«Jeg skulle ønske at alle i Kreml ville falle døde om»: Vitnesbyrd fra det krigsherja Kursk Oblast, der lokalbefolkninga har blitt overlatt til seg sjøl

Publidert på nettstedet The Insider, 23. august 2024. Av Maria Alexeeva

For første gang siden andre verdenskrig har deler av Russlands Kursk-oblast falt under kontroll av utenlandske væpna styrker. Lokalbefolkninga føler seg forlatt av regjeringa, og sjøl de mest lojale mister trua på regimet. Dette forteller The Insiders korrespondent, som har besøkt byen Kursk og reist rundt i området rundt byen. Flyktninger fra grensesonen er høylytte i sin fordømmelse av lokale tjenestemenn, som sjøl evakuerte i rett tid og etterlot befolkninga. De har også harde ord til den føderale regjeringa i Moskva, som utløste en krig som nå har fratatt tusenvis av vanlige russere deres hjem og levebrød. Den eneste statlige kompensasjonen de kan håpe på er en mager godtgjørelse på rundt $110. Noen flyktninger nektes til og med dette. Sjøl barnefamilier må stå i kø i timevis for å få humanitær hjelp. I denne sammenhengen er mange flyktninger nysgjerrige på å lære mer om hvordan man kan evakuere sine slektninger fra ukrainsk-kontrollert territorium til sjølve Ukraina, via annonserte humanitære korridorer.

Den første lyden vi hører i Kursk er brølet fra et jetfly, usynlig bak skyene. «Det er et militært transportfly som frakter de såra. Det er mang av dem, forteller Kursk-innbygger Petr. «Da jeg stoppa for å tanke bensin nær flyplassen, så jeg tre busser fulle av hardt såra soldater kjøre forbi. De vil bli fløyet til andre byer.»

Vi er på vei til et humanitært servicepunkt – et av de 84 som nylig ble etablert i Kursk. En hvit varebil uten logoer raser forbi, taket er dekka med et kamuflasjenett – en ambulanse på vei til grenseområdene. Varebilen ser mer ut som et militærkjøretøy enn et medisinsk kjøretøy. I følge intervjuobjektet mitt, retter ukrainske styrker seg spesifikt mot ambulanser, så russere maskerer bilene sine og plasserer mobile elektroniske krigføringssystemer på taket. Jeg våger å anta at ukrainere kan være rettet mot disse kjøretøyene nettopp på grunn av deres militære aspekt, men Petr avviser dette resonnementet: «Det er bare det at de føler et dyrisk hat mot oss. De skyter på alt. Knapt noen overraskelse – de har opplevd mye vondt. Si hva du vil, men vi invaderte dem først.»

I motsetning til i Belgorod, en grenseby som nesten så ut som en spøkelsesby under kraftig bombing denne våren, er butikker, kjøpesentre og skjønnhetssalonger fortsatt åpne i Kursk. Det eneste unntaket er Sudzha Sausage, som har lansert salg på det siste partiet med delikatesser ettersom Sudzha, byen der fabrikken ligger, har falt under ukrainsk kontroll. Siden den føderale regjeringa erklærte nødsituasjon i regionen, har væpna soldater i skuddsikre vester vokta regjeringsbygninger, transportknutepunkter og til og med gangbrua over togskinnene. «I dag har de satt opp sjekkpunkter ved inngangen til Kursk, på veien til Kurchatov,» sier Petr.

Kursk jernbanestasjon ligger ti kilometer unna den sivile flyplassen og den militære flyplassen. «Hvis du kjører videre, vil du se en flyvåpenbase og ca. fem militærbaser, så det kan forventes at Zheleznodorozhny-distriktet er mest utsatt. Alt er retta i den retninga. Og så skyter de tilbake», sukker sjåføren. Det er også her missiler skytes ned.

