Publisert på nettstedet Links,16. Mars 2025 . Fedrico Fuentes/ Serhii Shlyapnikov i samtale med Pavel Kudyukin.
Pavel Kudyukin er medformann i fagforeninga University Solidarity og medlem av Council of the Confederation of Labor of Russia (KTR). Han fungerte også som Russlands visearbeidsminister (1991-93). I dette omfattende intervjuet med Federico Fuentes og Serhii Shlyapnikov for LINKS International Journal of Socialist Renewal snakker Kudyukin om situasjonen til arbeidere og fagforeninger i Russland og i de territoriene landet okkuperer, og debatten om hvorvidt russiske fagforeninger skal utvises fra internasjonale organer. Kudyukin diskuterer også de forskjellige holdningene blant russiske venstreorienterte til Russlands krig mot Ukraina, og kampanjene for å frigjøre politiske fanger som holdes i russiske fengsler.
Kan du beskrive situasjonen for arbeidere i Russland i dag, tre år etter starten på Russlands fullskala-invasjon av Ukraina?
Det er viktig å merke seg at det har skjedd en betydelig differensiering i lønnsnivå. Lønn har stort sett økt ved militære virksomheter, på grunn av behovet for å tiltrekke arbeidere til disse jobbene. Ikke-militære virksomheter som møter større konkurranse om arbeidskraft har også forsøkt å heve lønningene for å tiltrekke seg arbeidere, sjøl om ikke alle har lyktes. Men lønningene for en betydelig del av arbeiderne stagnerer og henger etter prisstigningene. Også gapet mellom gjennomsnitts- og medianlønna – den siste som deler inntekts-mottakerne i to like store grupper – øker.
Jeg lærte nylig om et metallurgisk anlegg i Chelyabinsk-regionen, der arbeidere er svært misfornøyde med lønna sin på 50-60 tusen rubler [580-600 USD i måneden]. Sjøl om slike lønninger kanskje ikke virker forferdelig lave for regionen, samsvarer de langt fra med den rapporterte gjennomsnittlige lønnsveksten.
I offentlig sektor henger lønningene betydelig etter. Finansieringa av offentlig eide næringer har enten stagnert eller gått ned i nominelle og reelle termer. De såkalte mai-dekretene fra 2012, som forsøkte å tilpasse lønninger innen utdanning, vitenskap, helsevesen og kultur med det regionale gjennomsnitt, blir ikke lenger implementert.
Pensjonister står overfor en lignende situasjon. Offisiell indeksregulering reflekterer eller kompenserer ikke for den faktiske økninga i konsumprisene for pensjonistenes grunnleggende behov. Prisene på mange essensielle matvarer, medisiner og verktøy – tre primære utgifter for pensjonister – stiger raskere enn den totale inflasjonen.
Er det krigen som driver opp disse prisøkningene? Ser arbeiderne sammenhengen mellom de to?
Inflasjonen drives av stigende priser i militærsektoren og industrier som er nært knytta til det militærindustrielle komplekset. Imidlertid forbinder de fleste ikke inflasjon, som bekymrer dem dypt, med krigen. Også offisielle opinionsundersøkelser viser at inflasjon nå er den største bekymringen for innbyggerne. Men foreløpig har folk en tendens til å se det som en egen sak snarere enn en konsekvens av krigen.
Betyr dette at Russlands president Vladimir Putins mål om å holde befolkninga relativt likegyldig til krigen har vært vellykka?
For øyeblikket prøver folk enten å ikke tenke på krigen eller til en viss grad gjenta offisiell propaganda. Noen mener at sjøl om krigen kan ha vært en feil, må den fortsette nå som den har starta.
Imidlertid er det en økende følelse – sjøl om det er vanskelig å måle nøyaktig – blant folk om at krigen må ta slutt så snart som mulig. Disse menneskene bryr seg ikke nødvendigvis om hvordan det ender: enten gjennom Ukrainas kapitulasjon eller en brå erklæring fra den russiske ledelsen om at alle mål er nådd. De vil sannsynligvis hilse enhver beslutning med lettelse.
Hva har krigen betydd med tanke på arbeidernes rettigheter?
Krigen har blitt brukt til å begrense arbeidstakerrettigheter ved virksomheter som er involvert i krigsinnsatsen. Mest bemerkelsesverdig er at restriksjoner på overtidsarbeid opphevet. Juridisk sett er dette absurd, ettersom regjeringsdekretet er i strid med arbeidsloven, som setter spesifikke grenser for overtid. Men dette er noe som skjer i Russland: formelt sett har loven forrang; men om nødvendig overstyrer regjeringsdekreter lover.
