Publisert på nettstedet «The Insider» , 7. november 2024 . Av Mikhail Kalinin
Siden starten av 2024 har totalt 3.344 utenlandske statsborgere som har dratt til krigen i Ukraina fått russisk statsborgerskap, ifølge det russiske innenriksdepartementet. Kremls propaganda inneholder ofte historier om såkalte frivillige fra «vennlige» eller «nøytrale» afrikanske nasjoner som slutter seg til den russiske hæren. Noen av disse rekruttene blir kontakta ved russiske universiteter, mens andre trekkes til frontlinjene gjennom bedrag eller til og med tvang. The Insider snakka med afrikanere som reiste til Russland for å søke bedre muligheter, men endte opp i skyttergraver – og seinere i ukrainsk fangenskap. En hevder at han ubevisst signerte en militærkontrakt som ble presentert som et jobbtilbud. En annen ble lovet stilling som vekter.
«Registrer deg eller bli deportert»
Utenlandske statsborgere har deltatt i krigen i Ukraina på begge sider siden 2014. Grove anslag tyder på at rundt 2000 borgere fra over 50 land har deltatt i kampene i Donbas, hvor 75 % av dem har støtta pro-russiske styrker. De største kontingentene har kommet fra Belarus), Tyskland (160), Georgia (150), Serbia (100) og USA (30). Mange av disse utenlandske frivillige har tjenestegjort innenfor Russlands såkalte «Pyatnashka» internasjonale brigade og Wagner PMC.
I mars 2022 informerte forsvarsminister Sergei Shoigu Vladimir Putin om et «stort antall søknader» fra frivillige i forskjellige land som ønska å slutte seg til den russiske sida i krigen mot Ukraina. Ifølge Shoigu kom 16 000 slike søkere fra Midtøsten aleine. Putin instruerte at disse personene skulle «hjelpes til å nå kampsonen». Seinere avklaringer antyda at dette refererte til syriske og potensielt andre arabiske grupper, ofte knytta til pro-iranske organisasjoner, som tidligere hadde kjempa sammen med russiske styrker i Syria. Syrere som ble med i russiske enheter, verva seg først og fremst til Wagner PMC i stedet for i den vanlige hæren, og de ble oftere brukt til operasjoner i Afrika enn i Ukraina.
I juli 2022 innførte EU sanksjoner mot 10 syrere som var involvert i å rekruttere arabiske leiesoldater til å kjempe for Russland. Rapporter (1, 2, 3) fortsetter å dukke opp om syrere som angivelig er tvunget til å signere kontrakter med Russlands forsvarsdepartement. Rekrutteringsarbeidet strekker seg angivelig til potensielle krigere fra land inkludert Cuba , Somalia , Nepal , India og Sri Lanka . Ofte involverer prosessen villedende metoder eller tvang.
I sommer rapporterte Bloomberg , som siterer europeiske tjenestemenn, at Russland rekrutterer afrikanske studenter og arbeidere til militæret. Kreml-kontrollerte medier legger ikke skjul på dette faktum. I stedet sender statlige TV-kanaler rapporter om utenlandske rekrutter på vei til fronten, og bilder og videoer av dem vises ofte på krigsvennlige Telegram-kanaler, som framstiller dem som frivillige.
I mai 2024 sendte for eksempel det Pskov-baserte nyhetsprogrammet Vesti et innslag som viser ei gruppe utlendinger som forbereder seg på å bli utplassert til Ukraina. Blant dem var Lamin Jatta, en gambier som snakka på kamera om sin beundring for Russland og hans ønske om å kjempe for landet. En venn fortalte imidlertid til The Insider at Lamin opprinnelig hadde ankommet Belarus på et studentvisum sommeren 2023, sjøl om det aldri var hans egentlige intensjon å studere.
Sammen med andre migranter hadde Lamin planlagt å ulovlig krysse grensa mellom Belarus og Latvia for å nå Tyskland eller Nederland. Etter et mislykka forsøk dro han til Russland for å finne arbeid, hvor han ble tatt i et politiraid. Ifølge vennen hans fikk Lamin et valg: utvisning til hjemlandet eller en kontrakt med Russlands forsvarsdepartement. I august fikk Lamins familie nyheter om hans død i krigen i Ukraina.