Natt til 11. august traff et slikt missil en ni-etasjers boligblokk i Soyuznaya-gata og skada 15 mennesker. Noen av leietakerne ble flytta på, men myndighetene lovet å restaurere bygningen. Tvers over gata for det skada huset ligger et militært vervingskontor, med veggen dekorert med oransje-og-svart St. George-bånd og utsmykket med inspirerende slagord som «Seieren vil bli vår!» og «Bli med folket ditt!»

«Sønnen min hadde sju venner. De vokste opp på samme militærbase sammen, forteller Petr. «Alle bortsett fra sønnen min havna i samme militære enhet. De møtte ukrainerne ved grensa da gjennombruddet skjedde. Alle sju er døde. De var vernepliktige, 18 år gamle. De hadde nettopp fått uniformene og automatgeværene sine. Drept rett på stedet. Det var et sjokk for alle. Vel, kanskje ikke alle. Jeg har hørt tjenestemenn i kriminalomsorgen si at byadministrasjonen i Sudzha dro avsted tre dager før offensiven, med alle eiendelene sine. Jeg trur de fikk en klar beskjed om at det var på tide å hoppe av.»

Likevel mener Petr at Russland må gjenvinne kontrollen over hele territoriet i regionen før de håndterer de korrupte tjenestemennene. «Først må vi ta oss av vår felles fiende fordi de allerede er på vårt land, og etter det kan vi vende oss mot interne fiender,» sier han. «Men det er de interne fiendene som hindrer oss i å vinne!» skyter en eldre mann som står i kø for humanitær hjelp, inn. Vi har ankommet det humanitære servicepunktet på Belinskogo Street – det største i Kursk.

«Kom igjen, folkens, to skritt tilbake! To, ikke étt! Hører dere meg? Gå tilbake, eller blir det ikke mer humanitær hjelp i dag! Vi får ikke lossa lastebilen på grunn av dere!» En frivillig ved det humanitære hjelpepunktet i Belinskogo-gata roper til folkemengden som er i ferd med å trenge seg gjennom den rød-hvite sperrebåndet som er bundet mellom trærne. Hjelpestedet gir madrasser, sengetøy og annet nødvendig utstyr til flyktninger fra landsbyer enda nærmere grensa. Etterspørselen er så stor at frivillige ikke får tid til å losse lastebilen – de har lite bemanning. Hjelpepumktet stenger for en ti minutters pause, noe som gjør publikum rasende.

«Vi har stått her i varmen, med barna våre, siden seks i dag morges for å få en madrass, litt undertøy og bleier til babyen, sier Sergei, som kommer fra grenselandsbyen Kuybyshev i Rylsk-distriktet. 100 kilometer sørvest for Kursk. «Hvis du trenger babyartikler, må du vise fram babyen, ellers får du ingenting. Jeg vil si at vi burde få en pose med alt nødvendig utstyr, og mat til barna, med en gang, -hvis alt vi har blitt fortalt om dette landets storhet stemmer. I stedet får vi bare ydmykelse.»

En jente i køen deler lignende følelser: «Den første dagen etter at vi evakuerte dro vi til det offentlige senteret for å levere inn søknad for mora mi. Vi brukte hele dagen der, nesten ti timer. Og så stengte det. Den andre dagen sto vi i kø fra 11.00 til 20.00. Det er nesten 24 timer til sammen. Jeg og mannen min har det greit med det, men vi har ei bestemor som bruker krykker. Og de fortalte oss at hun måtte komme personlig! Hvordan skal jeg bringe henne? Hun klarer knapt å komme seg til toalettet!»

To eldre menn står og røyker utafor. Når jeg ber dem dele sine evakueringsopplevelser, blir de sinte – minnene er for levende:

«Hva er vitsen med å snakke? Hvordan vi kom oss ut? Spør Putin, den skurken! Det var ingen evakuering i det hele tatt! Du kommer ikke til å skrive det uansett! Jeg skulle ønske alle i Kreml ville miste livet, sier en av mennene høyt, nesten ropende. Den andre legger til at han klarte å komme seg ut med kona og barnet først 14. august, men nekter å spesifisere stedet: «Jeg sier ikke mer, ellers dreper de oss alle på grunn av det, om ikke lenge. Vi kjørte om natta. De [ukrainske troppene] var i posisjon og skjøt fra et rollespill fra tid til annen. De lot oss passere. Men de kunne ha skutt oss og drept, som de skjøt andre før oss. Takk for den jævla evakueringa.»