Entreprenører, spesielt de fra Russian Union of Industrialists and Entrepreneurs, drar nytte av dette. De driver lobbyvirksomhet for å øke den tillatte mengden overtidsarbeid, med henvisning til mangel på arbeidskraft. Det er faktisk mangel på arbeidskraft, sjøl om den er ulik på tvers av ulike økonomiske sektorer. Men bare fordi det er mangel på arbeidskraft, betyr det ikke at enhver enkeltperson kan finne en jobb – det er ofte et misforhold mellom folks kvalifikasjoner og hva bedriftene trenger.
Når det er sagt, fra et arbeiderperspektiv er dagens situasjon litt gunstig. Arbeidsledigheten, målt ved ILO [International Labour Organization] metodikk (som er mer nøyaktig enn den offisielle arbeidsledigheten), er på et historisk lavt nivå. Det nærmer seg det økonomisk teori definerer som «full sysselsetting», som er når arbeidsledigheten faller under 2–3 %.
Det var en bølge av oppsigelser av ansatte for deres antikrigs-holdninger, spesielt innen utdanning og teater. Mer enn 100 mennesker har mista jobben. Hjalp fagforeningene arbeiderne i disse tilfellene?
Vi prøvde å gi juridisk støtte. Vi hadde flere rettssaker som utfordra oppsigelser på grunnlag av prosessuelle brudd, spesielt brudd på artikkel 81 og 82 i arbeidsloven, som krever at arbeidsgivere tilbyr alternative stillinger før oppsigelse. Men et vanlig problem vi møtte var at enkeltpersoner ble erklært «utenlandske agenter» og lagt til det offisielle registeret.
Føderal lov 255 pålegger strenge begrensninger for de som er oppført som utenlandske agenter, inkludert forbud mot undervisning i statlige og kommunale utdanningsinstitusjoner. Så universiteter som Moscow State University, HSE [Higher School of Economics] og RANEPA [The Russian Presidential Academy of National Economy and Public Administration] hevdet at de ikke kunne tilby alternative stillinger fordi loven forbyr økonomisk støtte til utenlandske agenter. Denne tolkninga er juridisk absurd ettersom lønn ikke er økonomisk støtte; de er kompensasjon for arbeidsinnsats. Men russiske domstoler dømte mot oss.
Dessuten forlot mange medlemmer av University Solidarity landet i to bølger: først etter februar 2022, så etter september 2022. Dette svekka oss betydelig. Imidlertid jobber disse tidligere medlemmene aktivt med sjølorganisering for eksilakademikere.
Hvilke andre utfordringer møter arbeidere når de organiserer seg under krigstidsforhold?
Det er svært strenge begrensninger på mulighetene for kollektiv handling. Sjøl en «italiensk» streik [et ofte brukt begrep i Russland for en «arbeid-etter reglementet»-streik, m.a.o. i praksis en slags gå-sakte aksjon], som er en klassisk måte å omgå juridiske restriksjoner på streik, er praktisk talt umulig under russisk lovgivning. Hvis vi nøye undersøker arbeidsloven, kan man se at det er nesten umulig å avholde en lovlig streik. Streiker i «italiensk stil» blandt helsearbeidere og noen industribedrifter har vært relativt vellykka tidligere. Nå møter de imidlertid motstand.
Mulighetene for slike handlinger har praktisk talt forsvunnet siden 2020, da anti-COVID-restriksjoner på gateprotester ble innført. Sjøl enkelt demonstrasjons-markeringer fører til interneringer og administrative straffer, til tross for at loven tillater slike handlinger. Dette begrenser mulighetene for fagforeningsaktivitet betydelig. Når en fagforening ikke kan organisere en streik eller et møte, blir dens handlingsmuligheter svært begrensa.
I noen tilfeller klarer fagforeningene å delta i tariffforhandlinger og sikre forbedringer i sine tariffavtaler. Problemet er at de fleste uavhengige fagforeninger er minoritetsforbund, noe som betyr at de har begrensa innflytelse i kollektive forhandlinger. Imidlertid har medisinske fagforeninger, Novoprof [New Trade Unions, som forener arbeidere fra service- og matsektoren], og University Solidarity hatt en viss suksess med å gjøre små forbedringer av arbeidsforholdene gjennom tariffavtaler.
