Publisert på nettstedet The Insider, 25. september, 2024. Av Victoria Ponomareva
Svekka av mangel på personell på grunn av store tap og desertering, sparer de russiske væpna styrkene ikke på innsatsen for å fylle opp rekkene. I forrige uke ble det kjent at vernepliktige som ble tatt til fange under den ukrainske inngrepet i Kursk-regionen og som seinere bytta ut gjennom fangeutveksling nå står overfor omplassering til militære enheter på grensa. Russiske sjefer har også for vane å overføre såra soldater tilbake til aktiv tjeneste så snart som mulig. De neglisjerer ofte soldatenes fysiske behandlings- og restitusjonsbehov, for ikke å snakke om deres psykiske traumer. The Insider snakka med slektninger til russisk militærpersonell og fikk vite at såra soldater, både mobiliserte og profesjonelle, blir tvunget tilbake til aktiv tjeneste til tross for at de lider av post-hjernerystelse-syndrom, dysfunksjon i lemmer og med splinter som fortsatt sitter fast i kroppene deres.
Wall Street Journal- kilder anslår at Russlands tap siden starten av fullskala- invasjonen beløper seg til 200 000 drepte og 400 000 skadde. En oversikt utarbeida av BBC , i samarbeid med det uavhengige russiske nettstedet Mediazona , ved bruk av åpne kilder for å dokumentere russiske tap som oversteg 66 000 drepte i begynnelsen av juli 2024, og prosjektet anslår det faktiske antallet til 120 000. Det russiske forsvarsdepartementet avslører ikke data om tap.
Overfor akutt personellmangel tvinger russiske befal ikke bare mobilisert personell til å signere kontrakter som ikke kan sies opp før krigens slutt, men de sender også de såra tilbake i tjeneste, uavhengig av deres skader og grad av bedring. De fleste tjenestemenn sendes tilbake til frontlinja så snart de er ute av sykehuset – dette inkluderer pasienter med granatsplinter i lemmene , post-hjernerystelse syndrom , og til og med uten fingre på den ene av hånda.
Gregory Sverdlin, grunnlegger av den Tbilisi-baserte antikrigsorganisasjonen Get Lost, nevner ei økning i antall slike saker siden februar 2023:
«Da mobiliseringsbølga tok slutt, begynte vi å få flere forespørsler fra såra soldater. Vi tilskriver denne trenden mangelen på frivillige som vil i tjenestegjøre i hæren og hvor de som ender opp med å bli innkalt eller tvunget til å signere en kontrakt ved militære vervingskontorer, gjør det etter å ha blitt innkalt for å «verifisere sine personlige data.» Vi behandler mange slike henvendelser.»
Ifølge Sverdlin overvurderer legestyret i de fleste tilfeller bevisst soldatens kondisjonskategori. Noen soldater nektes til og med medisinsk undersøkelse til tross for diagnosene deres. «Det er tilfeller av hiv-positive personer eller personer uten fingre – åpenbare grunner for utskrivning til reserven – som blir tildelt kategorien A eller B for egnethet for militærtjeneste, [«egna» eller «egna med mindre begrensninger»], hvorpå kommunikasjonen med leger avsluttes, og personen returneres til enheten.»
«Ved fronten er det soldater med alle slags helseproblemer: astma, epilepsi, høyt blodtrykk, hjertesykdommer, amputerte hender, post-hjernerystelse syndrom, hørselshemming (sprengte trommehinner), hepatitt C og splinter i hodet,» sier en kontraktssoldat, hvor søsteren tok kontakt med Get Lost for å hjelpe ham med å hoppe av.
En mobilisert soldat som nå er i ferd med å komme seg etter en skade bekreftet denne beretningen: «Min situasjon er som alle andres: de sender meg tilbake til krig med krykker. Jeg er i ferd med å komme meg etter operasjonen akkurat nå. Jeg er poliklinisk diagnostisert med en skade i det bakre leddbåndet i kneleddet. Mine traumatologer sa at restitusjonen ville ta seks måneder, men det militære medisinske styret ga meg bare to. De sender meg tilbake nå. Da jeg spurte hva jeg skulle gjøre der på krykker, trakk kommandantene mine bare på skuldrene.»