De nyankomne er lette å skille: kvinner har på seg badekåper og tøfler, og mannen deres er kledd i krøllete skjorte eller t-skjorte. Det eneste samtaleemnet er hvordan de kom seg ut og hva de skal gjøre videre. Mange har ingen steder å gå til. Dmitry bor i Kursk, men hans slektninger kommer fra landsbyer nær grensa. For tida bor alle 13 i leiligheten hans med to soverom: «Vi henta slektningene våre og kjørte langs veien fra Sudzha. Jeg tråkker gassen i bånn, helt gjennomvåt av svette, og ser ikke engang på speedometeret. Jeg hører skudd og mine eneste tanker er: ‘vær så snill, la dem bomme, vær så snill, la bilen få kjøre gjennom.’ Jeg ser mange biler med kulehull i byen. Mine svigerforeldre, min bror med hans kone, mine foreldre, min tante og onkel, mine egne tre barn – alle er hjemme hos oss nå.»

Galina fra Sudzha må klare seg under enda tøffere forhold – 11 flyktninger pressa inn i en ettromsleilighet. Hun planlegger å forlate Kursk til fordel for nabofylket Lipetsk Oblast og finne en jobb som kasserer, men ved å gjøre det, vil hun sannsynligvis miste godtgjørelsen på 110 dollar lovet av fungerende guvernør Alexey Smirnov. De som forlater regionen har ikke lenger rett til økonomisk bistand. Som mange andre har familien til Sergei fra Rylsk-distriktet ennå ikke mottatt noen utbetalinger, sjøl om han søkte for ei hel uke sida.

«Vi har ingenting annet enn klærne vi har på oss. Bor i en privat leilighet. Ingen kompenserte oss noe! Vi kan ikke engang få de fordømte 10 000 [rubler, omtrent $110]. Søknaden vår er ikke engang behandla ennå!» klager en pensjonist fra landsbyen Zvanoye, Glushkovo-distriktet, hvor evakuering ble annonsert 14. august. «Men hvis du ser på nyhetene, har alt vært under kontroll i tre år nå!», skyter mannen hennes inn sarkastisk.

Mange er rasende over at myndighetene forlot dem, sjøl om innbyggerne i Kursk oblast aktivt hjalp den russiske hæren før fullskala-invasjonen. – Sjøl den gang gjorde ikke regjeringa noe. De sendte soldater til krig uten støvler eller klær!» Anna fra Zvanoye sier. «Se? Det var slik [tidligere forsvarsminister] Shoigu sendte dem til krig 23. februar [2022]! Vi samla klær til dem og ga mat dem. Våre barnehager og skoler tilbød dem måltider. Ingen ga oss forsyninger engang – vi kjøpte alt sjøl! Det de viste på fjernsynet – feltkjøkken som baker brød og lignende – det er bare løgn!»

Historier om flyktninger fra grenseområdene til Kursk oblast har mye til felles: det var ingen organisert forflytting, og folk måtte reise under beskytning. Staten gjorde ingenting. kunngjorde ikke engang evakuering i rett tid, og overlot befolkninga i landsbyer under ukrainsk kontroll. De som har blitt igjen kan ikke reise trygt og forblir dermed sittende fast i en krigssone. Per 21. august har regionen 84 midlertidige krisesentre som er vert for omtrent 7000 mennesker, ifølge lokale myndigheter. I mellomtida har så mange som 120 000 mennesker forlatt hjemmene sine.

