Publisert på nettstedet Ukrainska Pravda — torsdag 22. august 2024 . Av Olha Kyrylenko
To uker har gått siden Kursk-offensiven fra de ukrainske forsvarsstyrkene inn i Russland starta. Fra 20. august har det ukrainske militæret fått kontroll over mer enn 1000 kvadratkilometer russisk territorium og 93 bosetninger .
Det endelige målet med operasjonen og detaljene i implementeringa av operasjonen holdes skjult. Der er kun begrensa offisiell informasjon som kommer ut fra president Volodymyr Zelenskyj og øverstkommanderende Oleksandr Syrskyi, som ifølge Ukrainska Pravdas kilder er hovedarkitekten bak den overraskende offensiven.
Militært personell fra kjerneenhetene som er involvert i offensiven – 80, 82, 61, 22, 95, 5 og andre – er forsiktige med å snakke med journalister, og til tross for den brennende heten, dekker de ansiktet med buffer når de blir filma. Det er to grunner til slik oppførsel: frykt for livet mens de jobber innafor russisk territorium og ikke veit hvordan operasjonen vil ende.
I løpet av den første uka av offensiven, da lite informasjon var tilgjengelig for allmennheten, samla Ukrainska Pravda informasjon om den ukrainske offensiven i Kursk oblast , bit for bit.
Ukrainska Pravda-journalister har rapportert om hvordan begynnelsen av operasjonen og hva dens formål kan være , vist hvordan statsgrensa i Sumy Oblast [i Ukrainas nordøst] og den erobra russiske grensa nå ser ut, og forklart reglene som Ukraina må følge under fiendtlighetene på russisk territorium.
Denne artikkelen er basert på samtaler med tre deltakere i operasjonen. De avslører hvordan Ukrainas grense i Sumy Oblast ble forsvart før operasjonen starta: hvordan tida deres i den russiske byen Sudzha var de første dagene av offensiven; og farene ved å utføre oppdrag i Russland.
Historiene de forteller reiser også flere spørsmål, inkludert hvordan russiske styrker klarte å trekke seg så raskt og enkelt tilbake fra grensa i Kursk Oblast, og hva den ukrainske hæren kan møte i utkanten av sjølve byen Kursk.
Denne artikkelen baserer seg på samtaler med militært personell, stilen er forsøkt bevart. Personnavn og enhetsnavn, spesifikke oppgaver og navn på bosetninger i Russland er blitt skjult etter beskjed fra heltene og av sikkerhetsmessige årsaker.
Valerii: de russiske styrkene forventa vår offensiv, men de forventa ikke at den skulle være i en sånt omfang
Valerii er en tjenestemann for den statlige grensevakttjenesten i Ukraina. Han er 27 år gammel. I mer enn to år før Kursk-operasjonen starta, hadde han operert droner for å overvåke situasjonen langs en del av Ukrainas grense, i Sumy Oblast.
Situasjonen på Sumy-grensa var relativt rolig før operasjonen.
Yunakivka [en landsby 7 km fra grensa – red.] er en vanlig bosetning, med flere butikker og til og med et bakeri. Russerne utførte angrep fra tid til annen – MLRS, mortere, guida luftbomber (GAB) ( (linkene er lagt til av oss. Oversetters merknad), men det var ofte stillhet. Ei uke med GAB, ei uke med stillhet. Det var til og med strøm i landsbyen der posisjonen vår lå.
Det var ingen landkrigføring som sådan, bare russiske sabotasje- og rekognoseringsgrupper. Det [ukrainske] militæret sa at det minnet dem om Anti-Terrorist Operation – Joint Forces Operation zone . FPV-er eller store rekognoseringsdroner opererte fra tid til annen: Orlan, Zala, Superkam. Russland utforska hele tida vårt territorium, med droner som fløy rett over Sumy.
Vi kontrollerte ikke Yunakivka-Sudzha-sjekkpunktet. Faktum er at grensa er kupert, er ingen måte å krysse den i skjul, åkre overalt. Det er steder hvor vi var i ei grop og russerne befant seg i høye posisjoner – det var meningsløst for oss å bli der [de første stillingene til den ukrainske hæren var noen steder 3-7 km fra statsgrensa til oblasten – red.]. Hele operasjonen [offensiven i Kursk Oblast – red.] var høyst konfidensiell.