Konstantin Mikhaylov fra 155th Independent Marine Brigade fortalte The Insider at kommandoen deres har obligatoriske personellmål:
«Marinekorpset har fått målsettinger om å sende [et visst antall] personell til SVO , så vår brigadesjef sendte alle han kunne – til og med en fyr uten bein. Heldigvis for ham, da de kom til bestemmelsesstedet, undersøkte en vanlig lege dem og sendte tilbake dem han kunne. Men personalmålet er nådd. Så hva om soldatene er alvorlig skada?»
Ikke bare såra, men også HIV-, hepatitt C- og tuberkulosepasienter – og til og med de som mistenkes for å lide av kreft – blir sendt til fronten.
Alina, kona til en mobilisert soldat som ble returnert til fronten til tross for en alvorlig skade, sier at sammen med mannen hennes ble en nesten blind kontraktstjenestemann, med mulig kreft, tvunget tilbake til krigen.
«Han var på vervingsstasjonen sammen med mannen min. Han hadde deltatt i overgrep som hadde gjort ham blind på det ene øyet på grunn av det enorme presset. Da han fikk permisjon, merkak ona merkelige symptomer. De søkte om legenemndsundersøkelse, men de fikk aldri henvisninga. Så de dro til en privat klinikk, hvor han ble diagnostisert med magekreft og minus syv i syn. De brakte hans medisinske dokumenter til sjefen for enheten hans, men sjefen arresterte ham for å ha gått AWOL (absence without leave/permission, ulovlig fravær fra tjeneste. Oversetters merknad) siden permisjonen hans var over før han fullførte sin medisinske undersøkelse. Fra slutten av 2023 til 31. mai 2024 må de ha holdt ham på vervingsstasjonen før de sendte ham til krig, akkurat som mannen min.»
Millitære med fysiske handicap og sykt militært personell brukes ikke bare som forsterkninger – de danner også separate «funksjonshemmede» enheter, angrepsskvadroner som nesten utelukkende består av soldater som er uegna til tjeneste og derfor kan disponeres.
I august 2023 hevda det militære medisinske direktoratet i Russlands forsvarsdepartement at mer enn 97 % av såra militært personell «kom seg» og kommer tilbake til aktiv tjeneste. I virkeligheten blir stridende imidlertid ofte nekta å få den tida de trenger for tilstrekkelig restituering og tvinges tilbake til tjeneste gjennom vold og trusler hvis de forsøker å nekte å returnere til frontlinja.
Tjuefem år gamle Volgograd-beboer Alexei Ivanov var en av dem som returnerte til frontlinjen mot sin vilje. Da han nekta å gå tilbake på grunn av en skade, ble han tvunget inn i en KAMAZ-lastebil og ført til territoriet til den såkalte «Folkerepublikken Donetsk». Alina, Alexeis kone, sier at han ble mobilisert i september 2022 og tildelt Zaporizhzhia-sektoren, hvor han ble såra i et morter-angrep:
«Han ble i SVO-sonen(SVO= Spesialoperasjonssstyrker. Oversetters meknad) i omtrent en måned, men drepte ingen, bare gravde skyttergraver. Da beskytninga starta ble han truffet, og fikk et alvorlig splintsår i høyre underarm. Han hadde et åpent brudd og ble umiddelbart evakuert. De sendte ham til Vishnevsky [sykehuset i Donetsk] for behandling, og deretter til Burdenko [nevrokirurgisk sykehus i Moskva]. Etter at han tilbrakte ei tid der, ble han tatt ut i medisinsk permisjon, siden han ikke er en profesjonell soldat. «Bli bedre!» de sa: ‘Hvil deg litt!’ Han ble nekta operasjon fire ganger, sjøl om armen hans aldri grodde ordentlig og knapt fungerte etter seks uker på sykehus.» «The Insider» har i sin besittelse resultatene av medisinske tester som bekrefter servicemannens skader.
Etter behandlinga kom Alexei hjem. På slutten av permisjonen planla han å returnere til enheten, men en slektning som jobba ved det militære vervekontoret sa at alle fra enheten ble sendt til krig, og Alexei bestemte seg for å bli hjemme.
