforeldra mine var alltid bekymra for ikke å ha nok mat. Vi har alltid sørget for å ha rikelig med mat, og oppbevaring av den, som konservering var en del av vår kulturelle praksis. Så da slike rykter om Kiev nådde meg, kom den dyptliggende frykten tilbake. Sjøl om dette ikke skjedde, skremte tanken på en beleiring og potensiell sult meg ufattelig.
Og det er akkurat det som skjer nå i Palestina . Gaza er på randen av sult, og som ukrainer husker jeg historiene til mine besteforeldre og min oldemor som gikk gjennom Holodomor, og dette var en av de største traumene jeg hadde om Ukraina. Dette skjedde ikke i Kiev-regionen, men det skjedde i Mariupol, og dessverre skjer det nå i Gaza.
Etter 7. oktober følte jeg meg isolert. For første gang i mitt liv var jeg glad for at jeg ikke var i Ukraina, jeg var glad for at jeg ikke var i Kiev, at jeg ikke kunne se byen med alle dens israelske flagg
-Kan du fortelle oss mer om hvordan din omkrets av venner og kjente reagerte på nyhetene om krigen, først i Ukraina og deretter i Gaza?
Ukrainere veit lite om Palestina, men vel vitende om at jeg er araber og palestiner, er folk forsiktige med hva de sier rundt meg. Jeg husker en samtale med en veldig nær venn av meg i Ukraina da den russiske invasjonen begynte. Hun spurte meg om mangelen på arabisk støtte til Ukraina.
Generelt sett er folk i den arabiske verden sympatisk innstilt til ukrainere, men USAs dype engasjement kompliserer ting. Jeg følte meg personlig flau og forrådt da mange mennesker som jeg kjenner meg godt ikke tok kontakt ved starten på fullskala-invasjonen av Ukraina og spurte om alt var i orden med meg og familien min.
Jeg ble også skuffa, men ikke overraska, over reaksjonen fra flertallet i Ukraina etter hendelsene 7. oktober. Interessant nok, etter starten av fullskala-invasjonen, følte jeg meg skyldigfølelse for at jeg ikke var i Ukraina, at jeg var trygg. Da krigen starta,i ville jeg tilbake. Det gir ingen mening, men dette skjedde med mange ukrainere: de følte seg skyldige, de ønsket å være en del av det som skjedde i Ukraina, de ville handle.
Men etter 7. oktober følte jeg meg isolert. For første gang i mitt liv var jeg glad for at jeg ikke var i Ukraina, jeg var glad for at jeg ikke var i Kiev, at jeg ikke kunne se byen med alle dens israelske flagg. Broren min og jeg hadde en samtale om det, og han følte det på samme måte. Jeg følte meg som en fremmed i mitt eget land. Denne følelsen var forferdelig. Og sjøl nå, etter den tida som har gått, spør vennene mine meg fortsatt: «Å, hva med palestinerne? Palestinerne gjorde dette, de gjorde det, de gjorde andre ting», sier folk dette, uten å vite noe om palestinerne.
–Vi ser mange eksempler på kollektiv solidaritet med palestinerne fra det såkalte Globale Sør, som Sør-Afrikas søksmål mot Israel. Og Ukraina er faktisk fraværende i denne samtalen.
En av hovedårsakene til at Ukraina er fraværende i denne samtalen er at de prøver hardt å assosiere seg med Europa, med alle konsekvensene som kommer av det. I mer enn ti år, og spesielt etter Euromaidan, har Ukraina forsøkt å assosiere seg med EU. Den oppfant seg sjøl som en nasjon og som en del av den vestlige verden, i motsetning til å eksistere som en del av det post-sovjetiske sfæren, eller i motsetning til å eksistere som en del av den asiatiske verden. Slagordet «Ukraina er Europe» ble en del av den dominerende fortellinga, og la vekt på såkalte «europeiske verdier» og «europeisk sivilisasjon». Med begynnelsen av krigen ble denne fortellingen enda mer utbredt.
Mange forstår ikke at det å være anti-imperialist og eurosentrist på samme tid er en inkonsekvent posisjon.