Lamin er ikke den eneste som reiste til Belarus eller Russland i håp om å komme til Europa – bare for å havne i frontlinja i Ukraina. Rekrutterere bruker lignende taktikker for å verve syriske borgere. The Insider har tidligere rapportert om et av disse verveselskapene. Opprinnelig rekruttterte et firma, eid av Perm-forretningsmannen Sergey Merzlyakov og hans partner Khaled al-Amiri, flyktninger fra land i Afrika og Midtøsten i et forsøk på å utløse ei migrasjonskrise ved grensa mellom Belarus og EU. Nå blir det samme nettverket angivelig brukt til å rekruttere migranter til militæret. Sosiale medieplattformer annonserer åpent overfor arabiske borgere, og inviterer dem til å signere en kontrakt med Russlands forsvarsdepartement for en månedslønn på 2200 dollar.
Russiske myndigheter tilbyr også ulike ikke økonomiske lokkemidler for å rekruttere til leiesoldattjeneste. I følge et dekret utstedt av Vladimir Putin i januar 2024, kan utenlandske statsborgere som signerer en tjenestekontrakt for minst ett år i samband med den «spesielle militæroperasjonen», kvalifisere for russisk statsborgerskap.
Hvor og hvordan utlendinger kjemper
Så langt er det ingen bevis på at russisk kommando regelmessig har utplassert store enheter av utenlandske «frivillige» for å utføre frontlinjeoppgaver i kampsonen. I stedet ser det ut til at små grupper av borgere fra fjerne land hovedsakelig brukes i bakre posisjoner, og deltar bare av og til i overgrep. Dette antydes også av havaristatistikk basert på rapporter fra åpne kilder.
I desember 2023 ble 254 utenlandske statsborgere bekrefta å ha «kjempet og dødd i Ukraina som en del av russiske troppestyrker». På det tidspunktet var de totale bekrefta russiske tapene i krigen på 38 261, noe som betyr at utenlandske statsborgere sto for mindre enn 1 % av disse ofrene. Videre var flertallet av drepte fremmedkrigere fra tidligere sovjetrepublikker, som Usbekistan, Tadsjikistan, Kasakhstan, Kirgisistan og Belarus.
En annen indirekte indikator på den begrensa rolla til utenlandske statsborgere på slagmarken er det svært begrensa antallet utenlandske krigsfanger. Ukrainske krigsfangeleirer rommer bare noen få dusin – ikke hundrevis eller tusenvis – av slike soldater, og ingen har blitt bytta ut det siste året. Dette skyldes delvis at russiske myndigheter ikke har bedt om utveksling av dem, og i deres eget hjemland møter mange av disse personene straffeforfølgelse for sin leiesoldatvirksomhet.
Det første dokumenterte dødsfallet til en utenlandsk statsborger rekruttert til krigen i Ukraina skjedde i september 2022. Lemekhani Nathan Nyirenda, en 23 år gammel student fra Zambia som studerer ved Moscow Engineering Physics Institute, slutta seg til Wagner PMC mens han sonet en fengselsstraff i Russland . Ifølge noen anslag var det fra sommeren 2024 over 600 afrikanske statsborgere som tjenestegjorde i Russlands væpna styrker.
I april 2024 anslo den nepalesiske regjeringa at 246 av deres innbyggerne kjempet i Ukraina. I september 2024 hadde minst 40 nepalesiske statsborgere blitt drept , mens minst 174 hadde klart å forlate de russiske væpna styrker og reise hjem.
I nabolandet India hadde 91 personer blitt rekruttert innen september 2024, hvorav ni ble drept. Det ble rapportert at statsminister Narendra Modi personlig forhandla med president Putin om frigiving av indiske borgere fra den russiske hæren og deres retur hjem.
I følge Syrian Observatory for Human Rights var det per september 2024 2000 syriske leiesoldater i de russiske væpna styrkene, men det bekrefta antallet omkomne oversteg ikke 10.