«Min mann tilbrakte ti måneder hjemme. Den 4. oktober 2023 informerte den fungerende sjefen for enhet hans Alexei om at han ble tiltalt i henhold til artikkel 337 [fravær uten permisjon], og beordra ham til å melde seg til tjeneste umiddelbart – og enten gå i krig eller stilles for retten. I et familieråd bestemte vi at fengsel var bedre enn krig, spesielt siden ingen kunne tvinge ham til å gå til fronten fra fengselet. Jeg dro til enheten med mannen min. Jeg spurte rundt og fant ut at de ville holde ham i fjerde etasje sammen med andre AWOL-soldater. De ble holdt i et eget rom, en slags brakke. Det ble imidlertid ikke gitt mat, og forholdene var forferdelige. Mannen min ble fortalt at hvis han dro til Storm Z, ville han bli rensa for AWOL-anklager og løslatt. Han nekta og sa at han ikke ville drepe noen og at han hadde et problem med armen, som ikke ville gro. Vi ventet tre måneder på en henvisning til legestyret.»
Legestyret sa at Alexei var egna til tjeneste til tross for sin skade.
«Jeg har et dokument fra en offentlig klinikk. [Alexei] ble henvist dit av nevrologen ved samme sykehus hvor han seinere ble undersøkt av styret. Testene viste at mannen min er ufør. Armen hans krymper, dør ut, og han trenger akutt operasjon. Men nevrologen på sykehuset sa: «Vi vil få ham bedre etter krigen» og ga ham kategori B.»
«Min mann er funksjonshemma, men nevrologen på sykehuset sa: ‘Vi vil få ham bedre etter krigen,’ og ga ham kategori B.»
Som Alina husker det, tilbrakte mannen hennes rundt åtte måneder i varetekt. På et tidspunkt fikk han et nytt tilbud om å gå i krig. «Kampanjer-ververe kom inn og snakka om fordelene ved å bli med i Storm Z, sjøl om alle veit at det er ei kjøttkvern. Mannen min nekta, og vi anka til retten for å bestride egnethets-kategorien hans.»
Alexei fikk aldri vite rettens avgjørelse. 31. mai 2024 ble han ført til den såkalte «Folkerepublikken Donetsk» under påskudd av overføring til en annen enhet. Der ble han tvunget til å delta i et angrep nær Krasnohorivka.
«31. mai kom ukjente offiserer til enheten og la lister på bordet, antagelig med navn på soldater som var overflytta en annen enhet, i Rostov-on-Don. De sa at alle rettsmøter ville bli holdt der og at enheten deres ble oppløst. De beordra mannen min og 34 andre tjenestemenn inn i KAMAZ-lastebiler, beslagla telefonene deres, kjørte dem til en flybase og fløy dem til Rostov. Mannen min og de andre trodde de var på vei til en militærbase, men de ble møtt av en konvoi bevæpna med maskingevær og tvunget inn i busser. Til slutt ankom de en landsby i Starobesheve-distriktet. Det er to treningsområder i nærheten. Tjenestemennene ble delt inn i grupper. Min manns gruppe besto av sju menn. De ble holdt i en kjeller. De hadde ikke mat bortsett fra noen tørre rasjoner, og de tissa på flaske. Fra tid til annen fikk de gå ute på trening.
«Han tok ikke kontakt før 1. juli, og da han ringte, hørtes han skremt ut, som om han hadde blitt slått eller noe. Han sa at han hadde det bra, men at det ikke var tillatt med besøk. Jeg klarte imidlertid å finne ut hvor han var basert gjennom banktransaksjons-historikken: sjøl om de ikke fikk komme inn i butikken, kunne de overlevere kortene sine og få kjøpt inn dagligvarer til dem. Seinere fant jeg også ut nummeret til hans militære enhet og kompani: Militærenhet 41698, 2. bataljon, 2. kompani, 5. angrepsbrigade. Så ble mannen min venn med noen få tjenestemenn og begynte å ta kontakt oftere. Totalt sett må han ha ringt meg et dusin ganger eller så. 15. juli ringte han og sa at de ble tatt med på et angrep nær Krasnohorivka. Jeg har ikke hørt fra ham siden. Jeg ble fortalt at det var fem av dem på oppdraget. Tre kom seg ut, og to var savna, noe som betyr at medsoldatene hans forlot ham.»
Slaget ved Krasnohorivka i Donetsk-regionen fortsatte utover våren og mesteparten av sommeren 2024. I august rapporterte russiske og ukrainske kilder om at landsbyen var tatt av russiske tropper.
Bortsett fra pasienter med granatsår, blir soldater som lider av post-hjernerystelse-syndrom, posttraumatisk stresslidelse og andre psykiske problemer også sendt tilbake til fronten. Militære sjefer har forsøkt å tvinge tilbake til mobiliserte stridende med PTSD og en historie med selvmordsforsøk , psykoser og til og med personlighetsforstyrrelser og post-hjernerystelse syndrom .
