Publisert på nettstedet Voxeurop, 23. februar 2025. Av Hanna Perekhoda
De siste ukene, og enda mer de siste dagene, ser det ut til at en tilstand av lammelse har grepet det europeiske politiske landskapet. På tross av at Trump, Putin og andre høyre-ekstreme ledere aldri lagt skjul på sine ambisjoner. De har åpent uttalt dem i årevis, uten å forsøke å skjule det. Det må sies rett ut: deres prosjekt er et fascistisk prosjekt.
Et fascistisk regime tar tak i USA . I Russland har et slikt regime allerede vært på plass i tre år – en realitet som mange foretrekker å benekte, ved å klamre seg til illusjonen om en jevn retur til normalitet, til en status quo som ble sett på som bare midlertidig forstyrra av Russlands krig mot Ukraina .
Den samme status quo som gjorde at EU – framfor alt Tyskland – kunne fortsette å importere billige russiske hydrokarboner mens de eksporterte avanserte produkter til Kina og USA. En verden så behagelig at ukrainerne, med sin hardnakkede motstand, ikke ble noe mer enn en plage. Hvis de bare hadde akseptert å leve under okkupasjonen av et regime som voldtar, dreper og torturerer i massiv skala, kanskje vi kunne ha fortsatt å blomstre i det uendelige… En illusjon like naiv som den er kynisk.
Mens Vest-Europa satte sine investeringer i forsvar ned, brukte Russland derimot energi-inntektene til å modernisere sitt militære apparat. Annekteringa av Krim i 2014 og dens mange påvirknings-operasjoner over hele Europa – inkludert forbrytelser og attentater – har gått praktisk talt ustraffa. I 2022, da Russland invaderte Ukraina , kollapset det europeiske systemet for velstand og stabilitet, bygget på moralsk korrupsjon.
Likevel holdt europeiske ledere fast ved denne illusjonen, som begrensa deres evne til å innføre raske og effektive sanksjoner mot Russland og forsinke bistand til Ukraina i en kritisk situasjon – da de hadde den beste muligheten til å endre maktbalansen på slagmarken. Denne nølinga tillot Russland å erobre territorium og styrke sine posisjoner, noe som gjorde Ukrainas motoffensiver betydelig mer kostbare.
Etter å ha fokusert all vår innsats på å lukke øynene for virkeligheten, befinner vi oss nå lamslått av en situasjon der alle våre referansepunkter har kollapset i løpet av noen uker. JD Vances tale i München er et slående eksempel på dette.
JD Vance gjorde det helt klart: fienden hans er ikke Vladimir Putin , som den påtroppende amerikanske administrasjonen deler mange ideologiske slektskap med. Hans virkelige fiende er i Europa – det er alle de som motsetter seg ordren han prøver å innføre. Samme mann som tar til orde for å bygge murer for å holde migranter ute, ønsker også å forby «barrierer» mot ytre høyre i Europa. Som The Guardian treffende beskrev det , var det en oppfordring til populistiske høyrekrefter omå gå til kamp for å ta makta, over hele Europa, med løftet om at den «nye sheriffen i byen» ville hjelpe dem med det. Ingenting får stå i veien for deres triumfmarsj. Uttalelser som understreker det presserende behovet for at europeiske land radikalt og raskt øker sine militærutgifter, er dessverre korrekte.
Likevel finnes det barrierer mot dette angrepet på Europa. Den første forsvarslinja er det europeiske sivilsamfunnet, dets demokratiske institusjoner. Men det er et annet bolverk: innsatsen til millioner av ukrainere som de siste tre åra har kjempa for å stoppe framveksten av russisk fascisme.
Denne barrieren kan kollapse når som helst, mens Europa fortsetter å se på, nikker passivt anerkjennende, og klarer ikke å se at det samme grumsete vannet som allerede siver inn hos dem sjøl.
De strenge restriksjonene mot migranter, institusjonaliseringa av kvinnehat og homofobi, fornektinga av klimaendringer , den hensynsløse utnyttinga av både mennesker og natur, likvideringa av Ukraina, deportasjonen av palestinere – dette er pilarene i den nye ordenen som er i ferd med å ta form. Nå bør dette være klart som dagen: Å svikte ofrene for militær aggresjon – akkurat som vi har gjort med palestinerne og nå forbereder oss på å gjøre med ukrainerne – er det samme som å gi autokrater frie tøyler til å påtvinge sitt styre gjennom rå makt.
Dette er et enkelt regnestykke som enhver rasjonell person bør kunne forstå. Desto mer forvirrende er det da at Donald Trumps og administrasjonens handlinger tilsynelatende har sjokkert europeere. Han har tross alt gjentatte ganger gjort det klart at det er akkurat slik han har tenkt å handle. Det som virkelig er overraskende er ikke Trump i seg sjøl, men snarere europeernes mangel på forberedelser og strategisk framsyn.
Foto: Vitaly V. Kuzmin – CC BY-SA 4.0,
Uttalelsene som understreker det presserende behovet for at europeiske land radikalt og raskt øker sine militærutgifter, er dessverre korrekte. Ifølge The Financial Times har Russlands militærutgifter nå overgått de samlede forsvarsbudsjettene til alle europeiske land. Innen 2025 vil Moskva bevilge enda flere midler til krigen – 7,5 % av BNP, som utgjør nesten 40 % av nasjonalbudsjettet.