Men generelt sett, gitt økende politiundertrykking som myndighetene rettferdiggjør på bakgrunn av krigen, er fagforeningsaktivitet ekstremt begrensa. Storstilte aksjoner som kan endre denne trenden er ikke noe de fleste arbeidere er klare for i øyeblikket.
Vi kjenner også til mange tilfeller av fagforeningsfolk som ble fengsla. Anton Orlov , en regional koordinator i Bashkortostan av fagforeninga for medisinske ansatte, Action, ble fengsla i ni år etter Ishimbay-streiken blandt medisinere. Kirill Ukraintsov , en fagforeningsaktivist fra Courier Union, ble også arrestert og fengslet i flere måneder, før han omsider ble løslatt. Er det en økende følelse av at solidariteten i seg sjøl nå blir sett på som farlig?
Ja, absolutt. Kollektive handlinger – sjøl når de er av reint økonomisk karakter – oppfattes som svært illojale mot myndighetene. Det er imidlertid fortsatt sporadiske økninger i aktivitet.
Det er for eksempel noen juridiske smutthull som tillater protester knytta til lønnsrestanser eller i spesifikke sektorer som leveringsarbeid, der folk ikke er ansatt med formelle arbeidskontrakter. Paradoksalt nok frigjør dette dem fra arbeidslovens restriksjoner. Et nylig eksempel på dette fenomenet er protesten fra leveringsbud i Cheboksary.
Vi vet at dette også gjelder drosjesjåfører, som heller ikke er offisielt ansatt under arbeidskontrakter. Likevel, sjøl blant dem, møter forsøk på sjølorganisering tilbakeslag. For eksempel var det et forsøk på å organisere et drosjesjåførers bilrally i én by. Etter rallyet ble deltakerne besøkt hjemme hos seg av politi som kontrollerte deres involvering i såkalt ulovlige aktiviteter. Politi og domstoler tolker disse forholdene så bredt som mulig.
Men tilbake til spørsmålene våre: Hva med situasjonen til arbeidere i de russisk-okkuperte områdene i Ukraina?
Dessverre forblir disse territoriene en slags terra incognita for arbeidsrettigheter og økonomiske forhold. Det er uklart hvordan sysselsettinga fungerer der. Det er ikke engang klart hvem som for tida er i jobb eller under hvilke forhold, da mye av infrastrukturen er i ruiner.
Dessuten har en stor del av den mannlige befolkninga vært vernepliktig, allerede før fullskala-invasjonen starta. I de delene av Donetsk og Luhansk som var under russisk kontroll før 2022, var det en generell mobilisering som fjerna mange menn fra arbeidsstyrken. De siste dataene tyder på at kamptap blant disse vernepliktige er over gjennomsnittet.
De to viktigste russiske fagforeningsforbundene, Federation of Independent Trade Unions of Russia (FNPR) og Confederation of Labor of Russia (KTR), reagerte forskjellig på krigen. Hvordan er svarene deres sammenlignet?
FNPR, er trofaste, og viste full lojalitet til regjeringa og støttet aktivt krigen. 1. mai-feiringa deres i 2022 ble avholdt på skammelig vis under «Z»-symbolet [som brukes i regjeringas krigspropaganda], og gjorde dermed en dag med arbeidersolidaritet til et symbol på krig og aggresjon. Mange FNPR-tilknytta fagforeninger deltar aktivt i krigsrelaterte pengeinnsamlinger og militære arrangementer.
KTR på sin side kom med en uttalelse umiddelbart etter fullskala-invasjonen. Uttalelsen var forsiktig i sin ordlyd, og ga hovedsakelig uttrykk for bekymring for at krigen ville forverre arbeidernes forhold og skade tradisjonelle bånd mellom russere og ukrainere. For 1. mai 2022 vedtok KTR slagordet «Solidaritet er sterkere enn hat», som representerte en subtil, men tydelig opposisjonell holdning til krigen. Men etter den første uttalelsen har KTR stort sett forholdt seg taus og unngått offentlige kommentarer om krigen.
Blant grasrotforeninger har [Interregional Trade Union] Workers Association (MPRA), som representerer industriarbeidere, framstårstort sett er nøytrale eller bare mildt pro-krig. Lærerforbundet avga ikke en offisiell uttalelse, fordi noen lokale avdelinger trua med å legge ned virksomheten hvis de gjorde det. Men enkelte rådsmedlemmer tok initiativ til et opprop signert av flere tusen lærere i de første dagene av krigen.
