Publisert på det danske nettstedet Solidaritet, 2. august 2024 . Av Mikael Hertoft, Cand. mag i russisk, mangeårig aktivist på venstresida og medlem av redaksjonen i Solidaritet (Bilder og billedtekster er lagt til av oss. Oversetters merknad)
Etter nesten to og et halvt år med krig er det tydelig at ønsket om fred i Ukraina er sterkt. Russlands invasjon av Ukraina koster mange menneskeliv, medfører stor ødeleggelse av byer og landområder og slipper ut mye CO2 til skade for klimaet. Det er derfor et presserende behov for å stoppe krigen. Men hvordan? Hvilke faktorer kan avslutte krigen og hva skjer etterpå? I denne artikkelen ser vi nærmere på hvilke planer som har vært lansert for å avslutte krigen i Ukraina – og hvordan disse planene står imot hverandre.
Det er mange forslag til fredløsninger i Ukraina: Russlands president Putins forslag er det mest vidtrekkende. Ukraina må trekke seg fra de fire ukrainske regionene som Putin har erklært som russiske. I tillegg må Ukraina demilitarisere og erklære evig nøytralitet, og da vil Putin være klar til å erklære våpenhvile og starte forhandlinger.
Ukrainas president Zelenskijs forslag er like enkelt: Russland må trekke seg tilbake bak sine internasjonale grenser. Da stopper krigen. Ukrainas fredsplan har ikke endra seg mye de siste åra.
Det er står bare noen spørsmål igjen: Putin og flere andre russiske ledere er ettersøkt for krigsforbrytelser i Ukraina – og så er det spørsmålet om Russland må betale erstatning for krigsskader i Ukraina.
Konferansen i Bürgenstock
13.-14. juni var det «Toppmøte om fred i Ukraina» i Sveits, på feriestedet Bürgenstock utafor Luzern.
Russland deltok ikke i disse forhandlingene. Resultatet ble magert. Riktignok anerkjenner den endelige slutterklæringa «prinsippet om suverenitet, uavhengighet og territoriell integritet for alle land» – altså også for Ukraina.
Utgangspunktet for erklæringa er et krav om at atomkraftverket Zaporizjzja – som i dag er okkupert av Russland – må kunne driftes trygt under full ukrainsk kontroll og under tilsyn av IAEA – FNs internasjonale atomenergibyrå. Det er derfor et krav at Russland trekker seg tilbake fra denne okkupasjonen. Men ellers er det vage intensjonserklæringer og oppfordringer om ikke å bruke atomvåpen, yte humanitær hjelp osv.
Det mest bemerkelsesverdige er punkt to, som omhandler mattrygghet. Handelsskip må kunne seile uhindra i Svartehavet og Azovhavet, og det er «uakseptabelt» å angripe dem. Det har vært mye fokus på at Ukraina eksporterer hvete gjennom Svartehavet – men det er verdt å merke seg at Russland faktisk også gjør det – og Russland er en mye større eksportør av hvete enn Ukraina.
Innholdet i uttalelsen var altså magert. Deltakerantallet var også lavt, sjøl om 78 land skreiv under, og mange statsoverhoder var til stede – fra danske Mette Frederiksen til visepresident Kamala Harris fra USA. Men viktige land manglet. Ikke minst var Sør-Afrika, India, Kina, Brasil og Russland savna.
Kommunikéet avsluttes med en vag formulering om at det er beslutta å ta konkrete grep i framtida med «medvirkning av representanter for alle parter». Altså en fredskonferanse med russisk deltakelse. Men hvor og hvordan – det er helt i løse lufta.
Bürgenstock-konferansen kan sees på som et forsøk fra Ukraina og dets vestlige partnere på å sette sammen en koalisjon som kan legge press på Russland, men den kan ikke sees på som en stor suksess.
Kina og Brasils plan
Kina og Brasil presenterte et nytt forslag 23. mai 2024 – det vil si tre uker før konferansen . Representanter for de to landene ble enige om seks punkter i en «Felles forståelse av hvordan Ukraina-krisa må løses politisk».
Det første punktet er at de to partiene vil «de-eskalere situasjonen – det skal ikke være noen utvidelse ved fronten, ingen opptrapping av kampene og ingen provokasjoner fra noen av partene».
Kort fortalt er det en slags våpenhvile light – og i realiteten vil det tillate Russland å beholde de områdene de har okkupert. Dette må så lede mot en faktisk våpenhvile og en internasjonal fredskonferanse på et tidspunkt som passer både Ukraina og Russland, og med deltakelse av «alle parter».