I juni 2024 uttalte det srilankiske utenriksdepartementet at deres russiske kolleger hadde lovet å slutte å rekruttere srilankiske statsborgere for deltakelse i krigen mot Ukraina. Totalt deltok 288 personer fra Sri Lanka i kampene, med 16 rapportert omkommet.
«Papirene var på russisk; Jeg visste ikke hva jeg signerte»
Kilder intervjuet av The Insider avslører at utenlandske leiesoldater ofte befinner seg i det russiske militæret mot deres vilje. Richard, fra Sierra Leone – et lite land i Vest-Afrika som har opplevd syv vellykka og seks mislykka militærkupp de siste femti åra. Det har rast en borgerkrig fra midten av 1990-tallet til begynnelsen av 2000-tallet. Richard kom til Russland i november 2023 på jakt etter vanlig sivilt arbeid. Han hadde tjenestegjort i de væpna styrkene i hjemlandet i over 10 år.
«Jeg droppa ut av skolen i en tidlig alder da faren min døde, og jeg hadde ingen slektninger som tok seg av meg. For å tjene til livets opphold ble jeg med i mitt lands hær i Sierra Leone. Nå har jeg to barn – en gutt og ei jente. Datteren min har alltid vært smart og fortalt meg at hun vil bli lege. Jeg sa til henne: ‘Ok, jeg skal gjøre alt jeg kan for å hjelpe deg med å oppnå drømmen din.’
«I Sierra Leone er lønningene blant de laveste, ikke bare i Afrika, men på¨verdensbasis [rundt $40 per måned]. Jeg sparte penger i flere år og fant til slutt en måte å komme til Russland på med turistvisum. Å reise til andre land krevde $15.000 til $20.000, mens flytting til Russland kosta meg omtrent halvparten av det: $7.000. Jeg planla å finne arbeid og begynne å sende penger hjem til familien min med en gang.»
Etter å ha lånt penger av slektninger og samla sammen alle sparepengene sine, dro Richard til Guinea for å få turistvisum, siden det ikke er noen russisk ambassade i hjemlandet Sierra Leone. 24. november 2023 var visumet klart, og Richard fløy til St. Petersburg på en rute som innebar flere mellomlandinger. Å finne arbeid i Russland uten arbeidstillatelse og kunnskap om det russiske språket viste seg å være mer utfordrende enn Richard hadde regna med. Da han kom til St. Petersburg satt han uten å ha noe å gjøre og betalte kun for hotell og mat.
Etter et par uker bestemte Richard seg for å kontakte reisebyrået som hadde hjulpet ham med å få visum, og søkte hjelp til å finne arbeid. Mens dokumentene hans ble behandla, kommuniserte Richard med en ansatt i Azimut Tour Service gjennom meldingsapper:
«Jeg fikk ikke møte ham personlig sjøl etter å ha ankommet St. Petersburg. Da jeg prøvde å ringe ham direkte, svarte han ikke. Det var rart. Agenten sa: ‘Jeg sender en taxi for å frakte deg til et sted der noen venter på å behandle dokumentene dine.’ Ingen spurte meg om jeg ville signere en kontrakt for militærtjeneste eller ikke. Papirene var på russisk, og jeg skjønte ikke hva de sa. Alt de trengte var signaturen min.
Etter en tid ringte agenten tilbake og sa: ‘Hei, Richard, de godtok kontrakten din.’ Jeg spurte: ‘Hvilken kontrakt?’ Han svarte at det var for en jobb, men jeg ville først trenge opplæring for å få erfaring. Jeg sa meg enig i det. Kontrakten min ble akseptert 7. desember 2023. 10. desember fikk jeg beskjed om å ta alle eiendelene mine, og vi dro fra St. Petersburg til Rostov.»
I Rostov-on-Don ble Richard møtt, plassert på en buss og ført til et ikke avslørt sted: «Vinduene var dekka av snø, og jeg kunne knapt se noe utenfor. Først da vi gikk av bussen skjønte at jeg at jeg hadde havna på en militærbase.
Richard ble fortalt at han ville gjennomgå to ukers militær trening før han ble sendt til kampsonen i Donbas.
