Publisert på nettstedet Unite, 19. september 2023.(NB! Dato…) Av Inga Daraselia
Violetta Tarasenko er en aktivist og åpent lesbisk kvinne. Hun har kjempa mot russisk propaganda med journalistikk og videoer i ni år, og tjenestegjør nå i den ukrainske væpna styrken. Denne teksten er en forkorta, men ærlig biografi om Violetta, fra det øyeblikket hun ble interessert i menneskerettigheter til hun innså at hun nå er tvunget til å forsvare dem med våpen.
Jeg kommer fra en liten by i den sjøl-erklærte «Folkerepublikken Donetsk», Avdiivka, hvor jeg bodde i tjue år. Jeg hadde et lykkelig liv og tenkte ikke på å flytte til et annet sted, for Avdiivka var en liten, koselig by hvor alt var rolig og stille. Hvis vi trengte litt «action», dro vi til Donetsk.
Jeg kom ut da jeg gikk på ungdomsskolen, og seinere på jobb og til mamma. Jeg har nesten aldri møtt homofobi, noe som kommer som en overraskelse for alle. Jeg datet jenter på ungdomsskolen, ga dem gaver og snakka åpent om partnerne mine. Sjøl sammen med såkalt «bydlany» («kveg», betyr egentlig «udanna mennesker, pøbel. Oversetters merknad) snakka de bare med meg om det, og ingen oppførte seg aggressivt, siden jeg også var en del av den gruppa.
Etter videregående gikk jeg inn på fakultetet for statsvitenskap ved universitetet i Donetsk. På den tida var jeg ikke aktivist og interesserte meg ikke for politikk, byutvikling eller lovverket. I løpet av mitt andre studieår gjennomførte jeg et praksisopphold hos det eneste uavhengige mediet i Donetsk. Denne opplevelsen vekket min interesse for aktivisme.
Like etter det, da okkupasjonen begynte i 2014, begynte jeg å avsløre russisk propaganda gjennom journalistikken min. Jeg dekka Donetsks Euromaidan- stevner, hvor det kunne delta 150 mennesker på en god dag. De ble motarbeida av 200 ‘titusjky’ (kallenavn som betyr voldelige provokatører/ leieslåsskjemper. Oversetters merknad) De kasta maling på oss, fulgte etter folk etter at markeringene var avslutta og slo oss ned i portrommene. Politiet gjorde ingenting med det, stoppa dem ikke. Jeg var på rallyet da Dmytro Chernyavskiy ble knivstukket i hjel.
Jeg så alt med mine egne øyne. Jeg var vitne til at byen ble overtatt, hvor alt som hadde blitt bygget i løpet av flere tiår med uavhengighet, ble revet ned. De siste ni åra har jeg båret på denne smerten. Derfor har jeg jobba for å motarbeide Russland og de konservative verdiene de fremmer, spesielt innafor det ukrainske samfunnet. For eksempel virker de konservative ideene om ekstrem nasjonalisme identiske med Russlands, men uttrykt på ukrainsk.
Jeg dro også på alle pro-russiske stevner, dekket dem live og viste hva som egentlig skjedde der. På grunn av dette ble min private informasjon og fotografier delt på tvers av pro-russiske sosiale mediegrupper, som identifiserte posisjonen min og prøvde å finne og skade meg.
Etter ei tid forlot jeg Donetsk og returnerte til min hjemlige (den gang okkuperte) Avdiivka. På det tidspunktet søkte okkupasjonsmyndighetene aktivt etter meg. De omtalte meg som en overvåker fordi jeg identifiserte plasseringa av sjekkpunktene, personene som var ansvarlige for dem, deres finansiering og andre detaljer.
En gang prøvde jeg å ta bestemoren min til et sikkert sted, da en varebil ankom bussholdeplassen og to personer med skytevåpen forsøkte å tvinge meg til å følge dem. Jeg svarte at jeg ikke skulle noe sted fordi jeg hadde en gammel dame her som måtte tas med til toget. Da tok en av dem og fyrte av flere skudd rett foran meg og prøvde å skremme meg. Men ansiktet mitt rørte seg ikke. Det var første gang jeg innså at jeg ikke får panikk i stressa situasjoner. Jeg ble sittende og fastholdt at jeg måtte sende av bestemoren min først, før jeg ble med dem hvor enn de ville. Og de bare dro! Jeg tror det som hjalp meg var at det var mye folk på busstoppet, og jeg er ei jente på halvannen meter. De kunne bare ikke å dytte meg inn i bilen foran alle de som sto der.
