Publisert på nettstedet Human Rights in Ukriane, 31. juli, 2024 av Oleksii Sydorenko
Mykhailo Tepliuk fra Bohdanivka (en landsby i Kiev-regionen) var på vei hjem da en russisk soldat som satt på en stridsvogn begynte å skyte på ham. De to første kulene gjennomboret kneet hans, mens den tredje rev av han hatten og streifa tinningen hans. Seinere kom russerne til huset hans på jakt etter våpen. Mikhailo Tepliuk forteller sin historie om da fullskala-invasjonen starta.
Jeg er nå pensjonist. Jeg bor sammen med min kone, min datter, min sønn og to barnebarn. Sønnen min bor i annen etasje i huset, og datteren min og barnebarna bor sammen med meg og kona mi i første etasje.
Kunne du ha forestilt deg at det skulle bli en fullskala krig?
Jeg diskuterte det med sønnen min. Han sa at det ville bli krig, og jeg sa at det ikke ville skje. Jeg vedda til og med på det. Jeg trodde de (russerne) var et broderfolk, men de viste seg å være mordere. Jeg var ikke forberedt. Jeg så nyhetene på TV og presidenten vår sa at det ikke ville bli krig, Russland ville ikke angripe Ukraina. Det var slike uttalelser som var vanlig. Jeg følte meg rolig til det siste.
Hvordan var den første dagen av krigen for deg?
Jeg våkna og hørte eksplosjoner. Min sønn og datter sto opp, tok med seg barna og flykta seinere til det vestlige Ukraina. Min kone og jeg ble boende. Vi kunne kjøpte det mest nødvendigste vi trengte i den lokale butikken: brød osv. Men ingenting annet. Jeg tok ikke engang ut penger fra kredittkortet mitt. Vi hadde ikke mye penger, så vi hadde nesten ingenting å ta ut.
Da krigen starta forlot folk landsbyen. Det var mange busser med skiltet «Barn» skrevet på. Folk forlot også nabolandsbyene: Shevchenkove, Rudnia, Tarasivka. Folk gikk gjennom landsbyen vår og dro avgårde, men vi gikk ingen steder. Vi ble hjemme.
Hvorfor evakuerte du ikke?
Krigen så ut til å ha starta, men vi trodde ikke det var en virkelig krig. Helt til de (det russiske militæret) kom til bygda vår den 8. mars. Vi så akkurat at tanksene deres svinge inn på veien og kjøre videre. Rundt ti, kanskje 15 stridsvogner kjørte forbi. Vi telte ikke, vi bare titta ut av vinduet og gjemte oss. Hva om de skjøt? Og så, den 9. mars, forlot de bygda. Mens de kjørte gjennom landsbyen, satt vi i kjelleren.
De dro, men kom tilbake omtrent en og en halv time seinere. De ble beseira ved Skybyn (en landsby i Kiev-regionen). Bare 13 enheter med utstyr kom tilbake. Vi dro til naboens hus. Naboen fortalte at russerne hadde skutt mot bilen hans. Vi to en titt på bilen hans og dro hjem. Jeg gikk bak skuret mitt og det var en russisk stridsvogn som hadde stoppa rett mellom huset mitt og skuret. Jeg rakte hendene opp for å vise at jeg overga meg, men han (den russiske soldaten) løfta maskingeværet sitt og begynte å skyte på meg.
En kule gikk gjennom kroppen min, en annen traff kneet og en kule til traff hatten min. Den rev av hatten og skrapte opp tinningen min. Det er et mirakel at jeg overlevde. Jeg kom meg ned i kjelleren og fikk medisinsk hjelp. Gudskelov hadde vi noen medisiner, inkludert antibiotika. Og fra 9. til 19. mars løp vi mellom kjelleren og huset: når russerne skjøt, gjemte vi oss i kjelleren; når de ikke skjøt, var vi i huset. Jeg måtte bruke krykker, fordi jeg hadde så vondt i kroppen. Lokale kvinner ga meg antibiotika og andre medisiner, og sårene mine grodde. Sjølsagt, hvis det ikke var for kvinnene som behandla meg, ville sårene ha utvikla seg skikkelig dårlig. De ga meg medisin morgen og kveld.
Så, den 19. mars, ble vi evakuert fra landsbyen. Naboen vår tok oss med i bil og vi dro til Brovary (en by i Kiev-regionen). Vi gikk rett til rådhuset; Jeg hadde en venn som jobba der. Han tok meg med til det lokale sykehuset. Jeg var på sykehuset fra 19. mars til 7. april. Den 7. april tok vennen min meg med hjem. Jeg fortalte ham at sårene mine ikke var helt leget, men han svarte: «Det er mange sårede mennesker som deg, men det er ikke nok plass til dem alle».
