Publisert på nettstedet The Insider,30. Desember 2024 . Av Vasily Krestyaninov
Den 24. desember ble Andrei Gilishev, en lege fra Tyumen, dømt til 15 års fengsel på siktelse for å ha bånd til Freedom of Russia Legion. I sin siste uttalelse sa han at han ikke betrakta legionen som en «terrororganisasjon», men snarere en form for «væpna opposisjon». Tre russiske frivillige fra Freedom of Russia Legion har fortalte The Insider hvordan kampstyrken er organisert, hva de håper å oppnå, og hvorfor de valgte å ta til våpen på Ukrainas side, i stedet for å delta i fredelige protester hjemme.
«Jeg er ikke en for fredelige protester. De fucker med deg, og du bare står der og smiler.»
Kallenavn «Eric» (ekte identitet kjent for The Insider), 41. Kommandør for UAV-seksjonen. (UAV= Unmanned Aerial Vehicle = drone)
Jeg ble født i nærheten av Baikal og bodde i Rostov-regionen. Jeg var i militæret i nesten 10 år. Så gikk jeg fra den ene jobben til den andre i en periode. Det var til og med en gang jeg bygde på Kerch-brua. Jeg gjorde mange ting. Da krigen brøt ut, var jeg i Russland og administrerte et fabrikklager. Jeg hadde mange planer. Jeg hadde en sønn jeg skulle oppdra og ønsket at han skulle ha et godt liv. Han var mitt alt. Jeg kunne ikke tåle at han gikk på skolen og måtte gå gjennom «patriotisme»-timer. Jeg har aldr hevda at jeg er hevet over politikk.
Jeg var med i [Navalnys] Anti-Corruption Foundation en stund. Rostov-avdelinga. Jeg ble aldri skikkelig involvert fordi jeg ikke for fredelig protest. De fucker deg, og du bare står der og smiler. Det er ikke min greie.
Fullskala-invasjonen av Ukraina kom ikke som et sjokk. Jeg følte snarere en slags indirekte skam over at ingen hadde gjort noe for å stoppe den. Som tidligere karriereoffiser var jeg medlem av militære chattegrupper og så at offiserene mine visste hvor de var på vei og hva de skulle gjøre. Når de alle sier at de «ikke hadde peiling», så er det løgn.
Men da den virkelig fullskala krigen begynte, ble alle opphissa. Hver på sin måte. Noen ble svimle av lykke over at dette endelig skjedde, andre ble rett og slett satt ut. Jeg administrerte noen bychatter. Plutselig flomma de over av hilsener, folk som uttrykte sin lykke, i håp om å se en seiersparade i Kiev. På den første dagen av fullskala-krigen varierte holdningene, men de fleste jeg kjente var sjølsagt begeistra. Hærens sjefer var stort sett fornøyde fordi de trodde, helt siden Krim, at hæren deres var så stor, og at de hadde tatt ei hel halvøy uten et skudd. De forventa det samme scenarioet. De viste ikke at de var forbanna. Ikke før seinere. Til å begynne med var alle fornøyde. Vel, flertallet. Noen tiet. Jeg visste ikke sikkert hvor de sto. I begynnelsen uttalte jeg meg om noen ting, men myndighetene kom snart med alle slags lover for å få oss til å holde kjeft.
Som tidligere militæroffiser visste jeg at jeg ville bli innkalt. Jeg sa til og med på en foreldrekonferanse på skolen at hvis de forsøker å ta tak i meg, så hopper jeg av. Jeg vil ikke slåss. Jeg ble tilsnakka, sjølsagt, men på en vennlig måte. Da jeg fikk innkallinga bestemte jeg meg med en gang for at jeg måtte hoppe over til Ukrainas side. Alt jeg gjorde i den russiske hæren var å forberede meg på å krysse frontlinja.