Da Alexander, en 60 år gammel innbygger i Korenevo, skjønte at ukrainske styrker nærma seg landsbyen hans, slo han seg sammen med andre menn og dro til militærvervingskontoret og ba om våpen for å forsvare hjemmet hans. Men det var ingen å snakke med. «Jeg vurderte ikke engang å dra. Jeg ønsket å bli så lenge jeg kunne. Men vår militære vervingsoffiser hadde stukket av. Kontoret ble stengt. Vi trodde ikke på det først. Men vi skjønte også at ting var dårlige, husker Alexander.

Alle fra lokalbefolkninga som er intervjuet av The Insider er enstemmige: Kommunale myndigheter hadde visst om den ukrainske offensiven og hadde evakuert på forhånd, etter den såkallte tsjetsjenske «elite-enheten» Akhmat, som skulle forsvare grensa. Maria, en pensjonist fra Korenevo, tilbrakte tre timer på å vente utenfor samfunnshuset sammen med noen av sine landsbynaboer. Distriktssjefen hadde lovet å sende evakueringsbusser. «Folk ankom samfunnshuset klokken 05.00. Vi venta i tre timer, men ingen kom for å hente oss,» sier Maria.

Frivillig Anatoly, som hjalp innbyggerne med å evakuere, sier at tjenestemenn i Sudzha-distriktet også etterlot folk. «TikTok-krigere fra Akhmat hadde reist to uker før, og Sudzha-distriktets administrasjon og politi var borte tre dager i forveien. De tok en stille og rolig utgang. Ingen fortalte folket noe – ellers hadde administrasjonen vært nødt til å bli til siste øyeblikk!»

Ifølge Anatoly nekta mange innbyggere å reise tidlig i august, i frykt for at soldater – enten de er ukrainske eller russiske – ville plyndre hjemmene deres.

Vi ble sittende fast på veien klokken halv sju den 6. august. Vi kunne ikke reise fordi vi ikke hadde bil. Ordføreren vår, Slashchev, kjørte forbi oss i full fart, på vei mot Kursk,” husker Sudzha-beboer Irina. Ei uke seinere, den 15. august, nekta tjenestemannen for at byen hadde kommet under kontroll av de Væpna Styrkene i Ukraina (AFU), og kalte en rapport fra den ukrainske kanalen TSN for «svindel». «Sudzha er vår, har alltid vært og vil alltid være,» sa Slashchev. Da hadde AFU kontrollert det meste av byen i ei hel uke.

Natalia evakuerte i full fart fra Sudzha den 6. august, med barna sine, og glemte å pakke papirene deres. Hun klarte å komme seg ut under en pause i fiendtlighetene. «Det verste er at alle visste at [ukrainerne] forflytta NATO-utstyr til grensa. For en hel måned siden! Det var allment kjent, men administrasjonen vår fortalte oss ingenting. Uten internett ville vi vært døde nå.»

Helt siden fullskala- invasjonen begynte, har Kreml oppfordra russerne til kun å stole på «offisielle kilder», og avfeier alle alternative rapporter som falske. Og sjøl om mange innbyggere i Kursk Oblast hørte rykter om at Ukraina hadde trukket styrker til grensa, ble de hjemme og venta på offisielle instruksjoner fra myndighetene – men ingen kom. – Det er mest gamle folk der. De er vant til at alt er riktig og offisielt, men dettte er hva de fikk… De ble forrådt, vil jeg si,” sukker Anatoly.

Over hodene våre, i en høyde av noen dusin meter, er et Ka-52 angrepshelikopter på vei mot grensa, etterfulgt av en Mi-28. Luftangrepsvarslet går nesten umiddelbart. En halvtime seinere flyr en annen Ka-52 i samme retning. Helikoptrene kommer tilbake etter et par timer.