Vi hørte prat blant kollegene våre om at noe var i ferd med å skje, og at ukrainsk utstyr ble forflytta forbi der vi befant oss. Vi fikk imidlertid vite om operasjonen dagen den begynte, klokken 05.00 om morgenen 6. august. Vi hadde nettopp bytta fra et nattcopter [en type drone – red.] til en dagtids-drone og så hvordan de første bataljonene kom inn for å rive ned de russiske «dragetennene», i en direktesending [pyramideformede anti-tank-hindringer av armert betong først brukt under andre verdenskrig for å hindre bevegelsen av stridsvogner og mekanisert infanteri – red.].
Vår reaksjon var: «Hva skjer?»
Fra helikopteret så vi to bataljoner [av Ukrainas forsvarsstyrker] rydde en vei over et jorde. De reiv opp «tennene» og kasta inn en UR-83P Zmei Gorynich [et sovjetisk mineryddingssystem] for å rydde minene, klargjorde veien, og klokken 07:00 begynte de første pansra kjøretøyene å bevege seg.
Jeg antar at russerne venta vår offensiv, men de forventa ikke at den skulle være i en slik skala. De forlot sine fremre posisjoner ved kontaktlinja, men ble værende i de fleste andre posisjonene til slutten. Jeg husker at tanken vår skjøt på en av gravene deres, og en fyr uten rustning kom ut og flytta seg rolig til en annen skyttergrav! Da begynte vi å lure på hvilke stoffer de går på.
Russernes ingeniørkonstruksjoner var veldig solide. Gutta som kom dit i pansra kjøretøy sa at de faktisk hadde bygget underjordiske byer med større rom og passasjer.
Det var et intenst rush med forflytting av vårt [ukrainske] utstyr rundt de fire første dagene av operasjonen. Militæret vårt kom inn og lagde veier, og det var et konstant rush. Vi så på bevegelsene til enhetene våre som lette etter russiske stillinger for å kunne kaste dem ut.
Nå er vi mer i en ventefase – hva vil skje etter at russerne har forsterka styrkene sine? Noen ganger synes jeg vi går for fort. Jeg forstår ikke engang hvordan. Kanskje skyldes det at de har mange vernepliktige i stillingene sine.
Det som er interessant er det faktum at russerne har begynt å bruke flere og flere GAB-er mot sine egne landsbyer, mens de ikke gjorde det i begynnelsen av operasjonen. Jeg ser dette er et svar på at de ikke kan gjøre noe med framrykninga av ukrainske tropper.
Hvordan opplever jeg operasjonen? To uker har gått, og jeg tenker at nå bør framrykkinga stoppe et sted.
Alle jubler nå: «Flott!» og «Gutta våre har brutt igjennom!» Men kanskje ikke alle forstår hva konsekvensene for Sumy og grensa kan bli. Russerne kan begynne å utslette alt – de vil ganske enkelt bruke GAB-er rundt den fem kilometer lange grensesonen.
Vi bør ikke feire nå, men bli mer involvert i å hjelpe – elektronisk krigføring, FPV og Mavic-droner. Vi må gjøre alt for å sikre at denne offensiven når sitt mål for å forhindre det som skjedde i fjor i Belgorod oblast: Det russiske frivilligkorpset gikk inn gjennom Velyka Pysarivka, alt var bra, og så jevna russerne sjekkpunktet med jorda og sjølve Velyka Pysarivka.
Shen: Når du står midt oppi situasjonen, kan du klare det umulige
Shen er en 33 år gammel soldat fra en av Air Assault Forces-brigadene som rydda bosetninger i Russland under Kursk-operasjonen. Han pådro seg et splintsår under et angrep på en bygning der russiske styrker gjemte seg, og er for tida under behandling.
Vi begynte å mistenke at det ville komme en offensiv i Kursk oblast omtrent et år før den starta. Vi visste at en plan med kodenavnet Cursed Lands var under arbeid. Husker du da rapporter om at [ukrainske styrker] var i Russlands Belgorod-oblast dukka opp i nyhetene? Målet med den operasjonen var å åpne en vei for våre styrker senere. Alt ble forsinka på grunn av mangel på personell og utstyr.
Vi trente på treningsfelt i forkant av operasjonen, øvde på forskjellige manøvrer og ting som rydding av bygninger. Vi jobba gjennom det vi kunne forvente under offensiven: bakholdsangrep, rekognosering ved kamp, og hva vi skal gjøre hvis vi møter fiendtlige styrker, men vi trenger å fortsette å rydde veiene.