Da jeg fikk innkallinga bestemte jeg meg med en gang for at jeg måtte hoppe over til Ukrainas side
Da han ga meg innkallinga, tilbød den militære vervingsoffiseren meg et valg: enten signerer jeg en kontrakt som «frivillig» eller så mobiliserer de meg og sender meg til et «helveteshull». Med kontrakten kunne jeg velge min militære enhet, sa han. Min kone er også mobiliseringspliktig. Han viste meg filen hennes og antyda at hvis jeg gjorde noe galt, kunne de gjøre livet hennes til et helvete. Så jeg sa: «Ok, gi meg den kontrakten.» Sjefen sendte meg til en angrepsenhet. Til slutt havna jeg i Luhansk uansett. Det vil si at du ikke kan gjøre en avtale med dem.
Jeg tilbrakte 10 år i den russiske hæren. Jeg vet hva det er og hvordan de fører krig. Jeg hadde ingen intensjon om å delta i kampene. Jeg så heller ikke poenget med å prøve å rømme. Så jeg ble og gjorde den skade jeg kunne.
Hva er prosedyren for å bli med i legionen? Jeg gikk over kontaktlinja og sa at jeg ville være med. De sa til meg: «Ok da.» Til å begynne med var legionens politikk slik at jeg ikke trodde på dens eksistens, sjøl om jeg prøvde å kontakte dem fra russisk side. Det var helt sprøtt. Jeg måtte fylle ut et papirskjema og ta et bilde av det, mens jeg satt i en skyttergrav. Men da jeg endelig kom hit, skjønte jeg hvorfor. Jeg kan med sikkerhet si at vi eksisterer.
Jeg valgte å vise ansiktet mitt nettopp fordi mange i hjembyen min kjenner meg. Jeg vil at de skal se at vi er ekte.
Å krysse grensa var et problem. Jeg kom i kontakt med ukrainske spesialtjenester og prosjektet «Jeg vil leve», og vi kom igang med en plan. Å bygge tillit tok oss også en stund. De spurte meg om jeg kunne to frakte to sårede soldater over linja. De var ukrainere, stranda i det okkuperte området i Luhansk. Jeg sa jeg var villig, sjøl om det var risikabelt. Jeg satte meg i en bil, plukka dem opp og kjørte til grensa. Jeg ga dem spader slik at vi kunne late som om vi skulle grave skyttergraver, og fant russiske uniformer til dem. Vi kryssa grensa, forvilla oss en stund inn på et minefelt, men klarte det til slutt. Det var teknisk utfordrende, men vi klarte det. FSB [Federal Security Service] kan ikke spore alle – det er for mange av oss. Jeg var ikke akkurat redd, men jeg var på kanten. FSB er ekkel; det er best å unngå dem. Men hvis du gjør ting riktig og er forsiktig, går det bra.
De første dagene i legionens treningssenter fikk de meg til å løpe rundt på jorder og skytebaner som en vernepliktig. Det er standard praksis for enhver hær – for de fleste vanlige hærer i verden, tror jeg. Som alle ukrainske tjenestemenn får vi utstyret vårt fra hæren. Vårt treningssenter drives utelukkende på donasjoner. Når det gjelder kjøretøy får vi hjelp av frivillige. Det er noen få spesialiserte veldedige organisasjoner. Mange russere i utlandet hjelper oss.
Den ukrainske siden legger mer vekt på å trene soldater. Kvaliteten på personellet er forskjellig. Hvis du spør en russisk soldat hva han kjemper for, vil han gi deg haugevis av grunner. Hvis du spør en ukrainsk soldat, vil han si at han forsvarer landet sitt. Motivasjonen er enkel, og den utgjør hele forskjellen.
Hvis du spør en russisk soldat hva han kjemper for, vil han gi deg haugevis av grunner. Hvis du spør en ukrainsk soldat, vil han si at han forsvarer landet sitt. Motivasjonen utgjør hele forskjellen
Motivasjonen min er å se sønnen min vokse opp i et normalt land. Russland er ikke et normalt land for øyeblikket, så han befinner seg i Ukraina. Hele familien min er her. Ukrainske spesialtjenester brakte dem hit og sørga for at alt ble gjort riktig. Det viktigste er å gjøre Russland til et normalt land slik at andres sønner kan oppleve å vokse opp i ett slikt land. Det er derfor jeg er her.