De fire siste punktene i planen er økt humanitær bistand, unngå angrep på sivile, utveksling av og beskyttelse av krigsfanger. Det er også et poeng om å unngå å bruke masseødeleggelsesvåpen, spesielt kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen.
Det femte punktet sier at angrep på atomkraftverk skal unngås. Her er den subtile forskjellen i forhold til Ukrainas forhandlingsutgangspunk at Russland faktisk allerede har okkupert atomkraftverket i Zaporizjzja – Europas største – og hvis noen skulle angripe, ville det vært Ukraina. Men Ukraina lar være å gjøre det, fordi det kan få helt uforutsigbare konsekvenser for landet. Men den kinesisk-brasilianske planen inneholder ingen krav om at Russland skal trekke seg fra atomkraftverket.
Det sjette og siste punktet i det kinesisk-brasilianske forslaget er å unngå å dele verden i isolerte politiske eller økonomiske grupper. Internasjonalt samarbeid om energi, valuta, finans, handel, matsikkerhet og sikring av kritisk infrastruktur må forbedres for å beskytte stabiliteten i globale industri- og forsyningskjeder.
I realiteten er dette et krav om å oppheve eller redusere sanksjonene mot Russland som har blitt innført på grunn av invasjonen.
Erklæringa ender med et ønske om fredsforhandlinger.
Den kinesisk-brasilianske erklæringa peker dermed på ei løsning som vil tillate Russland å beholde det de har erobra, samt motsette seg sanksjoner mot Russland.
Fra Ukrainas ståsted er erklæringa også et skritt tilbake fra posisjonspapiret som Kina tidligere har presentert, der de slo fast at suvereniteten, uavhengigheten og den territorielle integriteten til alle land må opprettholdes. Det gjaldt også Ukraina. Men dette står det ingenting om i felleserklæringa med Brasil.
Tidligere har Kina også sagt veldig tydelig at de var motstandere av at land skal kunne utplassere atomvåpen utafor sine egne grenser. Dette uttalte Kinas president Xi Jinping overfor Putin da han var på statsbesøk i Moskva 21. mars 2023.
Men allerede 4 dager seinere, 25. mars, erklærte Putin at Russland vil stasjonere atomvåpen i Belarus. Det er uklart om Russland faktisk har utplassert atomvåpen i Belarus. Men det er velkjent at de har MIG 31-fly som er i stand til å gjøre brukes i samband med atomvåpen, stasjonert i Belarus.
Ukrainas 10-punkts fredsplan
Ukrainas president Zelenskij presenterte Ukrainas fredsplan i en tale til G7-landene i oktober 2022. Landet opprettholder denne planen. Du kan lese den på ei nettside publisert av det ukrainske utenriksdepartementet, i samarbeid med NGO-en «Brand Ukraine» . Det er også et 10-punkts dokument med Ukrainas krav. Dokumentet er fra 11. august 2023.
Hovedpunktene er punkt 5 og 6 med reetablering av Ukrainas internasjonale grenser før annekteringa av Krim i 2014. Full tilbaketrekning av russiske militærstyrker fra Ukrainas territorium og opphør av fiendtlige handlinger.
Ukraina krever også at Russland oppgir sin okkupasjon av atomkraftverket Zaporizjzja.
Global matsikkerhet må sikres ved å la Ukraina eksportere korn. Som du kanskje husker, var det en avtale mellom Russland og Ukraina om ikke å angripe skip som eksporterer korn – en avtale inngått med Tyrkia som mellommann. Russland kansellerte avtalen for ett år sida, men har ikke klart å etablere en blokade av ukrainsk eksport, da den russiske Svartehavsflåten er sterkt svekka.
Ukraina krever løslatelse av alle personer som er tatt til fange av Russland, inkludert 20 000 barn som Ukraina mener har blitt tvangsdeportert. En utveksling av fanger tilbys Russland etter prinsippet om «alle for alle».
Punkt 7 handler om rettferdighet, og her krever Ukraina at russiske krigsforbrytelser skal straffeforfølges og at det opprettes en internasjonal spesial-domstol for russiske krigsforbrytelser.
Det er også et krav i punkt 7 om «en internasjonal mekanisme for å få Russland til å kompensere for all ødeleggelse på grunn av krigen». Dette er derfor et krav om krigsskadeerstatning, men ordlyden er påfallende kort.
