Publisert på nettstedet Meduza, 16. august. Denne historien dukket først opp i The Beet , en ukentlig e-postutsendelse fra Meduza som dekker nyheter fra Sentral- og Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Registrer deg her for å få neste utgave levert direkte i innboksen din.
Sverige er vanligvis utafor The Beets område, men migrantarbeiderne i hjertet av den voksende skygge-økonomien er ikke det. Spesielt i byggesektoren kommer mange av disse migrantene fra landa som kom ut av Sovjetunionens kollaps, og de bruker fortsatt russisk som sitt felles språk. For å kjempe for sine rettigheter og bekjempe utnytting, har hundrevis av disse arbeiderne danna «Builders in Solidarity» (Solidariska Byggare, på svensk). Frilansjournalist Volodya Vagner rapporterer om denne raskt voksende russisktalende fagforeninga, som ryster den svenske arbeiderbevegelsen.
«Jeg deler gjerne ut noen av flygebladene dine, men bare hvis de er oversatt til ukrainsk,» proklamerer en middelaldrende kvinne som sitter i en fullsatt møtesal i Stockholm sentrum. Mannen hun henvender seg til, den 46 år gamle bygningsarbeideren Ivan Semenov , står på scenen foran folkemengden og holder opp en russiskspråklig brosjyre med informasjon om arbeidsrettigheter i Sverige. Han hadde nettopp bedt de rundt 100 deltakerne på dette russiskspråklige fagforeningsmøtet om å dele ut brosjyren i nabolagene deres
«Ok, hva om vi gjør det sånn,» foreslår Semenov rolig. «Alle som ønsker å oversette det til sitt foretrukne språk er velkommen til å gjøre det. Og i mellomtida kan de som vil begynne å spre denne russiske versjonen.» Når møtet avsluttes, griper flere arbeidere fra ulike hjørner av Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia kopier av flygebladet mens de går forbi.
Semenov ble født i Mariupol og pleide å jobbe som forretningsutvikler i Donetsk. Da krigen kom til Ukraina i 2014, ble han og familien tvunget til å flykte på grunn av hans engasjement i pro-Maidan-aktivisme. I en traumatisk episode tidlig i konflikten slapp Semenov bare så vidt unna ved et av separatistenes sjekkpunkter. Heldigvis for ham ble de 500 ukrainske flaggene i bagasjerommet på bilen hans ikke oppdaga.
Etter mellomlandinger i Kiev, vestlige Ukraina og Estland, flytta Semenov til Sverige med sin kone og datter i 2021. Nå jobber han som taktekker i en svensk byggesektor hvor utnytting av migrantarbeidere, som han sjøl, er et stadig mer utbredt problem . «For å si det som vi sier det på russisk; det krever en hel industri å forandre folk», sier Semenov.
«Solidariska Byggare»
I noen sektorer av den svenske økonomien, spesielt innen bygg og anlegg, har det som ofte refereres til som «arbeidsmarkeds-kriminalitet» blitt stadig mer omfattende. Og spørsmålet om hvordan man skal bekjempe denne kriminaliteten står langt opp på landets politiske agenda .
Migrantarbeidere blir ofte offer for underleverandører som har lært å manipulere systemet, og utnytter sine ansattes manglende kjennskap til det lokale språket og lokale regler. Ettersom de ofte går på uformelle ansettelsesordninger, blir arbeidere betalt kontant, ofte direkte svindla for lønn, får sparken for småting og blir nekta lovbestemte rettigheter. Migranter fra tidligere sovjetiske land er ofte funnet blant både de skyldige og ofrene for slik utnyttelse.
En særegenhet ved det svenske systemet muliggjør denne tilstanden: Tradisjonelt fører ikke staten tilsyn med arbeidsforhold. I stedet er det meningen at landets fagforeninger skal samarbeide med arbeidsgiverorganisasjoner for å regulere lønn, sikre anstendige arbeidsforhold og håndheve overholdelse. Denne såkalte «svenske modellen» er ment å sikre at den organiserte fagbevegelsen har makta til å føre denne kontrollen, i stedet for politikere.
