Publisert på «The Guardian», 25.januar 2024. Av Oleysa Khromeychuk
Alle liker å støtte en underdog, spesielt hvis den vinner. Men det er én ting å vinne et slag, noe helt annet å vinne krigen. Og Ukraina kan ikke vinne uten internasjonal støtte.
«Hvis du var 30 % modigere, hva ville du gjort for å være en bedre stamfar/stam-mor for dine etterkommere?» spurte den entusiastiske ordstyreren en sal full av delegater i New York, samla for en konferanse om demokrati. «Ta 60 sekunder til å tenke og del svarene i gruppene deres.»
Min lille gruppe besto av erfarne aktivister fra forskjellige deler av verden. De var ivrige etter å diskutere sine meninger om mot og arv. «Jeg ville brukt mer tid med barna mine,» sa en. «Jeg ville snakka oftere med folk jeg er uenig med,» sa en annen. Jeg holdt meg stille og håpet ingen ville legge merke til det.
«Du er stille,» sa en av dem da alle andre hadde snakka. Gruppa mi vendte seg mot meg. «Åh, jeg vet ikke. Det er et vanskelig spørsmål.» Jeg prøvde å komme meg ut av fella. «Jeg trenger mer tid til å tenke på det.»
Saken er at jeg ikke trengte tid til å tenke. Så snart ordstyreren hadde blitt ferdig med spørsmålet sitt, sto svaret der og stirra meg rett i ansiktet. Nå som gruppa min stirra på meg like insisterende, kunne jeg ikke få meg til å dele tankene mine med dem. Det virket som om jeg trengte å være 30 % modigere bare for å si svaret.
«Hvis jeg var modigere, ville jeg for å være en bedre stam-mor, slutta meg til hæren. De ukrainske væpna styrkene.»
I det øyeblikket var det det eneste svaret som føltes riktig.
Svaret mitt ble møtt med den typen ukomfortabel stillhet jeg ofte opplever i sosiale samtaler. En venn har funnet et godt uttrykk for det: en ukrainsk festbrems. Det gjelder for oss som fortsetter å snakke om krigen når folk vil snakke om barna sine, framtida og alle de fantastiske tingene som gir oss håp. Noen ganger trenger vi ikke engang å nevne Russlands siste bombinger, vi avslutter samtalene bare ved å komme inn i rommet.
Når folk tenker på Ukraina i dag, tenker de på krig, ødeleggelse, død, våpen, behovet for å produsere og levere flere våpen. Slike tanker gir lite inspirasjon. Så når jeg blir bedt om å snakke om Ukraina på internasjonale plattformer, opplever jeg ofte å bli oppfordra til å snakke om fred, gjenoppbygging og forsoning. En nådeløs kamp uten ende i sikte er en samtale-dreper. Det er en virkelighet som de fleste ukrainere har levd i siden starten av fullskala-krigen.
Gjennom historien har Ukraina blitt sett på som kun en buffersone mellom det egentlige Europa og trusselen fra øst. En statsløs nasjon, som ble nekta en stemme på internasjonale plattformer i århundrer. Til tross for at nasjonen med suksess gjenvant sin suverenitet i 1991, vedvarte mistilliten blant stater som har en tendens til å forbeholde representasjon med beslutningsmakt utelukkende for de som ble ansett som «stormakter», en betegnelse som ofte erverves gjennom imperialistisk undertrykkelse av andre nasjoner.
Ukraina-eksperter har forsøkt å endre fortellinga for å vise fram landet som Europas port, et kulturkryss, brua som letter samtaler mellom usannsynlige samtalepartnere på mange språk. For omverdenen har Ukraina imidlertid forblitt en buffersone uten en tydelig identitet – et territorium som kan bli kjempet om, ofra eller rett og slett oversett.
I 2022, etter Russlands fullskala invasjon, tilbød Ukraina verden en ny fortelling om seg sjøl: det ble ikke lenger oppfattet som en nasjon av lærjakke-kledde ramp fra Europas utkant, styrt av tvilsomme oligarker med store lommebøker og dårlig smak. Det var en ny inkarnasjon av modige David som ikke var redd for den monstrøse Goliat. Denne fortellinga slo an – for hvem liker vel ikke en god nyinnspilling av en gammel historie?
