Publisert på nettstedet Commons/Spilne, 20. august, 2024. Av Olekasandr Kitral
I mer enn to måneder har ukrainere levd under forhold med strengt begrensa tilgang til elektrisitet, som følge av rakettangrep. Det gjør det ikke noe bedre at situasjonen forverres betydelig til vinteren. Men livet viser at det er mulig å forbedre hverdagen sjøl under forhold med flere måneders mangel på strøm, hvis folk støtter hverandre og representanter for lokale myndigheter uselvisk gjør jobben sin. Denne artikkelen handler om ei slik tilnærming til vanskelighetene.
I frontlinjeterritoriene i Ukraina er det mange bosetninger der folk har levd uten strøm i ett år, eller enda mer. Situasjonen kompliseres av manglende muligheter for å få utført reparasjoner, fordi området rundt jamnlig er under beskyting. Til tross for dette har lokale innbyggere klart å organisere akseptable levekår. Folk hjelper hverandre med utstyr, uten tanke på egen vinning, deler generatorer, gjenoppretter transportinfrastruktur under beskytning, leverer ved til de områdene som er mest utsatt, og organiserer et «folkebudsjett» for å løse presserende behov. Vi vil forttelle historier fra livene til innbyggere i fire landsbyer i regionene Kharkiv, Sumy og Mykolaiv.
«Alle har vært i en lignende situasjon»
De fleste ukrainere vet av egen erfaring at en langvarig mangel på elektrisitet fører til forverring av levekårene, spesielt på grunn av problemer med vann, oppvarming og kommunikasjon. Når det gjelder frontlinjeregioner som er utsatt for regelmessig beskytning, er det også vanskeligheter med å å bevege seg utendørs, og med levering av medisiner og mat. Til tross for dette velger mange å bo nær fronten sjøl under så ekstreme forhold – til tross for faren foretrekker de å bli hjemme. Viktoriia Kolodochka , sjefen for Tokariv-distriktet i Dergachiv-området i Kharkiv-regionen, fortalte «Commons/Spilne» at fire landsbyer i distriktet har vært uten uten strøm i to år: Kochubeivka, Shopine, Tokarivka og Hoptivka. Der det før krigen bodde rundt tusen mennesker i landsbyene, er det i dag 69, hvorav 50 bor i Hoptivka.
Over tid har folk tilpassa seg mangelen på strøm. Siden kjøleskapene ikke fungerer, må maten tilberedes med en gang. Bedervelige produkter og mat (smør, supper) lagres i kummer med vann som skiftes ofte – dette gjør det mulig å lagre proviant i opptil to dager. Klær vaskes for hånd. For å gjøre dette varmer de vannet ved hjelp av et bål, men oftere bruker de gassbeholdere, fordi det er et problem med tilgang på vedbrensel i regionen. Det er ingen elektronisk kommunikasjon i bygdene. Det donerte Starlink-satellittsystemet, som folk får tilgang på to ganger i uka, gjør det mulig for dem å holde kontakt med slektningene sine.
Lokale innbyggere løser problemet med mangel på elektrisitet ved hjelp av generatorer, med aktiv deltakelse fra distriktet, lokalsamfunnets sjølstyre og frivillige. Mange benytter også batterier. Men det mest akutte problemet er fortsatt oppvarming. Staten gir gratis ved til beboere i frontlinje-områdene, men det er problemer med leveringa. I følge Viktoriya Kolodochka må veden fraktes til landsbyen med biler med tilhengere, ettersom lastebiler alltid blir beskutt. Man kan imidlertid ikke ta med mye av gangen med bil, så for å få tid til samle opp nok ved, må man starte å sanke ved allerede fra slutten av sommeren.
Det er verdt å merke seg at de ekstremt vanskelige leveforholdene ikke har satt innbyggerne i frontlinjelandsbyen opp mot hverandre. Ifølge Victoria Kolodochka hjelper lokalbefolkninga ensomme mennesker, mennesker med funksjonshemninger: de tar med vann, rengjør huset, dekker til vinduene. Menn fra nabolandsbyer hjelper til med levering av ved – de kjører den gratis til Hoptivka i sine egne biler.
«Hver av dem har vært i en lignende situasjon, det er derfor de prøver å hjelpe. Jeg vil legge til at de eldste også har blitt mye vennligere seg imellom. Du kan til og med si at det har utvikla seg et familieforhold mellom oss. Vi holder alltid kontakten med hverandre, hjelper dem vi kan, deler vår erfaring ,» sa Viktoriia Kolodochka.