Samtidig er det en sterk fortelling om at Ukraina fører en anti-imperialistisk krig, en nasjonal frigjøringskrig. Og mange mennesker forstår ikke at det å være antiimperialist og eurosentrist på samme tid er en inkonsekvent posisjon. Denne inkonsekvensen er spesielt tydelig når man henvender seg til publikum fra det globale sør (sjøl om jeg ikke foretrekker dette begrepet, bruker jeg det her for enkelhets skyld). Historisk sett har det globale sør lidd under kolonivolden fra Vesten, som ukrainske publikum vanligvis tar opp i diskusjonene sine. Det er vanskeligere for folk fra det globale sør å sympatisere med Ukraina på grunn av denne vektlegginga av såkalte «europeiske verdier». Vi kan se at i denne fortellinga blir russere, ekskludert fra den siviliserte verden, i økende grad framstilt som asiater. Dette skaper et skarpt og gjensidig utelukkende skille (diktonomi) mellom siviliserte, europeiske og eurosentriske på den ene sida, og asiater på den andre.
Med denne inndelinga i bakhodet, er Israel for mange ukrainere et demokratisk, europeisk prosjekt i Midtøsten, omgitt av arabiske «barbarer» som angivelig ønsker at Israel skal slutte å eksistere. Som et resultat assosierer Ukraina seg i denne fortellinga med Israel i stedet for med Palestina. Mange ukrainere, inkludert Zelenskyi, så vel som et betydelig antall mennesker på Twitter, siterer ofte Golda Meir, en israelsk politiker, født i Kiev, og er kjent for å si ting som: «Vi vil leve, og våre naboer vil at vi skal døde». Dette sitatet har blitt en av hennes mest kjente uttalelser, og ukrainere refererer ofte til det som bevis på likhetene mellom Israel og Ukraina.
Fra begynnelsen av krigen har krigsforbrytelser begått av Russland i Ukraina blitt aktivt diskutert. Vi uttalte klart behovet for å henvise Russland til Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Samtidig forstår ikke Ukraina at Israel også begår krigsforbrytelser og må bære ansvaret for det. Jeg har aldri hørt om noen seriøs diskusjon i de lokale nyhetene om for eksempel Sør-Afrika, som har anlagt sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen. Denne stillheten er frustrerende fordi hvis folk oppriktig ønsker at Russland skal bli holdt ansvarlig for sine forbrytelser i Ukraina, må de også akseptere at Israel må holdes ansvarlig for sine forbrytelser. Nylig kom Zelenskyi med én kommentar om Israels ansvar, men den dominerende fortellinga forblir uendra.
Dessverre har jeg mista trua på mainstream media av mange grunner. Men den største overraskelsen kom fra Twitter – fra mange ukrainere som identifiserte seg som progressive, antiimperialistiske, etc. Det merkelige var ikke at de ikke sympatiserte med Palestina; snarere at sympatiserte de med Israel – et slående eksempel på dobbeltmoral. Jeg husker at siden begynnelsen av krigen og fram til nå har den samme debatten pågått blant ukrainere på Twitter: har ukrainere lov til å hate russere? Svaret er sjølsagt at du har lov til å hate undertrykkeren din. Interessant nok gjaldt ikke denne logikken palestinerne – når de uttrykker hat mot sin undertrykker, blir de stempla som terrorister og utsatt for moralistiske angrep.
–Vestlige medier har vært et godt eksempel på dobbeltmoral i dekninga av krigen i Ukraina og krigen i Gaza. Kan du si noe om det?
Jeg tror dette er et viktig spørsmål vi må stille oss selv, ikke på grunn av campisme (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad) eller for å sammenligne hvem som lider mest, men fordi vi må forstå hvorfor det er så mange eksempler på dobbeltmoral. Vi må forstå hvorfor palestinere blir marginalisert og forringa. Vi må forstå hvorfor arabere er så frustrerte over denne dobbeltmoralen, at de til og med har mista evnen til å sympatisere med Ukraina og er fulle av negative følelser overfor ukrainere.
Imidlertid er det arabiske publikum stort sett ikke klar over det faktum at ukrainere kjemper for å forsvare hjemlandet sitt, akkurat som palestinerne, og ingen går til krig for å forsvare amerikanske geopolitiske interesser.