Ukrainas plan ender med et forslag om å lage en fredsavtale for å få slutt på krigen og at «ekte og effektive sikkerhetsgarantier for Ukraina, samt at en fornyet sikkerhets-struktur etter krigen i det euro-atlantiske området, som inkluderer Ukraina, bør etableres «. Dette er en mellomting mellom å kreve at Ukraina skal være medlem av NATO og at alle land må garantere hverandres sikkerhet.
Putins opplegg
Putin kom med sitt forslag 14. juni 2024 – samtidig med konferansen i Sveits. Det ble lagt fram i en tale han holdt til russiske diplomater i det russiske utenriksdepartementet.
«Våre betingelser for å starte fredsforhandlinger er enkle», sier Putin. «Ukraina må først trekke seg fra de fire regionene Russland mener tilhører dem. For det andre må Ukraina gi opp forsøkene på å bli medlem av NATO. For det tredje må Vesten stoppe sanksjonene mot Russland. For det fjerde må Ukraina demilitariseres».
Vi tar det en gang til: Dette er Putins krav om å starte forhandlingene. Hva som så skal forhandles om i etterkant, er uklart. For det er klart at dersom Ukraina oppfylte disse krava, ville det føre til at landet kollapser som et sjølstendig land.
Som utgangspunkt krever Putin at Ukraina trekker seg ut av regionene som Russland mener tilhører dem. Men disse regionene inkluderer også store områder med millioner av mennesker som Russland ikke har klart å okkupere – inkludert storebyene Zaporizjzja og Kherson.
Du finner talen på YouTube – og den ble referert i mange store vestlige medier . På nettsida til det russiske utenriksdepartementet kan du også finne talen på engelsk og russisk.
Ser man på Ukrainas og Russlands ideer om å stoppe krigen, er det ikke mye grunnlag for forhandlinger. Likevel ønsker 44 prosent av ukrainerne fredssamtaler. Dette er ifølge en meningsmåling fra Ukraina laget for ZN.UA 15. juli 2024.
Men 82,8 prosent svarer også at de er imot at Ukraina trekker seg tilbake, slik Putin ønsker. 83,6 prosent er imot å gi opp de fire regionene som Russland har erklært som deres. Og 76,9 prosent er imot å oppheve sanksjonene mot Russland. Et stort flertall av ukrainere er altså imot å gi etter for Putins krav.
Det er helt klart at det er stor avstand mellom partene i krigen.
Myten om at freden var nær våren 2022
I flere år har det vært en vedvarende myte om at Russland og Ukraina var nær ved å inngå en fredsavtale i mars-april 2022. Det var i den perioden det var direkte fredsforhandlinger, først i Belarus og deretter i Istanbul i Tyrkia.
Putin har lenge hevda at det var en ferdig fredsavtale. Og det har vært et stort poeng for hans hær av internett-troll. La oss se på talen hans til det russiske utenriksdepartementet 14. juni.
Her snakker Putin om eksistensen av et endelig dokument; «Traktat om permanent nøytralitet og sikkerhetsgarantier for Ukraina.» Han presenterer det som om dette dokumentet var ferdig. Putin sa:
«Dokumentet ble kalt «Avtale om permanent nøytralitet og sikkerhetsgarantier for Ukraina.» Det var et kompromiss, men dets hovedpunkter var i tråd med våre grunnleggende krav og løste problemene som ble identifisert som store allerede ved starten av den spesielle militæroperasjonen. La meg også merke at dette inkluderte demilitarisering og avnazifisering av Ukraina. Og vi klarte også å finne utfordrende løsninger. De var kompliserte, men de ble funnet. En lov skulle vedtas i Ukraina som forbyr nazistisk ideologi og noen av dens manifestasjoner. Alt dette ble det skrevet om der.
I tillegg, i bytte mot internasjonale sikkerhetsgarantier, ville Ukraina ha fått begrensa størrelsen på sine væpna styrker, påtatt seg forpliktelser til ikke å slutte seg til militære allianser, ikke være vertskap for utenlandske militærbaser, ikke stasjonere utenlandske hæravdelinger, og ikke gjennomføre militære øvelser på sitt territorium. Alt ble skrevet ned på papiret.