University Solidarity, som representerer arbeidere i høyere utdanning, publiserte to ganger klare antikrigserklæringer. Den andre uttalelsen, etter kunngjøringa om delvis mobilisering i september 2022, oppfordra folk åpenlyst til ikke å delta i krigen. Forbundet holdt sammen med juridiske eksperter webinarer om hvordan man lovlig kan unngå mobilisering. Dette var et viktig arbeid.
De fleste andre fagforeninger har imidlertid forholdt seg tause – sjøl om taushet i seg sjøl krever mot i Russland, ettersom det oppfattes som dissens.
Har antikrigs-fagforeninger hatt suksess med å etablere forbindelser med fagforeninger i Ukraina? Vi vet at ukrainske fagforeninger presser på for å utvise FNPR fra internasjonale fagforeninger på grunn av deres pro-krigsholdning. Hva er din mening?
FNPR forlot frivillig International Trade Union Confederation (ITUC) under trusselen om utvisning, sjøl om FNPR-tilknytta fagforeninger fortsatt er medlemmer av noen globale fagforeningsforbund. Per nå har russiske myndigheter erklært to globale fagforeninger (ITF og IndustriAll) som «uønska organisasjoner». Dette forutsetter at samarbeid med slike organisasjoner medfører kriminell forfølging. Så FNPR og KTRs medlemsforbund har måttet forlate disse organisasjonene.
Problemet er dessverre at våre ukrainske kolleger krever ekskludering ikke bare av FNPR, men av alle russiske fagforeninger. I følge deltakere i internasjonale fora ignorerer ukrainske representanter bevisst russiske uavhengige fagforeninger og presser på for å ekskludere russiske arbeidsorganisasjoner totalt. Dette er ikke en fornuftig holdning. Det er forståelig hvorfor ukrainske fagforeninger inntar denne posisjonen – den er psykologisk begrunna. Men politisk er det ikke en veldig klok strategi. Det er i ukrainske arbeideres beste interesse å opprettholde kontakt med uavhengige russiske fagforeninger som ikke støtter krigen.
Når det gjelder forbindelser med ukrainske kolleger, eksisterer disse fortsatt, men på et personlig nivå. Jeg har en gammel venn fra Kryvyi Rih, og vi har holdt kontakten uten problemer. Det er også andre ukrainske kamerater vi snakker med. Dette er imidlertid personlige, snarere enn institusjonelle forbindelser.
Hva har krigens innvirkning på universiteter, akademisk frihet og retten til dissens?
I virkeligheten starta angrepet på den akademisk frihet før fullskala-invasjonen. Dessverre har høyere utdanningsinstitusjoner i Russland alltid hatt problemer med akademisk frihet. Disse problemene ble mer uttalt rundt 2019, etter relativt store protester som involverte studenter og noen fakultetsmedlemmer. Dette førte til økt press på lærere med sjølstendige politiske og sosiale synspunkter.
Universiteter, inkludert de som anses som relativt liberale som HSE (Higher School of Economics. Oversetters merknad) begynte å innføre interne regler som begrenser ytringsfriheten. Disse begrensningene starta enda tidligere, med regler som forbyr fakultetsmedlemmer å offentlig oppgi sin universitetstilknytning dersom deres meninger ikke stemte overens med administrasjonens holdning. Fakultetsmedlemmer fikk også forbud mot å kritisere institusjonene sine. Denne trenden er ikke begrensa til høyere utdanning. For eksempel fikk en leder for Moskvas Metro-arbeidere sparken bare for å ha gitt et avisintervju.
Undertrykkinga har eskalert med økende politisk kontroll over universiteter. Indoktrineringskurs som «Fundamentals of Russian Statehood» har blitt introdusert, med lærebøker fylt med obskurantistiske ideer som minner om de mest reaksjonære ideologiene på 1800-tallet. I noen tilfeller har studenter anmeldt professorer for å gi uttrykk for avvikende synspunkter. En framtredende sak involverte Maria Rakhmaninova, en professor ved St Petersburg University of Humanities and Social Sciences, som ble fordømt av studentene og raskt avskjediget, og tvang henne i eksil.
Finnes det noen strategier blant universitetsansatte for å motstå dette?
Dessverre er universitetsansatte svært desorganiserte. Eller mer generelt: Russiske arbeidere er svært atomiserte. Som et resultat er motstands-strategier stort sett individuelle. Noen fakultetsmedlemmer velger å tie om sensitive temaer, andre søker å emigrere hvis de kan sikre seg akademiske stillinger i utlandet, også midlertidig. Noen prøver å navigere i restriksjonene mens de fortsatt fremmer progressive ideer på subtile måter. Det er imidlertid ingen enhetlig strategi, og solidariteten blant akademiske ansatte er svært svak.