I dag må kvinnen, som sjøl bor i nabolandsbyen Dubivka, utføre arbeidet til en sosialarbeider, en sykepleier, en psykolog, i tillegg til funksjonene hun egentlig skal gjøre. I tillegg må kvinnen reise til hver enkelt av beboerne i disse landsbyene uten strøm, fordi informasjonen ikke kan formidles til folket på annen måte enn ved direkte kontakt.
De skapte en «overlevelses-vei»
Et annet eksempel er landsbyen Ryzhivka i lokalsamfunnet Bilopol i Sumy-regionen, som ligger i nærheten av den russiske landsbyen Tyotkino i Kursk-regionen og som regelmessig blir beskutt. Første gang elektrisiteten forsvant i landsbyen var høsten 2022: et prosjektil skada ei kraftledning 500 m fra grensa. Men så, takket være initiativet til en lokal beboer, Serhii Anikin, lederen av skogbruks-drifta , ble strømforsyninga gjenoppretta. Mannen klarte å overtale et team med elektrikere, som ble med til ulykkesstedet i Anikins bil, ettersom det ble skutt mot biler som ikke tilhørte lokalbefolkninga. Skadene ble reparert, men noen måneder seinere ble igjen kraftledninga skutt i stykker. Denne gangen nekta elektrikerne blankt å dra av sikkerhetsmessige årsaker. Landsbyboerne klarte ikke å gjenopprette linja på egen hånd, sjøl om de hadde litt erfaring og fikk nødvendig verktøy levert av elektrikerne.
Landsbyen Ryzhivka har levd uten strøm siden i fjor vår. Lokale innbyggere valgte sjøl Anikin som leder, ettersom han var aktivt involvert i matforsyning og humanitær hjelp. Anikin sier at arbeidet hans har i stor grad påvirka helsen hans, ettersom han er eldre, og nesten kosta ham livet. Mannen har gjentatte ganger blitt utsatt for ild. På en eller annen måte ble han til og med vikla inn i en snubletråd, men heldigvis gikk ikke minen av, og Sergey, så vel som kvinnen som var med ham, slapp unna i live. Den gamle mannen har gjentatte ganger stått for minerydding av deler av veier for hånd. Han forteller at det først var skummelt, men så ble han vant til det. I følge Anikin ble innbyggerne i Ryzhivka raskt vant til den fullstendige mangelen på elektrisitet og retta all sin innsats mot det å tilpasse seg situasjonen.
«Det var vanskelig å leve uten strøm de første tre dagene. Så begynner du å tilpasse deg. Vi skapte et «sikkert punkt» for folk, der vi installerte en generator, og beboerne kunne komme for å lade mobilen fra morgen til middag. Det leverte også vann ved hjelp av en generator, siden landsbyen vår har et sentralisert vannforsyningssystem ,» forteller han til Commons/Spilne.
Ifølge lederen hjalp frivillige og lokale myndigheter befolkninga med husholdnings-generatorer. Ofte samarbeida beboerne med naboene og kjøpte en felles generator for flere familier. Det ble vanlig å ringe hverandre og invitere dem til å lade opp telefonene og batteriene. Blant beboerne ble det et prinsipp: i dag hjelper jeg dem, og i morgen kan de hjelpe meg. Tross alt, på grunn av ødelagte og minelagte veier, konstant beskytning, var landsbyen praktisk talt isolert. Statlige tjenester og frivillige kunne ikke komme dit. En gang opplevde beboerne at vannet hadde skylt bort de veiene som de kunne bruke for å forlate landsbyen. Den eneste utveien er å bygge ei bru over bekken. Men det var farlig, da det fortsatt var fare for beskytning.
«På den tida hadde vi fortsatt opptil ti mann igjen her som kunne jobbe. Jeg foreslo å bygge ei bru og de støtta meg, jeg trengte ikke å overtale noen. Alle skjønte at de bygde denne brua for deres egen skyld. Fra det øyeblikket innså jeg at for ettertida har jeg deres støtte, at gutta alltid vil hjelpe ,» sier Serhiy Anikin.
Folk jobba i to uker, i to timer av gangen, av hensyn til herdeprosessen til sementen. Imidlertid ble brua bygd, og heldigvis ble folk ikke skada. Den svarte dagen for landsbyen kom i mars i år, da opptil 70 % av bebyggelsen ble ødelagt som følge av kraftig beskytning som varte i fem dager. I dag bor bare seks personer igjen i Ryzhivka, resten har reist.