Mitt hovedansvar er rekognosering med bruk av UAV. Vi oppdager stillinger, hjelper artilleriet og passer på dem. Vi har også droner utstyret med våpen og bruker dem mot mål vi oppdager. Arbeidet er enkelt, når du først får taket på det.
Jeg har ikke drept mine landsmenn. Ikke med et automatgevær i alle fall. Det er ikke min jobb. Vår jobb er å finne et mål. Artilleriet går inn og vi veileder dem. Naturligvis dør folk. Det er krig. De har også et valg. Enten kjemper du eller så hopper du av, eller du kan kontakte «Get Lost» og forlate kampsonen. Hvis du blir og fortsetter å kjempe, vel, da har du tatt ditt valg. Du kan bli skutt og drept.
I min [opprinnelige] russiske enhet har bare fire av rundt 200 soldater overlevd. De er på sykehuset. En mangler et bein, og en annen mista også noen kroppsdeler. Den eneste personen jeg kanskje fortsatt kan møte på slagmarken er en oberst som sitter i hovedkvarteret. Resten er borte.
I den okkuperte Luhansk-regionen var jeg i ferd med å bli henretta ved to anledninger, så jeg tenker ikke så mye på døden lenger. Vi blir ikke tatt. Det har ingen av oss blitt. Jeg vil heller bli drept enn å overgi meg. Jeg tok denne avgjørelsen for lenge siden. Jeg vet hva som skjer med krigsfanger på den andre siden, fordi jeg var i en angrepsenhet. Spesielt siden jeg er med Legion, er det best å ikke bli tatt til fange under noen omstendigheter. Det er ikke et alternativ.
Vi blir ikke tatt. Det har ingen av oss blitt. Jeg vil heller bli drept enn å overgi meg
Seier for meg betyr først og fremst Ukrainas seier. For det andre er det å sette en stopper for Putin og hans FSB-gjeng. Ideelt sett må russerne bli modne nok til å velte Putin. De må sørge fra innsiden for at landet vårt ikke fører kriger. Hvis de mislykkes, hjelper vi. Vi får se hvordan det går.
Det viktigste er å stoppe krigen, og så får vi se hva som skjer videre. Når det er gjort, kan jeg begynne å snakke om mine framtidige mål. Men det første vi må gjøre er å avslutte krigen, så får vi se.
«Mitt lands soldater prøver å drepe meg også. De kan dø»
Kallenavn «Måke», 27. UAV-ingeniør.
Jeg er fra Moskva. Jeg studerte ingeniørfag på college og underviste dataklasser for barn. Jeg hadde tenkt å reise til utlandet. Jeg innså at det ikke var noe for meg i Russland og at stedet generelt var en sump. Jeg tenkte at jeg som IT-jente kunne prøve å reise til Europa, til Polen. Jeg begynte å lære polsk. Jeg endte opp med å reise i retning Polen, på en måte, men stoppa halvveis.
Min første protest var et møte mot pensjonsreformen i 2018. Jeg kom og så på at kosakkene slo demonstrantene til blods med piskene sine. Det var denne erkjennelsen at dette var ekte – at det ikke bare var et eventyr fortalt av [Alexei] Navalnyj, men noe som faktisk skjer.
Når det nærma seg invasjonen 24. februar 2022, var noe tydelig på gang. Jeg fikk ikke sove før tre om morgenen. Jeg lurte på om noe ville skje, men visste ikke hva det var. Klokken sju våkna jeg og sjekka nyhetene, og der var den. Faktisk var det ikke så skummelt, men det var uutholdelig vondt. Jeg gikk utafor. Jeg måtte på jobb – hadde en klasse å undervise. Jeg så folk gå på jobben sin, og jeg i hodet mitt sa jeg til dem: «Det er faktisk krig. Synes du det er ok ? Er det noe du vil gjøre noe med?» Og så: «Jeg er ikke bedre Jeg skal også på jobb nå.»