Dette er en av fordelene autoritære regimer har framfor demokratier: de kan raskt mobilisere menneskelige og økonomiske ressurser for krig, og påtvinge tvangstiltak uten frykt for masseopposisjon. En autoritær stat, hvis befolkning har vært gjennomsyra av en seinkapitalistisk ideologi av kynisme og individualisme – slik tilfellet er i Russland – kan ta denne logikken enda lenger. Likevel virker Europa blind for en annen grunnleggende realitet med autoritære regimer: når en autokrat først har starta en ekspansjonskrig, kan han ikke bare stoppe. Overlevelsen til regimet hans blir uatskillelig knytta til krigen, som til slutt forbruker hele maktstrukturen.
Europeiske ledere, eksemplifisert ved Emmanuel Macron og Olaf Scholz, som nå snakker om det helt reelle behovet for å styrke Europas forsvar, er de samme som banet vei for denne krisa. De fordømmer maktmisbruk på den internasjonale scenen mens de tolererer en darwinistisk logikk i sine egne samfunn – og opprettholder et system der de mektigste fortsetter å dominere de mest sårbare. Denne motsetninga svekker deres troverdighet og gir næring til økende mistillit til demokratiske institusjoner. Slik inkonsekvens skaper grobunn for framveksten av fascistiske bevegelser, som utnytter disse bruddene for å mobilisere en desillusjonert velgermasse.
Økende ulikheter, en økende følelse av urettferdighet og oppfatningen av en politisk elite koblet fra virkeligheten svekker deres legitimitet. Et samfunn som føler seg forlatt eller ignorert vil slite med å støtte internasjonale forpliktelser, selv når de opprettholder grunnleggende prinsipper som forsvar av rettigheter og suverenitet.
Innstramminger mot migranter, institusjonaliseringa av kvinnehat og homofobi, fornekting av klimaendringer, den hensynsløse utnyttinga av både mennesker og natur, likvideringa av Ukraina, deportasjonen av palestinere – dette er pilarene i den nye ordenen som begynner å ta form.
Populister utnytter denne misnøyen ved å gi næring til forestillinga om at regjeringer ofrer nasjonale interesser til fordel for antatt fjerntliggende årsaker, som å støtte Ukraina. Politiske skikkelser som Jean-Luc Mélenchon i Frankrike og Sahra Wagenknecht i Tyskland fordømmer sosial urettferdighet mens de omfavner loven om den sterkestes rett på den internasjonale scenen, og rettferdiggjør bruddene som blir begått av autoritære regimer som Russland. Deres opportunistiske posisjonering, drevet av valg-beregninger, fjerner all troverdighet fra deres retorikk. Likevel er det umulig å skille nasjonal sosial rettferdighet fra et lands internasjonale politikk. Et samfunn som tolererer eller til og med oppmuntrer til kynisme og dominans på den globale scenen, vil uunngåelig normalisere den samme dynamikken i sine interne sosiale relasjoner – og omvendt.
Et mer rettferdig og sammensveisa samfunn er bedre rusta til å støtte internasjonale forpliktelser og forsvarsbudsjetter – nødvendighet av dette nå er ubestridelig. Effektiv og presserende omfordelingspolitikk er avgjørende for å gjenopprette innbyggernes tillit. Dermed er bistanden som europeiske land kan gi til Ukraina ikke begrensa til militær eller økonomisk bistand; det avhenger også av å løse deres egen interne legitimitetskrise. Imidlertid må det gjentas igjen og igjen: bistanden som virkelig betyr noe for hver ukrainer er militærhjelp. Det er den mest avgjørende betingelsen for Ukrainas overlevelse som samfunn, så vel som for hver enkelt av individ.
Mange, spesielt i Tyskland, uttrykker bekymring for innflytelsen til høyreekstreme i Ukraina. Likevel er det ingenting som gir ekstremisme mer energi enn en urettferdig «fredsavtale» som påtvinges et offer for aggresjon mot dets vilje. Ingen situasjon er mer radikaliserende enn militær okkupasjon kombinert med systematisk og brutal undertrykking. Hvis Ukraina blir tvunget til å akseptere en fred diktert av Russland, vil den akkumulerte frustrasjonen og urettferdigheten tjene som drivstoff for [høyre-] radikale bevegelser, som vil trives på bekostning av moderate og progressive krefter. Historien er fylt med eksempler på pålagte fredsavtaler som har gitt opphav til monstre – terrororganisasjoner født av fortvilelse og harme.
Trump erklærer åpent at han er villig til å forhandle uten hensyn til den ukrainske regjeringa eller det ukrainske folk. Dermed innretter han seg helt etter Kremls agenda og legitimerer russisk aggresjon med tilbakevirkende kraft. Enda verre, ved å nekte å kalle denne invasjonen hva den virkelig er – en ulovlig angrepskrig, Fulgt opp av grove brudd på internasjonal lov og dokumenterte krigsforbrytelser – sender han en dypt farlig melding. Han forsterker ideen om at slik ekspansjonistisk politikk ikke bare kan tolereres, men til og med belønnes. Taiwan, Filippinene, de baltiske statene, Moldova og Armenia må nå forberede seg på å bli de neste på lista. I denne sammenhengen er det avgjørende å innta en fast og utvetydig holdning: ingen forhandlinger kan finne sted på bekostning av det ukrainske folket, og enda mindre uten deres samtykke.
Klagesangens tid er forbi. Øyeblikket for å handle er nå. For en dag, når støvet legger seg og tåka letter, vil vi uunngåelig spørre oss sjøl med forferdelse: hvordan kunne vi ha være så passive, så blinde, så likegyldige i møte med denne varslede katastrofen?