Publisert på nettstedet Laboursolidarity.org , 12. oktober 2024 . Av Patrick Le Tréhondat
Mer enn 25 % av skoleelevene i Ukraina i dag er fratatt muligheten til å studere på vanlig måte på grunn av militære operasjoner og regelmessig russiske missilangrep. Som et resultat, i april 2024, studerte 628 489 barn i Ukraina via nettundervisning og ytterligere 298 833 studerte i et blanda format (delvis på skolen, delvis på nettet). 2 727 483 barn går regelmessig på skolen. Mer enn 5000 skoler har blitt helt eller delvis ødelagt i Ukraina. Livet til skoleelever har blitt snudd på hodet av krigen. Ukrainas unge mennesker kan ikke lenger utvikle seg til sitt fulle potensial. De er i konstant fare på grunn av Russlands nådeløse beskytning av landet deres.
Varvara Borysenko (bildet over), en ung ukrainsk videregående skoleelev og Priama Diia-aktivist (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad), var positiv til å svare på spørsmålene våre om livet hennes som skolejente i et land i krig.
Kan du presentere deg sjøl for våre lesere?
Sjølsagt kan jeg det! Jeg heter Varvara, jeg er 16 år og kommer fra Kharkiv, en by øst i Ukraina. Vi har 11 år med skole her, så jeg går for tida i 10e. Forresten, jeg er en helt strålende student! For øyeblikket bor jeg hos besteforeldra mine, som bor i en region som er litt roligere (sjøl om ordet «rolig» egentlig ikke gjelder noen ukrainsk region) enn der jeg kommer fra.
Hvordan har krigen forandra livet ditt? Og situasjonen for dine studier?
Jeg vil si at krigen har forandra mye i livet mitt. Foreldra mine og jeg bestemte oss for å forlate Kharkiv den første dagen av konflikten, fordi det var for farlig å bli. Jeg husker den voldsomme dagen veldig godt… Mor vekka meg og fortalte at den russiske invasjonen hadde begynt, og at hun og faren min allerede hadde hørt eksplosjoner veldig tidlig om morgenen. Det var ingenting igjen i butikkene, trafikken var utrolig stor… Det tok oss (meg, foreldra mine og katta vår) 12 timer å tilbakelegge bare 250 kilometer!
Når det gjelder studiene mine, tar jeg nettkurs (som alle andre gjorde under Covid-lockdownen). Dette har sine fordeler, fordi jeg har mer fritid og jeg bruker mer av den med familien min! Men noen ganger savner jeg det «virkelige» samspillet med klassekameratene mine… For eksempel har en av vennene mine dratt til Østerrike. Vi snakker ikke så ofte som før, noe som gjør meg trist. Det er derfor jeg har mange nettvenner.
Hva er de største problemene du møter i hverdagen?
Spørsmålet om sikkerhet er aktuelt hver dag… Man vet aldri om alt går bra på en enkel tur. Det er mange luftvernsirener som advarer oss om faren ved å være utafor: du må gjemme deg, det er fare for et russisk angrep. Å bo sammen med andre familiemedlemmer, ikke bare foreldra dine, kan også til tider være vanskelig. Jeg savner førkrigslivet mitt, sjøl om jeg prøver å nyte hvert øyeblikk av hverdagen uten å fokusere for mye på fortida.
Hvordan reagerer de andre videregående elevene på krigen? Hva lider de mest under?
Det kommer an på hvor skolen deres ligger. Mange videregående skoleelever går på skole i regioner som anses som tryggere, men de må håndtere problemet med avbrutt undervisning på grunn av luftvernvarsling. De som i forkant har lasta ned nettkurs på pc-en sin, kan benytte disse når det ikke er internett eller strøm. (Forutsatt at de har nok tilgjengelig batteri.. Oversetters merknad)
Hvilke fritidsaktiviteter er tilgjengelige for deg i dag som ung skolejente i Ukraina?
Jeg har venner som danser, spiller fotball og så videre. Men sikkerhet har fortsatt topp prioritet. Personlig foretrekker jeg å bruke tida min på enten å gå rundt i byen eller gjøre noe hjemme. Jeg har en enorm interesse for film på kino, så jeg ser mange filmer, spesielt franske, som de av Jean-Luc Godard, Louis Malle, Philippe Garrel, Chantal Akerman og så videre. Det hjelper meg å øve meg på lytteforståelsen min av det franske språket! Jeg tegner, leser og tegner til og med tarotkort.
Du er medlem av studentfagforeninga Priama Diia. Hvorfor?
Jeg kan se at nyliberale reformer ødelegger systemet for høyere utdanning. Min mor er professor i kunsthistorie ved et av Kharkivs universiteter. Krigens stress, i tillegg til disse reformene, gjør lærernes arbeid uutholdelig vanskelig. Studentene på sin side lider også, ettersom utdanning blir stadig mer utilgjengelig. Jeg ønsker å være nyttig for samfunnet, forbedre levekåra til elever og lærere, og gjøre utdanning bedre og mer tilgjengelig for alle!
Priama Diia gir meg denne muligheten til å engasjere meg i en viktig og god sak. Jeg elsker å kommunisere med mennesker, og det er grunnen til at jeg i fagforeninga vår jobber med å ønske nye fagforeningsmedlemmer velkommen, så vel som i avdelinga for internasjonale relasjoner, fordi jeg snakker engelsk og fransk.
Har elevene på videregående skole noen spesielle krav?
Trist å si det, men etter min erfaring med klassekameratene mine, er elever på videregående skole egentlig ikke interessert i aktivisme, sjøl når det gjelder saker som angår dem. Jeg er en del av elevrådet på skolen min, og vi arbeider ofte med veldig trivielle saker, som å lage en video for å hilse til lærerne våre på lærernes dag og så videre.
Hva er problemene på skolen din, for eksempel?
Når russerne bomber sivil energiinfrastruktur, kan det bli langvarige strømbrudd i Kharkiv. Når det står på er det ingen undervisningstimer, fordi elevene og lærerne som er i byen ikke kan konsentrere seg om det. De må sørge for mat, vann og et minimum av lys, enten det kommer fra stearinlys eller batteridrevne lamper. Dette skjer sjølsagt også i andre byer.
Hvordan ser du på framtida di?
Jeg vil bli filmskaper. Film er min absolutte lidenskap. Gjennom filmprosjektene mine ønsker jeg å dele min visjon om verden for å gjøre den mer , mer empatisk, oppriktig, snillere, slik at folk begynner å sette mer pris på kunst og slutte å konsumere den uten å tenke.
Jeg tenker på å studere i Frankrike for å få erfaring i utlandet, fordi jeg er fascinert av kulturer i andre land, og for å knytte nye kontakter for Priama Diia også! Etter det får jeg se; Jeg vil ikke legge for mange planer. Jeg kan bare si at jeg er sikker på at jeg aldri vil forlate Ukraina for alltid. Det er et land som står mitt hjerte veldig nært.
Mitt budskap til de som leser dette intervjuet er å fortsette å støtte Ukraina i dets kamp mot russisk imperialisme og aldri å glemme kampene til andre undertrykte nasjoner rundt om i verden. Ingen av oss er fri før vi alle er frie. Og vær også snillere og mer oppmerksom på de rundt deg!