Allerede før krigen starta, fant jeg meningsfeller ganske tilfeldig. Vi prøvde å sette opp plakater. Og vi tenkte [kort tid før 24. feb. , 2022] at det var på tide å starte med alle slags antikrigsprotester. Men vi hadde ingen mulighet til å vite at krigen ville starte så snart. Så 24. feb. dro vi sammen til Pushkinskaya-plassen. Vi sto der i 15 sekunder eller så, og så ble vi arrestert. Rundt to om natta forlot vi politistasjonen, og om morgenen dro jeg på jobb igjen.
Da russiske tropper begynte å trekke mot den ukrainske grensa i november 2021, tenkte jeg: «Hvis noe skjer nå, vil jeg dra til Ukraina.» Men da jeg møtte denne virkeligheten i februar tenkte jeg: «Hva slags soldat er jeg egentlig?» Jeg har ingenting med hæren å gjøre – helvete, jeg tror ikke jeg har vært på camping mer enn én gang. Jeg er en Moskva-jente, fra den kreative klasse. Hva slags soldat er jeg?» Så i mars 2022 bestemte jeg meg for at jeg først ville prøve aktivisme i Russland. Vennene mine og jeg lekte med ulike ideer: «Kanskje vi burde dra til Belgorod-regionen? Det er jernbanespor der, og vi kan sette noe på dem.»
Men vi kom aldri til Belgorod-regionen – av tusen grunner. Først sjonglerte vi arbeid og studier med fredelige protester, arrestasjoner og rettssaker. Du får en morsom kontrast av å sitte i klassen om morgenen og gå hjem seint på kvelden etter å ha gått fra en en kald politistasjon.
For det andre koster det penger og tar tid å reise til Belgorod og gjøre noe – også er det et spørsmål om å ha sabotasjeferdigheter. Jeg hadde ingen. Det var sjølsagt manualer, men jeg var ikke sikker på at jeg kunne ta meg av alle detaljene og ikke bli fanget av FSB og tilbringe resten av livet i kjellerne til Lubyanka [FSB-hovedkvarteret i Moskva].
Jentene var nølende med å gå all in. Helt forståelig, for å være ærlig. Jeg var i tjueåra og den eldste i gruppa – de andre var 18-19. Hva mener du med Belgorod? Hvilke jernbanespor? På våren, sommeren og litt om høsten [2022] gjorde jeg det jeg kunne for å hjelpe ukrainske flyktninger fra de okkuperte områdene som skulle til Europa gjennom Russland. Jeg gjorde alle mulige ting: kjørte bil, løp ærend, skaffet overnatting og rekrutterte flere frivillige. Jeg snakka med barna som reiste med disse flyktningene.
Vi sjonglerte arbeid og studier med fredelige protester, arrestasjoner og rettssaker
En 11 år gammel gutt fortalte meg: «En gang vi var hjemme, fløy en rakett over himmelen.» Man blir veldig fort radikal i en slik setting. Jeg endte opp med å tenke at det neppe bare er idrettsutøvere og olympiske mestere som går i krig akkurat nå. Sikkert kan ingeniørkurset mitt, som jeg aldri fullførte, takket være Putin, – komme godt med i moderne krigføring. Jeg søkte til Legionen og ble med.
Før legionen tilbrakte jeg litt tid i utlandet, i nabolandene. Jeg bytta land annenhver uke. Jeg kom ikke inn i Ukraina fra Russland og trengte ikke å gå over miner. Noen av gutta våre gikk rett over frontlinjene. Det var ikke slik jeg gjorde det.
Jeg har aldri fortalt slektningene mine at jeg er i legionen. Alt jeg sa var at jeg dro til Ukraina – at jeg er frivillig. Det er ikke usant, er det? For deres sikkerhet bestemte jeg meg for at det er best de ikke vet hva jeg gjør her. Det at jeg er i Ukraina er greit for dem. Begge foreldrene mine er imot krigen, så det var ingen diskusjon.
