Publisert på nettstedet Meduza , 10 februar 2025 Kilde: Mediazona
I brev fra fengselet forteller en russisk-italiensk anarkist hvordan han begynte med sabotasje for å bekjempe Kremls krig.
I desember 2023 kunngjorde Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB) arrestasjonen av en russisk-italiensk mann med dobbelt statborgerskap, anklaga for å ha angrepet en militær flyplass og sabotert ei jernbanelinje. Den mistenkte var Ruslan Sidiki, en 36 år gammel anarkist, langdistansesyklist og elektriker. Han sitter nå i varetektsfengsling og risikerer han en potensiell livstidsdom. Mediazona publiserte ei samling brev fra Sidiki, der han forteller hvorfor han begynte med sabotasje, hvordan han planla og gjennomførte angrepene, og hvorfor han anser seg sjøl som en krigsfange i stedet for en politisk fange. Meduza oppsummerer innholdet i brevene.
Ruslan Sidiki ble født i Ryazan, Russland, men tilbrakte store deler av barndommen i Italia etter å ha flytta dit med moren. Etter å ha fullført skolen, forsøkte han å bli med i det italienske militæret, men klarte ikke kravene. Han ble i Italia i flere år, og jobba og besøkte familie og venner i Ryazan når han kunne. Under en av disse turene ble han tilbudt jobb som elektriker – og bestemte seg for å bli.
«Livet var ganske bra her fram til 2008,» husket han. «Jeg savna bestemoren min og vennene mine, og den gang føltes Europa litt for kjedelig.»
Før Russlands annektering av Krim og krigsutbruddet i Øst-Ukraina i 2014, foretok Sidiki hyppige turer til Ukraina, hvor han blant annet dro på fotturer gjennom eksklusjonssonen Tsjernobyl. Han likte utfordringa med å navigere i vanskelig terreng, unngå patruljer og bruke militærutstyr. Gjennom disse turene bygget han et nettverk av likesinnede eventyrere, inkludert venner fra Ukraina.
I sine brev beskriver Sidiki seg sjøl som en anarkist. Han sier at ideene hans om en rettferdig verden uten stat, begynte å dannes lenge før han noen gang møtte anarkistisk filosofi. Han misliker det han kaller den rigide ideologien til enkelte anarkister og kommunister, allikevel har hans motstand mot fascisme og totalitarisme, sier han, aldri vakla.
Den dagen Russland starta sin fullskala-invasjon av Ukraina, husker Sidiki at han følte en overveldende følelse av maktesløshet. «Jeg så tog lastet med militært utstyr rulle forbi, og fortvilelsen fikk meg til å ville bite meg fast i kanonene,» skrev han. Overbevist om at væpna motstand var det eneste alternativet som sto igjen, bestemte han seg for å handle. Den russiske regjeringa, mente han, hadde «avskåret alle fredelige midler for å kunne påvirke situasjonen» ved å slå ned på antikrigs-aktivister. «Alle som uttaler seg mot krigen blir stempla som forrædere og blir møtt med undertrykkelse,» skrev han. «Under slike omstendigheter er det ingen overraskelse at noen mennesker foretrekker å forlate landet mens andre går over til eksplosiver.»
Sidiki retta blikket mot Dyagilevo Air Base, bare 10 kilometer fra hjemmet hans. Ideen tok tak da han innså at den lave summinga av fly over Ryazan ofte falt sammen med rapporter om russiske luftangrep på Ukraina. Han delte planene sine med en «ukrainsk kamerat», som satte ham i kontakt med «noen med erfaring på dette feltet». Etter denne personens forslag reiste Sidiki til Latvia for å «teste ferdighetene sine» – han hadde vært interessert i eksplosiver i årevis og hadde lært å lage hjemmelagde bomber rundt 18-årsalderen.
I juli 2023 utførte han sitt angrep. Ved å bruke droner med en funksjon for forsinka oppskyting, satte han opp tre ubemanna droner til å ta av tre timer seinere og forlot stedet. Seinere fikk han vite av nyhetene at bare én av dronene hadde kommet seg til basen. De to andre, trodde han, var blitt velta av en rev han hadde sett i nærheten, men som han ikke hadde tatt seg bryet med å jage bort.
«For å være ærlig var jeg bekymra for at de ville spore meg opp,» innrømmet han. «Men jeg hadde planlagt ruta mi nøye, og veksla mellom blindsoner og områder med kameraer. Og tre timers forsinkelse mellom hans egen avgang og droneoppskytinga gjorde det enda vanskeligere å spore. Hvis det ikke hadde vært for de dronene som ble etterlatt, ville de [politiet] ikke ha vært i stand til å finne utskytningsstedet i det hele tatt.» Likevel tilbrakte han den neste måneden på «tå hev», og lytta etter skritt utafor døra. «Men etter en måned forsvant angsten. Hvis de hadde funnet ut av det, ville de ha tatt meg i løpet av et par uker.»
