Publisert på nettstedet The Argonaut, 23.oktober 2024. Av Chad Nickson, Storbritannia
For ei tid siden deltok jeg i en pro-Palestina demonstrasjon og marsjerte ned forbi Downing Street til Parliament Square. Mens vi marsjerte, kom det blå og gule flagg til syne; en liten forsamling sto foran Downing Street, på den ukentlige solidaritetsdemonstrasjonen for Ukraina. Jeg husker at jeg tenkte med meg sjøl hvor vakkert det var å se kampen mot undertrykkelse forene seg på gatene i byen min, men etter hvert som vi nærma oss, sank optimismen min. Palestina-demonstrasjonen skar direkte gjennom den ukrainske demonstrasjonen og med fullstendig blindhet for hverandre. Den eneste form for interaksjon eller erkjennelsen av at den andre demonstrasjonen eksisterte som jeg oppdaga (og jeg ba om at jeg hørte feil) var at begge gruppene sang høyere, som om de prøvde å overdøve den andre . De konkurrerte om sin plass i kakofonien til London en onsdag kveld; atmosfæren mellom de to gruppene virka direkte fiendtlig.
På Parliament Square henvendte jeg meg til en aktivist for «Stopp krigskoalisjonen» og uttrykte min bekymring over brosjyra deres « Løgn, propaganda og vestens krig i Ukraina » skrevet av grunnlegger Chris Nineham. Tittelen på denne brosjyra aleine avslører dens politiske holdning, og jeg utfordra representanten som sto der med eksempler på argumenter som var tatt rett ut av russisk propaganda.
Ninehams brosjyre presenterer gjentatte ganger tidligere motbeviste pro-russiske argumenter om at invasjonen av Ukraina på en eller annen måte er rettferdiggjort av NATOs ekspansjon. Nineham siterer den russiske forskeren Anatol Lieven om at USA visste at «ei utvikling i retning av NATO-medlemskap for Ukraina ville bli sett på av russere som en katastrofe av episke dimensjoner», dette uten tilsynelatende å tenke på at Ukraina ønsker NATO-medlemskap på grunn av århundrer med russisk aggresjon.
Nineham kommer også med en feilaktig beskrivelse av 2014-2022-krigen i Donbas, og annekteringa av Krim, som en rein borgerkrig mellom separatister og regjeringa, mens det i stor grad var en russisk okkupasjon. Etter at jeg hadde lagt fram argumentene mine, ble jeg nedlatende oppfordra til å være enig om å være uenig, med et håndtrykk. Da jeg nekta, var «f*** off» tilsvaret jeg fikk.
Jeg var rasende og knust. Her sto jeg, på en frihetsdemonstrasjon med mennesker jeg i utgangspunktet ville kalle venner eller kamerater, og likevel måtte jeg forsvare de grunnleggende ‘venstreorienterte’ standpunktene om solidaritet med de undertrykte, at ‘ingen er fri før alle er fri’ og ,rett og slett, at å invadere et annet land er hårreisende. Jeg dro.
På vei hjem gikk jeg tilbake for å vise min solidaritet med den ukrainske demonstrasjonen. Hvis ingen andre pro-Palestina-forkjempere ville gjøre det, ville i det minste jeg. Jeg sto der, med Keffiyeh rundt halsen og ukrainsk nål på jakkeslaget og lytta til appelanten som forsvarte USA og vestlig imperialisme fordi «ingen er perfekt» … Det burde være unødvendig å si at jeg forlot også denne demonstrasjonen i raseri.
Den forenkla fortellinga om «Stopp krigen» er ikke at det er en ideologi som er helt på sida av det virkelige livet. I juni 2023 vedtok Glasgow UCU en «Stopp krigen» -uttalelse som karakteriserte krigen som en » slagmark for russisk og amerikansk imperialisme «, og enkeltpersoner som talte til støtte for dette forslaget anklaga eksplisitt NATO for » krigsforbrytelse «.