Hos Legion er jeg en UAV-ingeniør. Dette er kamikaze-droner som flyr rundt og ødelegger mål. Min jobb er å få dem til å fly slik de skal, å få dem til å eksplodere. Litt etter litt lærte jeg yrket dronepilot. Når jeg konfigurerer en drone, deltar jeg på en måte i drapet. Jeg har ennå ikke sjøl truffet noen personell, men jeg har sett det skje. Jeg var i posisjon, med en dronepilot ved siden av meg, og han drepte folk.
Når jeg konfigurerer en drone, deltar jeg på en måte i drapet, men jeg har ennå ikke sjøl truffet noe personell
Da den regulære hæren til den russiske føderasjonen gikk inn i Ukraina, var jeg oppriktig glad for at ukrainske tropper ødela russiske styrker, som ikke er bedre enn terrorister som iscenesetter T-banebombing. Ingen synes synd på en terrorist, enten han er russisk eller ikke. Ukrainske soldater forsvarer landet sitt. De kunne ha forblitt sivile hvis det ikke hadde vært krig. De har familier og liv å gå tilbake til, og mitt lands hær dreper dem uten grunn. Mitt lands hær prøver å drepe meg også. Så jeg har en ekstremt positiv holdning til deres død. La dem dø.
Jeg husker en bekjent av meg som la ut historier fra Mariupol i mars 2022 på Instagram: «Og denne har truffet Azovstal». Jeg tenkte: «Dude, jeg skjønner. Jeg håper vi krysser veier en dag.»
Jeg prøver å holde orden på tingene mine, slik at hvis jeg blir drept, trenger ingen å håndtere rotet mitt. Så langt har jeg dessverre ikke skrevet hva jeg skal gjøre ved dødsfall. Da jeg dro til legionen, tenkte jeg: «Det ubrukelige livet til en ubrukelig russisk jente. Hva er det bra for?» Paradoksalt nok, når jeg først var her, begynte jeg å sette mye mer pris på livet mitt. Jeg elsker meg sjøl mye mer, og jeg vil ikke dø. Jeg vil gjerne holde meg i live. Og så får vi se.
I legionen begynte jeg å sette mer pris på livet mitt. Jeg vil ikke dø lenger
Jeg vil absolutt ikke ende som fange. Russisk fangenskap for en russisk kvinne på ukrainsk side? Nei takk. Jeg vil heller sprenge meg sjøl eller skyte meg sjøl.
Seieren i denne krigen vil komme hvis den russiske hæren kapitulerer og trekker seg tilbake til 1991-grensene. Ideelt sett ville dette medføre Putin-regimets fall. Men sjøl om han bli sittende og Ukraina blir fritt, vil det fortsatt være en seier. Det ville imidlertid vært fantastisk om Putin også ville forsvinne med Russlands overgivelse.
Da jeg søkte til legionen, tenkte jeg at denne skumle, rotete sumpen jeg krøp ut av bare kunne brenne og bli til aske, og at jeg ville gå og ta ansvar for mitt lands handlinger i Ukraina. Over tid innså jeg at jeg faktisk elsker Russland. Det er mitt hjem, og jeg vil det beste for dette landet. Jeg vil sparke ut terroristene som sitter ved makta. Jeg vil komme hjem og bo der. Og jeg vil at folk, mine likesinnede venner, og tusenvis, millioner lik dem, skal leve et liv i frihet.
Jeg elsker faktisk Russland. Jeg vil det beste for dette landet. Jeg vil sparke ut terroristene som sitter ved makta og komme hjem igjen
Ukrainere og russere har forskjellige agendaer og forskjellige land. Det ville vært interessant å bo i landet mitt med folk som ser ting slik jeg gjør og forstår hva jeg snakker om. Og så er det min plutselige forelskelse i russisk folklore – det er vanskelig å følge opp den lidenskapen i Ukraina. Sjølsagt er det bøker, videoer og sendinger fra det russiske etnografiske museet. Men det hadde vært gøy å se det med egne øyne og møte forskerne som studerer det. Jeg vil gjerne besøke det etnografiske museet i byen Totma nær Vologda, i stedet for å lese om det på Google.
