Publisert på nettstedet Meduza, 5. september, 2024. Kilde: iStories
De ukrainske områdene som for tida er okkupert av Russland hadde rundt 900 skoler før fullskala-invasjonen. Mange av dem er nå stengt, mens de som fortsatt opererer åpent bruker lærebøker utstedt av det russiske utdanningsdepartementet. På noen av disse skolene har imidlertid studentene fortsatt opplæring ifølge ukrainsk læreplan gjennom nettkurs. Å gå på disse skolene er sjølsagt farlig, og familier tar tiltak for å unngå å bli oppdaga. Disse tiltakene kan være å skjule barnas oppgaver på USB-minnepinner og til og med flytte fra byer til små tettsteder, hvor det er mindre sannsynlig at russiske tropper kommer og banker på.
Det uavhengige nettstedet iStories snakka nylig med rektor ved en skole fra Nova Kakhovka i Kherson-regionen og en lærer fra en landbruksskole i Melitopol om utfordringene og fordelene ved å drive ukrainske skoler i okkuperte områder. Meduza deler en denne engelskspråklig tilpasning av rapporten deres. (og vi har så igjen oversatt den til norsk. Oversetters merknad)
«Jeg måtte bli psykologen deres»
Anna Bout pleide å undervise i biologi, tysk og samfunnfag ved et Melitopol-lyceum. Om morgenen 24. februar 2022 fortalte naboen henne at Russland bomba Melitopol flyplass, men hun trodde han bare var full. Så, da hun kom til klasserommet, hørte hun et smell komme fra skolens sovesal.
«Alle sto med veskene sine og ropte ‘Krig!’ Jeg skrudde på TV-en og så at alt brant i Ukraina, det var bomber som falt over hele landet, og nyhetsoppleserne snakka om en fullskala krig, sa hun til iStories. Skolens rektor la om til nettundervisning slik at elever og lærere slapp å gå til skolebygningen. To dager seinere okkuperte den russiske hæren Melitopol .
Den 28. februar begynte Anna og hennes kolleger, studentene og andre innbyggere i Melitopol å organisere gateprotester hver dag. Da russiske tropper begynte å bortføre aktivister og masseprotester ble umulig å gjennomføre, begynte Anna å sette opp ukrainske flaggplakater over hele byen. Hun gjorde også sitt beste for å fortsette å støtte elevene sine:
«Jeg måtte ikke bare være læreren deres, men også psykologen deres. Jeg møtte elevene mine og foreldrene deres hjemme hos meg eller ved innsjøen i nærheten av skolen. Jeg fortalte dem at alt kom til å ordne seg og at de bare måtte henge med. For elevene som klarte å gå, holdt vi kontakten på telefon. Jeg oppfordra dem til å ligge lavt og ta vare på seg sjøl.
Anna og datteren la ikke skjul på sine pro-ukrainske synspunkter, og fortsatte å protestere og skrev om okkupasjonens realiteter på sosiale medier. Om ikke lenge begynte de å motta trusler, til og med fra sine bekjente; en person skrev: «Brenn i helvete, ukrainsk avskum.» I mellomtida hadde okkupasjonsmyndighetene begynt å myrde og fengsle pro-ukrainske aktivister. I april 2022, i frykt for at de også ville bli tatt, forlot Anna og datteren Melitopol.
«Det er ingen vei utenom»
Iryna, lederen av en ungdomsskole i Nova Kakhovka, ble værende i den okkuperte byen til august 2022. Den dagen fullskala-krigen begynte, var hun på sykehuset i nærheten av Kiev da hun fikk en telefon fra skolens assisterende rektor. Hun fortalte Iryna at det hadde vært eksplosjoner i byen og at foreldre hadde møtt opp på skolen sammen med barna sine. Iryna ba henne slippe alle inn; skolen hadde en stor kjeller som kunne fungere som et bomberom.
