Publisert på nettstedet Posle, 24. februar 2025.
Det har nå gått tre år siden Putins kriminelle aggresjon mot Ukraina utvida seg til en fullskala- invasjon. Hundretusener har blitt drept, millioner av flyktninger har flykta fra hjemlandet, og dusinvis av byer er blitt gjort om til ruiner. Etter mars 2022, da den opprinnelige planen for et raskt «regimeskifte» i Kyiv definitivt mislyktes, har Putins «spesielle militæroperasjon» blitt en utmattelseskrig. Ser man bort fra ofre, har Kreml fortsatt å øke kostnadene ved krig for både Ukraina og dets allierte med hensynsløs utholdenhet.
For Putins Russland handler denne krigen ikke lenger bare om å utvide grensene eller øke sin innflytelse i det post-sovjetiske rom. Snarere er det nå et eksistensielt problem. Spørsmålet er: kan det russiske regimet ikke bare overleve, men også gjøre sitt syn til et nytt prinsipp i verdenspolitikken? Det ser ut til at ødeleggelsen av en uavhengig ukrainsk stat – som er det endelige målet for «SVO» («den spesielle militæroperasjonen». Oversetters merknad)- ville bli anerkjent av alle som et tegn på overlegenheten til en ekte militærmakt over en maktesløs internasjonal lov. Først når verden går inn i en ny æra med imperialistisk omfordeling – en kamp om territorier mellom de sterkeste militærmaktene – vil Russlands «seier» virkelig bli befesta.
I dag, etter starten av de russisk-amerikanske forhandlingene, ser det ut til at denne «seieren» er nær. Dette er imidlertid ikke en militær seier – den ukrainske hæren fortsetter å gjøre motstand, og Russland har ikke vært i stand til å ta en eneste stor ukrainsk by på tre år. I stedet er det en ideologisk seier, en seier for Putins verdensbilde. Selve formatet på møtet mellom Sergei Lavrov og Marco Rubio – representanter for militærmakter som rolig diskuterer delinga av et annet lands territorium og dets naturlige rikdom – bringer tankene til de mest skammelige og urettferdige hendelsene fra fortida, som delingene av Polen på slutten av 1700-tallet eller München-pakten i 1938.
Forskjellen er imidlertid at i motsetning til hvordan det var i München, er det denne gangen ingen kart på forhandlingsbordet, hvor diplomatene kan trekke de nye grensene til imperier. Den amerikanske administrasjonen tilbyr ingen definitiv plan for å avslutte krigen, og Russland har ennå ikke vist noen vilje til å inngå kompromisser og gi fra seg i det minste noen av sine territorielle krav. For begge sider er disse forhandlingene først og fremst av symbolsk betydning: det er viktig for dem å vise at et slikt scenario ikke lenger skal virke utenkelig og at spillereglene er radikalt endra. Sjøl om det var ganske resultatløst, vil dette møtet gå inn i historien som begynnelsen på en ny æra – æraen for imperialismen fra det 21. århundre. Men hvis hele verden virkelig er delt inn i rovdyr og ofre, er dagens Russland – økonomisk svakt som det er og som allerede har tapt mer enn 200 000 soldater – garantert en plass blant de regjerende elitene?
Som kjent vendte det russiske imperiet det døve øret til et lignende spørsmål på tampen av dets inntreden i første verdenskrig. Tsar-Russland overvurderte sin egen makt og ble blinda av falske imperialisiske myter og forakt for sin egen befolkning, og erobra ikke Konstantinopel, men møtte i stedet militær kollaps og revolusjon. Etter eksempel av arbeiderne i det russiske imperiet vendte millioner av borgere fra andre land som var med i krigen, sitt sinne mot sine egne regjeringer. Det tok nok et århundre før denne leksjonen ble fullstendig sletta fra hodet til de regjerende elitene, som igjen er besatt av ideen om imperialistisk ekspansjon.
«Fredssamtalene» som nå finner sted mellom Putin og Trump vil ikke bringe noe annet enn nye kriger til verden. Imperialismen stopper aldri halvveis – den tar bare erobring av ønskede territorier som en invitasjon til ytterligere aggresjon. Skjebnen til plaga ukrainere i dag kan snart bli bildet av framtida for menneskeheten, men menneskeheten har alltid sjansen til å si «Nok!» til denne imperialistiske galskapen.