«Den eneste måten å vaske bort skammen ved en fullskala-invasjon, er med våpen i hånden»
Kallenavn «Cæsar», 50. Legionens nestkommanderende for sivil-militært samarbeid.
Jeg begynte ikke å kjempe mot regimet i går. For 15-17 år siden skjønte jeg at Putins regime ville være slutten på Russland. Da Russland starta en fullskala-invasjon av Ukraina, som en borger som føler seg ansvarlig for landet sitt og dets handlinger, forsto jeg at jeg bare kunne vaske bort denne skammen med våpen i hånden. Den siste utviklinga i Syria har vist at hvis du gjør ting på riktig måte og hvis folket støtter opprørerne, er det ikke så vanskelig å styrte et tyranni, sjøl et som har eksistert i flere tiår.
Vi er frivillige. Alle er godt klar over risikoen de tar. Vår enhet brukes ofte i situasjoner der vi trenger å stoppe fienden raskt og gjøre mye skade. I løpet av disse to og et halvt åra har vi bidratt til mange nøkkeloperasjoner i frontlinja. For det første kjempet vi i år både i Toretsk og nær Horlivka. Vi var i nærheten av Avdiivka også. Hver gang våre krigere møter våre kampfeller fra AFU [Armed Forces of Ukraina] , er det klemmer, håndtrykk, de varmeste ordene og utveksling av militære troppsemblemer. Vi har allerede gått inn i historien, så høytidlig som det enn høres ut.
Jeg har mange krigshistorier. En gang, i Toretsk, ble jeg nesten skutt av en snikskytter. Da vi rykket inn i posisjon, skjønte vi at de venta på oss, men vi måtte støtte infanteriet vårt. Jeg visste omtrent hvor fienden var og hvor de ville skyte fra. Jeg knelte og begynte å sette opp bombekasteren. Plutselig hørte jeg en skuddserie fra et maskingevær, fem-seks sekunder langt, og midt i geværsalven kom det et skudd fra en snikskytterrifle. Det er slik en snikskytter vanligvis skjuler arbeidet sitt. I samme kom det et kraftig vindkast. Den dytta kula ut av banen, og den fløy i brysthøyde bokstavelig talt en halv meter unna. Hvis det ikke hadde vært for vinden, hadde jeg vært død. Dette var et ytterligere bevis for meg på at tilfeldighetselementet er veldig stort i krig: den som er bestemt til å brenne vil ikke drukne.
Som deltaker i operasjonen på territoriet til mitt hjemland, kan jeg si: da vi kom inn i Novaya Tavolzhanka, så fienden oss, og to fulle ladninger fra de russiske rakettutskyterne, Grads,i – 40 missiler hver – fløy mot oss på en gang. Så engasjerte artilleriet seg. Det vil si at Putins tropper ikke bryr seg om hva de ødelegger, det være seg [Ukrainas] Bakhmut og Avdiivka, eller [Russlands egen] Sudzha og Novaya Tavolzhanka. Deres oppdrag er å ødelegge oss for enhver pris. De brydde seg ikke om at de kunne drepe russiske sivile. Putin bryr seg ikke om befolkningen sin. Dessuten ble vi distrahert av behovet for å hjelpe lokalbefolkningen – russiske sivile. Vi gjemmer oss i kjellere og kjellere med kvinner og barn.
Formålet med operasjonen på russisk territorium? Først rekognosering. Vi ønsket å se hvordan fienden ville reagere. For det andre, distraksjon av krefter. Tidlig i fjor var det for eksempel en 800 kilometer lang del av den russisk-ukrainske grensa som knapt var dekket av fiendtlige styrker. I mellomtida måtte AFU ha en betydelig kontingent overalt fordi invasjonen kunne starte når som helst og fra hvilken som helst retning. I denne forbindelse har vi svekket fienden kraftig, og tvunget Russland til å flytte titusenvis av soldater og hundrevis av kjøretøy for å forsvare grensa si.