Ansvar for mennesker
I mer enn ett år har en annen landsby i Bilopol-samfunnet – Obody – levd uten strøm, og bare 65 av de opprinnelige 600 innbyggerne er igjen. Den skadde kraftledninga som forsynte bosetninga går noen hundre meter fra grensa, og fire kilometer av ledninga må skiftes ut. Lokale myndigheter planla å legge en underjordisk kabel fra den nærliggende landsbyen Katerynivka, men på grunn av problemer med godkjenninger gikk den muligheten tapt.
Vannforsyning er den viktigste saken for landsbyens livssituasjon i dag. På grunn av den helvetes varmen i juli tørka vannet i dammene og brønnene nesten opp. Men takket være det sentraliserte vannforsyningssystemet i landsbyen og kraftige generatorer, lider ikke mennesker og dyr av tørst, sjøl om vann kun gis en gang pr. time, og lokalbefolkninga må fylle opp vann i beholdere, som de har i tilfelle behov. Mange innbyggere i landsbyen fylte også opp vann ved hjelp av generatorer. I følge ordføreren Olena Minakova planla de tidligere å gi flere husstander en felles kraftig generator, men på grunn av at det var så lang avstand mellom husholdningene, ble denne ideen forlatt. Som et resultat hjalp myndighetene og frivillige landsbyboerne med å få skaffa en del mindre generatorene, og ellers; – folk kjøpte med egne midler,- noen sparte fra pensjonene sine, noen ble hjulpet av barna sine. De som ønsker det kan få lade «dingsene sine» i alderdommen. Kommunikasjon i området er nå helt fraværende, fordi basestasjonen som ligger i nabobygda ble skada som følge av beskytningen. For å komme i kontakt med sine kjære, må innbyggerne i Oboda reise fem kilometer langs en vei som ofte beskytes med FPV-droner. (FPV-drone=First Person View-drone, der føreren ser det dronen «ser» gjennom et kamera montert på dronen. Oversetters merknad)
Humanitær hjelp, medisiner, drivstoff og mat leveres hovedsakelig til landsbyen av Olena Minakova og mannen hennes, som er sjåfør, og som også utfører mye annet arbeid. Før krigen var kvinnen engasjert i sosiale spørsmål, men etter oppsigelsen av den forrige lederen av landsbyen på grunn av helseproblemer, takket hun ja til tilbudet om å bli landsbyleder.
Hun kunne ha reist for lenge siden, men hun bestemte seg for å bli hos landsby-boerne fordi hun følte et ansvar for dem. Olenas arbeid er vanskelig. Det er nødvendig å løse mange viktige problemer, og med fare for livet. Olena og mannen hennes må forlate landsbyen en eller to ganger i uka for å bringe folk alt de trenger. Samtidig flyr fly, helikoptre og droner ofte over bebyggelsen, og det foregår jevnlig beskytning.
«Det er miner langs veikanten og på jordene, og veiene i seg sjøl er i en sånn forfatning at man må kjøre i lav hastighet. Noen ganger er det skummelt,-andre ganger ikke. Men man må bare krysse fingrene og komme seg videre ,» sier Olena Minakova til «Commons/Spilne».
Paret har en firmabil, en Lada «Niva». Transport forbruker imidlertid mye drivstoff, noe som er helt nødvendig for drift av generatorer i landsbyen, og bystyret kan ikke bevilge mer. Så Olena og mannen kjører for det meste i personbilen sin, som ofte må fylles for egen regning.
Til tross for de vanskelige forholdene, forsikrer Olena Minakova at hun ikke merker noen depresjon blant innbyggerne i landsbyen. Folk prøver å bidra med forbedringer av bebyggelsen, holde veiene rene, klippe veikantene. Sjøl prøver de å se pene ut, kle seg skikkelig. Ifølge den eldste er dette noe som bidrar til å lette og holde oppe psyken til beboerne. I tillegg bidrar det også positivt at bygdesamfunnet prøver å løse alle problemer sammen.
