Publisert på nettstedet Posle, 15.januar 2025 Av Denys Bondar
Hvorfor har Budapest-memorandumet blitt synonymt med svik for ukrainere? Hvor nær er verden en atomkatastrofe, og hvilke skritt kan tas for å forhindre den? Denys Bondar, en fysiker og aktivist i Ukraine Solidarity Network, deler sin innsikt.
Fra begynnelsen av Russlands fullskala invasjon av Ukraina den 24. februar 2022, har atomvåpenens spøkelse vært illevarslende. I sin tale som kunngjorde invasjonen, anklaget Vladimir Putin, på løgnaktig vis, Ukraina for å strebe etter å skaffe atomvåpen, og gjør dette til en begrunnelse for å gå til krig mot landet. Russiske medier forsterka disse påstandene, og påsto at Ukraina utvikla «skitne bomber» – enheter som kombinerer konvensjonelle eksplosiver med radioaktivt materiale, ment for å spre forurensning uten en atomeksplosjon.
Denne kjernefysiske sabelraslinga er ikke bare propaganda; det har vært et strategisk militært verktøy for Russland. Sjøl om det ikke har dempet ukrainernes besluttsomhet om å forsvare landet sitt, har det lyktes i å bidra til å utsette vestlig militærhjelp. Denne nølinga har gjort krigen mer kostbar for Ukraina, både i liv og ressurser, og er også direkte ansvarlig for den nåværende farlige situasjonen ved fronten. Men for å forstå Russlands atomstrategi fullt ut, må vi se på historien til Ukrainas atomnedrustning.
For 30 år siden, under Budapest-memorandumet , overga Ukraina verdens tredje største atomarsenal, arva etter Sovjetunionens kollaps. I bytte ga Russland, USA og Storbritannia «sikkerhetsforsikringer» for å respektere Ukrainas suverenitet og grenser.
Likevel, da Russland annekterte Krim i 2014 og igjen da de starta sin fullskala-invasjon i 2022, viste disse forsikringene seg å være hule. Dager før fullskala-invasjonen påkalte den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj Budapest-memorandumet og søkte konsultasjoner med garantistene. Svaret var at den russiske hæren var på vei mot Kyiv.
Overraskende nok blir Budapest-memorandumet sjelden nevnt i vestlige diskusjoner om bistand til Ukraina. Mange i USA er uvitende om det, sjøl blant politikere. Da jeg spurte en kongressmedarbeider om hvorfor traktaten ikke blir sitert oftere, svarte han: «Det er et godt spørsmål.»
I Ukraina er notatet blitt synonymt med svik. Det er imidlertid viktig å forstå at Ukrainas beslutning om å la seg avvæpne var påvirka av flere faktorer : den traumatiske arven etter Tsjernobyl-katastrofen i 1986, et ønske om integrering i det internasjonale samfunnet, behovet for vestlig økonomisk bistand og intenst politisk press fra både Russland og USA.
Zelenskys nylige «NATO eller atomvåpen»-bemerkning viser det fullstendige tapet av tro hos ukrainere på det nukleære ikke-spredningsregimet. Vestlige land, skjerma av NATOs atomparaply, begynner først nå å forstå denne virkeligheten.
Steven Pifer, en tidligere amerikansk forhandler av Budapest-memorandumet, advarte i 2022 at «ikke-spredningsforsøk kan vise seg å være et annet viktig offer for krigen». Den nye START-traktaten, den eneste gjenværende avtalen om atomvåpenkontroll mellom USA og Russland, er satt til å utløpe i februar 2026, og baner vei for en potensiell ny æra av et ubegrensa atomvåpenkappløp. Denne trusselen forsterkes av den raske utvidelsen av Kinas atomarsenal og Washingtons plan om å modernisere sine atomvåpen. Dagens generasjon står overfor en skremmende utfordring med en verden som igjen står i skyggen av trusselen om atomvåpen.
I skyggen av ei atombombe
Vil Putin bruke atomvåpen? Eksperter mener det er usannsynlig, men de erkjenner også at ingen – ikke engang Putin – virkelig vet .
En studie fra 2020 om russisk eskaleringshåndtering konkluderte med at i en regional krig – en nedskalert versjon av en potensiell Russland-NATO-konflikt – kan det russiske militæret ty til taktiske atomvåpen enten på slagmarken eller som en skremmende demonstrasjon.
Til tross for aggressiv retorikk, er det imidlertid ingen konkrete bevis på at Russland forbereder seg på ei slik opptrapping i Ukraina.
Professor i strategiske studier, Phillips O’Brien, peker på at Russland ifølge akademiske modeller og krigsspill allerede skulle ha tydd til atomvåpen. Likevel har det ikke gjort det – sannsynligvis på grunn av press fra land som Kina og India.