Deretter kom vi med en viktig politisk melding. Vi viste at russiske frivillige med våpen i hendene kan lykkes, om enn i lokale operasjoner. Et eksempel var vår første operasjon nær [Russlands] Grayvoron, hvor vi slo til mot fiendens rygg. Da reservene begynte å avskjære oss, trakk vi oss tilbake, men vi trakk en veldig stor fiendtlig styrke mot oss – de ble tvunget til å flytte tropper sjøl fra Luhansk-regionen, hvor kampene var harde på den tida. De begynte alle å trekke opp til Grayvoron, som maur for å finne sukker. Og legionens artilleri gjorde en god jobb, og påførte dem svært betydelige tap.
Vi viste at russiske frivillige med våpen i hendene kan lykkes, om enn i lokale operasjoner
Det var der vi så den klønete oberstgeneral Lapin, som sjøl ledet et regiment inn i et angrep og til og med kjørte et helt infanteri-kampkjøretøy – aleine. Jeg syntes han var morsom. Dette viser nivået av forringelse av den russiske kommandoen og en fullstendig mangel på forståelse for at en generaloberst som er ansvarlig for titusener, til og med hundretusener av soldater, ikke skal løpe rundt og vifte med armene og lede ei lita gruppe motoriserte. riflemenn.
Det er en som er ansvarlig for alle problemene i Russlands grenseregioner: han heter Putin. Det er alltid sivile tap i krig, sjøl om vi prøver å unngå dem så mye som mulig, men vi må huske hvem som starta denne krigen og hvem som er ansvarlig for alle disse tapene. Hvis Putin trekker troppene sine fra Ukraina i morgen, vil alle problemer for innbyggerne i grenseterritoriene stoppe umiddelbart.
Du kan ikke kjempe en krig med hendene bundet bak ryggen. Ukraina må og vil angripe russisk territorium for å svekke angriperens offensive potensiale så mye som mulig. Når det gjelder bistand til befolkninga i Ukraina, de væpna styrkene i Ukraina, og legionen spesielt: hver hryvnia, hver euro, hver dollar investert i AFU og legionen bringer vår seier og en rettferdig fred nærmere, og reduserer antallet uskyldige ofre for russisk aggresjon. Så støtt legionen så mye som mulig slik at en virkelig varig fred kan komme raskere.
Du kan ikke kjempe en krig med hendene bundet bak ryggen. Ukraina må og vil angripe russisk territorium for å svekke angriperens offensive potensiale så mye som mulig
For meg er seier fallet til Putins regime. Ikke Putin personlig, men riving av hele systemet hans, slik at hver region kan starte sitt liv med et reint ark og bestemme hvordan den vil bygge relasjoner med det føderale senteret og om den ønsker å forbli en del av vår felles stat eller velge sin egen. vei. Ingenting godt kan bygges på vold og tvang. Vår første oppgave er å knuse Putins tyranni.
For å være ærlig er jeg redd for [døden]. Jeg vil holde meg i live. Jeg vil leke med barnebarna mine. Jeg vil sitte ved kysten av mitt elskede Svartehavet i mitt søte hjemland Sotsji. Men noen ting er viktigere enn personlige preferanser og ønsker. Jeg er en pliktmann. Jeg har en æresplikt overfor folket i Ukraina, for å beskytte dem mot aggresjonen til mine gale landsmenn. Jeg har en plikt overfor befolkninga i Russland til å frigjøre dem fra Putins tyranni.
Jeg vil holde meg i live. Jeg vil leke med barnebarna mine. Men noen ting er viktigere enn personlige preferanser og ønsker
Jeg føler meg veldig godt tilpas i Ukraina – spesielt siden jeg er her for å forsvare dette landet. Og jeg kan se ukrainere i øynene uten anger. Jeg har ingenting å skamme meg over. Men mitt hjemland er Russland. Hvis jeg lever, vil jeg gå tilbake og vil gjøre alt for å gjøre Russland til en sivilisert stat – en som konsentrerer seg om sine egne saker i stedet for å plage naboene med sitt rustne skrot.