«Etter frigjøringa av Avdiivka, flytta jeg til Kiev. Du kan si at min elskede by var død, som fortsatt er okkupert.Avskåret fra Donetsk, som fortsatt var okkupert, utvikla ikke Avdijivka seg mye. Det var eneste tilgjengelig arbeidet var på fabrikken, og de fleste av vennene mine dro. Det var bare et grensepunkt mellom Ukraina og den sjølerklærte «Folkerepublikken Donetsk», som gradvis ble ødelagt av russisk artilleri.
I Kiev fortsatte jeg med min aktivisme, men ting var annerledes enn i Donetsk hvor vi bare protesterte mot Russland. Jeg begynte å gå på stevner for rettigheter for kvinner og skeive. Det er interessant at i Donetsk var det separatister som prøvde å skremme meg, men i Kiev ble de erstatta av høyreradikale. Men etter å ha blitt trua med en automatrifle, fikk angrepene fra høyreradikale tenåringer meg bare til å smile.
Jeg slutta heller ikke å jobbe som journalist, og totalt sett brukte jeg ni år av livet mitt til å motarbeide russisk propaganda. Jeg jobbet også for Update , et nettsted som debatterer menneskerettigheter, mentalt velvære og narkotikapolitikk, og som er anerkjent i LHBT-miljøet.
Men Kiev ble ikke mitt hjem. I 2019 bestemte jeg meg for å flytte til Mariupol fordi jeg egentlig ønska å reise hjem til Folkerepublikken Donetsk. Jeg tilbrakte tre lykkelige år der, og jeg elsket livet mitt i Mariupol. Det var en veldig rolig europeisk by ved havet. Hver annen måned åpna det nye steder der. Det var et kontinuerlig arbeid med å fikse og fornye plassen. Vi så at det virkelig ble investert penger i byen.
Vi hadde også vår egen plass, TU-plattformen. Det var et sted for LHBTQ+-individer og alle som følte seg utrygge i hjemmet, på arbeidsplassen eller i byen generelt. Det var et sted for foredrag, fester, filmvisninger, workshops og et bredt utvalg av kunst.
Flere ganger ble vi angrepet av lokale høyreradikale, som knuste alt og traff staben. Men seinere blanda politiet seg inn og angrepene stoppet. Over tid visste hele byen at det fantes en plattform kalt TU, at homofile ‘henger der ute’ og holdt sine ‘homoparader’ hvert år. I virkeligheten arrangerte vi arrangementer om menneskerettigheter i forskjellige sammenhenger. Det siste året av plattformens eksistens hadde vi et fantastisk program for tenåringer, som trakk til seg mange entusiastiske ungdommer.
Dette kunstrommet ble skapt av internt fordrevne fra Donetsk, og jeg tror det var opplevelsen av kamp som gjorde oss mer aktive. Vi ville gjøre noe for samfunnet, ikke bare sitte rundt. Vi likte å bo i Mariupol.
Den 24. februar 2022 våkna jeg og partneren min klokka 06.00 av at en venn ringte og spurte om vi hadde hørt eksplosjoner i Mariupol. Jeg gikk på nettet og så på Telegrams nyhetskanaler at en fullskala-krig hadde starta. Vi sto rolig opp, jeg holdt på å tilberede frokosten vår, mens partneren min kontakta vennene sine i utlandet. Jeg visste hva jeg skulle forberede meg på, så jeg fikk ikke panikk, jeg hadde allerede pakka tingene mine og «overlevelses-sekken».
Det er nok ingen vits i å snakke om okkupasjonen av Mariupol. Alle vet allerede hva som skjedde der. Oppvarming, vann, gass og andre verktøy ble stengt nesten umiddelbart. Det samme med Internett og mobilkommunikasjon. Ingen telte de døde der. Folk ble gravlagt i hagene deres, det var kirkegårder i hver park, og folk brant inn i sine egne hjem. Ingen vil noen gang finne dem.