«Min mann har en psykisk lidelse som han utvikla etter en eksplosjonsskade. Ingen ønska å behandle ham. Sjøl om han ble henvist til et militærsykehus, sa sykehuset at det ikke var plass. Så han måtte til et sivilt sykehus, hvor diagnosen hans, personlighetsforstyrrelse, ble bekrefta. Mannen min har problemer med å finne fram, glemmer fort ting, og er til fare for seg sjøl og andre. Han går på medisiner, men behandlingsforløpet avsluttes i dag,” klaga kona til en militær tjenestemann fra Stavropol .
Etter flere hjernerystelser og en runde med psykiatrisk behandling ble Dmitry Sidorov, en 32 år gammel kontraktstjenestemann fra byen Kamyshin, også tatt til fronten. Ifølge kona Irina, i tillegg til hjernerystelse og økte angst, satt mannen hennes igjen med granatsplinter i hendene og kjeven – men ingenting av dette hindra kommandoen i å returnere ham til aktiv tjeneste.
Som Irina sier, hadde mannen hennes vært «dum nok» til å signere en tremåneders kontrakt i veddemål, for å bevise for vennene sine at han ikke var feig. «Da mannen min signerte kontrakten, var det ingen i familien vår som visste om det. Han fortalte oss om utplasseringa ti dager før han dro. Vi trodde han tulla, og prøvde til og med å snakke ham fra det.»
Da kontrakten hans gikk ut, gikk Dmitry ut i permisjon – og fikk da vite at kontrakten hans var blitt automatisk forlenga.
«De ringte ham og sa at de ikke brydde seg om hva slags papirer han hadde signert – kontrakten ble fornya automatisk, og han skulle dukke opp, enten han ville eller ikke – ellers ville han stå overfor deserteringsanklager og fengsel. De sa: «Ikke gjør ting komplisert. Pakk tingene dine, ellers…..! Så han dro dit for andre gang, og de sendte ham i angrep. Som mannen min husker det, da soldatene uttrykte sin forargelse, avbrøt sjefen dem: «Jeg bryr meg ikke om noen av dere! Det som betyr noe er at jeg får en medalje til!’”
I følge Irina ble Dmitry skada under angrepet.
«Få kom tilbake i live. Mannen min hadde hjernerystelse og granatsår i hendene og haken, så han ble sendt til sjukehuset. Sårene var små, men det satt en splint i haken og de nekta å ta den ut. Den er der fortsatt og beveger seg rundt i kjeven hans. Mannen min ble fortalt at det kunne ta noen år før splinten kan komme ut av seg sjøl.»
The Insider har i sin besittelse resultatene av medisinske tester som bekrefter servicemannens skader.
«Min mann har splinter fast i haken, men legene nektet å fjerne det»Etter behandling på et militærsykehus ble ikke Dmitry henvist til en medisinsk nemnd. I stedet grep kommandantene hans til alle slags triks for å få ham tilbake i tjeneste. «De sendte ham i skadepermisjon først etter at foreldrene hans grep inn,» sier Irina.
I permisjon dro Dmitry til sivile leger, som bekreftet arten av skadene hans, men han ble aldri utskrevet til reserven eller motttok rettmessg erstatning.
«Vi dro til private klinikker, hvor han fikk røntgenfotografert haken og kjeven og fikk undersøkt hånden. Han hadde også et ryggproblem og flere hjernerystelser. Han ble foreskrevet dyre beroligende midler, og legen sa at han absolutt måtte ta dem.»
Mens Dmitry hadde permisjon, ba kommandantene hans stadig om å vende tilbake til krigen. Irina sier at mannen hennes fikk mange trusler og press:
«Vi hadde ikke engang kommet gjennom alle legeundersøkelsen ennå, da mannen min begynte å bli oppringt fra enheten sin. Og jeg har sett sinte meldinger på Telegram med svært frekke ordre om å komme tilbake. En gang skreiv de: «Før du kommer tilbake, [banneord], kan ingen i troppen gå på permisjon på grunn av deg. Vi vil fortelle hver av dem at det er deg, din jævel, som holder dem i Ukraina.’»
Ifølge Irina var Dmitry imidlertid ikke egna til kamp fordi han i tillegg til fysiske skader også hadde andre helseproblemer.