To måneder etter angrepet døde Sidikis bestemor. Tapet rammet ham hardt. «Det påvirka min klarhet i sinnet og min forsiktighet,» skrev han. «Ærlig talt burde jeg ha gitt meg sjøl et par måneder på å komme meg. Men det gjorde jeg ikke.»
Han forlot tanken på et nytt droneangrep – etter å ha fastslått gjennom prøving og feiling at området var beskytta av elektroniske overvåkingssystemer– retta Ruslan Sidiki blikket mot jernbanene. Han speidet ut ei rute i Russlands Ryazan-region som ble brukt til å transportere militært utstyr, og bygde deretter to bomber og en videosender med en sjøldestruksjonsmekanisme. Ifølge ham kostet hele operasjonen bare 10 000 rubler (omtrent $100).
I november 2023 sykla Sidiki til stedet, planta eksplosivene og plasserte et kamera for å fange øyeblikket av detonasjonen. Ved daggry dagen etter, etter å ha sikra seg at toget som nærma seg ikke frakta passasjerer, detonerte han bombene eksternt. Nitten godsvogner sporet av, og togkonduktørens assistent pådro seg lettere skader.
Etterpå gjemte Sidiki sykkelen og klærne han hadde på seg i skogen og reiste hjem via en annen rute. Seinere sendte han nyheter om avsporinga til sin kontakt i Ukraina. «Noen dager seinere fortalte han meg at hans overordna hadde bestemt seg for å sende meg 15 000 dollar,» skrev Sidiki. «Jeg ble sjokkert – jeg hadde aldri holdt mer enn 1000 euro i hendene mine i hele mitt liv. Jeg fortalte ham at jeg ikke trengte penger for øyeblikket og ba ham om å vente med saken inntil videre.
Foto: Moscow Railway Telegram-kanal
Tre uker seinere tok myndighetene Sidiki. Etterforskere klarte å identifisere ham ved å bruke opptak fra et overvåkingskamera – tatt fem timer etter eksplosjonen – som viser ham gå langs en asfaltert vei. «Jeg var utslitt og tenkte at faren var over, så jeg gikk den siste kilometeren på asfalt i stedet for å prøve unngå kameraene,» skrev han.
Sjøl da var det ikke lett å spore ham. «Sikkerhetsstyrkene fortalte meg at de ikke hadde noen måte å spore hvor jeg kom fra den natta. De sleit med å sette sammen «bildet» av situasjonen – de hadde vært i en blindvei, akkurat som med dronene. Sjøl da de arresterte meg, var de fortsatt ikke sikre på at jeg var involvert,” husket Sidiki.
På politistasjonen, sa han, torturerte uidentifiserte menn i sivile klær ham i flere dager. De banket han voldsomt opp , ga han elektrosjokk og filmet det hele på en telefon. Da han ble overført til et forvaringssenter, var anleggets medisinske personale synlig rysta over tilstanden hans. «Medisineren var lamslått – hele kroppen min var dekka av blåmerker,» skrev han.
Sidiki ble sikta for å ha begått en terrorhandling, produsert og distribuert eksplosiver som del av ei organisert gruppe, og for å ha gjennomgått opplæring i terroraktiviteter. Han venter nå på rettssak og risikerer en mulig livstidsdom. «Jeg forstår at jeg kommer til å få en lang dom. Jeg har ingen falske forhåpninger om et gunstig resultat», skrev han.
Sidiki ser ikke på seg sjøl som en politisk fange, men snarere en krigsfange. Etter hans syn var handlingene hans en del av den større konflikten mellom Russland og Ukraina.
«Mine handlinger faller inn under definisjonen av ‘sabotasje’, ikke ‘terrorisme’,» hevda han. «Jeg hadde aldri planer om å innpode frykt hos sivile. Målet mitt var å ødelegge fly så de ikke kunne brukes til å bombe, og å ødelegge jernbaner slik at de ikke kunne brukes til å transportere våpen.»
Til tross for at han ble tatt, sier Sidiki at han ikke angrer. «Krigen er over for meg – jeg har blitt tatt. Men jeg er oppriktig takknemlig for ukrainerne som stolte på meg. Hvis noen har skylda for at jeg ble fengslinga, er det bare meg sjøl», skrev han. «Jeg håper ukrainerne tåler å stå imot enhver rettssak med motstandskraft. Jeg ønsker alle en fredelig himmel.»