«De tok dokumentene og telefonene våre. Et par dager seinere returnerte de telefonen min, og jeg sendte en tekstmelding til agenten: ‘Hva gjør jeg på en militærbase?’ Han svarte: ‘Richard, du signerte en kontrakt med hæren. Dette er den enkleste måten å få tak i dokumentene dine, og de vil betale deg for å signere kontrakten.’ Han fortalte meg ikke det nøyaktige beløpet, men han sa at månedslønnen min ville være $2000. Agenten lovet at etter et års tjeneste skulle jeg få statsborgerskap og de ville finne en bolig til meg.
Jeg sa: ‘Nei, dette er ikke det jeg vil. Jeg vil ikke være i hæren fordi jeg allerede har tjenestegjort i mange år.’ Han svarte at han ikke kunne gjøre noe med det siden kontrakten allerede var signert. Jeg fortsatte å insistere på at jeg ikke ville ha denne kontrakten, så han blokkerte han nummeret mitt, og jeg kunne ikke lenger kontakte ham.»
Etter to uker ble Richard og hans medsoldater overført til et nytt sted – som viste seg å være på ukrainsk territorium.
«Jeg hadde en russisk kamerat som snakka litt engelsk. Jeg spurte ham: ‘Hvor er vi?’ Han svarte: ‘Du er nå i Ukraina.’ Forvirra spurte jeg: ‘Hva gjør jeg her?’ Han svarte: ‘Vet du ikke? Du signerte en kontrakt.’ Jeg var veldig redd. Treninga begynte, og jeg fortsatte å insistere på at jeg ikke ville tjene i militæret. Sjefen svarte da at det var utenfor hans myndighet å kansellere kontrakten.»
På basen i Donetsk holdt russerne rekruttene under streng vakt.
«Hvor enn vi gikk, fulgte væpna menn etter oss. Til og med på badet. Seinere fikk jeg vite at mange av de russiske soldatene var straffedømte som signerte kontrakter for å få frihet etter et år ved frontlinja. Jeg tenkte, ‘hvorfor skal vi behandles på samme måte?’ Vi satt ikke i fengsel og hadde ingen juridiske problemer. Hvorfor blir vi holdt under samme kontroll?»
Først fikk Richard lov til å håndtere logistiske oppgaver. Imidlertid ble han snart sendt til en annen stilling, hvor han måtte delta i et angrep.
«Sjøl om vi alle signerte de samme kontraktene, ble de fleste utlendingene sendt til frontlinjene, mens de ‘ekte’ soldatene ble igjen, observerte og venta på det rette øyeblikket for å gå i posisjon. Vi ble brukt etter dette systemet. Sjefen på det neste stedet sendte meg og to andre soldater for å storme en eller annen bunker. Jeg spurte ham hvordan tre av oss kunne ta en bunker når vi var under ild fra artilleri, stridsvogner og snikskyttere, og det var droner over oss. Han svarte at vi måtte følge ordre.
Neste morgen la vi på vei ut mot stillinga. Før dette hadde vi avansert 30, 50, på det meste 100 meter, men nå tilbakela vi mer enn 250 meter. Men i løpet av denne siste strekninga oppdaga de ukrainske styrkene oss.»
Som et resultat kom enheten i et bakhold, og Richard ble såra i beinet. De klarte å søke ly i en delvis ødelagt bygning, hvor de tilbrakte ei uke uten mat, vann eller kommunikasjon.
«Vi måtte drikke urin fordi vi ikke hadde vann. Det var ingen kommunikasjon, og ingen visste hvor vi var. En drone slapp granater på oss. Etter hvert klarte vi å kontakte andre enheter. Kommandanten for en av dem lovet å sende oss mat og vann. Men det kom aldri noen. Vi ble evakuert først om kvelden den sjuende dagen. Det skadde beinet mitt hadde hovna opp, og jeg måtte bevege meg uten sko eller verneutstyr. Jeg fulgte bare troppen min. Gutta var veldig raske, men jeg var skada. På et tidspunkt hoppet kameratene ene mine over et gjerde, og jeg falt. Det var en slags ståltråd mellom oss, skarp som et barberblad, som vanligvis brukes i samband med utplassering av miner, Jeg prøvde å fjerne tråden fra klærne mine, fra buksa min, men jeg klarte det ikke. Jeg var så utslitt at jeg bare falt og mistet bevisstheten.