Noen hevder at det ikke er behov for å diskutere dette, ingen grunn til å sammenligne lidelsene til to folk. Etter min mening er denne samtalen nødvendig for å forstå frustrasjonene som dette synspunktet skaper. Den arabiske verden som helhet har all rett til å irritere seg over dobbeltmoral – hvordan vestlige medier framstiller krigen i Ukraina, i motsetning til hvordan de framstiller krigen i Palestina. Ukrainere blir vist som helter som forsvarer sitt hjemland, mens palestinere blir framstilt som terrorister.
Dette skjer mest fordi USA, på dette historiske stadiet, har en geopolitisk interesse i Ukraina, og som et resultat blir alt Ukraina gjør framstilt som heroisk. Imidlertid er det arabiske publikum stort sett ikke klar over det faktum at ukrainere kjemper for å forsvare hjemlandet sitt, akkurat som palestinerne, og ingen går til krig for å forsvare amerikanske geopolitiske interesser. Folk går til krig fordi de ønsker å forsvare landet sitt, sine kjære og sin livsstil.
Ukrainere må også være forsiktige og realistiske når det gjelder Europa og grensene for europeisk solidaritet. La oss for eksempel ta Polen og hva de gjør med ukrainsk korn. La oss også se på hva Litauen gjør med ukrainsk korn, og hvordan de oppfører seg med sine grenser osv. Derfor må ukrainere forstå at det å være en del av den europeiske familien er et godt tilbud, men vil det noen gang skje? Og de bør også forstå at når europeiske lands økonomiske interesser står på spill, så vill deres sympati og empati for ukrainere tape.
Hvis vi sammenligner fortellingene som sprer seg om flyktninger fra det globale sør og Ukraina, vil massemediene igjen gjøre seg skyldige i dobbeltmoral. Det er lettere for ukrainske flyktninger å integrere seg i Europa, i hvert fall ved første øyekast, fordi de visuelt ikke skiller seg ut som andre. Men mange mennesker i den arabiske verden forstår heller ikke at Ukraina og Øst-Europa generelt ikke er privilegerte regioner. Vi har ikke del av ei komplett vesteuropeisk «pakke», sjøl om vi formelt sett er «hvite».
Dessverre er utsagnet «ukrainere er hvite, derfor privilegerte» ganske vanlig i noen kretser, men denne oppgaven er overfladisk og gjenspeiler ikke engang virkeligheten i livet i Ukraina.
Allerede før krigen var ukrainere en kilde til billig arbeidskraft for land som Storbritannia, Frankrike, Tyskland og spesielt Polen. Bare i 2018 ga den polske regjeringa rundt 1,8 millioner midlertidige arbeidstillatelser til ukrainere – de fleste av disse menneskene var ansatt i Polen som ufaglærte, de fylte ganske enkelt hull i det polske arbeidsmarkedet. Ukrainere møtte den overveldende kraften av rasisme, fremmedfrykt, anti-innvandrer retorikk, etc. Utvilsomt var slik anti-immigrant-retorikk vanligvis retta mot muslimer, men samtidig ramma den også ukrainere. Det er derfor det irriterer meg når folk trekker konklusjoner basert på overfladiske observasjoner kun knytta til etnisitet, som er akkurat det mange mennesker fra det globale sør og den arabiske verden ikke forstår om Ukraina.
-Ja, jeg er enig med deg, og situasjonen har endra seg siden krigen starta. Men den har heller ikke endra seg toralt,fordi Polen fortsatt er nesten helt avhengig av billig arbeidskraft fra Ukraina, som mange andre land. -Jeg ønsker å spørre deg om BDS (Boycott, Divestment and Sanctions), og jeg vet at få ukrainere veit at Palestina har denne svært godt utvikla bevegelsen for å sanksjonere og boikotte israelske produkter.
Bevegelsen Boycott, Divestment and Sanctions (BDS) er et globalt fenomen som har som mål å boikotte israelske produkter, arrangementer og tjenester. Dette ligner på situasjonen under krigen i Ukraina, da folk nekta å involvere Russland. Derfor tror jeg at det er veldig viktig for ukrainere og palestinere å lære av hverandre og observere hvordan BDS-bevegelsen fungerer, ikke bare i Palestina, men også rundt om i verden. I Storbritannia, for eksempel, er denne bevegelsen veldig mektig. Ukrainere vet imidlertid lite om BDS-bevegelsen på grunn av begrensa tilgang til internasjonale nyhetskilder og språkbarrierer.