Dagen etter ble undervisninga avlyst, men elever, foreldre og lærere fortsatte å bruke kjelleren som tilfluktsrom. Iryna bestemte seg for at hun ville returnere til Nova Kakhovka. «Jeg måtte være sterk,» forteller hun. «Assisterende rektor fikk panikk, og foreldrene ringte meg; Jeg måtte fortelle dem med en munter stemme at alt kom til å ordne seg.»
Kherson-regionen var kommet under okkupasjon; Iryna klarte ikke å nå Nova Kakhovka før 14. mars. Fra det tidspunktet gikk hun på skolen hver dag med lærerne, som fortsatte å holde leksjoner på nettet.
I april innkalte Vladimir Leontyev, byens Moskva-installerte borgermester, til et møte med direktørene for Nova Kakhovkas skoler. Han lovet å heve lønningene deres, og sa at barns utdanning var viktigere enn noen konflikt, men han sa at de burde begynne å holde undervisning i russisk og bruke Moskvas lærebøker.
Iryna bestemte seg umiddelbart for at hun ikke ville følge den oppfordringa. Så, i juli, da hun var på skolen og forberedte seg til det nye studieåret, dukket ei gruppe menn fra okkupasjons-administrasjonen opp med automatgevær.
«En av dem var [Vyacheslav] Reznikov , den tidligere rektor ved [en annen skole], som okkupantene hadde utnevnt til leder for den lokale utdanningsavdelinga. Sammen med ham var «Gauleiterens» såkalte pressesekretær, Zoryana Us, og tre soldater med maskingevær – patetiske små gutter som var mindre enn våpna deres, sier hun. (Gauleiter er et tysk begrep, som viser til lokale ledere som var ansvarlig for å implementere nazistisk politikk. Oversetters merknad)
Zoryana og Vyacheslav satte seg ned, og våpenmennene sto bak meg. Reznikov begynte å si: «Ikke nekt, Iryna Petrovna. Du har gjort en så god jobb – du er i forkant. Våre styrker har nesten inntatt Mykolaiv og Odessa; det er ingen vei utenom. Vi må etablere et utdanningssystem. Andre rektorer vil følge ditt eksempel.» Han ga meg to uker til å tenke på det. Men jeg hadde ikke tenkt å tenke på det engang. Jeg ville ikke ha noe med Russland å gjøre – jeg trodde på seier og var klar til å forsvare skolen min til siste slutt.
Den 18. august tok okkupasjonspolitiet Iryna til fange og låste henne inne på et passkontor sammen med andre fanger, inkludert en annen skolerektor og ansatte i byens legitime regjering. Kvinnene fikk svært lite mat og vann, og de måtte bruke en tom majoneskrukke som toalett.
Hver dag under fengslinga ble Iryna henta inn for «samtaler» med en agent fra den russiske føderale sikkerhetstjenesten (FSB) med kallenavnet Umar; hun lærte aldri hans virkelige navn
«Han spurte meg om jeg hadde vurdert å bytte skolen over til det russiske utdanningssystemet. Han trua meg og sa at jeg kunne risikere 15 års fengsel for å fremme ukrainsk utdanning i Russland. Han anklaga meg for å ha tipsa det ukrainske militæret om russiske troppers posisjoner. [Mine fangevoktere] rørte meg ikke, men de torturerte de andre kvinnene med elektriske støt, og de fortalte meg at jeg ville være neste, sier Iryna.
Den 23. august, den femte dagen av Irynas fengsling, beordra Umar henne å samle inn skolens TV-er, nettbrett og bærbare datamaskiner slik at hennes erstatter kunne åpne skolen. Ettersom hun etterkom oppfordringa, løslot okkupasjonsmyndighetene henne til slutt, og hun dro til Kiev.
«Etter alt dette begynte jeg å ha samtaler med en terapeut og en psykiater, fordi det er noen ting jeg bare kan fortelle en fremmed, noen som kan holde ting for seg sjøl. Jeg trodde at smerten ville forsvinne med tida, men det har den ikke gjort, sier hun.