«De flyr lavt for å holde seg under radaren, og nærmer seg normalt fienden fra forskjellige retninger. Denne forholdsregelen ble innført etter det første angrepet på flyplassen» , kommenterer Anatoly. Det russiske luftforsvaret har ingen betenkeligheter med å fly over sentrum flere ganger om dagen. Når militærfly tar av, aktiveres elektroniske krigføringsverktøy (såkalt «jamming». Oversetters merknad), og GPS-tjenester fungerer ikke. Til og med Google Maps fungerer ikke som det skal, og tar feil av Kursk og den nærliggende byen Kurchatov. Sjøl om vi står stille, viser navigasjons-appen at vi befinner oss et sted i Seym-elvebassenget, susende med en hastighet på 101 km/t mot grensa til Ukraina. Femten minutter seinere er alt tilbake til det normale.

Vi setter kursen mot det russiske Røde Kors humanitære servicepunkt på Radishcheva-gata i sentrale Kursk. For å motta humanitær hjelp må flyktninger gjøre en avtale og få tokens. Men folkemengden er fortsatt enorm, rundt hundre mennesker ved middagstid. De kommer fra distriktene Sudzha, Rylsk, Glushkovo og Korenevo.

Tatiana fra Rylsk tok den siste bussen til Kursk. Dagen etter, 8. august, ble busstasjonen stengt. «Huset vårt ble beskutt. En missil traff huset til naboen vår, laget et hull i taket og brant ned huset og bilen. Ingen ga oss noe varsel. Vi hørte bare nyheter fra våre bekjente, som leste det på nettet og ringte oss. Ingen bryr seg om oss! Alt vi hører er løgner!»

Moskva har ingen planer om å flytte befolkninga fra territorier beslaglagt av AFU: det har ikke vært rapporter om forhandlinger med ukrainske enheter som kontrollerer Russlands grenseområder. Innbyggerne i Kazachya Loknya har appellert til Vladimir Putin, regjeringa, forsvarsdepartementet, den fungerende guvernøren i Kursk Oblast og lederen av Sudzha-distriktet, og ber om at det settes opp en grønn korridor for å flytte lansbybeboerne i sikkerhet. Forfatterne av appellen hevder at mange lokale ble drept da de forsøkte å evakuere i sine egne kjøretøy. For mange flyktninger er skjebnen til deres pårørende som ble etterlatt deres dominerende bekymring.

«Vi har familie der. De dukket opp i en ukrainsk video. Vår 75 år gamle bestefar ble igjen. Han har ikke vann eller forsyninger. Vi har ikke klart å nå ham på to uker. Mange har blitt igjen. Våre naboer har en 11 måneder gammel baby. Vil han ha det bra?» Irina fra Sudzha bekymrer seg.

Men sjøl om Russland ikke har noen planer om å sette opp humanitære korridorer, har Ukraina i det minste spredd ideen. I følge visestatsminister i Ukraina og minister for reintegrering av midlertidig okkuperte områder Iryna Vereshchuk, kan korridorene mellom Ukrainas Sumy Oblast og Russlands Kursk Oblast åpnes begge veier. Dette vil imidlertid kreve en avtale med russisk side.

Flyktninger diskuterer aktivt denne utviklinga. Noen er nysgjerrige på å lære mer om muligheten for å evakuere slektningene sine til Ukraina, men nøler med å diskutere det offentlig i frykt for å havne i fengsel for «samarbeid med fienden» – som er nøyaktig hvordan russiske myndigheter tolker enhver kontakt med Ukraina.

En flyktning fra Sudzha spør om ukrainske evakueringskontakter er oppdatert og om man kan ringe disse numrene. «Jeg er redd for at FSB under mop-up-operasjoner kunne drepe alle som ble igjen som vitner,» tilstår kvinnen.

NGO-en Liza Alert («Rask Repons» , som hjelper til med å lete etter savna personer, har mottatt 779 forespørsler og klart å behandle 111 av dem med statusen «Funnet». I live.»

Russisk Røde Kors har mottatt over 1500 varsler om savna personer. De fleste av dem er for eldre mennesker som gikk glipp av muligheten til å reise, eller som bestemte seg for å bli. Foreldra til Alexander bodde også i landsbyen deres. Han redda kona og barnet, men mora og faren hans var fast bestemt på at de ikke skulle dra. Nå er brua familien hans brukte til evakueringa ødelagt.