Det er en forbløffende prestasjon av mental akrobatikk å anklage USA for den samme forbrytelsen som Russland i denne krigen, men det skjer gang på gang. Ta en titt på svarene på hvilken som helst Instagram-post om Ukraina fra «Al Jazeera», og du vil se det hatet som rettes mot den ukrainske forsvarskampen. En post om Zelenskyjs «Seiersplan»-forslag den 11. oktober 2024 førte til kommentarer som at «den eneste grunnen til denne krigen er at Russland ikke vil ha NATO-våpen», og anklager om at Zelenskyj «lurer» NATO for penger.
Instagram-kommentarer er kanskje ikke den mest pålitelige kilden til nyheter, men det er en indikasjon på et ideologisk mønster som rettferdiggjør russisk imperialisme. Et mønster som følger opp at det blir flagga med russiske flagg under statskuppet i tidligere franske kolonier som Niger, Mali, Burkina Faso og Tsjad. Et mønster som inkluderer president Lula i Brasil som anklager NATO for å starte krigen, og for at den store antiimperialisten Noam Chomsky beskriver Russlands invasjon av Ukraina som «mer human» enn den USA-leda invasjonen av Irak i 2003 til tross for de over 100 000 potensielle russiske krigsforbrytelsene som er dokumentert så langt. Den USA-leda invasjonen av Irak var en forferdelig forbrytelse, det er ubestridelig. Å sammenligne ulovlig invasjon med ulovlig invasjon er en meningsløs og destruktiv oppgave, -dette er ubestridelig (Chomskys argumenter ble lidenskapelig demontert i et «Åpent brev til Noam Chomsky (og andre likesinnede intellektuelle) om Russland-Ukraina-krigen» skrevet av Bohdan Kukharskyy , Anastassia Fedyk, Yuriy Gorodnichenko og Ilona Sologoub). Dette mønsteret er beskrevet av den ukrainske foreleseren Yuliya Yurchenko fra University of Greenwich som » anti-imperialismen til amoralske idioter «. Det ser ut til at de som motsetter seg vestlig (USA, Storbritannia og Vest-Europa) imperialisme er mottakelige for den forenkla fortellinga om at «fienden til min fiende er min venn», som fører til at de rettferdiggjør den russiske invasjonen.
Yurchenkos diagnose bærer preg av «Anti-Imperialism of Fools” « som akademiker Fred Halliday identifiserte blant venstreorienterte grupper som støtta den iranske revolusjonen i 1979, til tross for den åpenbart undertrykkende politikken til lederen, Ayatollah Khomeini. Den ukritiske identifiseringa med Khomeini som en ‘anti-vestlig’ skikkelse, som historikeren David Graeson bemerker, «forvrengte synspunktene til de som vanligvis ville ha motarbeida regimet hans på et klassemessig grunnlag».
En lignende feiltolking av virkeligheten kan finnes i moderne syn på Russland, der Putins ‘anti-vestlige’ framtoning forvrenger synspunktene til de som ville (og burde) motsette seg hans regime, på grunn av dets ekstreme undertrykkelse. Graeson skriver at venstreorienterte grupper manglende evne til å vurdere situasjonen i 1979 førte til desillusjon for venstreorienterte idelogier og gruppering. De samme tendensene er tydelige i dag, hvor pro-Palestina og pro-Ukraina demonstrasjoner roper mot hverandre, i stedet for å forene seg i solidaritet.
