Publisert på bloggen «Mennesker og natur», 23. februar 2025. Av Simon Pirani
(Ting utvikler seg raskt med en ustabil narsisist som president i USA. En del av de problemstillingene som omtales i denne bloggen er allerede en realitet. Men konklusjonene er likevel relevante. Oversetters merknad)
Hvor ille kan det bli? Når vi fjerner USAs president Donald Trumps fornærmelser og ustabile temperament; hva kan han egentlig gjøre?
For det første kan han trekke tilbake amerikansk militærhjelp til Ukraina – noe han har snakka om å gjøre i lang tid før det amerikanske presidentvalget. Hvis de europeiske statene skjerper seg, noe som er mulig, ville effektene av dette begrenses.
Amerikanske diplomater har angivelig trua med å blokkere Ukrainas tilgang til kommunikasjonssystemet Starlink, som dronene deres er avhengige av, og potensielt ville gitt asymmetriske fordeler til Russland.
For det andre kan Trump kansellere sanksjoner. Sistnevnte ville bringe ham i konflikt med «Countering America’s Adversaries Through Sanctions Act» fra 2017, som var spesielt utforma for å presidenten ikke kan oppheve sanksjoner uten kongressens godkjenning. Sjølsagt kan Trump omgå loven, noe han har gjort og gjør på andre måter, og/eller Kongressen kan støtte ham.
Opphevelse av sanksjoner ville være negativt. Men la oss ikke glemme at sanksjonene aldri var særlig effektive, i stor grad fordi tidligere amerikanske regjeringer, under både Trump og Biden, forsøkte å begrense deres effekt på oljemarkedet og verdensøkonomien.
For det tredje kan Trump endre narrativer. Jeg er stort sett enig med folk som sier at vi bør dømme Trump og hans kumpaner etter deres handlinger, ikke på grunnlag av deres konstante strøm av ofte usammenhengende babbel. Ja, men; Nazihilsener normaliserer nazismen; Spekulasjoner om å fordrive den palestinske befolkninga fra Gaza normaliserer etnisk rensing; og løgnaktig drittslenging om den ukrainske presidenten som en «diktator» som starta krigen i landet sitt, forsterker russisk propaganda.
På treårsdagen for Russlands fullinvasjon – og det ellevte året for dets militære angrep på Ukraina, og de lange kjeder av lidelse det har forårsaket – er dette reelle farer. Det er ennå ikke klart hvordan de vil bli virkeliggjort.
Putin er uten tvil begeistra over Trumps utspill mot Ukraina og mot Zelenskyj. Han presser på maksimalt. Foreløpig er han glad for å kunne fortsette å sende bølge etter bølge av unge menn til døden i den brente jorda i Øst-Ukraina, og forhandle på et seinere tidspunkt. Den russiske økonomien – som aldri kom til å kollapse på grunn av sanksjoner, som så mange kommentatorer uansvarlig hevda i 2022 – kan fortsette inntil videre.
Putin ønsker å holde ut i påvente av et fullstendig militært nederlag for Ukraina. Han vet at den ukrainske befolkninga er utslitt. Det er ikke flere frivillige som skal til fronten, kun vernepliktige. Det er stort strategisk og økonomisk press på Putin; han vil håpe å bruke Trump til å lette disse. Det kanskje verste scenariet er at USA, Russland og de europeiske maktene legger opp til en «fredsavtale» som gir Kremls militarisme et nytt liv.
Da Trump først kom tilbake til presidentskapet, var det tegn på at han ville presse på for en våpenhvile, snarere enn en fredsavtale som markerer Ukrainas nederlag og til og med oppløsning. Trumps utbrudd forrige uke tyder på at han kan bevege seg mot sistnevnte.(Obs! Artikkelen ble publisert 23.februar. Oversetters merknad)
Men vi er fortsatt langt fra det punktet hvor Ukraina ville bli tvunget til å signere en slik traktat, som helt sikkert ville måtte erkjenne at Krim, og hele Donetsk, Luhansk, Zaporizhzhia og Kherson, er russisk territorium, slik den russiske grunnloven nå fastsetter.
Den ukrainske regjeringa har alltid muligheten til å gå av. Det ukrainske folket, uansett hvor krigstrøtt det er, vil ikke akseptere ydmykelse.
Ikke bare i Ukraina, men mer generelt, er det ikke bare hva diktatorer gjør som betyr noe. Hvordan samfunnet reagerer er også viktig.
Putins fokus på Ukraina gjorde at han måtte svikte sin nærmeste allierte i Midtøsten, Bashar al-Assad, i møte med en folkelig motstand som han brutalt hadde undertrykt i mer enn et tiår. Kraftige sosiale bevegelser har de siste to månedene kasta Putins allierte i Georgia og Slovakia, og det pro-europeiske, men putinistiske regimet i Serbia, i krise. Framrykkingen av denne nye typen fascisme fra det 21. århundre som vi står overfor, er verken ensarta eller enveis.