«Jeg ser at folk har blitt vennligere. Det viser seg i de små tingene. Naboer informerer alltid andre om muligheter for å få humanitær hjelp. Hvis noen kom aleine tilstarostaten, distribuerer han derfra dingsene som folk tok med for lading til andre. Om våren hjelper de hverandre med å plante i hagenen. Til dette bruker de det de har: en traktor, enbaktraktor, en hest. De følger opp hverandres liv. Hvis noen ikke går ut, bekymrer de seg og kommer på besøk , sier Olena Minakova. Hun bemerker at til tross for vanskelighetene, fortsetter landsbyboerne å tro på at de vanskelige tidene snart vil ta slutt.
Skaffer seg sine egne ressurser
Opplevelsen til innbyggerne i landsbyen Zeleny Gay i Shevchenkiv-samfunnet i Mykolaiv-regionen er interessant. Etter ni måneders uten strøm og under beskytning, oppretta folk et felles hjelpefond som gir rask respons på lokale sosiale problemer. E Elektrisiteten i Zeleny Gaya forsvant i mars 2022. Som et resultat av en av angrepene på skolen, døde flere mennesker på en gang, inkludert landsbyens overordnede. Så ble Oleg Pylypenko, lederen av Shevchenkiv-samfunnet, tatt til fange. Så landsbyen ble i praksis stående uten ledelse. Oksana Hnedko , bosatt i Zeleny Grove , som på den tida jobba med sosiale spørsmål i lokalmiljøet, fortalte «Commons/Spilne» at hun aktivt hjalp sine landsmenn med å løse humanitær problemer. Samtidig måtte hun ta vare på mannen sin som lå på sjukehuset – han var direktør for skolen og en av dem som ble skada som følge av beskytninga av utdanningsinstitusjonen. Legene klarte imidlertid ikke å redde livet til mannen.
«Humanitære organisasjoner var klare til å gi oss hjelparbeidere, men de ba oss om å ta med vedkommende til bosettinga på egenhånd, på grunn av intens beskytning. Derfor påtok en av de lokale bøndene å bringe den humanitære hjelpearbeideren til landsbyen. Bonden kobla også på generatorene sine, som han sjøl fylte drivstoff på, til vanntårnet,. Derfor, til tross for mangelen på elektrisitet, fikk innbyggerne i Zeleny Gaj vann ,» sier Oksana Hnedko, som nå er landsby-leder.
Fiendtlighetene rundt bosettinga ble avslutta i november 2022. Da kom det mange veldedige organisasjoner til landsbyen, som ikke bare hjalp til med restaureringa, men også installerte kraftige solcellepaneler for å få strøm til vannforsyninga
. Beboerne i landsbyen bestemte seg for å opprette et gjensidig hjelpefond for raskt å kunne løse ulike problemstillinger i landsbyen med egne ressurser.
«Vi forstår at det er landsbyer som trenger mer penger til gjenoppbygging enn vi gjør. Derfor bestemte vi oss for å bidra med våre egne ressurser til oppbygginga. Det ble avholdt møte hvor det ble valgt en kasserer, som skal ha den økonomiske styringa av fondet. Vi finansierer fondet gjennom bidrag fra den enkelte – UAH 50 per måned fra hver person – dette er en avgjørelsen til folket har tatt sjøl. Det kan virke som lite penger, men etter en stund blir det et betydelig beløp. Alle spørsmål knytta til pengebruk avgjøres også på generalforsamlinga. Vi fører diskusjonen ved hjelp av ei lukka Viber-gruppe ,» forteller Oksana Hnedko.
Med midler fra fondet har bygdefolket allerede forbedra kirkegården, og asfaltert smug – noe de er veldig stolte av. Ordføreren merker seg bygdefolkets interesse for å løse problemer sammen. «For meg er landsbyen unik ved at folk som sto sammen før, under krigen ble enda mer vennlige mot hverandre ,» konkluderer hun.
Erfaringene til innbyggerne i frontlinjesamfunnene som vi fikk kontakt med viser at sjøl om det er ekstremt vanskelig å leve et liv uten strøm, så er folk i ekstreme situasjoner, når støtta fra staten er begrensa, tvunget til å stole kun på sin egen sjølorganisering. I en slik situasjon vil hensynet til egen velstand og personlig vinning vanligvis vike for kollektive mål. Derfor slår folk seg sammen, og hjelper aktivt de som ikke kan ta vare på seg sjøl, og bidrar til å løse sosiale problemer, uten hensyn til egne vinning, Og jo flere medlemmer av samfunnet som blir involvert i en slik prosess som bygger gjensidig solidaritet, jo mer effektivt vil innbyggerne kunne overvinne utfordringene i ei tid da det er nytteløst å stole på myndighetene.