«Vi bor mellom Glushkovo og Korenevo. De begynte å pakke, men bestemte seg så for å bli. De ville ikke reise. De har husdyr og kyllinger, og tomatene er modne. De sa at det hele snart ville blåse over, og at de heller ville holde ut til det hele går over.»

Foreldra til 17 år gamle Ulyana, som dukket opp på video filma av den italienske kanalen ROI , meldte inn en savna person til både det ukrainske og det russiske Røde Kors. Jentas tante, som er i Ukraina, snakka med den russiske uavhengige kanalen Dozhd om situasjonen. Familien er desperat etter å få Ulyana ut av krigssonen – i hvilken som helst retning.

Under nok et luftvernsvarsling viser det seg at et luftvernsystem er plassert bak nabohuset – to missiler som blir avfyrt dette luftvernsystemet i umiddelbar nærhet, lyser opp den mørke himmelen rundt midnatt. Den kvelden bestemte naboene mine seg for å forlate Kursk. De er blant annet bekymra for deres nærhet til kontorene til grenseadministrasjonen til FSB for Kursk Oblast, som ligger rett rundt 200 meter fra dørstokken deres. I motsetning til i Belgorod, hadde Kursk ingen tilfluktsrom for luftangrep ved bussholdeplasser (sjøl om byen seinere har begynt å installere noen). Sjøl to uker etter den ukrainske inntrengninga førte skilt som skulle vise vei til bomberom for det meste til låste innganger til bolighus.

I Zheleznodorozhny-distriktet, som står overfor en spesielt høy risiko for drone- eller missilrester, er lyskilt på noen av leilighetsbyggene faktisk blitt malt over. Men mange lokale er fortsatt optimistiske: «Vi bor lenger fra grensa, og luftforsvaret vårt er bedre på grunn av atomkraftverket i nabolandet Kurchatov,» hevder Anatoly.

Mangelen på oppmerksomhet fra Russlands føderale TV-kanaler når det gjelder de AFU-kontrollerte områdene har sletta de siste restene av tillit Kursk-innbyggere hadde til Kremls media. Stillheten skaper fruktbar jord for rykter, som mange stoler mer på enn Kanal 1 . Folk snakker på busser, i parker og på gårdsplasser.

«Vi har blitt fortalt at skoleelever skal ha hjemmestudier til 5. desember. Betyr det at de vet hvor lenge det vil vare?»

«Det blir verre om vinteren. Hvordan vil flyktninger overleve i teltleirer? Det er en slik leir i Zolotukhino, og den er allerede overfylt. Hvordan kan man bo i et telt når det er under null grader ute?»

«Et hjelpesenter har blitt evakuert fra Kursk i dag. Det er et bekymringsfullt tegn. Hvis de begynte å evakuere folk, betyr det at de forbereder seg på noe. De gamle er flytta til Chelyabinsk. Våre slektninger i Anapa ser bare på TV og aner ikke hva som skjer her. De fortalte meg at luftforsvaret vårt avverger alle angrep, og de erobra landsbyene, hadde de ikke hørte et ord om!»

Huset der jeg bor, er også vert for Vladislav og Lena, flyktninger fra landsbyen Guevo, Glushkovo-distriktet. En annen gjest, Vera, er en flyktning fra Sudzha. Jeg møtte dem noen ganger på benken utenfor. Forenet av sin felles sorg holder flyktningene sammen. Vladislav og Lena dro da det starta med kraftig beskytning, og veiene var allerede en slagmark.

«Vi gikk 50 kilometer tvers igjennom skog og mark, og tok oss over vindfanget. Vi fant ei grunne i elva og vassa over. Vi var 14 personer som holdt hverandre i hendene. Men etter overfarten var vi alle såra og oppskrapte , dekka av blod.»