Den langvarige konflikten, på grunn av Vestens underforsyning av militærhjelp til Ukraina øker risikoen. En blodig krig over lang tid øker spenninga og kan presse Putin i retnings desperate tiltak. Dette argumentet strider mot den vestlige strategien om å blidgjøre Putin ved å begrense støtta til Ukraina, ettersom krigsstrategien «koke frosken*» kan være enda mer risikofylt. Videre, ved å trekke på historiske lærdommer fra bombingene av Hiroshima og Nagasaki, hevder Mariana Budjeryn at sjøl om Russland skulle vinne, kan de fortsatt brukes atombomber for å forme Europas dynamikk etter krigen.
*Uttrykket «koke frosken» brukes som en metafor for situasjoner der noe endrer seg gradvis, slik at de som påvirkes ikke merker faren før det er for seint. Det kommer fra en myte som hevder at hvis man legger en frosk i kaldt vann og varmer opp vannet langsomt, så vil frosken ikke hoppe ut, men heller bli kokt levende fordi den ikke oppfatter den gradvise temperaturøkninga. (Oversetters merknad)
Jeg vil understreke at sannsynligheten for bruk ikke-strategiske atomvåpen definitivt ikke er null. Å dømme etter tidligere oppførsel (f.eks. Russlands ensidige suspensjon av traktaten om konvensjonelle væpna styrker i Europa ble fulgt opp av invasjonen av Georgia i 2008, og den offisielle anerkjennelsen av separatistiske «republikker» før fullskala-invasjonen av Ukraina), opererer Putin med en legalistisk tilnærming. Derfor indikerer endringene i Russlands kjernefysiske doktrine og de-ratifiseringa av den omfattende atomtestforbudsavtalen en sannsynlighet for bruk av atomvåpen som ikke er lik null.
Zaporizhzhia kjernekraftverk, som en kjernefysisk renneløkke
Den kanskje mest umiddelbare kjernefysiske trusselen er ikke en bombe, men den alvorlige situasjonen ved Zaporizhzhia kjernekraftverk (ZNPP), Europas største kjernefysiske anlegg. Kraftverket har vært okkupert av russiske styrker siden starten av fullskala-invasjonen, og ZNPP har hatt en mer alvorlig innflytelse på Ukraina enn Putins atomtrusler. Russisk militærpersonell har vært stasjonert på stedet ved ZNPP, med stridsvogner, pansra personellvogner og militærkjøretøy. Russiske styrker har plassert antipersonellminer både innafor og utafor anlegget. ZNPP har effektivt blitt omgjort til en militærbase, som huser utstyr og trener artillerienheter som beskyter byen Nikopol, uten frykt for ukrainsk gjengjeldelse.
Tilstedeværelsen av militært utstyr og personell øker ikke bare risikoen for anleggets sikkerhetssystemer, men begrenser også tilgangen til anlegget, og hindrer atomingeniører i å utføre sine oppgaver. I tillegg skaper denne situasjonen et svært stressende miljø for anleggets ansatte, noe som ytterligere setter driftssikkerheten i fare.
Historien har vist at sikkerheten til kjernekraftverk i stor grad avhenger av operatørene deres. Siden okkupasjonen starta har ukrainske ingeniører jobba under konstante trusler fra okkupasjonsmakta, og levekåra i Energodar, byen nær ZNPP hvor arbeiderne bor, har blitt betydelig forverra. Arbeidere ved ZNPP har blitt utsatt for tvangsarbeid av russiske styrker, med omfattende rapporter om tortur . Andriy Honcharuk, en dykker ved ZNPP, ble torturert til døde etter at han nekta å hjelpe okkupantene i deres forsøk på å drenere vann fra kjølesystemet og stoppe pumpene som er avgjørende for reaktorsikkerheten. Sjøl når de ikke genererer elektrisitet, krever kjernekraftverk konstant avkjøling for å forhindre en reaktornedsmelting – en alvorlig ulykke som ligner på Fukushima-katastrofen i 2011. Honcharuks heroiske offer ble anerkjent av president Zelensky som posthumt tildelte ham en «Orden for Stort heltemot».
For å opprettholde kjølinga av stasjonen er uavbrutt tilførsel av vann og strøm helt avgjørende. Strømforsyninga har blitt avbrutt flere ganger på grunn av skade på kraftledninger fra militær aktivitet. I slike tilfeller er stasjonen avhengig av reservediesel-generatorer. Skulle disse generatorene svikte, vil det sannsynligvis oppstå ei nedsmelting.
Ettersom ZNPP henter kjølevann fra Kakhovka-reservoaret, ble vannforsyningen satt i fare etter Russlands ødeleggelse av Kakhovka-demninga. Ukrainas energidepartement rapporterer imidlertid at vannstanden i kjøledammen ved ZNPP forblir stabil.
En annen bekymringssak er underbemanning. Før krigen starta var det 12 000 arbeidere ved ZNPP og i Enerhodar by, men 80 % av de ukrainske arbeidere har klart å evakuere. For tiden jobber det bare 5000 ansatte ved anlegget. I erkjennelse av bemanningsproblemet planlegger okkupasjonsmyndighetene å utvide arbeidsstyrken til 6000, sjøl om kvaliteten på disse nye rekruttene er bekymringsfull.
