Publisert på nettstedet «Human Rights in Ukraine», 16. juli . Av Halya Coynash
Alle løfter om at «fred» kan oppnås på en dag ignorerer det faktum at Russlands ledere gjør det helt klart at de ikke vil stoppe i sine forsøk på å ødelegge Ukraina som en suveren stat
Mens Kreml angivelig har utstedt nye instruksjoner om å etterligne vilje til «fredsforhandlinger», uttrykker russiske topp embetsmenn åpent at Russlands planer om at Ukraina skal forsvinne som en suveren stat forblir uendra.
«Tvilen» uttrykt av Dmitrij Medvedev , Dimitrij Medvedev, tidligere russisk president og nå nestleder for Russlands sikkerhetsråd, uttrykte tvil tilbake i juni 2022 om at Ukraina i hele tatt ville eksistere «på verdenskartet» om to år. Dette har virkeligheten bevist er feil. Håpet til Medvedev om at Ukraina vil forsvinne som en suveren stat forblir derimot uendra, og bør huskes av alle de som seriøst foreslår at Ukraina innleder «fredsforhandlinger» med den aggressorstaten som for tida okkuperer rundt 20 % av Ukrainas territorium.
Den 10. juli 2024 uttalte Medvedev ganske utvetydig at Russland skulle forberede seg på å erobre hele det ukrainske territoriet, også etter at de to landene signerte en «fredsavtale». I likhet med den russiske lederen Vladimir Putin prøver han sjølsagt å legge skylda for dette på «radikale» i Ukraina, men meninga kunne ikke vært klarere. Med hans ord, sjøl når den nåværende ukrainske ledelsen har gått av, og « et moderat politisk regime dukker opp, vil det ikke være slutt på Russlands militære operasjon. Sjøl etter å ha signert papirene og akseptert nederlag, vil restene av de radikale, etter ei omgruppering av kreftene, før eller siden komme tilbake til makta, inspirert av Russlands vestlige fiender. Og da er det på tide å endelig knuse hoggormen. Å stikke en lang stålspiker inn i kista til den Bandera-støtta kvasi-staten. Å ødelegge restene av dets blodige arv og returnere det gjenværende landet til folden av russiske land.» Medvedev spår at Russlands «fiender» ikke, sjøl da, vil forsvinne, og at russerne «må være klare for ytterligere kamper for forsvaret av fedrelandet».
Verdt å merke seg at slike spådommer om Russlands beredskap til å kjempe videre kamper, angivelig i «forsvar», følges tett av de baltiske republikkene og Polen. Sistnevnte har vært de mest standhaftige i sin støtte til Ukraina og mot enhver form for ettergivelse til Russland.
Den 11. juli reagerte Medvedev på NATOs uttrykte støtte til Kievs » irreversible vei til full euro-atlantisk integrasjon, inkludert NATO-medlemskap», med én, angivelig, » opplagt konklusjon. Vi må gjøre alt for at «Ukrainas irreversible vei til NATO» ender enten i at Ukraina forsvinner, eller i at NATO forsvinner. Og bedre, begge to.»
Det er ingen grunn til å ignorere slike kommentarer fra en av Putins nærmeste allierte og den effektive lederen av Russlands sikkerhetsråd (det formelle lederen er Putin).
De kommer en måned etter at Putin sjøl snakka 14. juni om sine synspunkter for en fredsløsning. Hans betingelser : at Ukraina trekker seg fra hele Donetsk; Luhansk; Cherson; og Zaporizhzhia oblaster, også ut de delene som Russland ikke okkuperer; at Ukraina fullstendig gir avkall på ethvert håp om å bli med i NATO, og, for full «fred», og at alle sanksjoner mot Russland blir kansellert.
Et slikt såkallt «fredstilbud» ble med rette fordømt av Kyiv og demokratiske land. Det er imidlertid helt klart alt det nåværende russiske regimet vil akseptere [disse forutsetningene]. Dette vil kunne øke presset på Kyiv, fra Ungarns statsminister Viktor Orban og, tilsynelatende fra den republikanske presidentkandidaten Donald Trump, for å starte slike «fredsforhandlinger».
Kremls nære kontroll over fortellinga om krigen mot Ukraina har vært kjent siden 2014, via tidligere ansatte i statlige TV-kanaler. Disse gir beretninger om hvordan instruksjoner kom fra Kreml , via toppledelsen, med hvilken informasjon som skal føres fram, og hvilke adjektiver som skal brukes for å beskrive Ukrainas ledere osv. Kanalenes produksjon er alle tett synkronisert, slik at når det av en eller annen politisk grunn kommer instruksjoner om å bruke et mykere språk, eller å endre fortellinga noe, så følger alle etter.
Den 5. juli 2024 rapporterte den Latvia-baserte publikasjonen Meduza at Kreml hadde utstedt nye retningslinjer til media, og instruerte propagandister om hvordan de skulle presentere Putins kommentarer på toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization 4. juli. I stedet for å bruke den forskjønnende betegnelsen for Russlands fullskala invasjon av Ukraina, nemlig den såkalte ‘spesielle militæroperasjon’, skulle begrepet ‘ukrainsk konflikt’ brukes. Media skulle føre fram linja om at Russland ikke nekta dialog, men at «Ukraina og Vesten snakker et ultimatum-språk». Dette etter at Kreml krevde at Ukraina bare skulle overlate en stor del av sitt territorium til Russland og etterlate de ukrainerne som bor der til okkupantmakta.
Slike kyniske forvrengninger bør ikke avvises som for åpenbare, til å måtte tilbakevises. For å vise at disse kravene ikke tåler gransking, forutsetter det at de blir granska. Dette fordi de som har en egeninteresse i «fred for enhver pris» eller vil bevise at deres «fredsplan» fungerer, vil propagandametoder, der det ser ut til å være Russland som tar et «fredsinitiativ», med stor sannsynlighet bli brukt mot Ukraina .