Pulisert på bloggen South London Socialist,, 3. desember, 2024. Av Sacha Ismail, fagforeningsaktivist fra London.
«Stop the War Coalition» og deres omland på venstresida i Storbritannia roper opp om meningsmålinger som understreker krigstrøtthet i Ukraina. Men nærmere analyse forsterker det alle som er seriøst engasjert med ukrainerne allerede veit, at trøtthet ikke er det samme som vilje til å overgi seg.
For å si hva som burde være åpenbart, men som den anti-ukrainske venstresida har problemer med; alle, eller praktisk talt alle, ukrainere ønsker og har alltid ønsket at krigen skal ta slutt så snart som mulig – i generell forstand. Innenfor det er det imidlertid ulike posisjoner.
Ved starten av fullskala invasjonen i 2022 fant Gallup at 73 % av ukrainerne mente at «Ukraina burde fortsette å kjempe til de vinner krigen», mens bare 22 % sa «Ukraina bør søke å forhandle om en slutt på krigen som snart som mulig».
Grunnen til at ukrainere ikke har vært ivrige etter forhandlinger er ikke en slags irrasjonell blodtørsthet. Det er en overveldende – rasjonell – skepsis til hva som vil følge av forhandlinger uten et betydelig militærendring til fordel for Ukraina, og til den nåværende sannsynligheten for at det russiske regimet holder seg til og med til betingelsene for en dårlig fredsavtale (spesielt etter hvordan tidligere avtaler har blitt overholdt).
I 2023 hadde ikke Gallups tall endra seg særlig mye. Men i august-oktober 2024 fant de ut at 52 % ønsket å forhandle for å få slutt på krigen så snart som mulig, mens bare 38 % fortsatt gikk inn for å kjempe til seier.
«Stopp krigen»-venstre har argumentert for at Ukraina ikke skal forhandle så mye som overgivelse siden februar 2022, da støtten for kamp til seier iforhold til eventuelle forhandlinger var minst 3:1 – så vi bør være klare over deres synspunkter når det gjelder denne nye meningsmålinga er helt opportunistisk. Likevel: hva skjer ?
Realiteten er at Ukraina ikke ville ha opprettholdt sin kamp – eller faktisk overlevd Russlands første angrep – uten brei og sterk folkelig støtte. Ideen som sirkulerte i deler av venstresida om at ukrainere har blitt tvunget av vestmaktene til å kjempe mot deres egen vilje, står i skarp motsetning til realitetene de siste tre åra.
Karakteren av denne krigen og styrkebalansen er slik at hvis en avgjørende del av det ukrainske folket hadde ønsket at Ukraina skulle slutte å kjempe, vil det, høyst sannsynlig, ende med en slags russisk seier. Det er ikke internasjonalisters og antiimperialisters oppgave å fortelle ukrainerne at de skal gi etter, men å støtte deres rettigheter mot russisk imperialisme og støtte deres kamp så lenge den opprettholdes.
Et stemningsskifte er ikke overraskende, tatt i betraktning hvor lenge krigen har pågått og kostnadene den har påført landet. Dette er belastninger som i uforholdsmessig stor grad har blitt lagt på arbeiderklassens skuldre av den sterkt nyliberalistiske regjeringa; svakheten i støtten Ukrainas allierte har gitt den; og de restriksjonene Ukraina har blitt pålagt på bruk av denne hjelpa. Gallup-målinga ble gjennomført etter hvert som den offentlig debatten pekte mot en økt mulighet for Donald Trumps retur til Det hvite hus.
Men la oss grave litt dypere i resultatene.
Å avvise «forhandlinger for å avslutte krigen så snart som mulig» til fordel for å kjempe til seier er en ganske radikal holdning. Dette forsterkes av det faktum at i 2024-målinga definerer et veldig stort flertall (81%) fortsatt «seier» som å gjenvinne alle territorier som er tapt siden 2014, inkludert Krim (sjøl om dette tallet har gått litt ned).
Et skifte til åpenhet for forhandlinger indikerer ikke nødvendigvis – for de fleste er det faktisk svært usannsynlig å indikere – et ønske om at Ukraina skal slutte å kjempe uansett hva det betyr, dvs. liknende standpunktet til «Stop the War – Coalition».
Dette understrekes av det faktum at 38 % av de 52 % som velger «forhandle»-posisjonen avviser eventuelle territorielle innrømmelser. 52 % av de 52 % mener Ukraina bør være «åpne» for «noen territorielle innrømmelser». Målingen går ikke inn på hvilket nivå av innrømmelser folk ville vurdere, men dette er helt klart en ganske begrenset holdning.
52 % av 52 % betyr at uansett uenighet om forhandlinger, så sier mindre enn en fjerdedel av ukrainere (med unntak av de som svarer «vet ikke») at de er åpne for territorielle innrømmelser i det hele tatt. Omtrent 2,5 ganger så mange ukrainere avviser noen som helst innrømmelser.
Det er alt annet enn sikkert at bare et forsvinnende lite mindretall av ukrainere er enige i en holdning av typen «Stopp krigen».
Likevel hører vi mental og politisk gymnastikk som dette fra Storbritannias «Campaign for Nuclear Disarmament» (7. desember), i motsetning til beslutningen om å la Ukraina bruke Storm Shadow-missiler: «Den britiske regjeringa må lytte til folket i Ukraina, som ønsker en umiddelbar slutt på deres lidelse gjennom et fredelig, forhandla oppgjør.»
Ideen om at de fleste ukrainere ønsker mindre militærhjelp fra Storbritannia og andre regjeringer – i motsetning til et stort flertall som ønsker mer bistand – er latterlig.
Hør på den ukrainske sosialistiske organisasjonen Sotsialnyi Rukh (26. november): «Til alle «fredsforkjempere»: det trengs mer enn ord for å vinne en forhandling, og ingen avtale er forsegla for alltid; å levere våpen forlenger derfor ikke krigen!»