«Barn forstår ikke at dette er propaganda»
Den 26. august, Irynas første dag i Kiev, tillot hun seg gråte for første gang siden starten på fullskala-invsjonen; den kvelden la hun teposer på øynene for å lindre hevelsen. Neste morgen begynte hun å sette sammen skolen sin igjen.
Etter å ha fått oversikt over hvem av lærerne hennes som ville komme tilbake på jobb, fant hun nye lærere som kunne erstatte de som slutta. Deretter kontakta hun elevenes foreldre for å informere om at skolen ville fortsette. «Jeg kunne ikke forråde skolen min. Jeg innså at hvis jeg kunne overleve livet i okkupasjon og fangenskap, kunne jeg gjøre hva som helst, sier hun.
Innen 1. september 2022 hadde totalt 647 elever registrert seg på skolen. De fleste av dem bodde enten i utlandet eller under okkupasjon. Før fullskala- invasjonen hadde skolen 637 elever .
Familiene som undeble boende under okkupasjon måtte finne måter å unngå forfølgelse av russiske sikkerhetsstyrker mens barna deres gikk på skole med ukrainsk undervisingsplan. Mange flytta fra byen til små landsbyer, hvor det var færre soldater og folks hjem ikke ble ransaka.
Skolen der Anna jobba fortsatte også å operere på nett, med mange elever som logga på fra okkupert territorium. Deres gamle skolebygning, som Irynas skole, ble brukt av okkupasjonsmyndighetene til å undervise i russisk pensum; Russiske soldater brente skolens ukrainske bøker og flagg på gårdsplassen utenfor.
Anna kjenner ikke detaljene til klassene som drives av okkupasjons-myndighetene, men hennes bekjente som fortsatt bor i byen har fortalt henne at det er «vanskelig å kalle det utdanning». For eksempel underviser hennes tidligere kollega, som tidligere kun underviste i kroppsøving, nå fire forskjellige fag på russisk, inkludert geografi og økonomi.
Annas bekjente sier også at Melitopol nå er dekka av skilt med teksten «Russland er vårt hjemland» og «Melitopol er Russland» samt St. George-bånd. «Det er tusenvis av mennesker i Melitopol som er forferda over all denne propagandaen. Men det skumleste er at vi voksne – eller i det minste noen av oss – forstår at dette er propaganda. Men barn forstår ikke, og det er ingen som kan forklare dem det, sier hun.
En venn som fortsatt bor i byen fortalte Anna at hun har sett tenåringer der iført baseballcapser og T-skjorter med det russiske våpenskjoldet. «Men dette skremmer meg ikke,» sier Anna. «Det er ikke deres feil at foreldrene deres ikke evakuerte dem. Jeg er veldig glad i barn og unge. Vi kommer tilbake og alt dette blir tatt ned. Fordi jeg og de andre lærerne kommer til å gjøre alt vi kan for å sikre at de blir forelska i Ukraina igjen.»
Å gå på russiske skoler er nå obligatorisk for barn i Melitopol. Som et resultat, sier Anna, har de fleste av de tidligere lærerne hun kjenner forlatt jobben; ifølge dem har «utdanning» i byen blitt til propaganda, og de var ikke villige til å få barn til å gjøre aktiviteter som å tegne russiske flagg. Anna har til og med hørt om tilfeller av soldater med våpen som har dukka opp hjemme hos familier og beordra dem til å sende barna sine til russiske skoler.
Men til tross for all risikoen, er det fortsatt foreldre i Melitopol som sender barna sine til nettbaserte ukrainske skoler. Fordi de må gå på russisk skole på dagtid, går de vanligvis på ukrainskundervisninga på kveldene. For å beskytte mot angrep fra russiske tropper, tar mange foreldre barna med til separate leiligheter for timene deres.»Det krever stort mot å fortsette å studere ved en ukrainsk skole mens du lever under okkupasjon,» sier Anna.