Så lenge de kunne, gjennom 2022, opprettholdt ukrainerne dette bildet. Etter frigjøringa av Kyiv-regionen og senkinga av Moskva, flaggskipet til Russlands svartehavsflåte, frigjorde de ukrainske væpna styrkene Kharkiv-regionen og gikk deretter videre for å frigjøre Kherson. Hver gang avdekka de massegraver, torturkamre, død og ødeleggelse. De ble møtt av folk med like stor takknemlighet for frigjøringa om sorgen over det okkupantene hadde brakt.
Den ukrainske hæren gjennomførte vellykka kampanjer, og utallige observatører over hele verden glemte beleilig at de tilbake i februar 2022 ikke hadde gitt denne hæren mer enn ei uke. Lykken favoriserer de modige, og det gjør også de vestlige partnerne. Suksess ved fronten overbeviste sjøl nølende nasjoner som Tyskland om å levere bistand til Ukraina. Alle liker å støtte en underdog, spesielt når den vinner. Men det er én ting å vinne et slag (eller flere), og noe helt annet er å vinne krigen.
Ukraina fikk aldri nok støtte til å vinne. Hjelpa de fikk var avgjørende for å overleve, viktig for å fortsette, nødvendig for å ikke tape. Den var ikke tilstrekkelig for å vinne. Det viste seg at det som virkelig var mangelvare, var mot. Ikke blant det ukrainske folket – de hadde ikke noe valg annet enn å være modige. Det var lederne for det som er kjent som Den Frie Verden som trengte å være modigere for å få en slutt på denne krigen. En virkelig slutt. Ikke en midlertidig våpenhvile som territoriale innrømmelser kan føre til, ikke en fastlåst situasjon i en utmattelseskrig.
Slutten som bare kan komme med Ukrainas seier, som vil inkludere gjenoppretting av den territorielle integriteten som ble krenka av Russland i 2014 da de okkuperte Krim, rettferdighet for de utallige forbrytelsene begått av russiske soldater og deres ledelse, og sikkerhetsgarantier som vil gjøre en ny bølge av russisk aggresjon umulig.
Store deler av 2023 var verdens øyne fortsatt retta mot Ukraina, men oppmerksomheten var som hos en TV-avhengig som blar gjennom de siste nyhetene og leter etter en ny serie å sluke. Utgivelsen av 2023-sesongen av Russlands krig, merka som «Ukrainas motoffensiv», ble forsinka. Og så dukka det opp noe mer fengslende.
Tidlig i oktober var jeg i Ukraina på Lviv Book Forum, en litteraturfestival. Den ble arrangert sammen med Hay-festivalen og tiltrakk derfor et godt antall internasjonale journalister. På morgenen 7. oktober møtte jeg flere av dem som hasta gjennom hotellobbyen, med pakkede vesker og taxier ventende på å ta dem tilbake til den polske grensa. De var på vei til Midtøsten.
Jeg begynte å få forespørsler fra aviser rundt om i verden som ba meg dele hvordan det føltes å konkurrere om oppmerksomhet med Israel-Gaza-krigen. Jeg ønsket ikke å delta i en konkurranse om menneskelig lidelse iscenesatt av mediene og forsterka av vårt stadig kortere oppmerksomhetsspenn. For folk fanga i volden, enten i Palestina, Israel eller Ukraina, var dette ingen TV-serie. Det var deres liv som ble vist fram: blod, svette og tårer. Men jeg måtte innrømme at den Ukraina-trettheten vi hadde frykta siden starten av den fullskala-invasjonen, nå hadde slått rot for alvor. Utenfor landet var det mindre og mindre investering i Ukrainas seier.