Når jeg kommer med disse argumentene, sier noen venner og kamerater at jeg er naiv og for optimistisk. Det er jeg ikke enig i. Jeg kjenner fascismen når jeg ser den, og jeg har sett den i Russlands angrep på Ukraina de siste tre åra. Jeg har sett hvordan den israelske regjeringa har implementert den fascistiske høyresidas folkemords-program i Gaza. Alt dette starta ikke med Trump.
Dessuten ser jeg historien som en mer komplisert prosess enn den kan se ut til å være mens den pågår.
Hvis vi skal ta på alvor følelsene vi føler ved dødsfall og lidelser forårsaka av krig, bør vi ikke basere oss tåpelig optimisme – heller ikke med panikk og fortvilelse.
Hvordan kan man forstå Trump i en breiere sammenheng? I utgangspunktet er han et symptom på det amerikanske imperiets langsiktige tilbakegang.
Den amerikanske økonomien var 40-50 % av den totale globale økonomien etter andre verdenskrig, nå er den under 25 %. På 1970-tallet, da USA ble tvunget til en ydmykende tilbaketrekning fra Vietnam, var Kina, India og Brasil «utviklingsnasjoner», fortsatt i stor grad prisgitt den imperialistiske metropolen. De amerikanske krigene på 1990- og 2000-tallet, i Irak, Afghanistan og andre steder, var morderiske forsøk fra dette mislykkede imperiet på å opprettholde sitt grep.
I dag blir rivalisering fra Kina sett på som en sentral underliggende motivasjon for Trumps Russland-politikk (dvs. at han ønsker å trekke Russland ut av Kinas innflytelsessfære).
USAs økonomiske og strategiske nedgang tar sosiale former: et land med flere våpen enn mennesker, fremveksten av kristen nasjonalisme og valget av en president med den politiske stilen til en gatebølle.
Angrepet på rettssystemet og statlige institusjoner, alliansen med milliardæroligarker, oppmuntringa til ekstrem høyreorienterte vold (f.eks. benådninger av 6. januar-opprørere) er alt sammen det de ser ut som; nemlig former for fascisme.
Da Trump kom tilbake til Det hvite hus, tror jeg at jeg først undervurderte den morderiske karakteren til hans ideologi. Jeg trodde han var mer pragmatisk, mer en lekesak for storkapitalen. Forrige ukes utbrudd kan imidlertid ikke avvises. Trump beundrer virkelig Putin, og hater demokrati, i Ukraina og alle andre steder.
Trump fyrer instinktivt opp Israels ekstremistiske regjering og dens folkemords-angrep på Gaza. Han har gjort det klart for Netanyahu at han er glad for at våpenhvilen i Gaza bryter sammen og at en ny runde med folkemords-angrep starter opp igjen – sjøl om, slik jeg forstår det, om og hvordan dette vil skje vil være mer Netanyahus beslutning enn Trumps.
Hva betyr alt dette for arbeiderbevegelsen og andre sosiale bevegelser i Storbritannia og andre vesteuropeiske land?
For det første tror jeg vi må skille, analytisk, to deler av Trumps politikk. Den første er hans ideologiske slektskap med diktatorer og massemordere som Putin og Netanyahu. Den andre, relatert, men ikke den samme, er hans angrep på alliansen mellom USA og de vesteuropeiske maktene.
I britiske medier er det dette angrepet, og den eksistensielle trusselen det utgjør for NATO, som utløser hyl av forargelse fra Labour-politikere og liberale kommentatorer. Dette ofte de samme menneskene som har tolerert Israels mange krigsforbrytelser (med noen hviskende kritiske ord ), som har sverta alle som motsetter seg disse overgrepene som antisemitter, og som resirkulerer ytre høyres motbydelige antimigrant-retorikk.
Det disse Labour-politikerne og liberale frykter er at hele illusjonen om den «demokratiske» etterkrigsordenen raser. For palestinere, og før dem irakere, vietnamesere og mange andre, var dette «demokratiet» alltid et illusjon, et ideologisk dekke for rå imperialistisk makt. Jeg tror at etterkrigsordenen bryter sammen, og den «demokratiske» illusjonen krasjer med den – men jeg ser ikke tilbake på det illusoriske «demokratiet» med den samme vest-sentriske forkjærligheten.
Vårt demokrati i Europa – verdifullt som det er, og som det er viktig å forsvare hver eneste bit av – med nebb og klør – har alltid vært gift med imperiets vold. Se på behandlingen av migranter som prøver å kaste seg over det demokratiets nåde.
I Ukraina forbereder den britiske og franske regjeringa seg på å gå militært inn i et tomrom som kan etterlates ved tilbaketrekking av amerikansk bistand. Akkurat nå er vi i arbeiderbevegelsen og sivilsamfunnet på samme side av krigen som de er, men vi kjemper for sjølstendige mål.
Vi bør fortsette å bygge våre egen typer solidaritet, støtte ukrainsk motstand, støtte det ukrainske sivilsamfunn, og støtte anti-krigs i Russland basert på direkte aksjon.