Folk rapporterer hverandre til myndighetene «i hytt og pine» i Melitopol. En nabo kan komme innom leiligheten din og høre deg snakke ukrainsk når som helst. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skjule. De avlytter folks telefoner, og det er en konstant risiko for at de stopper foreldrene på gaten og sjekker hva som står på telefonene deres. Familier gjemmer klassemateriell i digitale lagringsmedier i bortgjemte hjørner av hjemmene sine.
Over tid har antallet elever som møter opp til netttimene, ifølge Anna, gradvis gått ned. «Vi har måttet slutte å tilby hele klassetrinn,» sier hun. «Ved slutten av skoleåret 2023–2024 var det nesten ingen elever igjen.» I dette skoleåret hadde ikke Annas skole nok elever til å fortsette drifta.
«De gir tilbake det krigen har tatt bort»
I motsetning til Melitopol har Nova Kakhovka praktisk talt ingen skoler idrift; okkupasjonsmyndighetene har gjort lite i for å etablere et utdanningssystem der. «I 2023 var den eneste skolen som åpna i Nova Kakhovka skole nr. 10, men den var online,» sier Iryna. «Noen foreldre fikk dagligvarer og 2000 rubler ($22) i bytte for å registrere barna deres der. Men ingen undersøker om de går på skolen eller ikke.»
Her, som i Melitopol, må foreldre anstrenge seg for å skjule det faktum at barna deres studerer på ukrainske skoler på nettet. Til tross for dette hadde Irynas skole 568 elever påmeldt i fjor. To av de fem studentene som ble uteksaminert med utmerkelser, brukte hele året på å studere under okkupasjon. De var i stand til å reise til ukrainsk-kontrollert territorium for personlig å motta diplomer og medaljer fra Iryna, og de meldte seg deretter inn på ukrainske universiteter.
Sjøl siden frigjøringen av Kherson i november 2022, sier Iryna, har Nova Kakhovka vært under konstant granatild; ofte er det verken Internett eller strøm. «Lærerne våre holder klasser for elevene der hver gang de tilfeldigvis har Internett-tilgang,» forklarer hun.
Lærerne prøver å ikke diskutere krigen i klassen, men de minner barna på å ta sikkerhetstiltak. For eksempel ber de dem om ikke å klatre i trær på okkupert territorium for å prøve å få en Internett-tilkobling for å sende inn leksene sine – som noe elever har gjort tidligere. «Hvis en student ikke består en prøve, er det ikke en trussel mot livet deres. Vi ønsker ikke å legge press på barna og foreldrene deres, sier Iryna.
Jeg titter stadig innom nettkurs bare for å se barna og fortelle dem at de skal ta vare på seg sjøl. Barn trenger ekstra støtte akkurat nå, inkludert de som er under okkupasjon, de som er under ild i territorium kontrollert av Ukraina, og de som er i utlandet, langt fra hjemmene sine.
Elevene er så ivrige etter å gå til timene deres – de vil tilbringe så mye tid som mulig med klassekameratene, sjøl om det bare er gjennom en skjerm. Lærerne deres planlegger regelmessig nedetid slik at elevene bare kan snakke med hverandre, arrangere fester og generelt gi dem tilbake det krigen har tatt bort: latter og glede.
Irynas skole har hatt 685 elever påmeldt for studieåret 2024–2025 – flere enn de hadde før starten av den fullskala krigen. Mange av dem lever under okkupasjon.
Anna jobber nå som oversetter og koordinator ved Melitopol Professional College, som holder kurs på nett. I likhet med resten av fakultetet bor hun i Zaporizhzhia. Hun har også gjenopptatt sitt frivillige arbeid med å veve kamuflasjenett for det ukrainske militæret, som hun måtte slutte med mens hun levde under russisk okkupasjon. I mai 2022 overrakte den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky henne prisen National Legend of Ukraine for hennes veldedighetsarbeid og protester i Melitopol.
Både Anna og Iryna har tidligere studenter som tjenestegjør i det ukrainske militæret, inkludert noen som for tida er i russisk fangenskap.