Uttalelse fra Boris Kagarlitsky, 14. november 2024. Uttalelsen har vi fått via nettverket til Green Left og for ordens skyld:
THE FOLLOWING MATERIAL (INFORMATION) IS PRODUCED, DISTRIBUTED, AND (OR) SENT BY FOREIGN AGENT BORIS YULIEVICH KAGARLITSKY, OR RELATES TO THE ACTIVITIES OF FOREIGN AGENT BORIS YULIEVICH KAGARLITSKY.
Den siste tida har diskusjoner om en ny mulig fangeutveksling intensivert. Hvilke russiske politiske fanger som vurderes bytta med hvem, er fortsatt uklart, men debatten om hvem som bør og ikke bør inkluderes i byttelister er allerede godt i gang.
Jeg har uttalt flere ganger, og jeg gjentar nå, at jeg ikke ønsker å delta i slike utvekslinger og ber om at jeg ikke blir inkludert i disse listene. Jeg ser ingen hensikt eller fordel for meg sjøl ved emigrasjon. Hvis jeg hadde ønsket å forlate landet, ville jeg ha gjort det sjøl. Men jeg har ikke planer om å forlate mitt hjemland, og hvis det betyr at jeg må sitte i fengsel for å bli her, så vil jeg sitte i fengsel. For en venstreorientert politiker eller samfunnsforsker i Russland er fengsling tross alt en normal yrkesrisiko, en som må aksepteres når man velger denne veien—akkurat som for en brannmann eller redningsarbeider. Det er rett og slett en del av jobben, som jeg har utført og vil fortsette å forsøke å utføre samvittighetsfullt.
I historisk perspektiv har utvisning fra staten vært en kjent form for politisk undertrykkelse mot borgere som er uønska av myndighetene, og hvis vi kjemper for frihet, bør slik undertrykkelse—sjøl om den er mildere i form—også fordømmes av oss. Politiske fanger fortjener ubetinget løslatelse. For alle. Og å forbli her, hjemme.
Det sies at noen deltakere i tidligere utvekslinger ble fjerna fra Russland mot sin vilje. Jeg kjenner ikke til sannheten i dette, men jeg ønsker å uttale dette på forhånd: Hvis noe slikt blir forsøkt med meg, vil jeg betrakte det som en bortføring og vil saksøke enhver utenlandsk regjering som medvirker til forbrytelsen hvis de forsøker å ta imot meg mot min vilje.
Jeg er takknemlig for min familie for deres støtte og forståelse, også til de mange menneskene som skriver til meg og gir sin tilslutning til dette valget. Men dette handler ikke bare om meg. Det er større spørsmål som må diskuteres.
Det er en risiko for at kampen for full løslatelse av alle politiske fanger (som ikke bare ville være en human handling, men et skritt mot å endre det moralske klimaet i landet) kan bli erstatta av utarbeidelsen av byttelister med mål om å frigjøre noen titalls mer eller mindre kjente personer, mens hundrevis og til og med tusenvis av andre samvittighetsfanger forblir bak murene. I tillegg tar de som utarbeider disse listene på seg ansvaret for å avgjøre hvem som skal løslates og hvem som skal forbli fengsla. Dette er urettferdig og udemokratisk, og det strider mot de prinsippene vi ofrer oss for. Det eneste rettferdige kravet er løslatelse av alle deltakere i ikke-voldelige politiske protester, alle som er arrestert for å ha utøvd sin konstitusjonelle rett til å kritisere myndighetenes beslutninger.
Det er også et annet viktig poeng som ikke bør glemmes. Politiske fanger finnes ikke bare i Russland. Alt som skjer med oss, har globale implikasjoner. Hvis diktatorer verden over lærer at politiske fanger er en lønnsom ressurs som kan byttes eller selges med suksess, vil de gjøre alt for å øke sin utvekslingskapital. De vil fengsle enda flere. I mellomtida er oppgaven å gjøre det ulønnsomt for stater å ha politiske fanger, å gjøre undertrykkelse til en for dyr glede for de styrende kretsene. Dette var situasjonen på slutten av 1900-tallet, da prosesser med demokratisering fant sted ikke bare i landene i den tidligere sovjetblokken, men også i andre deler av verden. Vi vet at denne demokratiseringa var ytterst overfladisk og ikke utfordra elitenes dominerende posisjon. Men sjøl da var det et skritt framover. Nå ser vi prosesser som går i motsatt retning overalt. Derfor er det grunnleggende viktig å kjempe, ikke for enkelte kjente politiske fanger, men for en slutt på politisk undertrykkelse som sådan.
Sjølsagt finnes det ulike situasjoner, og i noen tilfeller er utveksling den eneste mulige måten å redde et menneske på. Forholdene for politiske fanger varierer. Jeg er fullt klar over at min situasjon er langt fra den verste etter generelle standarder. Derfor prøver jeg ikke å ta beslutninger for andre eller påtvinge min personlige mening som et universelt prinsipp. Jeg vil imidlertid, for det første, anbefale at politiske fanger som har den fysiske og moralske styrken til å fortsette kampen, nekter å delta i utvekslinger, og for det andre ber jeg arrangørene av utvekslinger og de som utarbeider lister om å kun inkludere de fangene som er kjent for å samtykke til frihet på bekostning av utvisning fra landet.
Avslutningsvis vil jeg si: Uansett hvilket valg vi tar, må vi aldri glemme at målet er frihet og rettigheter for alle. Ikke bare for de bak murene, men også for de som møter andre former for undertrykkelse i Russland og verden over.
Med vennlig hilsen.
- november 2024