Men for migranter som har blitt lurt eller mishandla på jobben, betyr det at de sjelden kan forvente støtte fra politiet. I stedet henviser myndighetene vanligvis de som søker hjelp til fagforeninger. Sveriges mer veletablerte og mektige fagforeninger har imidlertid gjennom lang tid glemt hvordan de skal håndtere stor grupper med uorganisert arbeidskraft i mer uformelle arbeidsforhold og har gjort lite for å organisere migranter. Migrantene, på sin side, ser ofte ikke ser poenget med å melde seg inn i ei fagforening.
Dette gjelder spesielt migranter fra post-sovjetiske land som sjelden har hatt positive erfaringer med at fagforeninger hjelper dem å oppnå rettferdighet.
Semenov hadde aldri tilhørt ei fagforening før han kom til Sverige. Nå sitter han i styret for landets raskest voksende og utvilsomt mest unike fagforening: Solidariska Byggara . Grunnlagt i 2021, samler det migrant bygningsarbeidere, hvorav de fleste kommer fra post-sovjetiske land og ikke har noen tidligere erfaring fra fagforeningsakitivtet.
Prosjektet ble til etter at den russisktalende svenske forfatteren og aktivisten Pelle Sunvisson stilte som en migrant fra Moldova og brukte flere måneder på å jobbe i byggebransjen, mens han drev med forarbeidet til en roman . Forferda over utnyttinga han var vitne til, henvendte Sunvisson seg til Stockholm-avdelinga til SAC (Sveriges Arbetares Centralorganisation. Oversetters merknad), en liten, men spenstig syndikalistisk forening basert på frihetlige sosialistiske idealer, som har eksistert i mer enn et århundre. Godt hjulpet av Sunvissons språkkunnskaper og kontakter blant arbeidere, tiltrakk syndikalistene seg snart et økende antall utnytta migranter. Og etter hvert som sakene deres hopet seg opp, ble «Solidariska Byggare» stifta som en sjølstendig avdeling.
Ved å konfrontere arbeidsgivere, som står bak utnytting, med aggressive rettssaker og lenge glemte kampmetoder, som å blokkere byggeplassene til entreprenører med lønnsgjeld, har fagforeninga klart å omfordele millioner av dollar i ubetalte lønn og skadeerstatninger. Med nesten 1000 medlemmer peker svenske arbeidsmarkedseksperter på Solidariska Byggare som en modell for hvordan man kan takle problemet med utnyttelse av migrantarbeid.
Enhet i pragmatisme
Med medlemmene som kommer fra praktisk talt hver eneste av Sovjetunionens etterfølgerstater, har Solidariska Byggare også blitt et mikrokosmos av post-sovjetisk arbeidsmigrasjon – med alle nyansene av språk, politikk og identitet det innebærer.
«Personlig har jeg aldri sett det som et problem med språket,» sier Semenov. «Jo mer du veit, jo bedre,» legger han til. Tilbake i Donetsk var Semenov glad for å kunne sende sønnen til en ukrainskspråklig skole. Som en del av sin aktivisme driver han populære russiskspråklige kanaler på YouTube og TikTok kalt «Sverige for dummies», hvor han blant annet forklarer svenske arbeidsrettigheter.
«Hvis en litauer og en estisk kan snakke med hverandre på russisk om deres felles hat mot Russland, hvorfor skulle vi ikke bruke det som et verktøy?» Semenov ler. «Tross alt vil jeg at usbekerne og kirgiserne også skal forstå.»
Det er en pragmatisk tilnærming som de fleste av fagforeningas medlemmer ser ut til å omfavne, inkludert når det kommer til andre, potensielt vanskelige saker, som ideologien til dens moderorganisasjon SAC. Organisasjonens kontorer, som Solidariska Byggare også bruker til sine møter, er utsmykket med plakater som tar til orde for internasjonalistisk klassekamp, antifascisme og feministiske verdier. «Min følelse er at de fleste medlemmene enten ikke er klar over SACs anarkosyndikalistiske orientering eller forstår lite av det,» sier 53 år gamle Nikolay Olishevskiy , styremedlem i Solidariska Byggare fra Riga-forstaden Jūrmala.
