Publisert på Links International Journal of Socialist Renewal, 3. mars 2025, og Jacobin, 6. februar 2025. Opprinnelig publisert på russisk i Rabkor. Oversettelse fra engelsk, Göran Källqvist. (Vi fant denne artikkelen på marxistarkiv.se Oversetters merknad)
[Dette brevet ble sendt av Boris Kagarlitskij den 19. februar fra straffekolonien i Torzjok, Russland, hvor han soner en femårsdom for å ha «rettferdiggjort terrorisme». Dermed dekker det ikke den nyeste utviklinga, spesielt møtet mellom den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj og USAs president Donald Trump. Brevet inneholder likevel viktige synspunkter for å forstå hva som skjer i dag – Links’ kommentar.]
Etter at TV-en kunngjorde at vi (dvs. Russland. Oversetters merknad) nå skulle alliere oss med USA mot Europa, oppstod det en del forvirring blant internerte i fengselet IK-4. De mer beleste blant dem skyndte seg til biblioteket for å låne George Orwells 1984. Det danna seg raskt en kø.
Faktisk er ikke logikken bak disse hendelsene så vanskelig. Den russiske herskende eliten har et desperat behov av støtte fra Donald Trumps administrasjon for å komme seg ut av den blindveien de sjøl har skapt. Problemet er at prisen for hjelp kan bli uoverkommelig høy.
Som jeg tidligere har skrevet, styres USA for første gang på mange tiår av folk som ikke anser seg bundet av de regler og forpliktelser som har eksistert gjennom hele 1900-tallet. Det har vært mye diskusjon om skjebnen til det verdenssystemet som [Immanuel] Wallerstein beskrev, og om USAs hegemoni. Noen trodde at det ble truet av Kinas oppsving, mens andre så Russlands politikk som et forsøk på å endre eller montere ned den globale verdensordenen.
Nå forstår vi at USAs hegemoni virkelig er på vei til å opphøre, men det som knekker dette hegemoniet, er den amerikanske administrasjonen sjøl– fordi hegemoni er en byrde av forpliktelser og ansvar som Trump nekter å bære.
Et slutt på hegemoniet betyr ikke at imperialismen forsvinner. Tvert imot er vi vitne til den aller mest aggressive og skammelige formen for imperialisme, der USA kommuniserer med sine naboer gjennom «piskens» politikk. Washingtons nye linje er retta mot ønsket om å oppnå overherredømme og tar ikke hensyn til andres interesser eller rettigheter. Russland tilbys åpent rollen som en underordna samarbeidspartner i dette eventyret – retta mot Kina, Europa og sjølsagt resten av verden, til og med inkludert Canada. Det virker som om de som har makta i Moskva nesten ikke har noe annet valg enn å akseptere vilkåra, spesielt ettersom Trump vil hjelpe dem med Ukraina-spørsmålet (så lenge det ikke kommer i konflikt med hans egne målsettinger).
Ved siden av dette gjenstår bare håpet om flaks og de europeiske diplomatenes evne til å holde situasjonen under kontroll. Men det er åpenbart at det holder på å oppstå en akse mellom Moskva og Washington. Problemet er at denne uforberedte og påtvungne støttelinja motsier de økonomiske, politiske og kulturelle trendene – inkludert de som den nåværende [russiske] regjeringa fremmer. Og det handler ikke bare om hvordan denne omstillinga vil bli mottatt av den patriotiske offentligheten, hvor fiendtlighet mot amerikanere er en sentral ideologisk støttestolpe.
Enda viktigere er at Russlands økonomiske bånd er retta mot Europa og Kina, mens USA ikke har så mye å tilby i retur. Enda verre er at utstøtinga av russiske leverandører fra de europeiske markedene vil fortsette under Trump. Russiske selskaper drømmer om en normalisering av forholdene med vesten, og de vil utvilsomt få det – men i en form som bare vil forverre ting.
Når det gjelder politikken, tolererer Trump-administrasjonen ikke bare Russlands nåværende lederskap, men ser det som et forbilde. En partner som ikke lar seg begrense av den offentlige opinionen, ikke bryr seg om opposisjonen og til og med er likegyldig til sitt eget lands økonomiske interesser – en slik partner er perfekt. For de russiske liberalerne som fortsatt tror at USA personifiserer de gode krefter, vil dette være en ubehagelig avsløring. Samme gjelder for de i det «globale sør» som hadde håpet at Vladimir Putin skulle være en alliert mot den amerikanske imperialismen.
Men en slik skuffelse var uansett uunngåelig. Heldigvis er det gode grunner til å tro at tilnærminga mellom disse to autoritære prosjektene ikke vil være problemfri. Det vil til og med møte motstand på elitenivå. Det er usannsynlig at de europeiske statene vil la seg helt overkjøre av avtaleprosessen, noe som betyr at de vil ha noe innflytelse over hendelsene. I Russland vil de forretningskretsene som er interessert i bånd til Europa og Kina, måtte gjøre motstand – om enn med hjelp av byråkratisk lobbyvirksomhet snarere enn politiske midler.
Ikke engang i USA er trumpismens stilling så stabil som det virka i november, etter Demokratenes kollaps i valget. Til tross for at den trumpistiske administrasjonen har vist en bemerkelsesverdig uvilje mot den offentlige opinionen, vil motstanden øke samtidig som det er en aldri tidligere observert splittelse i den herskende klassen. Jeg tror ikke at vi er på vei mot en dyster epoke med en seirende totalitarisme i samme ånd som Orwells 1984, men derimot en periode med hard og til tider kaotisk kamp. Vi trenger bare å innse trusselen og forstå omfanget.