Noen kjente venstreorienterte universitets-professorer, som Boris Kagarlitsky og Azat Miftakhov , sitter for tida i fengsel for sin politiske overbevisning. Som svar på det er det satt i gang kampanjer for å støtte venstreorienterte politiske fanger. Hvorfor er slike initiativer viktige?
Denne innsatsen representerer en siste forsvarslinje, for å si det sånn. Sjøl om politisk handling er nesten umulig, er det fortsatt avgjørende å vise solidaritet med de som har tatt affære.
Det er en lang tradisjon for dette, som går tilbake til førrevolusjonær tid. Sjøl under de hardeste periodene med politisk undertrykkelse etter 1870-årene fantes det alltid støttenettverk for politiske fanger, som Politisk Røde Kors. Lignende organisasjoner eksisterte i Sovjet-Russland til rundt 1937.
Nylig er det flere initiativer for å støtte venstreorienterte politiske fanger. Et viktig eksempel er Venstrepolitisk fangestøttefond . Russland har politiske fanger fra ulike ideologiske bakgrunner: liberale, nasjonalister og venstreorienterte. Fondet hjelper til med å støtte venstreorienterte aktivister som er mindre offentlig synlige enn sine liberale kolleger.
Et annet interessant initiativ er «Dialoger med Kagarlitsky». Siden Boris Kagarlitsky er en av de mest framtredende venstreorienterte politiske fangene, fungerer dette både som en plattform for offentlig diskusjon blant venstreorienterte og en vei for dialog mellom venstresida og liberale. Et bredt spekter av organisasjoner har deltatt, fra anarkister til sosialdemokrater til Committee of Solidarity Actions og Rabkor [nettmediet som Kagarlitsky redigerte til han ble fengsla]. Disse diskusjonene har blitt holdt i Moskva, St. Petersburg, Ufa og Jekaterinburg.
Slik innsats bidrar til å opprettholde horisontale forbindelser mellom ulike venstreorienterte grupper og minner folk om at de ikke er alene. Å støtte politiske fanger handler ikke bare om å hjelpe de bak murene – det er like viktig for de som forblir frie.
Du signerte erklæringa » Venstre for fred uten anneksjoner » som ble distribuert på en samling av post-sovjetiske antikrigs-emigranter i Köln i november. Hva var hensikten med denne uttalelsen?
Det er et bredt spekter av posisjoner blant anti-krigs venstreorienterte angående spørsmål som hva betyr freden vi står for? Og kan denne freden kjøpes for enhver pris? For eksempel er det en sterk følelse at det ukrainske folket som gjør motstand, bare øker ofrene, og at derfor denne motstanden ikke bør støttes. Noen vestlige venstreorienterte og en del av det russiske emigrantmiljøet støtter ideen om at det ukrainske folket ikke skal få tilført våpen.
Men dette betyr i hovedsak å overlate Ukraina til russisk aggresjon – til Kreml-aggresjon – sjøl om folk kanskje ikke innser dette. I mellomtida er det ingen som begrenser våpenleveranser til Russland fra Iran, Nord-Korea, eller levering av kritiske komponenter for våpenproduksjon fra Kina, og noen ganger til og med fra europeiske land.
Forfatterne av «Left for Peace Without Annexation»-erklæringa sier at bare det ukrainske folket kan bestemme hvor lenge de er villige til å gjøre motstand og under hvilke forhold de er klare til å slutte fred. Bare de kan bestemme hva de er villige til å gå på akkord med.
Det er feil av russere, spesielt russiske venstreorienterte, å pålegge ukrainere hvordan de skal handle eller begrense hvilke handlinger de kan ta. Dette kan svekke det ukrainske samfunnets posisjon og til og med tvinge dem til kapitulasjon. Vi mener også at varig fred må baseres på å avvise anneksjoner, og bare ett land er i stand til å gjennomføre anneksjoner. Hovedmålet var å understreke disse standpunktene.
Noen underskrivere av dette brevet kan betraktes som revolusjonære defaitister. Det er klart at denne posisjonen er litt idealistisk under de nåværende omstendighetene, siden det ikke er noen synlige utsikter for en revolusjonær løsning på krigen. Men vi trengte i det minste å slå fast muligheten for en slik posisjon.