Som de fleste medlemmer meldte Olishevskiy seg inn i fagforeninga for å hjelpe til med å løse en konflikt på arbeidsplassen. Men han takket gjerne ja til å bli med i styret fordi han lenge har vært en overbevist anarkist. I motsetning til han har ikke de fleste av hans fagforeningkamerater en så tydelig politisk holdning. «Når de møter noe som minner om Sovjetunionen, som melodiene til visse sanger eller retorikken om klassekamp, kan de bli forundra over dette. Men de skyver det raskt til side og aksepterer det som et uunngåelig sammenfall, slik alle fra regionen har lært å akseptere særegenhetene til enhver organisasjon eller statsstruktur de måtte ha å gjøre med, forklarer Olishevskiy.
Da Solidariska Byggare marsjerte foran Stockholms radikale 1. mai-parade i vår, hadde noen medlemmer blanda følelser for regnbueflaggene andre deltakere vifta med, minnes Semenov. «Det jeg sier til folk er, -se, det er ikke vår bekymring, akkurat som vi ikke har teologiske diskusjoner om hvilken religion som er mest korrekt,» sier han med et smil. Denne pragmatismen ser ut til å fungere overraskende bra til tross for de geopolitiske konfliktene – sterkt prega av spørsmål om kultur og identitet – som raser i medlemmenes hjemland. Men det er ikke dermed sagt at fagforeninga unngår å engasjere seg i det mest følsomme spørsmålet av alle – Russlands krig i Ukraina.
Våren 2022, da Ukraina mobiliserte flere fagforeningsmedlemmer som tilfeldigvis var i landet da Vladimir Putins stridsvogner rulla inn, samla Solidariska Byggare inn midler for å støtte dem og deres familier.
Ifølge Mikhail , en bygningsingeniør i trettiåra som vokste opp i en forstad til Moskva, men forlot Russland av avsky for krigen, er de fleste av fagforeningas medlemmer sympatiske for den ukrainske saken. «De få unntakene som kan eksistere gir absolutt ikke uttrykk for sine synspunkter,» sier han. (Mikhail vil ikke dele etternavnet sitt i frykt for represalier mot familien.)
Mikhails venn og fagforeningskollega, Artem Siver , som flykta fra hjembyen Konotop i Ukrainas nordøstlige Sumy-region våren 2022, deler dette synet. «Så vidt jeg kan se, er alle de andre medlemmene, enten de er fra Russland eller Belarus, fornuftige gutter. De forstår alle situasjonen, at folk dør, og hvor smertefullt og uforståelig det hele er, sier den 39 år gamle snekkeren.
«Andre trenger også hjelp»
En tragisk ironi som rammer noen av fagforeningsmedlemmene er at Sveriges pro-ukrainske utenrikspolitikk ikke alltid gjenspeiles i dens migrasjonspolitikk. Tvert imot fungerer det noen ganger sånn at utnyttende arbeidsgivere og undertrykkende regimer spiller sammen, som hånd i hanske.
For ett «papirløst» belarusiske medlem har det svenske migrasjonsverket nylig lagt fornærmelse til bokstavelig skade ved å sende ham tilbake til Aleksandr Lukasjenkos regime. Arbeideren, som hadde blitt skada og utnytta på jobben, ble arrestert mens han besøkte en politistasjon som en del av en langvarig juridisk kamp med sin tidligere arbeidsgiver. Hans appeller til svenske myndigheter om å la han slippe deportasjon (med utgangspunkt i at han kunne bli utsatt for forfølgelse i Belarus for å støtte Ukrainas motstandskamp både i ord og handling) møtte døve ører. Sjøl om han kryssa grensa uten at noe skjedde, frykter han nå at den belarusiske sikkerhetstjenesten fortsatt kan finne bevis på hans «forræderske» overbevisning.