Antiimperialister som primært er fokusert på de imperiale og nyimperialistiske prosjektene i ‘Vesten’ (USA, Storbritannia og Vest-Europa) er i dette landet karakterisert av venstregrupper som ‘Stopp krigen’. Bevegelsen ble grunnlagt i 2001 kort tid etter 9/11, i opposisjon til den såkalte ‘krigen mot terror’ og kjempa i de første åra mot grusomhetene som ble utløst av USA-leda styrker mot Irak, Afghanistan, Libya, Syria. Før «Stopp krigen», og siden den gang, har det vært andre som har kjempa mot vestens imperialistiske arv, utfordre institusjonell rasisme eller motsette seg militær intervensjon. Disse kampanjene, som har vært retta mot vestlig makt og intervensjon, ser ut til å befinne seg i en moralsk hengemyr rundt politikken i Ukraina. På den ene sida er solidaritet et av de mest definerende trekk ved anti-imperialistisk politikk (demonstrert beundringsverdig av den enorme støtten til Palestina) og å stå i solidaritet med Ukraina er et antiimperialistisk posisjon, det er åpenbart. Det er, med historikeren Timothy Snyders ord «en situasjon med uvanlig moralsk enkelhet» der en suveren nasjon ble angrepet i klart brudd på folkeretten av et diktatur og nå forsvarer seg og ber om hjelp.
På den annen side er Ukraina (av nødvendighet, bør det legges til) til sengs med det imperialsitiske ‘vesten’. Ifølge en «min fiendes fiende er min venn»-logikk betyr det å stå i solidaritet med Ukraina er å forråde troen på at vestlig militær intervensjon alltid er dårlig. Situasjonen gjøres enda mer utfordrende av USAs «stålsolide» støtte til Israel når det begår folkemord i Gaza. Det er den samme militærhjelpsloven som gir forsvar til Ukraina som gir Israel midler til å bombe palestinske barn. Dette er åpenbart helt hjerteløst. Å knytte Ukraina og Israel sammen på denne måten fører til at mange som har lite kunnskap om de 300 åra med russisk undertrykking av ukrainere, avviser Ukraina i samme åndedrag som Israel.
Det er to paradokser i spill her. Den første er USAs støtte til Ukraina og Israel. Moralsk og praktisk er forskjellen svimlende. Når det gjelder Ukraina, leveres våpen for fullskala landkrigføring mot en mye kraftigere invaderende fiende. I Israel blir våpen levert til en koloniserende makt med en av verdens sterkeste militære styrker, mot en liten stripe land som ikke har noen offisiell hær og er et av de tettest befolka stedene på jorda. Den amerikanske retorikken som sidestiller de to krigene er ærlig talt absurd, men paradokset kan lett forklares gjennom en kald amerikansk strategi – det er geopolitisk nyttig for Amerika å støtte dem begge. Slik sett har venstreorienterte kommentatorer rett i at USA ikke er moralsk engasjert i krigen. Men det er her det at det andre paradokset dukker opp: «solidaritet for de undertrykte» og «fordømmelse av Vesten» virker uforenlige ettersom Vesten støtter de undertrykte. Nedslående nok ser det ut til at mange legger mest vekt det siste på bekostning av solidariteten. De som ikke gjør det, befinner seg i den ubehagelige posisjonen at de ser ut til å forsvare det amerikanske militæret.
Dette paradokset er drevet fram av forenkla politiske narrativer. I en verden av helter og intrigerende skurker, der hver historie må ha en hovedperson og en antagonist, får politikken en «slagordprega», kynisk tone der politiske stridigheter forkortes til ei setning. ‘Stopp krigen’; ‘Make America Great Again’; ‘Get Brexit Done’; ‘Utdanning, utdanning, utdanning’. Disse slagorda, som definerer så mye av dagens politikk, setter sammen komplekse politiske spørsmål og kamper inn i urealistisk enkle problemstillinger som blir blinde for den sammenhengen de står i. Problemet med «Stopp krigen» er ikke bare at det er feil for Ukraina, men at det er en forenkla problemstilling. Kampanjens linje er helt forutsigbar fordi det er sant at den raskeste måten å stoppe krigen på er at Ukraina slutter å forsvare seg sjøl. Dessverre ville det bety nederlag. Når «krigen er stoppa» og Ukraina er beseira, hva gjenstår? Undertrykkelse og okkupasjon, som har vist seg å være brutalt ifølge overlevende fra de okkuperte områdene. Og i tillegg en seirende diktator med et eksplisitt ønske om å destabilisere og invadere andre naboer, som Georgia, som Russland allerede okkuperer en femtedel av . Kort sagt, å «stoppe krigen» er å fryse krigen – å mutere volden fra forsvar til okkupasjon. Det er en privilegert posisjon å prioritere fred framfor frihet.