Det var også vanskelig fordi jeg måtte være hjemme hos partneren min, sammen med familien hennes. For det befant seg en militær enhet i hagen min. Familien hennes likte meg ikke så godt, så jeg hadde en følelse av at jeg var malplassert og at jeg ikke hadde noe sted å gå. Vi var under okkupasjon til 17. mars, og da klarte vi på mirakuløst vis å reise.
Da vi kom ut av Mariupol ble forholdet vårt brutt. Jeg tror jeg ikke klarte å takle stresset, og hun så annerledes på livet vårt og bestemte seg for å ikke fortsette forholdet. Mens vi var der, følte jeg meg ikke fikk støtte, og det var nok derfor jeg ikke kunne være en støtte for noen andre.
Fra Mariupol dro jeg til Zaporizhzhia, så til Kiev, så til Lviv, så over grensa til Hellas, hvor moren min har bodd i mange år, og så ble jeg hos venner i Georgia i noen måneder, og til slutt endte jeg opp i Berlin for første gang. Men jeg bestemte meg for å reise tilbake til Ukraina. Jeg vil ikke flykte, jeg vil ikke leve et annet liv i utlandet og bli fordrevet igjen. Igjen! Ti ganger til. Jeg har styrken til å kjempe mot dem.
På slutten av fjor sommer begynte jeg å forberede meg til å gå inn i hæren. Jeg trente litt med naboen min, lånte skuddsikker bekledning av vennene mine, og brukte det noen timer hver dag for å bli vant til det.
Jeg hadde et stigende sinne mot Russland og på det som skjedde i forholdet mitt. Hele året før jeg begynte i Forsvaret, drev disse følelsene meg, jeg hadde ikke noe annet liv. Tilsynelatende har jeg ikke bearbeida det som skjedde meg fullt ut hos en terapeut, verken med tanke på hva jeg opplevde i Mariupol, eller med tanke på bruddet med kjæresten min, eller med tanke på at hjembyene mine ble ødelagt. Raseriet fortsatte bare å samle seg opp inni meg, og jeg bestemte meg for at jeg var klar til å gå til krig.
Jeg kan ikke si at jeg ikke er redd for å dø for Ukraina, fordi jeg ønsker å leve for Ukraina. Men jeg kan ikke forestille meg noe annet liv nå, hvor jeg ville være på et tryggere sted, for eksempel i Kyiv, jobbe sivilt, dra på dater og fester. Jeg prøvde å gjøre alt det da jeg kom tilbake til Ukraina, men jeg innså at jeg ikke kunne fordi tankene mine alltid var retta mot krigen.
Da folk spurte meg hvorfor jeg ble med i den ukrainske væpna styrken, svarte jeg: «Hvem andre enn meg?» Fordi jeg så Kyiv leve et fredelig liv igjen, med fester og rekreasjon. Jeg så robuste menn komme med unnskyldninga om at de holdt den økonomiske fronten ved å donere. Vi trenger donasjoner, uten dem ville vi kjempet med bare hender, men uten mennesker ville det ikke vært noen hær og ingen å donere til. Krigen ble noe langt unna igjen da russerne trakk seg tilbake fra Kyiv- og Chernihiv-oblastene. Vi får lite kampvillige menn, og noen ganger opptrer ikke de som blir innkalt hederlig. De drikker, forlater posisjonene uten tillatelse og forlater sine militære oppgaver.
Samtidig prøvde mange av vennene mine å fraråde meg å dra og trodde ikke på meg fordi jeg var kvinne, fordi jeg var halvannen meter høy og veide femti kilo. Sjøl om kvinner slutter seg til hæren, nøler kommandanter med å tildele dem kamproller eller sende dem på kampoppdrag. Jeg vil ikke at stereotypier skal stoppe meg, jeg har kjempet mot dem hele livet og kommer til å fortsette med det, akkurat nå skal jeg gjøre det i Forsvaret.
For å offisielt registrere meg i Forsvaret, kontakta jeg til Militærkommissariatet i en periode på to måneder – de nekta å verve meg på kontrakt. De lette etter forskjellige grunner til å nekte, jeg måtte levere mange dokumenter. Først ønsket de å mobilisere meg som kampmedisiner. Jeg sa at hvis jeg ble medisiner, ville det være av egen fri vilje, ikke fordi de ville gjøre meg til helsepersonell fordi jeg var kvinne. Først etter det ble jeg tilbudt en treårskontrakt.