Etter 5 til 10 minutter kom jeg til meg sjøl og så meg rundt, men jeg så ikke troppen min. Så ble en ny granat sluppet på meg fra en drone. Jeg ble fanget i eksplosjonens episenter og blødde kraftig. Armen min ble nummen i løpet av sekunder. Men jeg fortsatte å bevege meg. Jeg ba: ‘Vær så snill, Herre, tilgi min sjel, for jeg visste ikke hva jeg gikk inn på.’“
På grunn av skaden kom Richard bort fra enheten sin og tilbrakte natta under ild. Om morgenen ble han funnet av ukrainske soldater:
«De omringa meg, fullt bevæpna. Jeg ropte: ‘Ikke skyt, ikke skyt! Jeg er en russisk soldat, jeg er en russisk soldat. Vær så snill, ikke skyt! Kommandøren, som snakka engelsk, sa: ‘Kom ut, bare ikke gjør noe dumt, ellers vil du angre.’ Jeg løftet henda og gikk ut så godt jeg kunne.
Jeg husker jeg ble fortalt at hvis ukrainerne fanget oss, ville de drepe oss som dyr. Men jeg ble lovet medisinsk hjelp. Det var slik jeg endte opp som fange.»
Richard har vært i ukrainsk fangenskap i mer enn åtte måneder. Han innrømmer at han allerede før ankomsten til Russland hadde hørt om krigen i Ukraina, men forsto ikke essensen av konflikten.
«Hjemme så vi på Al Jazeera, BBC, CNN og fulgte hvordan krigen utvikla seg. Vi hørte forskjellige versjoner helt til jeg havna her i Ukraina. Her sier folk at de kjemper for landet sitt, som Russland har forsøkt å ta fra dem i over 100 år. Jeg innså at jeg ikke vet noe om denne krigen. Jeg vet ingenting om Russland. Og jeg var dum nok til å følge enhver ordre jeg fikk.
Jeg ber om at når jeg blir løslatt, vil jeg ikke finne meg sjøl i krig igjen.
«En god mulighet til å forlate Somalia og bosette seg i Russland»
En annen person The Insider intervjuet, Adil, opprinnelig fra Somalia, dro også først til Russland på jakt etter arbeid. I hjemlandet jobba Adil i et lite supermarked, men penger var det alltid mangel på. Somalia har vært involvert i borgerkrig i flere tiår.
Adil, som mange av sine landsmenn, bestemte seg for å søke bedre økonomiske utsikter i utlandet. Russland viste seg å være det mest tilgjengelige landet. «I Europa nekta de å gi meg visum – turist eller noe annet – da de så mitt somaliske pass. Men de lovet å utstede et russisk visum innen ei uke. Jeg sendte inn dokumentene mine i nabolandet Kenya, og de forsinket ikke, prosessen og utstedte raskt visumet mitt. I august 2023 fløy jeg fra Mogadishu til Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Deretter til Dubai, og til slutt til Moskva. Jeg brukte rundt $3000 på billetter, hoteller og dokumenter. Jeg lånte pengene av slektninger.»
Til tross for manglende arbeidstillatelser, klarte Adil å finne jobb relativt raskt. Lønna var imidlertid ikke tilfredsstillende.
«I Russland fikk jeg jobb i et firma som selger vinterklær. De ansatte meg uten noen dokumenter, men de betalte bare 200 dollar i måneden. Det var ikke nok til å leve av.»
Da Adil fikk vite om muligheten for kontraktstjeneste i det russiske militæret, ble han ikke bare tiltrukket av den høye lønna, men også løftet om russisk statsborgerskap etter å ha signert en kontrakt med Forsvarsdepartementet.