Russland, som også forsto Ukrainas sikkerhetsbekymringer, gikk med på at Ukraina ville motta garantier som ligner de som NATO-medlemmene nyter godt av, uten å bli formelt med i alliansen. Det var en vanskelig avgjørelse for oss, men vi anerkjente Ukrainas krav om å sikre dets sikkerhet som legitime og motarbeida ikke de formuleringene som Kiev foreslo. Dette var formuleringer som Kiev foreslo, og vi hadde generelt ingen innvendinger, ettersom det viktigste var å stoppe blodsutgytelsen og krigen i Donbass.
Den 29. mars 2022 trakk vi troppene våre fra Kiev fordi vi ble forsikra om at det må skapes betingelser for å gjennomføre den politiske forhandlingsprosessen og at en av partene ikke kan signere slike avtaler, som våre vestlige kolleger sa, med en pistol mot pannen. Ok, det ble vi også enige om.
Allerede dagen etter at de russiske troppene ble trukket tilbake fra Kiev, suspenderte imidlertid den ukrainske ledelsen sin deltakelse i forhandlingene og iscenesatte den berykta provokasjonen i Bucha, og avviste den forberedte versjonen av avtalene. Jeg tror det er klart i dag hvorfor den stygge provokasjonen var nødvendig: for å kunne forsvare hvorfor resultatene som ble oppnådd under forhandlingene ble avvist. Veien til fred ble igjen avvist.
Som vi nå veit, ble det gjort etter ordre fra vestlige veiledere, inkludert den tidligere britiske statsministeren, som under sitt besøk til Kiev direkte uttalte – Ingen avtaler; Russland må beseires på slagmarken for å oppleve sitt strategiske nederlag. Dermed begynte de intensivt å fylle opp Ukraina med våpen og begynte å snakke om behovet for å påføre Russland et strategisk nederlag, som jeg nettopp har nevnt. Ei tid seinere, som alle veit, ga Ukrainas president en ordre som forbød hans representanter og ham sjøl å føre noen forhandlinger med Moskva. Denne episoden hvor vi forsøkte på å løse problemet med fredelige midler, ble igjen til ingenting.»
Så langt Putin.
Du kan finne en lignende analyse på ei nettside publisert av «The European Conservative» . Her er overskriften: «Ledende politiker: Johnson forced Kyiv to refuse peace deal.» På dansk: Politisk leder: Johnson tvang Kyiv til at afvise russisk fredsaftale»).
Det skulle være den ukrainske politikeren David Arakhamija som uttalte at daværende statsminister i Storbritannia, Boris Johnson, pressa ukrainerne til ikke å slutte fred. Arakhamija var leder for den ukrainske forhandlingsdelegasjonen.
Artikkelen viser til et intervju på ukrainsk TV med David Arakhamija . Intervjuet er på ukrainsk, men Ukrainska Pravda har også gjengitt intervjuet skriftlig på engelsk, og av dette framgår det at det var et langt brede grunnlag for at Ukraina og Russland ikke kom til enighet – og at Arakhamija avviser at det var Boris Johnson som pressa Kyiv til ikke å inngå en fredsavtale.
Han viser videre til at Putin viste afrikanske ledere et dokument og sa at det var avtalen.
Intervjuer Moseichuk spurte ham hva han syntes om at Vladimir Putin viste en visstnok klar fredsavtale med Ukraina til afrikanske ledere, og Putin hadde sagt at dokumentet var signert av lederen av den ukrainske delegasjonen. Arakhamija svarte: «Av en eller annen grunn publiserte ikke Putin dette dokumentet. Hva tror du? Hvis han hadde et slikt dokument, ville han publisere det».
Men myten fortsetter å florere.
Dokumentene i New York Times
Imidlertid har det nå kommet fram dokumenter som avkrefter denne myten. For New York Times publiserte i en artikkel 15. juni noen få utkast til traktater og et sammendrag av de punktene som Russland og Ukraina forhandla fram i Istanbul.
Her kommer det fram at det er langt fra som Putin sier og dette som står i dokumentene. New York Times har publisert dokumentene bak en betalingsmur, og Solidaritet (denne danske nettavisa. Oversetters merknad) må derfor nøye seg med å gjengi innholdet. For de som ønsker å se dette sjøl, er det mulighet for å tegne et sju dagers gratis abonnement på New York Times.
Det er tre dokumenter, og New York Times har publisert ett av dem på engelsk, de to andre på både russisk og engelsk. Den første er et utkast til traktattekst, skrevet av Ukraina og med kommentarer og uenigheter markert fra både Russlands og Ukrainas side.