Folk ser utslitte ut på grunn av mangel på søvn. Flyalarmen hylte hele natta, med korte pauser – mer enn 20 ganger i løpet av de siste 24 timene, rekord til nå. «Jeg tenkte å kjøpe ørepropper, men det er litt skummelt: hva om jeg ikke hører en rakett som treffer og dør i en brann,» sier Vladislav, som nylig klarte å få svigerforeldra ut av Guevo.

Guevo har vært under ukrainsk ild siden begynnelsen av fullskala invasjonen. Angrepene starta da russiske tropper tok i bruk en forlatt etanolfabrikk. «De tok dekning der, og AFU-droneoperatører må ha lagt merke til dem. Det var da luftangrepene begynte, forklarer Vladislav.

«Vi var redde for fint vær fordi droner var på oss hele tida. Vi ville gjemme oss for dem, legger Lena til. «Vi gikk en gang ut på verandaen og så en helikopter sirkle rett over hodene våre. Vi trodde vi var ferdige med… så godt som døde. Ingen steder å løpe. Vi hadde ingen kjeller, bare en grop for å gjemme oss i. Men helikopteret fløy bort. Operatøren må ha forbarma seg over oss.»

Som mange andre i Kursk Oblast, refererer Guevo-flyktninger til ukrainere ved å bruke det nedsettende russiske ordet » khokhly«. Imidlertid avviser de også den russiske regjeringa og hæren:

«Hva er soldatene gode for? De er over alt, fulle og halvnakne. Disse jentene, våre lokale frivillige, ga dem alltid mat, godbiter, sokker … ‘Våre forsvarere, våre krigere …’ For en vits! Lyudmila husker tilbake. «Det var ting som måtte repareres, de gjorde ingenting, eller gikk for å ta øl. Løfter rundt, klør seg på magen… Det er den slags forsvarere de var. Da det brøt ut brann, tilbød ingen av dem å hjelpe. De bare stirra på kaoset og røyka sigaretter. Det hjalp ikke engang å slukke det.»

Ifølge lokalbefolkninga bruker russiske tropper ofte sivile kjøretøy uten skilt for å bevege seg rundt i Kursk og regionen. Faktisk ser vi ofte slike biler på veien. «De ønsker å unngå trafikkbilletter. De pleide å sykle i konvoier, men [ukrainske styrker] begynte å skyte mot dem. Nå forkler de seg som sivile», sukker Vladislav.

Vera fra Sudzha viser en video – akkurat den som ordføreren kalte en «svindel». Vera er uenig med ordføreren: «Dette er byen vår. Og alt er sant!» Hun bruker Telegram-kanaler og vestlige og russiske uavhengige medier for å holde styr på hva som skjer i hjembyen hennes. «Mine barnebarn installerte en VPN for å se på forbudte kanaler. Og for å finne ut hva som skjer.» (VPN-Virtual Privat Network. Kryptert nettverk. Oversetters merknad)

Ifølge Vera fokuserer ikke russiske kanaler på det som er viktig for flyktningene: «Når jeg slår på TV-en, hører jeg bare hvor ivrige alle er etter å hjelpe og hvor mye humanitær hjelp som har blitt delt ut. Og hvordan et av våre helikoptere traff ett mål et sted. Hva har det å si for meg? Hva skjer ved grensa, lurer jeg på? Hva skjer med hjemmene våre? Med folk der? Hva med dyra som er igjen? Når kommer jeg tilbake? Vil jeg komme tilbake noen gang? Det er ikke et ord om noe av dette!»

Kursk er full av verveplakater og annonser for militæret, som lover en engangs-utbetaling på rundt 5500 dollar ved verving. Det er også reklametavler fra fungerende guvernør Alexey Smirnovs valgkamp: «Gjerninger før ord».

Men innbyggerne i Kursk Oblast har nå fått sjansen til å finne ut nøyaktig hva orda hans er verdt. «Vi kan åpenbart ikke være den type folk «deres» folk ikke forlater, sier Vera bittert.