Etter å ha signert kontrakten ble jeg endelig sendt på trening. Det føltes som et fengsel. De trener ikke eller forbereder seg på krig, men heller for en militærtjeneste, som i Sovjetunionen. Alt vi gjorde var å grave skyttergraver og bære ting fram og tilbake, og vi hadde ingen rett til å si imot våre overordna. Sjefsinstruktøren gjentok hele tida under treninga at han egentlig ikke hadde noen tro på kvinner i hæren og var mistenksom overfor det faktum at vi nå var så mange. Det er all treninga vi hadde.
Nå har jeg kommet til enheten min. Jeg tjener i Ivan Bohun First Separate Special Forces Brigade, en del av Dyke Pole (Wild Fields) bataljonen, i et angrepskompani. Vår bataljon har stillinger i Lyman-sektoren på grensa til Donetsk- og Luhansk-regionene. Jeg er soldat i denne bataljonen, jeg har ikke lov til å si mer. Jeg kan ikke si at jeg er på min rette plass, for jeg tror ikke noen hører hjemme i krig. Men jeg føler meg garantert bedre her.
Sjølsagt prøver alle å ta vare på meg, jeg er den eneste kvinnen her, men bortsett fra det blir jeg behandla som alle andre. Det eneste er at jeg blir tildelt godteri oftere. Faktisk er alle her høflige og hyggelige, og alle gjør bare jobben sin. Men det var ett tilfelle der jeg, på min første natt på vakt, ble fortalt av en medsoldat at jeg burde «produsere barn i stedet for å sitte der, at det ikke var behov for et ‘skjørt’ i stillingen».
Jeg fortalte ingen om legninga mi, men en av mine våpenbrødre, som jeg deler alle måltidene våre med, fant meg på Twitter. Jeg legger ut ting der om queer feminisme og alt det der. Jeg var veldig flau, men han viste seg å være en ok person, og han begynte til og med å følge meg. Jeg mener, ikke alle her er homofobe, han slutta ikke å kommunisere med meg fordi han så det jeg delte på Twitter.
Det var en annen historie. En fyr likte meg og ba meg om Instagramen min. Så en kveld kom han og inviterte meg på te, og spurte om jeg var lesbisk. Det innrømmet jeg. Det er ikke noe jeg forteller alle, men jeg vil heller ikke være en løgner og en fornekter. Dette var helt i begynnelsen da jeg kom hit, og jeg var veldig nervøs og venta på responsen hans. Det første han sa var: «Gutta vil bli sjokkert,» og jeg sa: «Ja, det vil de.» Jeg fikk ikke sove hele den natta og skjønte ikke hva som ville skje neste morgen. Hvis han fortalte det til noen, ville hele gjengen snakka om det. Men han viste seg å være grei, og vi henger fortsatt, trener sammen og er venner med hverandre.
Hovedbudskapet som alle må forstå er at det ikke er snakk om nazister som har som mål å søke gjengjeldelse mot russerne, slik noen antar i utlandet, men heller vanlige ukrainere som er lei av å være mål for angrep. Jeg vil ta hevn for alt russerne gjorde mot landet vårt, dets folk, for alle de ødelagte livene til mine venner og mine egne.
I ni år har jeg og vennene mine drømt om å reise tilbake til Donetsk og rusle langs elvebredden til Kalmius. Nå har denne følelsen blitt veldig ekte og den holder meg gående. Hovedsaken er å holde seg i live og hindre landet vårt i å bli et militærdiktatur eller bli et konservativt samfunn etter å ha vunnet krigen.
Derfor må jeg vise at LHBTQ-personer er akkurat som alle andre, -som andre ukrainere som er klare til å ofre livet sitt. At kvinner er klare til å gi livet sitt, at dette ikke bare er en manns-sak, men alles sak. Dette er mitt feministiske manifest. Jeg er her for å forsvare verdiene frihet og like rettigheter for alle. Kanskje andre kjemper for noe annet, men jeg er her for dette.