Publisert på nettstedet Meduza, 25.november, 2024
Den utbredte rekrutteringa av innsatte til kamphandlinger – av Russland, og nylig også av Ukraina – har dukket opp som et karakteristisk trekk ved den pågående krigen. I Russland øker rekrutteringa av personer som står overfor kriminelle anklager. Dette blir hjulpet av nye lovendringer som gjør det mulig å signere kontrakter på nesten alle stadier av rettsforfølgelsen, fra varetektsfengsling til pågående rettssaker. Meduza snakka med advokater i landet for å forstå hvordan innsatte blir overtalt til å verve seg og hvorfor de velger å signere disse kontraktene.
I over to år har russiske myndigheter rekruttert fanger fra kriminalomsorgen og forvaringssentre for å kjempe ved frontlinjene i Ukraina. Mens det nøyaktige antallet som er verva er ukjent, rapporterer advokater Meduza har snakka med at rekrutteringsprosessen akselererer. Fanger kan nå sendes til fronten på praktisk talt alle stadier av straffeforfølgelsen. Ifølge en advokat blir tilbud gitt vilkårlig, også til de som er sikta for terrorisme, forræderi eller seksuell vold mot barn, m.a.o. grupper som tidligere var diskvalifisert fra å verve seg.
I mange tilfeller blir antikrigshandlinger stempla som terrorisme, noe som fører til situasjoner der enkeltpersoner blir pressa til å kjempe i en krig, for «forbrytelsen» å motsette seg den. Timofey, en advokat fra Russlands sørlige føderale distrikt, delte historien om en klient som, etter å ha blitt sikta for terrorisme for å ha satt fyr på et militært rekrutteringskontor, ble tilbudt muligheten til å verve seg:
«Min klient lo av det absurde i det. Han hadde blitt fengsla for å ha angrepet et rekrutteringskontor, og nå ber de ham slåss. Han ble forvirra og sa: «Herre Gud, ser dere ikke hvor latterlig dette er?!» Men etterforskerne brydde seg ikke – de hadde ordre, og de fulgte dem.»
En annen fange som ønska å verve seg ble i utgangspunktet avvist på grunn av tatoveringene hans. «Han ble dømt for å ha deltatt i et brutalt gruppedrap, men det var en hake – han var dekka av tatoveringer med nazistiske symboler,» sa hans advokat Alexander til Meduza. «Han ble avvist flere ganger og spurte meg til og med om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe ham med å melde seg til den ‘ spesielle militæroperasjonen ‘. Etter hvert så det ut til at mengden av villige rekrutter tørka ut, og til tross for tatoveringene hans, fikk han lov til å signere en kontrakt og ble sendt til fronten.»
For fanger ligger det attraktive ved disse vervingskontraktene i løftet om tidlig løslatelse og sjansen til å reise hjem. Rekrutterere understreker fordelene, men har en tendens til å utelate en vesentlig detalj: kontraktene er bindende til krigen slutter. Mange fanger får ikke mulighet til å rådføre seg med en advokat før de signerer og forstår ikke helt hva de undertegner. «Sjøl nå er det mange som ikke innser at kontraktene er uten tidsramme og at tildelinger bare gir immunitet mot påtale, ikke oppsigelse av kontrakten,» sa en advokat til Meduza.
Advokater kan advare klienter om risikoen og klargjøre vilkårene, men å fraråde dem å signere er ofte vanskelig – og potensielt farlig. Å si noe negativt kan resultere i anklager om å «diskreditere» hæren. Timofey bemerket imidlertid at noen advokater ser på disse kontraktene som et aktuelt alternativ for sine klienter.
«I chat-grupper var noen advokater åpenlyst stolte, spesielt tidlig i krigen, og uttalte ting som: ‘Se, dette er hvordan vi fikk noen klienter ut av kriminelle anklager – og ikke bare én person!'» minnes Timofey. «I stedet for at folk svarer med: ‘Er du helt idiot?’, svarte de med å si: «Å, interessant, fortell oss mer.»
Det er delte meninger om hvor lenge [dette spesielle] rekrutteringsarbeidet vil vare. Alexander mener at myndighetene nå «skraper bunnen av bøtta», og retter seg mot fanger som i utgangspunktet nekta å verve seg. En advokat fra Øst-Russland var enig og sa: «Det virker som om dette skjer sjeldnere nå. Folk begynner å innse at disse kontraktene i hovedsak er livstidskontrakter, og at de fristende benådningene som en gang ble gitt til Wagner-gruppas leiesoldater er ikke lenger er på aktuelle.»
Samtidig hevder andre advokater at «poolen av potensielle rekrutter i fengsler og varetektssentre blir stadig fylt opp», og at «det fortsatt er rom for å utvide rekrutteringsarbeidet ytterligere».