«På søndager hadde jeg fri. Jeg gikk bare rundt i gatene og observerte hvordan ting fungerte der. Så begynte jeg å legge merke til annonser for rekruttering til hæren – de var overalt. Jeg tenkte at det var en god mulighet til å få dokumenter. Jeg ringte nummeret på annonsen, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne søke om å tjene i den russiske hæren. Jeg fylte ut papirene, gjennomgikk en medisinsk undersøkelse, ga fra meg passet mitt og ble akseptert.
De lovet å utstede et russisk pass til meg og betale rundt 2000 dollar i måneden gjennom en ettårs-kontrakt. Jeg tenkte det var en god mulighet til å forlate Somalia og slå seg ned i Russland. Jeg ville i det minste være i stand til å gi familien min et anstendig liv og ei lys framtid.»
I motsetning til Richard tok Adil et bevisst valg, sjøl om han hevder at han ble lovet en stilling som sikkerhetsvakt.
«Jeg ble fortalt at det var mangel på sikkerhetsvakter på steder som sykehus, banker, kjøpesentre og metro i Russland. De sa at jeg skulle jobbe der, men jeg måtte gjennomgå opplæring.
Jeg visste ingenting om Ukraina eller krigen – bare at Champions League-finalen en gang hadde funnet sted i Kiev. Jeg diskuterte ikke hva som skjedde mellom Ukraina og Russland med noen. Ingen satte seg ned med meg ved bordet og sa: ‘Jeg skal fortelle deg hva som skjer ved fronten, jeg skal forklare konflikten mellom disse landene.’ Hvis noen hadde forklart situasjonen for meg, kunne ting ha blitt annerledes.»
Tidlig i desember 2023 signerte Adil en kontrakt med Forsvarsdepartementet og dro, i likhet med Richard, på trening i Rostov-on-Don – og deretter til frontlinja i Donbas.
«Vi ble sendt fra by til by for å øve på det militæret gjør. Ingen fortalte meg at jeg kryssa grensa til Ukraina eller nøyaktig hva jobben min ville være.
Jeg tilbrakte en måned og to uker i Rostov og nesten to uker i Donetsk. Etter det ble jeg sendt til fronten. Jeg var i sjokk. Jeg hadde ingen måte å protestere på. Dessuten, hvis jeg hadde sagt ifra, ville ingen ha forstått meg. Jeg forsto heller ikke det meste av det de sa til meg. På den tida virka det russiske språket veldig vanskelig for meg, og jeg kunne ikke forstå hva de sa. De fortsatte bare å si: ‘Gå til fronten. Gå til fronten.’»
Adil fikk bare noen få dager ved fronten. Sammen med andre soldater ble han angrepet og snart måtte de overgi seg, og havna i ukrainsk fangenskap.
«Jeg tilbrakte fire dager ved fronten og flytta fra et skjulested til et annet. Så ble jeg fanga i et lite hus sammen med en russisk soldat og klarte ikke å flykte. Ukrainerne oppdaga at vi var der, sannsynligvis ved hjelp av droner.
Jeg kjempet ikke, og det gjorde heller ikke den russiske soldaten som var med meg, sjøl om han var den eneste som var bevæpna. Jeg hadde mista geværet mitt tidligere. Kameraten min snakka med de ukrainske soldatene på russisk, og etter det overga han våpenet sitt, noe som førte til at vi ble tatt til fange.»
Nå angrer Adil på beslutninga om å melde seg inn i den russiske hæren.
– Det var mange skadde ved fronten. Du prøver bare å overleve. Når noen først har opplevd en slik situasjon, vil de ikke gå gjennom den igjen, så lenge de er tilregnelige.»
Sjøl om Russland er trege med å inkludere afrikanere på utvekslingslister for krigsfanger, håper Adil, i likhet med Richard, å bli løslatt fra fangenskapet snart. Han ønsker imidlertid ikke å returnere til Somalia, hvor det også er en pågående konflikt.
«Jeg har opplevd krig. Jeg har vært vitne til det på nært hold hver dag. Jeg var der som sivil. Hvis jeg kommer tilbake til landet mitt, vil det ikke være å starte fra bunnen av; det vil starte fra mindre enn null. Det er mye verre. Så jeg vil ikke reise tilbake til landet mitt.»