«Du må endre melodien din, veit du. Folk tar ikke denne seier-retorikken seriøst lenger,» sa en mann på en julefest da 2023 gikk mot slutten. Jeg prøvde å overbevise meg sjøl om at han mente det godt. «Hvordan skal jeg bekjempe denne Ukraina-trettheten her i London mens mine landsmenn kjemper mot de russiske missilene hjemme?» spurte jeg. «Jeg veit ikke, men hele denne seier-greia fungerer ikke, for vi har gitt dere alt, og dere har fortsatt ikke vunnet.»
Jeg gispet etter luft og fortalte ham at vi også har gitt alt og enda mer. Jeg fortalte ham at tidligere denne kvelden, rett før jeg dro ut til festen, hadde jeg ringt til mora mi. Hun fortalte meg at en fjern slektning som hadde kjempet ved fronten, var blitt drept. Hun hadde snakket med våre slektninger som hadde vært i begravelsen hans. «De begravde bare beina hans, veit du,» sa mor på telefonen. «Kunne ikke finne noe andre deler av kroppen etter eksplosjonen. Kameratene hans kjente igjen beina hans på grunn av de spesielle tatoveringene.»
«Det er bra at jeg også har en tatovering,» tenkte jeg. Hvem veit? Bare for sikkerhets skyld. Jeg sa ikke det til mamma. I stedet sa jeg: «Det er forferdelig. I det minste kunne vi begrave hele Volodya.»
Volodya, broren min, ble drept i kamp i 2017. Det var før verden oppdaga Ukraina. Det var da lederne for den frie verden fortsatt håndhilste på Putin, kjøpte russisk olje og muliggjorde for aggressoren å forberede den uunngåelige eskaleringa. Broren min ble drept i Luhansk-regionen, nær Popasna, mens Popasna fortsatt sto. Nå, hvis du ser på flybilder av den byen, ser du bare ruiner. Restene av byer er som restene av mennesker, vanskelige å kjenne igjen.
«Jeg antar at vi var heldige. Vi trengte ikke å se etter tatoveringer for å kjenne igjen Volodyas kropp,» sa jeg til mamma. Hun var enig. Ukrainsk flaks.
For ikke så lenge sida fortalte en venninne av meg noe hun hadde hørt fra en britisk bekjent: «Du aner ikke hvor heldig du er som bor i London!» Venninna mi er fra det sørlige Ukraina, fra en by som blir beskutt nesten daglig. Etter måneder med russisk bombardement bestemte hun seg for å forlate en jobb hun elsket, sine aldrende foreldre, livet hun hadde bygget opp i en by hun var glad i, og søke tilflukt i Storbritannia.
«Mente de at du er heldig som slapp unna krigssonen med livet i behold?» spør jeg for å få klarhet, sjøl om jeg mistenker at det ikke var det de mente.
«Nei! De mente at jeg er heldig fordi vertsfamilien min bor i en fin del av London, og jeg kan nyte alle mulighetene som denne byen har å tilby.»
Ah ja, de mange mulighetene flyktninger nyter. Som mange fordrevede ukrainere – for ikke å snakke om flyktninger fra andre deler av verden – sliter hun med å få endene til å møtes.
For å muntre henne opp, fortalte jeg henne at en mann som satt ved siden av meg under en konferansemiddag i en nord-europeisk hovedstad et par dager tidligere, hadde sagt til meg: «Livet ditt må være så spennende! Fly rundt i verden, holde foredrag! Hundrevis av mennesker lytter til deg, vil vite om Ukraina!»
Hun spurte meg om jeg hadde bedt fyren dra dit pepperen gror. Det gjorde jeg ikke. Jeg sa til ham at jeg heller ville hatt broren min i live og hjemlandet mitt i fred enn all denne spenninga. Jeg ville heller at folk lærte om landet mitt på universiteter og i bokhandler. Sjøl om, i sannhet, det ikke er lett. Det er fortsatt et gapende hull i universitetenes studieplaner når det gjelder studiet av Ukraina. I Storbritannia er det bare noen få steder der det undervises i ukrainsk historie, politikk og kultur undervises. Kun to universiteter har ukrainske programmer, og det er bare ett som tilbyr en grad i ukrainske studier.