-Mitt neste spørsmål handler om narrativene rundt det nåværende folkemordet i Gaza. Det er mange fortellinger om barna og kvinnene som lider i Gaza, og ikke så mange om mennene, deres liv blir ofte sett på som utenforstående. Dette fenomenet er ganske vanlig i mange sammenhenger, men med det nylige folkemordet merkes det spesielt akutt og tydelig. Hva kan du si om kjønnsdynamikken i det nåværende folkemordet?
Kvinner og barn diskuteres ofte fordi de blir sett på som sårbare, men denne fortellinga oppleves ofte som upolitisk. Hvis man vil unngå å snakke om politikk og samtidig si at krig er forferdelig, så havner man ofte i en situasjon hvor kvinners og barns lidelser diskuteres. Tross alt, når vi snakker om menn, kan samtalen bli mer politisk, ikke sant? Sjølsagt lider kvinner og barn, men ved å diskutere dem kan vi unngå å snakke om politikk, fordi barn blir i utgangspunktet sett på som uskyldige og kvinner blir sett på som sårbare og maktesløse. Som et resultat blir de ofte framstilt som passivt lidende ofre av det som skjer rundt dem.
Menn er vanskelig å diskutere, spesielt i palestinsk sammenheng. I lang tid ble palestinske menn dehumanisert og enhver tilknytning til dem ble assosiert med terrorisme, antisemittisme og barbari. Media bidro til denne fortellinga ved å framstille palestinske menn som farlige og villmenn.
I denne sammenhengen blir kvinner ofte sett på som passive og avhengige istedet for aktive og handlekraftige. I tillegg er det en fortelling om at palestinske menn undertrykker palestinske kvinner, mens kvinner er både undertrykte og stemmeløse. Vi forventes å beskytte dem mot deres eget patriarkalske system.
Dette er imidlertid ikke den eneste virkeligheten. Vi elsker og respekterer våre ektemenn som fedre, brødre og elskere. Vi oppfatter dem som beskyttere, ikke som en trussel. Tilsvarende er tankene rundt ukrainske menn som forsvarer hjemlandet sitt ganske forskjellig. Vi oppfatter dem som helter som må forsvare landet sitt. Det samme gjelder palestinerne, men de har ikke samme midler til å kunne gjøre det.
Når en mann ikke er i stand til å forsvare sitt hjemland, blir han ofte fratatt sin maskulinitet. Denne opplevelsen er traumatisk for både menn og kvinner. Og sjølsagt er menn i Palestina like mye ofre for folkemord som kvinner.
– De siste månedene har det dukket opp mange historier om ukrainske bånd til Israel, om familiebånd til ukrainere i Israel, om det faktum at noen ukrainere døde i Israel, og så videre. Men det var ikke mange historier om ukrainere i Gaza og ukrainere på Vestbredden, mens det offisielt er 300 ukrainere i Gaza og mer enn 2000 ukrainere på Vestbredden. Kan du si litt om det?
Faktisk kom mange jødiske nybyggere fra Øst-Europa, spesielt fra Polen, Ukraina og Russland. Derfor finner mange ukrainere som har familie, venner eller kolleger i Israel det lettere å sympatisere med Israel, som noe kjent, enn med det ukjente, uforståelige Palestina.
På den annen side er flertallet av ukrainere som bor på Vestbredden og Gaza kvinner som gifta seg med palestinere og returnerte med dem til Palestina. Historiene deres blir imidlertid ofte ignorert fordi den dominerende fortellinga framstiller dem som undertrykte og tvunget til å endre religion, så deres meninger blir ikke tillagt så mye vekt. Det er en sterk skjult skeivhet som sier at disse kvinnene har blitt hjernevaska og ikke har noen reell tro. Derfor, når en ukrainsk kvinne fra Kharkiv mister et barn i Gaza, blir det presentert som et nummer i en statistikk, og ikke som en personlig tragedie med en sammensatt bakgrunn. Vi lærer ikke om livet hennes, hennes kjærlighetshistorie med mannen, hvordan hun oppdro barna sine, eller hennes opplevelse som mor. Massemedier menneskeliggjør ikke ukrainske kvinner i palestinske samfunn, de er redusert til bare statistikk eller forenkla representasjoner.