Jeg vet om over ti ukrainske atomingeniører som er blitt bortført av okkupasjonsmakta, og hvor de befinner seg foreløpig ukjent. Det gjenværende ukrainske personalet – som sikkerheten til hele anlegget avhenger av – blir faktisk holdt som gisler av russerne og blir tvunget til å skifte til russisk statsborgerskap for å fortsette å jobbe ved anlegget og få tilgang til grunnleggende sosiale tjenester og helsetjenester.
Union of Concerned Scientists har advart om katastrofale konsekvenser dersom kraftverket blir angrepet. De bemerker også at å holde reaktorer i avstengningsmodus med drivstoff i kjernen, som ved Zaporizhzhia, er veldig uvanlig og øker risikoen på grunn av uprøvde forhold. En brann brøt ut ved ZNPP mindre enn ei uke etter Ukraina gikk inn i Kursk-regionen, etter flere eksplosjoner som skada anleggets kjølesystemer. Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) sjef Rafael Grossi advarte: «Disse hensynsløse angrepene setter atomsikkerheten ved anlegget i fare og øker risikoen for ei atomulykke. De må stoppe nå.» Grossi fordelte ikke skyld for den rådende tilstanden. IAEA rapporterer om daglig militær aktivitet i nærheten og om eksplosjoner som skjer i nærheten av anlegget.
Det er verdt å merke seg at IAEA ikke er en nøytral part – dets visegeneraldirektør, Mikhail Chudakov, er tidligere leder ved Russlands atomkraftverk Rosenergoatom, noe som vekker bekymring for potensielle interessekonflikter. I mars 2022 ba Greenpeace Øst-Asia IAEA om å suspendere utnevninga av Chudakovs for å bevare organisasjonens troverdighet, ettersom utnevninga av han sannsynligvis forutsatte støtte fra Putins. Greenpeace Tyskland har også fordømt IAEA for ikke å identifisere Russland som den virkelige årsaken til sikkerhetsrisikoen ved ZNPP.
I årbøkene om kjernefysisk historie vil ZNPP stå som nok et eksempel som viser hvorfor kjernekraft ikke kan anses som trygt. Dette står i kontrast til IAEAs entusiastiske promotering av kjernekraft som ei løsning for å stå imot klimaendringer, til tross for rikelig bevis på at den verken er økonomisk levedyktig eller skalerbar, for ikke å nevne de betydelige sikkerhetsbekymringene (for å være rettferdig, IAEA er ikke aleine i denne innsatsen for å spre kjernekraft) . Akkurat som internasjonale organisasjoner, inkludert IAEA, bagatelliserte konsekvensene av Tsjernobyl – den verste atomkatastrofen til nå – bagatelliserer IAEA situasjonen ved ZNPP.
Hva må gjøres?
Russlands handlinger ved ZNPP, provokasjoner ved et annet ukrainsk atomkraftverk , okkupasjonen av Tsjernobyl-kraftverket i 2022 som en integrert del av dens mislykka blitzkrieg er en del av en strategi. Dette i kombinasjon med deres kjernefysiske retorikk og tilbaketrekning fra viktige våpentraktater, er en del av en bredere strategi med det passende navnet » hybrid atomkrig» , tildelt av Georgiy Balakan i begynnelsen av fullskala-invasjonen. Russlands hybride atomkrig mot Ukraina legger til rette for deress åpne folkemordskrig med konvensjonelle våpen. Akkurat som de foregående konvensjonelle hybridkrigene i Moldova, Georgia og Ukraina før 2022, gjør atomhybridkrigen verden mindre trygg.
Hva skal gjøres? Den mest effektive løsningen er en ukrainsk seier, som kan bane vei for en demokratisk transformasjon i Russland og varig fred i Europa. På kort sikt er vedvarende militær og humanitær hjelp til Ukraina avgjørende.
Siden det globale atomarsenalet har begynt å øke for første gang siden 1985, må vi hente inspirasjon fra massemobiliseringer fra tidligere generasjoner, som førte til banebrytende våpenkontrollavtaler. For eksempel, hvis du er som meg – en fysiker (sjøl om du bare er en bachelorstudent) – vurder å bli med i Physicists Coalition for Nuclear Threat Reduction .
Et annet umiddelbar skritt er å støtte innsatsen for å nøytralisere atomtrusselen ved ZNPP. Den kjente ukrainske progressive intellektuelle, og soldaten, Taras Bilous har foreslått at FNs generalforsamling oppretter en demilitarisert sone rundt anlegget, et tilsvarende tiltak som ble tatt under Suez-krisen i 1956. En petisjon som støtter dette initiativet må støttes og spres. Mens internasjonale institusjoner for øyeblikket er ineffektive – noe som blir understreket av den pågående katastrofale Israel-Gaza-krigen – kan en oppfordring fra det internasjonale samfunnet fortsatt gjøre en forskjell. Dette er spesielt viktig i lys av den kommende Trump-administrasjonen, som kan presse på for en Ukrainas våpenhvile. En FN-resolusjon om å demilitarisere ZNPP ville ikke bare være et betydelig skritt mot å redusere atomrisiko i regionen, men også en betydelig seier for folkelig diplomati.