Den andre er en erklæring som ifølge artikkelen er retta til Ukrainas internasjonale partnere (Orientation to Western Governments) om forhandlinger 28.-30. Mars. Den er kort (to sider) og ikke i traktatform, men et sammendrag av en mulig avtale.
Det har vært diskutert på to møter 16. og 17. mars 2022. Det tredje er et utkast datert 15. april 2022 og «sendt til den russiske presidenten». Ordlyden leder til tanken om at dette er en orientering fra russiske forhandlere til Putin.
Det publiserte materialet er riktignok ikke helt det man ønsker som kilder, så vi kan ikke eller bør ikke tro at vi kjenner den fulle sannheten. Ingen av dokumentene er signert. Statusen deres er derfor uklar.
Det er heller ikke originaleksemplarene som publiseres – for kopiene som New York Times har fått tak i, har tilsynelatende notater som kan brukes til å finne ut hvem som har lekket dem. Det er tvert imot kopier som noen har skrevet «slik at de er så like som mulig», som New York Times skriver.
Det siste dokumentet – har samme tittel som Putin nevner ovenfor. Den er datert 15. april 2022 og er, som sagt, adressert til den russiske presidenten. Ved å gjøre det ser det ut til å være et produkt av at russiske tjenestemenn oppsummerer situasjonen. Det er uklart om Ukrainas representanter er enige i dokumentet.
Dette er dette dokumentet som er nærmest til å være en ferdig traktat. Det er klart av dokumentet at det er ting som Ukraina og Russland absolutt ikke er enige om. Dette gjelder først og fremst vedlegg 1, som begrenser hvor store militære styrker Ukraina skal kunne ha. For eksempel: Soldater: Russland sier at Ukraina kan ha 85 000 – Ukraina sier 250 000 soldater. Tanks: Ukraina vil få lov til å ha 800 stridsvogner – Russland vil tillate 342 stridsvogner. Sånn er det hele veien.
Bør Russland kunne nedlegge veto mot bistand til Ukraina?
Når det gjelder garantien for Ukrainas sikkerhet, er det også en markant og prinsipiell uenighet. Grunntanken var at en rekke land skulle garantere Ukrainas sikkerhet. Det var blitt enige om at det skulle være Storbritannia, Kina, Russland, USA og Frankrike. I tillegg foreslo Ukraina Tyrkia, og Russland foreslo Belarus.
Ved aggresjon mot Ukraina ville disse landa da komme Ukraina til unnsetning ved å stenge luftrommet over Ukraina, ved å levere «de nødvendige våpen» og bruke væpna styrker. Med denne sikkerhetsgarantien ville Ukraina måtte gå med på å bli en permanent nøytral stat og alikevel føle seg trygg.
Denne ideen finnes også i de to andre dokumentene publisert av New York Times. Men det er en liten, men avgjørende forskjell.
Russland foreslår at – uten at Ukraina går med på det – om garantistatene skal kunne komme Ukraina til unnsetning, må de alle være enige . I følge denne formuleringa kan Russland derfor angripe Ukraina igjen – og deretter som garantistat nedlegge veto mot at de andre garantistatene hjelper Ukraina. Ukraina kan naturligvis ikke gå med på det. (Dette avsnittet er uthevet av oss. Oversetters merknad)
Det går også fram av dokumentet at Ukraina ikke går med på å inkludere ordlyden om at russisk språk skal være offisielt i Ukraina og at Ukraina bør forby all propaganda og alle organisasjoner basert på rasisme – inkludert nazisme og fascisme.
Personlig mener jeg at Ukraina sjølsagt må akseptere at russisk er et viktig språk i Ukraina – et språk som en stor del av befolkninga har som morsmål, og som de må ha rett til å bruke i forhold til myndigheter, i skolene, i aviser , på TV osv. Jeg har heller ingen sympati for nazisme eller fascisme. Men jeg kan forstå at Ukraina ikke ønsker å signere en traktat om at Russland har rett til å blande seg inn i Ukrainas indre anliggender.
Myten ble punktert
Artikkelen i New York Times har kasta lys over hva som faktisk skjedde i forhandlingene i Istanbul, i mye større grad enn det har skjedd tidligere. Det var noe snakk om at Russland trakk seg tilbake til grensene før angrepet 24. februar 2022 – og at Ukraina gikk med på å forbli nøytral under internasjonale garantier.
Krims status ble overlatt til avgjørelser i framtida. Men det var også mye landene ikke var enige om, og en fredsavtale var langt unna.