Når det gjelder bokhandler, har noen nå bøker om Ukraina, men de fleste av dem fokuserer på krigen i stedet for landet som helhet, og de fleste er skrevet av observatører som vanligvis ikke har tilknytnng til Ukraina. Stemmer fra innsida av landet blir ikke hørt.
Og for å gjøre vondt verre, finnes det også bokhandlere som insisterer på å plassere ukrainske bøker i avdelinga for «russisk litteratur». På min nylige tur til Paris så jeg boka mi ligge ukomfortabelt plassert blant de russiske bøkene, og insisterte på at den skulle flyttes til et mer passende sted. Sjefen svarte at han ikke hadde nok ukrainske bøker til å lage ei egen hylle for Ukraina. Da jeg forklarte at den eneste forbindelsen boken min hadde til Russland, var at hovedpersonen hadde blitt drept av den russiske hæren, svarte han at de ikke så på den russiske hylla som knytta til landet, men mer som en representasjon av en region. Og hvilken region skulle det være: Det russiske imperiet? Sjefen verdiget meg ikke et svar. Han nappa boka ut av den russiske hylla og plasserte den på et midlertidig bord for «nye utgaver».
Kanskje burde jeg, i stedet for å føle sinne over opplevelsen, ha følt meg heldig: hvis det ikke hadde vært for krigen, hadde kanskje ikke boka mi kommet i bokhandlene i det hele tatt. Jeg husker mange velsignelser hver dag. Her i London trenger jeg ikke gjemme meg i bomberom fra russiske droner og missiler. Jeg trenger ikke tilbringe vinteren uten strøm, som mine landsmenn gjør, mens Russland forsøker å fryse Ukraina til underkastelse. Når det er sagt, så starter jeg dagen med å sjekke nyhetene og sende meldinger til mine kjære i Ukraina for å se om de har overlevd natta. Hver dag hører jeg om nok et dødsfall til noen som er to håndtrykk unna. På en dårlig dag er det noen jeg kjente eller har jobba med, noen hvis poesi jeg har lest dagen før.
Kalenderen min er merka med morbide jubileer: i 2024 markerer ukrainere to år siden fullskala- invasjonen og 10 år siden krigen starta. Da jeg markerte bursdager i fjor, begynte jeg med å si: «Han ville ha blitt 49; hun ville ha fylt 38.» Sorgen min er enorm, like stor som sorgen til alle mine landsmenn: rundt 80 % av ukrainere kjenner noen som har blitt drept eller skada i denne krigen. I denne sammenhengen er europeiske medborgere som påpeker min lykke, ikke annet enn en slitsom irritasjon. Jeg er klar over hvor heldig jeg er. De har ennå ikke anerkjent sin egen flaks.
«Hvorfor verver du deg ikke til den ukrainske hæren? Du snakker så lidenskapelig om folkets kamp og din brors tjeneste. Ville du ikke sjøl verve deg?» Første gang en journalist stilte meg dette spørsmålet var foran noen hundre mennesker på en litteraturfestival. Jeg følte ei bølge av blod strømme gjennom kroppen og måtte samle meg før jeg kunne svare. Vi hadde nettopp diskutert boka om min brors død ved fronten. Trodde han virkelig at det var et passende spørsmål å stille? Syntes han ikke at ett krigsgrav-besøk er nok for én familie? Jeg lette etter svar, men de var alle mangelfulle.
Jeg melder meg ikke fordi jeg ikke er opplært til militærtjeneste; jeg har ingen nyttige ferdigheter å tilby. Men det gjelder også mange rekrutter som har meldt seg frivillig eller blitt mobilisert til tjeneste. Jeg melder meg ikke fordi mitt bidrag til krigsinnsatsen er å skrive og snakke med mennesker over hele verden for å øke bevisstheten om denne krigen og mobilisere støtte for Ukraina. Men det kunne også mange ukrainske forfattere, kunstnere, poeter og mennesker fra ulike yrker, som Russlands invasjon har gjort til soldater. Mitt kjønn er heller ingen grunn til å unngå tjeneste. Tusenvis av kvinner kjemper mot den ytre fienden og de indre hindringene som restene av en paternalistisk kultur har lagt foran dem. Hvorfor melder jeg meg ikke, egentlig?