Var det mange sårede på sykehuset?
Det var en mann fra Bohdanivka, hælen hans var knust. Legene amputerte beinet hans. Det var en annen mann fra Bohdanivka, beinet hans ble også amputert. Han gikk til hagen sin og tråkka på en mine. Han skada beinet og han fikk koldbrann. Han var på sykehus i omtrent fire dager og døde der. Også den første mannen fikk benet amputert, men legene utstyrte ham med en protese.
Gikk det russiske militæret inn i Bohdanivka den 8. mars?
Ja det gjorde de. De skulle reise til Kiev 9. mars. Jeg så tanksene deres utafor på veien vår. Det var da jeg telte 88 enheter av utstyret deres. Og så ble de beseira i nærheten av Skybyn, så de kom tilbake. Noen av dem flykta til Dymerka (en landsby i Kiev-regionen), og noen kom tilbake til landsbyen vår. De kom til huset vårt: de ransaket oss, til og med etter våpen. Hvordan kunne min kone og jeg ha våpen? Jeg fortalte dem at russerne hadde skutt på meg, og han (en russisk soldat) svarte at det var ukrainerne som hadde skutt mot meg, ikke russerne. Trodde han at jeg er blind eller dum?! Vet jeg ikke at det var russerne som skjøt på meg?
Soldaten sa at en ambulanseperson ville komme til meg for å behandle sårene mine. De (den russiske soldaten og paramedikeren) kom for å sjekke meg og ga meg noen medisiner. De sa at de ville ta meg til sykehuset seinere. Jeg spurte: «Det i Brovary?» — De svarte: «Nei, til Bobrovytsia (en by i Chernihiv-regionen)». Jeg sa at jeg ikke ville dra dit.
Dagen etter kom de igjen og jeg sa igjen at jeg ikke ville gå dit. Jeg sa at såret allerede var i ferd med å gro, sjøl om det faktisk ikke hadde grodd noe særlig. Jeg var redd for at de enten ville ta meg med til Russland eller, enda verre, ta meg med i sin APC til et ukjent sted.(APC er pansret personellkjøretøy. Oversetters merknad) Og hvordan ville militæret vårt kunne vite at det er en ukrainer i en russisk APC? De ville ved et uhell skutt både den russiske APC og meg. Så jeg nekta å gå med russerne. Takk Gud for at jeg ble hjemme. Til slutt ble alt bra, såret ble bedre. Det var bra at de lokale kvinnene hadde medisin, og de kurerte meg. Og det var slik vi alle gjemte oss i kjelleren, sittende på madrasser.
Hvordan kom du til kjelleren da du ble skutt?
Jeg gikk veldig sakte og forsiktig.
Hadde du mista mye blod?
Klart jeg gjorde det. Da jeg kom til kjelleren, bandasjerte kvinnene der sårene mine med reine filler. Det var eksplosjoner over, så vi forlot ikke kjelleren. Seinere gikk vi inn i huset igjen. Jeg begynte å ta antibiotika, slik overlevde jeg. Uten dem kunne alt ha skjedd meg. Såret ville garantert hatt en dårlig utvikling hvis jeg ikke hadde tatt medisinen.
Hva skjedde i Bohdanivka da russerne kom?
En granat traff et hus i nærheten av barnehagen og veggen raste sammen. Akkurat da var en kvinne i huset, sammen med mannen sin og moren. Veggen raste over henne og kvinnens ryggrad ble brukket. Også mannen fikk en eller to granatsplinter i armen. Han viste meg til og med splinten. De var begge med meg på sykehuset. Vi ble evakuert sammen samme dag. Russerne plasserte militærutstyret sitt i nærheten av husene. De reiv ned gjerder og kjørte inn på gårdsplassen. For eksempel sto det militært utstyr nært naboens hus. Det er et ett-etasjes hus, og det var en stridsvogn i nærheten og en snikskytter som satt på toppen av huset.
Fikk du lov til å forlate huset?
Russerne ba oss ikke gå utenfor. Naboen vår var i kjelleren med oss, men hun gikk ut. Hun måtte passe på kua si. Men ingen andre gikk ut. Men en dag var det en mann som kjørte litt med bilen sin, og plutselig så han russiske stridsvogner komme mot ham. Han snudde bilen og begynte å kjøre tilbake. Han kjørte en hvit jeep, og de (det russiske militæret) skjøt på jeepen. Dette skjedde 8. eller 9. mars. Så vi var redde og gikk ingen steder.