Mangelen på støtte til Ukraina fra ofte sterkt venstreorienterte talspersoner i dette landet er et svik, og et svik som har alvorlige konsekvenser. Disse talspersonene tar ikke bare avstand fra moderate stemmer, men også de som setter anti-imperialisme høyest. Det som blir oversett, er en annen anti-imperialistisk holdning – en som avviser all imperialisme, enten det er vestlig imperialisme eller Russlands imperialisme i Ukraina. Ukrainernes, georgiernes og alle andres sjølstendige handlekraft og synspunkter som har det til felles at de deler en anspent grense med Russland og ikke har den geografiske avstanden som trygghet, blir også oversett. Som den ukrainske journalisten Oleksandra Povoroznyk påpekte: «Mange i Vesten nekter Ukraina enhver form for sjølstendig handlekraft ved å hevde at vi konstant blir manipulert av NATO, eller ved å si at dette er en stedfortrederkrig for USA og at Vesten tvinger oss til å kjempe. Ingen av disse menneskene bryr seg faktisk om hva vi [ukrainere] faktisk sier.»
Hva må gjøres?
Vi kan begynne å utfordre de forenkla politiske narrativene. Argumentene jeg utfordrer her koker ned til det forenkla verdensbildet om at ‘fienden til min fiende er min venn: at det imperialistisk ‘vesten’ er fienden, og at dets fiende Russland kan være en venn, eller i det minste, noe som ikke er ‘dårlig’. Dette er en rutsjebane inn i hensynsløs geopolitisk sjakk og en svart-hvitt virkelighet, med av ‘venn og fiende’, ‘goode and baddie’, som om vi lever i en Marvel-film. Virkeligheten er mer rotete. Russland, USA og mange andre politiske makter er motivert av egeninteresse: handel, tilgang til naturressurser, penger, forsvar. Det er kynisk strategi som får USA til å støtte Ukraina og Israel, akkurat som det er kynisk strategi som fører til at Russland fordømmer Israel mens de sjøl invaderer Ukraina. Å stoppe ved den «kyniske strategien» i vår analyse av konflikt, er å spille stormaktenes spill og forråde virkeligheten til de som lider. Ved å bli kvitt forenkla fortellinger og ta stilling for stemmene til de mest berørte, er det mulig å både fordømme Vesten og dens rolle i ødeleggelsene, samtidig som man erkjenner at Vestens militære støtte til Ukraina for øyeblikket er det eneste alternativet i ukrainernes sjølforsvar mot imperialismen.
Jeg begynte denne artikkelen med stemmene på gata i London. Stemmer som burde forenes mot imperialisme og invasjon, men som i stedet splitter seg på grunn av et forenkla syn på global makt. For å konkludere; jeg vil lytte , som jeg oppfordrer oss alle til å gjøre, til stemmene på bakken i Ukraina. Kort tid etter Russlands fullskala invasjon ble det skrevet to brev til Noam Chomsky. Artem Chapeye, en tidligere oversetter av Noam Chomskys verk, skrev et brev til «noen venstreorienterte intellektuelle». Spesifikt henvendte han seg til Chomsky og påstandene hans om at Ukraina ble «dratt inn i krigen » av USA og NATO. I brevet ba han: « lytt til de lokale stemmene her på bakken, ikke noen vismenn som sitter i sentrum for den global makta. Begynn analysen din med lidelsene til millioner av mennesker, i stedet for geopolitiske sjakktrekk. Begynn med kolonnene av flyktninger …”. Chapeye, en sjølerklært pasifist, ble soldat etter fullskala-invasjonen, og erklærte at alternativet – privilegiet – med pasifisme gikk tapt for ham den dagen Putins missiler begynte å falle over Ukraina.