Svaret jeg ga var sant: Jeg er ikke i de ukrainske væpnede styrkene rett og slett fordi jeg er privilegert nok til å slippe. Jeg bor i London. Jeg bor i en stat der himmelen er beskytta av luftforsvar og internasjonale allianser. Der stemmene på verdensscenen ikke blir betvilt. Innbyggerne i mitt adopterte land, i motsetning til de i mitt fødeland, er heldige som slipper å måtte være modige. Som dem har jeg luksusen av valg, og jeg velger å være trygg.Så langt.
Dette vil bli et år med valg. Milliarder av mennesker i dusinvis av land vil gå til urnene og utøve retten til å bli hørt. Sjølsagt er ikke alle valg et genuint uttrykk for folkets vilje, og det finnes også nasjoner der mange enten tar sin stemmerett for gitt fordi de aldri måtte kjempe for den, eller føler seg så fremmedgjort at de ikke tror deres stemme teller. I 2024, uansett hvor vi er i verden, har vi ikke råd til å la våre valg bli tatt for oss. Vi er forplikta til å utøve vår handlekraft, uansett hvor begrensa den kan virke.
Vi har makta til å velge politiske representanter som kan innføre endringer som vil vare lenger enn deres tid i embetet. Vi må støtte politikere som ser på Russlands krig ikke som en ulempe for deres økonomier, men som forstår at toleranse overfor en krigsførende stat er det som førte oss til denne situasjonen i utgangspunktet. Vi må holde ansvarlige de lederne som tillot Russland å nyte straffefrihet etter 2014, som tjente på fortsatt forretningsforbindelser med aggressorlandet og dermed bidro til opptrappinga i 2022.
Avgjørende er det at vi må våkne opp fra handlingslammelsen: denne krigen er eksistensiell, ikke bare for ukrainerne, men for oss som ønsker å leve i en verden styrt av lov og rett, ikke brutal makt. Hvis vi ikke vinner kampen for demokratiet i Ukraina, vil vi ende opp med å kjempe for det nærmere hjemmet. La oss derfor gjøre alt vi kan for å hjelpe ukrainerne med å vinne kampen, ikke bare for deres frihet, men også for vår.
«For vår frihet og deres» er et kjent slagord i Øst- og Sentral-Europa. Det stammer fra 1800-tallets Polen, en stat som var blitt delt opp mellom Russland, Preussen og Østerrike. Det første banneret hadde denne inskripsjonen på polsk og russisk, som understreket de polske antiimperialistenes støtte til tsar-motstanderne dekabristene. (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad)
Det polske folket, som ga oss slagordet, overlevde til og med da de ble fratatt sin stat. Strevet for frihet levde videre i eksil, i undergrunnen, og i tankene og hjertene til folk som ønsket sitt land tilbake etter 123 år uten stat. Polen ble gjenoppretta på ruinene av de imperialistiske maktene som forsøkte å ødelegge det. På samme måte har det ukrainske folket klart å holde frihetens flamme brennende sjøl gjennom de mørkeste tidene med russisk og sovjetisk imperialisme. De skrev poesi på ukrainsk i fengselsceller og publiserte den i undergrunns-pressa. De videreførte en klar identitetsfølelse til ungdommen, som en hemmelig formel som før eller siden ville virke. Ukrainsk statsdannelse er hardt tilkjempa.
Den nåværende eksistensielle kampen krever mobilisering av hele det ukrainske samfunnet, men seieren krever også internasjonal solidaritet. Ukrainerne har ikke lenger privilegiet til å velge om de skal være 30 % modigere. Det valget ble tatt fra dem av Russland. De må være modige for å overleve. Vi andre har fremdeles det valget. Vi bør ta det snart.