Det er totalt forvrengt å si at det var en avtalt fredsavtale helt til Boris Johnson kom og stoppa den.
Bucha og fredsavtalen
En sentral årsak til at forhandlingene endte uten resultater, var raseriet som spredte seg i den ukrainske befolkninga og i ukrainske regjeringskretser da Bucha-massakren kom for dagen.
Bucha er en forstad til Kyiv som ble okkupert av den russiske hæren ved starten av invasjonen. De russiske soldatene trakk seg raskt tilbake – og det viste seg at de hadde drept mange sivile. Det er et bilde som gikk igjen da russerne også måtte trekke seg fra Izum og Kherson og andre steder.
Wikipedia, som vanligvis er pålitelig, har en artikkel om Bucha-massakren . Her står det at ukrainske myndigheter rapporterte om 419 mennesker drept med våpen og noen av dem med henda bundet på ryggen. Ukraina har dokumentert dette nøye – og Russland har sjølsagt benekta det.
Putin benekter det ikke bare i sitatet ovenfor. Han antyder at det er noe Ukraina har gjort, ettersom de «iscenesatte den beryktede provokasjonen i Bucha». Så: Ukrainerne iscenesatte det for å sverte Russlands rykte. Det er folk som tror det – kanskje også i Danmark.(Og i Norge. Oversetters merknad)
Dessuten er det en «strek i regninga» at Putin sjøl har annonsert at forhandlingene ble avbrutt fordi de hadde «endt i en blindvei». Det skjedde 12. april i en tale på Vostochny-romflyplassen (Kosmodrom), 5500 kilometer øst for Moskva. Dette rapporteres av Reuters, som siterer ham: «Kyiv har avsporet fredsforhandlinger ved å iscenesette falske anklager om russiske krigsforbrytelser og ved å kreve sikkerhetsgarantier som dekker hele Ukraina».
Til slutt noen tanker om framtida
Når kommer freden – og hvordan vil den se ut?
Ukraina og Russland er langt fra hverandre – og det blir trolig ingen forhandlingsfred foreløpig. Jeg er ikke imot forhandlinger. Men etter min mening er det opp til den ukrainske regjeringa aleine å bestemme når det skal forhandles.
Ingen i Vesten – ikke heller venstresida eller de som kaller seg «fredsbevegelsen» – må legge press på dem. Vi må stå i solidaritet med Ukraina og støtte dem, og vi må ikke presse Ukraina til å gi etter for Russland ved å nekte å sende dem våpen.
Jeg tror ikke så mye på at forhandlinger vil føre til resultater heller. Partene står for langt fra hverandre.
Men begge land er utslitt av krigen – og den parten som kollapser først vil tape. Ukraina kollapser kanskje ikke – men Ukraina er avhengig av vestlig støtte, og den støtten er vaklende.
Kan og vil Vesten fortsette støtten? Så langt har det bevist at det er svært vanskelig for Vesten å gjennomføre effektive sanksjoner. Det er høy global etterspørsel etter russisk olje, og den selges fortsatt på det internasjonale markedet. Russland har funnet måter å omgå Vestens regler for hvor mye Russland kan kreve å ta betalt for olja.
Russland fortsetter også å omgå sanksjonene ved å smugle inn datachips til rakettene sine. Da et barnesykehus ble ødelagt i sommer i Kyiv, viste det seg at raketten var nyprodusert – og inneholdt vestlige mikrobrikker. Solidariteten med Ukraina er ikke stabil – og det vil bli enda verre dersom Trump vinner valget i USA.
Dyster framtid for både Ukraina og Russland
Ingen kan si når eller hvordan krigen vil slutte. Men én ting er sikkert. Krigen har vært ødeleggende. Ikke bare for Ukraina, men også for Russland.
Byer er ødelagt. Ukrainere og russere, som en gang sto hverandre nær som mennesker, vil bære nag og fiendskap i flere tiår eller århundrer. Begge land står overfor en stor demografisk krise. Det vil være stor mangel på unge menn.
Sovjetunionen ble oppløst i 1991. I perioden som fulgte ble det en alvorlig sosial krise, både i Russland og i Ukraina. Kvinnene reagerte med å føde færre barn – og årskullene på nittitallet i Russland og Ukraina var de minste på veldig lenge.
Det er først og fremst de unge mennene som mister livet ved fronten i begge land. Når freden en dag kommer, og landa må bygges opp igjen, vil de unge mennene være savna.