-Til slutt, hva tenker du om mulighetene for å utvikle solidaritet mellom Ukraina og Palestina?
Når det gjelder solidaritet, tror jeg at folk på begge sider må forstå at denne diskusjonen er ekstremt vanskelig. Den er vanskelig for mennesker i Palestina, eller til og med fra den arabiske verden generelt, og for folk i Ukraina, fordi traumene våre har svært forskjellig opphav. For ukrainere er traumet knytta til Sovjetunionen, med Russland handler det om russisk imperialisme. For den arabiske verden handler det mest om vestlig imperialisme, om NATO, det handler om krigen i Irak, som fortsatt er et veldig friskt sår i nyere arabisk historie.
For meg, som palestinsk-ukrainer, er det mye traumer fra min mors side og det er mye traumer fra min fars side, men historisk sett er de ikke sammenfallende. De sammenfaller ikke, fordi de kommer fra to motstridende krefter som har vært i krig siden den kalde krigen. Det er nødvendig å kunne ignorere det og se hvordan det påvirker individuelle menneskeliv – å ta et skritt tilbake, gjennomskue geopolitiske hensyn og ganske enkelt se den menneskelige dimensjonen. Dette er det viktigste å tenke på når man snakker om solidaritet.
La oss for eksempel ta Irland. Den irske offentligheten har alltid vist støtte til palestinerne. De ser paralleller mellom den kunstige hungersnøden i Gaza og deres egen historiske opplevelse av hungersnød forårsaket av Storbritannia.
På samme måte overlevde ukrainere Holodomor, en hungersnød forårsaket av Sovjetunionen. Jeg husker veldig godt min oldemor, som spilte en avgjørende rolle i min oppvekst og som ofte snakka om sult. Dette er en del av bevisstheten til enhver ukrainer; vår eldste generasjon gjennomlevde det.
Vi må klare å kritisk trekke disse parallellene: Palestinere står nå overfor ikke bare folkemord, men også hungersnød, som gjenspeiler vår egen historiske erfaring i Ukraina. Det er viktig å finne felles grunnlag mellom disse to historiene. Å bygge bro mellom disse to historiske traumene er imidlertid en vanskelig oppgave fordi de er forankra i ideologisk motstridende krefter.
–Tror du på solidaritet mellom ukrainere og palestinere i framtida? Ser du noen endringer eller vendinger som har kommet med det nåværende folkemordet som pågår i Gaza?
For å være ærlig, så har jeg egentlig ikke noe håp om det. I hvert fall ikke i nær framtid. Jeg tror ikke mainstream-narrativene vil endre seg. Jeg tror de vil forbli de samme. Og Europa generelt blir mer høyreorientert, og det er på dette tidspunktet at Ukraina ønsker å bli en del av den europeiske familien. Det virker for meg som at med den langvarige krigen i Ukraina som vi nå er vitne til, så vil vi se flere og flere eksempler på grensene for europeisk solidaritet. Og dette ville tvinge oss, ukrainere, til å tenke på begrensningene for en slik union. Kanskje dette vil hjelpe oss å forstå viktigheten av allianser med det globale sør.
Men totalt sett ser jeg ikke mye forandring i framtida fra den arabiske verden heller. For den eldre generasjonen arabere er Sovjetunionen, og derfor dagens Russland, fortsatt symboler på det anti-imperiale prosjektet – dette ideologiske konseptet er dypt forankra i deres verdensbilde. Det er usannsynlig at denne oppfatninga vil svekkes i nær framtid. Folk i den arabiske verden begynte å lære om Ukraina for ikke så lenge sida. Det vil ta litt tid før folk kan etablere en slik forbindelse.
Men jeg tror også at individuelle stemmer er veldig viktige. Jeg tror at mennesker er i stand til å forandre seg, og slike samtaler er svært nødvendige. Og jeg tror at for folk som deg og meg og mange andre må vi sørge for at de som støtter Russlands krig i Ukraina eller Israels folkemord møter motstand. Vi må bygge disse tilsynelatende umulige solidaritets-båndene og øke bevisstheten om hva som skjer på begge sider.