Likevel hadde vi svært lite informasjon om sjølve operasjonen. Jo mindre militært personell vet, jo lettere er det for dem å få jobben gjort. Jeg er veldig glad for at vi har klart å holde planene våre skjult denne gangen.
Vi kom til Sumy Oblast tidlig i august og begynte å rekognosere området. Vi reiste på tvers av regionen og sørget for at vi hadde gode kommunikasjonslinjer med lokale brigader og grensevakter.
Så på et tidspunkt, kanskje to eller tre timer før operasjonen begynte, sa våre sjefer til oss: «Dere er i ferd med å dra inn i Russland.» Vår enhet fulgte angrepsenheter, vår oppgave var å trenge inn på et bestemt sted. Vi har nå fullført den operasjonen og fortsetter å bevege oss framover sammen med en annen Air Assault Forces-brigade.
Jeg husker at jeg gikk inn i Sudzha om ettermiddagen 10. august. For å være ærlig, så jeg for meg at ting der ville være mye dystrere, men nei, Sudzha var som en europeisk by! Sjøl om det nå ser mye mindre polert ut… på grunn av raidene våre. Det er sivilisasjon i Sudzha, ordentlige veier – kanskje fordi det er i grenseområdet. Innbyggerne er velstående: husene ser dyre ut og har dyr innredning, folk har dyre biler.
Det var knapt noen der da vi kom inn i Sudzha. Det var noen kamper, noe av utstyret vårt ble sprengt, og vi drepte noen russiske soldater.
Jeg fikk i oppgave å rydde opp: Jeg måtte sjekke hver eneste bygning, sjøl om de alle var tomme. Nå som vi går dypere [inn i Russland], ser vi flere mennesker. Hvordan reagerer de når de ser oss? Som de ville gjort overfor enhver soldat. Væpna personer inspirerer sjelden folks tillit. Men jeg har heller ikke sett mye motstand. Det jeg så var en fullstendig fredelig sivilbefolkning.
De fire første russerne vi tok til fange var unge kontraktssoldater, grensevakter fra Bryansk og Novgorod. I kontrast, i Klisjchiivka [en landsby nær Bakhmut i Ukrainas Donetsk oblast] fanga vi soldater fra Moskva og St. Petersburg.
Tidlig i operasjonen møtte vi ofte russiske grensevakter, til og med noen av høyere rang, de overga seg i massevis. På vei til Kursk ble vi imidlertid møtt av den regulære russiske hæren. De barrikaderte seg inne i bygninger og skjøt tilbake mot oss. Vi ville engasjere artilleriet vårt, beskutte bygningene, og først da starta «opprydninga». Vi tok russiske soldater til fange når vi kunne for å finne ut mer informasjon.
Omtrent 80–90 % av de russiske soldatene overga seg. Jeg trodde de prøvde å oppnå noe med det, kanskje å lokke oss videre og så omringe oss. Hvorfor sørga de ikke for at grense-regionen deres ble beskytta?
Nå forsterker de forsvaret sitt i byen Kursk, det er der vi vil se mye motstand. Vi har morsomme tider foran oss…
Jeg ble skada 16. august da vi renska opp landsbyene, på vei til Kursk. Det var denne ene bakken, og det var et hus på bakketoppen, med russiske soldater inni. Vi måtte komme tett på det, se hva som var hva inni, og bestemme oss for hva vi skulle gjøre videre. Vi bestemte oss for å sette inn artilleri for å skremme dem!
Det var da de satte ut en 82 mm kaliber bombekaster mot oss. Et fragment av en morterbombe rikosjetterte i et tre og skada beinet mitt. Hvis ikke for det treet, ville jeg mista beinet.
Jeg tenkte: «Hva faen, nå igjen?!» Dette var min tredje skade siden begynnelsen av denne krigen. Jeg trodde jeg måtte forlate gutta og gå glipp av det som skjer. Når du er midt i det, kan du oppnå det umulige, men når du er ute av virksomhet, det er da kommunikasjonen bryter sammen. Det er én ting når noen du kjenner dekker ryggen din, og det er noe helt annet når det er noen du ikke kjenner så godt. Dette endrer seg med tida, men vi har lite tid.
Følte jeg meg som en okkupant da jeg var i Sudzha? Noen av gutta snakka om det, men jeg har aldri følt det slik.