Fagforeningsmedlemmer som kommer fra sentralasiatiske land, men åpenbare behov for pengeoverføringer møter sine egne problemer. Ettersom Russland har blitt et mindre attraktivt alternativ for de som håper å forsørge familiene sine fra utlandet, haret økende antall kirgisiske og usbekiske arbeidere kommet til Sverige de siste åra. Mange av dem mangler imidlertid juridisk status i landet.
«Jeg vil ikke til Russland,» sa Namazbek Botaliev , en flislegger som nylig ble deportert fra Sverige, til det SAC-tilknytta magasinet Arbetaren i fjor høst. På den tida, til tross for at han bodde ved bredden av Issyk-Kul-sjøen i Kirgisistan, forble han medlem av Solidariska Byggare, delvis fordi fagforeninga fortsatt kjempet for hans ubetalte lønn. «I Russland ville de si: ‘Hvis du vil bo her, hvorfor vil du ikke gå i krig ?’ — men hvorfor skulle jeg kjempe mot ukrainere?» sa han. Botaliev håper på å kunne reise tilbake til Sverige, en dag.
Semenov, Olishevskiy og Mikhail mener at det mest uttalte skillet blant medlemmene ikke har noe med ideologi eller identitet å gjøre, men snarere med holdninger til det grunnleggende prinsippet for fagforeningsorganisering – solidaritet. Etter deres mening ligger mye av problemet i den individualistiske holdninga de fleste medlemmer ble sosialisert inn i, i sine hjemland.
Både Mikhail og Semenov peker på kontrasten mellom de sosiale normene de sjøl vokste opp med, og de som er utbredt i Sverige. «Det er denne oppfatningen at det som er inni leiligheten min er mitt og det som er utafor døra min er det ikke. I Sverige er alt ditt hjem: din by, din gate, ditt hav, din skog, og det er derfor folk ikke forsøpler. Det er ikke slik det fungerer i Russland, sier Mikhail.
For Semenov oppsummerer en trafikkanalogi best forskjellen. «Her respekterer sjåførene avkjøringsfelt o.l., noe som betyr at trafikken flyter jevnt. Der jeg kommer fra, fungerer det ikke, fordi folk presser seg fram og føler seg smarte for å ha juksa systemet. Men når alle gjør det, får du trafikk-kork og alle taper til slutt,” ler han og rister på hodet. I følge både ham og Mikhail farger denne begrunnelsen også deres landsmenns opprinnelige syn på fagforeninger.
«Foreløpig melder de fleste seg inn i fagforeninga fordi de har et konkret problem,» forklarer Semenov. «Når problemet deres er løst, sier de tusen takk, men jeg vil ikke fortsette å betale kontingent. De ser på forbundet som en tjenesteleverandør.» Han sier at noe av motivasjonen hans som aktivist er håpet om at fagforeningas hjelp kan utløse evnen til refleksjon og spre mot til å endre overbevisninga hos andre arbeidere.
For noen har dette allerede skjedd. «Da saken min ble kjempet for, var jeg takknemlig for at uansett resultatet så kjempet fagforeninga for at jeg skulle få rettferdighet i en verden der det er veldig lite av det,» minnes Mikhail. «Jeg tok en beslutning om at mens jeg venter på resultatet av saken min, vil jeg prøve å hjelpe andre med å vinne deres saker.»
I det året det tok for fagforeninga å vinne Mikhails sak, og sikra ham omtrent 5000 dollar i ubetalt lønn, deltok han i flere blokader til støtte for andre medlemmer. «Det viktige å forstå er at akkurat på samme måten som du trenger hjelp, gjør andre det også, enten din egen sak vil løses positivt eller ikke,» understreker han. Sjøl om Mikhail for tida jobber som matbud slik at han kan studere svensk på dagtid på hverdager, er han fortsatt medlem av Solidariska Byggare og ser fram til å gå tilbake til byggebransjen – og bli mer aktivt involvert i fagforeninga igjen.