En melding fra Alyona, feminist og antiautoritær aktivist som nå er kamp-medisiner og redder liv ved frontlinja i Ukraina. Meldinga ble distribuert via Facebook.
«Jeg er aldri aleine, det er derfor jeg ikke kan spille inn en video. Jeg har nå tjenestegjort i den ukrainske hæren i ett år og 4 måneder. Det er ikke så lang tid som mange av mine kollegaer har tilbrakt her, men det føles som en evighet. Og hver eneste dag vil jeg slutte og vende tilbake til livet mitt som det var før, til livet hvor jeg hadde en god jobb i akademia, kunne treffe vennene mine når jeg vil, ha katt hjemme og ta varme dusjer to ganger om dagen. Men jeg blir her og fortsetter å jobbe 14-16 timer i døgnet, langt borte fra hjemmet og komforten, i et system som er fullt av sexisme, emosjonelt press og absurditeter.
Jeg fortsetter fordi jeg vet at jeg er på riktig side av historien. Fordi jeg vet at til tross for alle indre motsetninger, er Ukrainas forsvar den største antifascistiske styrken i verden.
Jeg vet at mange ikke er enige med meg, men jeg vet ikke hva fasisme er om det ikke er det Russland driver med nå: okkuperer, ødelegger, dreper sivile, voldtar kvinner, kidnapper barn. Og de rettferdiggjør alle disse handlingene med en idé om at ukrainere av en eller annen grunn er forplikta til å være med i imperiet, adlyde og assimileres.
Og det er én styrke som bekjemper denne dritten og jeg er glad og stolt over å være en del av den
.Jeg vet at vi kan tape fordi mange ukrainere er slitne og mister håpet,. De velger individuelle strategier for å unnslippe problemet, fordi den ukrainske regjeringa til og med prøver å organisere hæren på en nyliberal måte. Dessuten fordi fienden vår er sterk og nylig fikk en alliert – en ny regjering i USA, og fordi land i EU ikke kan klare organisere seg sammen for å forsvare seg.
Ja, vi kan tape denne krigen. Men har alle frihetskjempere lykkes? Mange som har kjempa, har hatt langt mindre sjanser enn Ukraina. Vi har fortsatt gode sjanser hvis europeiske land støtter oss. Slutten på krigen, Ukrainas framtid, avhenger direkte av deg og meg, av solidariteten med de undertrykte, av kollektivet og frihetsviljen.
Og mange menn og kvinner rundt meg, til tross for at jeg ikke har noen aktivistbakgrunn fra før, deler lignende visjoner, spesielt gjelder dette kvinner, spesielt nå.
I år har ukrainske kvinner, i enda større grad enn tidligere, meldt seg til Forsvaret, -fått viktige roller i systemet her, valgt å spesialisere seg, fra papirarbeid til å operere droner.
Mange menn meldte seg frivillig inn i hæren i 2022, da det stort håp om å vinne og mye sinne mot Russland, mange følelser og mye heltemot.
Nå er den politiske situasjonen er mye verre, og det virker det som om nå er tida inne for rasjonelt, ikke emosjonelt mot. Det er tid for sterke ukrainske kvinner. Og det er ikke bare mine ord, mange mannlige offiserer endrer sine kjønnsdiskriminerende holdninger under press fra kvinnelige soldater. Mine våpensøstre er den andre sterke grunnen til at jeg tror at Ukraina har ei framtid og at vi er på riktig side av historien. «