Jeg følte at noen var forberedt på å ofre noe for fredens skyld, i sitt eget land. Det er som sjakk: Jeg flytter brikkene mine til motstanderens side av brettet for å oppnå en fordel. Jeg tror vi jobber mot en fangeutveksling, men vi må få et godt fotfeste før vi kan gjennomføre det.
Sanchez: Endelig en operasjon som gir mening!
Sanchez, 25, er en rekognoserings-speider i en Air Assault Forces-brigade. Han deltok i opprenskningsaksjoner i russiske landsbyer under Kursk-offensiven og fortsetter å utføre kampoppdrag i Russland.
Jeg var i familiepermisjon til 6. august, og skifta bleier på ungen min, og så bom! Jeg ble utplassert til Sumy Oblast. Da jeg kom dit var operasjonen allerede i gang. Jeg var ikke redd… Faktisk var jeg en fan av det. Endelig en operasjon som ga mening!
Da vi var på defensiven dreide oppgavene mine seg for det meste om å legge miner og noen ganger hjelpe soldater med å komme seg til stillingene sine. Her er jeg derimot involvert i bakholdsangrep og opprensknings-operasjoner! Så spennende. Sjøl om det ikke er noe for alle, sjølsagt…
Folk i Russland må innse hvordan det er når en krig utkjempes i landet deres. Sjøl om dette er veldig forskjellig fra det de gjør i Ukraina. Se på Sudzha – byen er stort sett intakt. Det er ikke som Bakhmut, Marinka eller Avdiivka. Ja, noen av bygningene har blitt skada og ødelagt, det kan ikke unngås, men byen har ikke blitt utsletta. Vi er ikke dyr.
Jeg ble tildelt min første oppgave 16. august. Vi måtte rydde opp en av de [russiske] landsbyene og deretter få gutta våre dit. Det var langt, langt forbi Sudzha.
Så snart vi kom dit, hørte vi stemmene til to [russiske] soldater. De var på vei tilbake fra stillingene sine. Vi lå stille i bakhold, og så ropte vi: «Legg våpnene på bakken!» En av dem så ut til å ville legge fra seg pistolen, men den andre begynte å fjerne sikringa på våpnet, så vi måtte drepe dem. De var kledd delvis i militæruniform og delvis i vanlige klær: bukser fra militæruniformene, men sivile jakker – det begynner å bli kaldere her.
Hvor ofte møter vi russiske soldater bare sånn, på gata? Det kommer an på hva vi prøver å gjøre. Den gangen sto vi bak stillingene deres, der de ikke forventa at vi skulle være. Under den samme operasjonen fant vi et hus som var blitt forlatt av soldater fra den tsjetsjenske Akhmat-bataljonen. Vi sørget for at hele gaten var fri, fikk gutta våre dit trygt og dro hjem igjen.
Jeg syntes det var lettere å utføre oppdrag før jeg gifta meg og fikk et barn. Det pleide å være lett for meg å si ja til å reise et sted ingen andre ville, sjøl om min militære rang gjorde at jeg alltid kunne si nei.
Hvordan vil jeg beskrive alt som skjer i Kursk oblast nå? Jeg vil gjerne si at det er hevn. Men det ser ikke ut som [hva Russland har gjort i Ukraina]. Vi jevner ikke hjemmene deres med bakken. Vi dreper ikke sivile. Jeg så styrkene våre dele ut vann og mat til sivile i Sudzha.
Vi tar hele denne operasjonen med ro. Bortsett fra at vi mister personell, er det bare fordeler å hente. Men russerne tar også tap, de overfører reserver til regionen. Nå må de ikke bare tenke på hvordan de skal rykke fram øst i Ukraina, men hvordan de skal forsvare Kursk oblast.
Jeg liker historie og vet at tidligere var både Kursk- og Belgorod-regionen en del av Ukraina. Men det var lenge sida, sjøl om noen av lokalbefolkninga fortsatt snakker ukrainsk. Når jeg går dit føler jeg at jeg skal til et annet land, et land som ikke er mitt eget. Når jeg ser skiltet som det står «Ukraina» på vei tilbake, føler jeg meg alltid letta.
Å bringe krigen dit var det riktige å gjøre. En offensiv på russisk territorium er en form for forsvar for oss.
Jeg vil også si dette: folk må vite at dette ikke er lett. Hypen rundt det, memene og vitsene, er upassende. Denne operasjonen har kosta oss mye. Men dersom vi fortsetter operasjonen, er det fordi det er nyttig for oss.