Ble Bohdanivka beskutt?
Ja, landsbyen ble beskutt. En dag sto jeg i nærheten av huset mitt og plutselig eksploderte noe i nærheten, men jeg visste ikke nøyaktig hvor. Men jeg hørte splinter falle ned på taket av huset. Da gjemte jeg meg umiddelbart nede i kjelleren.
Var det problemer med strøm og gass?
Vi hadde både strøm og gass til ca 8. mars. Da ble strømmen kutta. Og så, den 8. mars, falt et bombe et sted. Den traff et rør og da hadde vi ikke gass lenger. Gassen kom tilbake da jeg kom hjem fra sykehuset, etter 7. april. Så vi hadde verken strøm eller gass på omtrent en måned.
Russerne gikk rundt i husene og sjekka dem. De spurte om vi hadde våpen, og de sjekka første etasje. Det var kona mi som åpna døra. De så på hvordan sikten var fra vinduet og dro videre. De ville sannsynligvis sette snikskytteren sin der. Jeg var ikke hjemme på det tidspunktet, jeg var på sykehus.
Da du dro til sykehuset, ble kona di aleine hjemme?
Ja, hun ble hjemme.
Hva fortalte hun?
Vel, hun og naboen vår klarte å stikke av. De bodde i et annet hus i omtrent tre dager.
Hvorfor rømte de?
Det var konstant beskytning og det var ikke trygt i huset vårt. Men det var knapt noen beskytning på stedet hvor de rømte til. Så de bodde der en stund. De hadde kjeller og oppvarming der. Og så, den 29. mars, da russerne flykta inn i skogen, begynte de å skyte veldig kraftig. Min kone fortalte meg at det var veldig skremmende. Takk gud for at de overlevde.
Ble mange hus ødelagt i Bohdanivka?
Mange hus ble ødelagt. Skolen ble brent ned, barnehagen og sykehuset ble ødelagt. Alt på sykehuset ble snudd på hodet. Det er klart at russerne lette etter noe der. Da jeg evakuerte, så jeg at vinduene til bilen til naboen skutt ut. Folk sa også at russerne tok en mann i Rudnya (en landsby i Kiev-regionen) og banket ham opp, men han klarte å stikke av og defor overlevde han. Vi hadde to butikker her, begge er nedbrent. Den ene var en matbutikk og den andre var en jernvarehandel. Rundt 12. mars kom russerne og begynte å skyte. Jernvarehandelen tok fyr, brannen spredte seg til matbutikken, og begge butikkene brant ned. Russerne forårsaket mye lidelse. De satte også fyr på en traktor og en traktorgraver. Det er det jeg vet.
Hva med dine eiendeler?
Alt er bra. Min kone var hjemme, så ingenting ble stjålet. Vi var heldige. Det eneste ille at jeg ble skutt.
Hvordan føler du deg nå?
Jeg har det bra, men noen ganger føles det som om noen stikker tre eller fire nåler inn i beinet mitt. Såret er grodd, men det er fortsatt ikke ordentlig blodsirkulasjon i leggen. Noen ganger gjør det fortsatt vondt.
Hva er dine framtidsplaner?
Jeg er optimist. Jeg tror de idiotene (det russiske militæret) vil bli kasta ut av landet vårt! Jeg tror seieren vår kommer snart, og at alt vil bli bra. Alle håper det. Jeg tror Amerika og Vesten vil hjelpe oss. Og alt blir bra.
Har din holdning til russerne endra seg?
Jeg hater de russerne! De snakker alltid om «brødre-nasjoner», men hva slags brødre er de for oss?! De er gærninger, det er det de er! De er ikke våre slaviske brødre, de er russiske mordere! Det er det jeg kan fortelle deg. Har de ikke hånet folk nok? Har de ikke drept nok mennesker? Har de ikke ødelagt nok av husene våre? Bilene våre? Barna våre? De kjemper ikke mot soldater, de kjemper mot mennesker – sivile som ikke har gjort dem noen skade. De dreper og torturerer. Og Putin og alle andre har skylda! Det er den russiske hærens skyld også! Soldatene deres kunne ha stått opp og sagt at de ikke ville skyte. Men det ville de ikke? Jeg tror det. Men de kom til landet vårt og skjøt på oss… Hvorfor dreper de sivile? Hvorfor dreper og torturerer de barna våre? Jeg leste i nyhetene at de voldtok ei 14 år gammel jente et sted… Hvorfor gjør de dette mot barna våre? Alt er deres feil, alt er Russlands skyld! Det er ingen uskyldige der.