«Han har et dårlig hjerte og psykiske problemer, han mottok psykiatrisk behandling som barn, og han skulle ikke engang innkalles til hæren. Han sendte sykehistorien sin til en sjef på Telegram, men sjefen sa: «Jeg bryr meg ikke om hvem som skrev hva i disse papirene. Enten melder du deg frivillig til å dra, eller så kommer vi etter deg, binder deg opp og tar deg dit likevel.’»
Fartøysjefen sa: «Enten melder du deg frivillig til å dra, eller så kommer vi etter deg, binder deg og tar deg dit uansett».
Etter truslene kom Dmitry til enheten. Der ble han sikta for å ha gått AWOL og satt i varetekt sammen med andre lovbrytere i påvente av utplassering til Ukraina. «Jeg husker ikke hvor lenge han tilbrakte innesperra, men de slapp ham aldri ut. De tillot ikke engang besøk fra familien, fordi noen besøkende hadde hatt med seg narkotika.»
I følge Irina «flippa Dmitry ut» på et tidspunkt og ba om å få snakke med enhetssjefen. «Det var ingen utplassering til Ukraina, og mannen min begynte å be sin sjef – jeg vet ikke rangen – om å la ham gå hjem. Jeg var gravid, og faren hans hadde nettopp blitt operert. Mannen min sa: «Bare fortell meg når utplasseringa er, så kommer jeg.» De lot ham gå, og han fikk aldri noen telefoner eller tekstmeldinger, men militærpolitiet begynte snart å lete etter ham som desertør.»
Dmitry og kona flytta til en annen leilighet i et forsøk på å rømme, men politiet sporet ham opp uansett, dytta ham inn i en bil og kjørte bort med ham
«Før de tok tak i ham, sa de: ‘Du kan legge igjen tingene dine – du trenger det uansett ikke.’ På militærbasen ble han holdt sammen med AWOL-soldater i noen måneder, fra oktober til mars.»
Mens han var i varetekt, som Irina husker, ble Dmitry tvunget til å bli med Storm Z-angrepsenheter. Han ble holdt i en straffecelle, og han ble slått.
«Min mann nekta å bli med Storm Z og sa at hvis han skulle gå i krig, ville han bare gå med enheten sin, så de satte ham i en straffecelle. Han nevnte aldri straffecellen fordi han ikke ville at jeg skulle bekymre meg. Jeg fikk vite det seinere av hans medsoldater. Han nevnte bare hyppige avhør og klaget over hodepine og nyresmerter, sjøl om han ikke hadde hatt slike problemer før. Da jeg besøkte ham, viste han meg hendene sine, og jeg så sår på fingrene hans. Jeg spurte hva de sårene kom fra, og han svarte: ‘Hvordan tror du de får oss til å signere disse kontraktene? De stikker nåler inn i fingrene våre, akkurat der neglen er, og begynner å flytte dem under neglene. Gutter som ikke orker mer gir opp, signerer kontrakter og drar.»
Etter et halvt år i fangenskap klarte Dmitry å rømme, men ikke lenge.
«Han fortalte meg aldri at han skulle stikke av. Jeg spurte: ‘Slo de deg?’ Og han sa: ‘Hva betyr det? Jeg er her nå. Jeg tror han rømte – hvordan kunne han ellers komme? I april kom de etter ham igjen og tok ham med til militærbasen i håndjern.»
Irina planla å besøke mannen sin på bursdagen hans i juli 2024, men i mai ringte han og sa at de raskt hadde blitt frakta til et ukjent sted.
«Han fortalte meg at de skulle dra. De ble satt på lastebiler, ført til en flyplass og fløyet til det [såkalte] DPR. De hadde opplæring der og ble sendt ut i angrep for enhver forseelse. De fikk ikke engang noe utstyr og måtte kjøpe alt sjøl. Han sendte meg bilder av kjøpene sine: uniform, sko, pansret vest, hansker. I mellomtida betalte de ham knapt 20 000 [rubler, eller $215] i måneden. Han sendte hjem mer enn halvparten. Da jeg spurte hvorfor han tjente så lite, sa han: «Du burde være glad de betaler meg i det hele tatt.» Snart begynte de å sende ham på oppdrag som en del av små mannskapsgrupper, på tre til fem mann Han dro på et slikt oppdrag i juli 2024 og kom aldri tilbake. Kommandantene hans svarer ikke på meldingene mine. Han er ikke engang oppført som drept eller savna i aksjon – men som en aktiv tjenestemann som fortsatt mottar den lille lønna.»