Publisert på nettstedet Meduza, 14. april 2025. Kilde: Cherta Media
Tre år inn i fullskala-krigen i Ukraina jobber Kremls propagandamaskin fortsatt hardt for å fortelle russerne at invasjonen er nødvendig, Ukraina og Vesten har skylda, og Vladimir Putin handler i det russiske folkets beste interesse. Men USAs president Donald Trumps første to måneder tilbake i embetet har gjort fortellinga mer komplisert. Hans innsats for å gjenoppbygge båndene med Moskva har ført til at russiske statlige medier og tjenestemenn har gått fra å forbanne USA p.g.a. krigen, til heller å prise presidenten for hans positive uttalelser om Putin og hans avvikling av institusjoner som USAID.
For å finne ut hvordan russiske propagandister har håndtert dette omfavnelsen, har det uavhengige utsalgsstedet Cherta snakka med journalisten Ilya Shepelin, som følger med på pro-Kremlske medier og tidligere var vert for showet «Fake News» på TV Rain. Dette er en (av Meduza) forkorta oversetting av intervjuet.
— I mer enn et tiår nå har russisk propaganda kjørt på ideen om at Amerika er Russlands evige fiende, og at USAs politikk er forankra i hat og frykt for landet vårt. Men i det øyeblikket Trump sa noen vennlige ord om Putin, glemte russisk TV plutselig alt om denne eksistensielle motstanden og begynte å fosse over med gode ord om denne «fantastiske mannen» og Amerika som visstnok er i ferd med å bli stort igjen. Ble du overraska over dette plutselige skiftet?
— Ærlig talt, jeg er ikke sikker på at det er noe igjen som fortsatt kan overraske meg — og det er en alvorlig faglig utfordring. Da jeg først begynte å lage «Fake News» på TV Rain, var jeg like lamslått som seerne: en dag sa noen på skjermen én ting, og neste dag sa de det motsatte. Jeg tror ikke jeg kan få tilbake den den følelsen av sjokk tilbake. I løpet av disse åra har jeg fått en veldig tydelig forståelse om at TV-propaganda bare er et verktøy for å presse fram den fortellinga som til enhver tid er nødvendig. Den har ingen ideologisk ryggrad, det ingenting som hindrer dem i å snu budskapet over natta.
Så nei, jeg er ikke overraska over at russisk propaganda plutselig begynte å synge lovsager til USA. Spesielt siden Trumps egen politiske stil passer perfekt med hvordan russisk propaganda fungerer. Han er ikke plaga av åpenbare sjølmotsigelser. En dag vil han legge ut at Zelenskyj er en diktator med fire prosent godkjenning, og ei uke seinere kan han si til en reporter at han aldri har sagt eller tenkt noe slikt.
Akkurat nå har russisk propaganda å gjøre med en totalt uforutsigbar utenlandspresident, og den kommer til å fortsette å svinge fram og tilbake som en respons på Trumps uforutsigbarhet. På den annen side, for å være ærlig, vil jeg si at den typen endringer egentlig er ganske forutsigbare.
— Hvis det ikke er noen ideologisk ryggrad, hva gjør det da forutsigbart?
— Det handler om primitive, overdrevne følelser — enkelt og greit. Av Dsamme typen som du ser hos fotballfans. Hvis noe bra skjer – f.eks at Trump sier at Putin er en flott fyr og en av de største lederne noensinne – feirer vi og jubler over den amerikanske presidenten. Men i det øyeblikket Trump bestemmer seg for å utvide sanksjonene som ble innført av den forrige administrasjonen, river vi oss plutselig i håret og river ned plakatene av ham som vi nettopp hengte over sengene våre. Det er alltid en reaksjon på øyeblikket, uten hensyn til hva som skjedde tidligere eller hva som kan komme i neste øyeblikk.
Hver nyhet må utløse enten en bølge av stolthet og spenning eller en bølge av hat mot fienden. Det er ikke rom for nyansering. Hver gang må det enten være overdreven negativitet, designa for å vekke hat, eller fullstendig positivitet – som ironisk nok også må vekke hat. For sjøl de «gode» nyhetene må føles som dårlige nyheter for våre fiender.
— Etter meningsmålingene å dømme – og bare etter den generelle stemninga – er folk i Russland for det meste villige til å tolerere krigen. Men det var aldri noen reell følelse av enhet, ikke i 2022 og absolutt ikke nå. Så er det slik at propaganda aldri var ment for å mobilisere folk? Eller mislyktes det bare?
— Jeg tror ikke vi helt bør avfeie at det er et hardcore pro-krigspublikum. Nei, de er ikke flertallet, men 10–15 prosent støtte betyr fortsatt noe for staten. Og staten sørger for at de føler at de hører til, som om de er en del av noe større. Det er disse regjeringa alltid kan peke på som «folkets vilje». Ta for eksempel alt snakket om eksilkjendiser og hvordan «folket» aldri vil tilgi dem. Disse «menneskene» eksisterer virkelig – de er der og ser på TV. Når mesteparten av befolkninga enten er redde eller bare ønsker å slippe oppmerksomhet, ender denne [pro-krig] minoriteten opp med å være den eneste synlige gruppa.
For alle andre handler det ikke om fullskala mobilisering – det handler om å tilby narrativer som hjelper folk å akseptere det som skjer. Noe sånt som: «Se, politikerne rundt om i verden er hyklere – de er enda verre enn Putin. I det minste gjør han dette for Russland. De andre driver bare med utspill mot oss.»
Det er slik propagandaen når den bredere befolkninga – de som er apatiske og desillusjonerte. De trenger ikke å være konstant redde. Det er nok å kaste ut noen «argumenter» som hjelper dem å rasjonalisere ting. Som: ja, det er krig, men alle de store landa har også kjempet kriger. Det var slik ble de mektige. Sånn har det alltid vært – så hvorfor er vi de eneste som blir fortalt at vi ikke kan gå til krig fpr våre interesser?
– Russisk propaganda rammer inn krigen i Ukraina som et globalt oppgjør mellom et enormt, mektig Russland og ondskapens krefter – med verdier av historisk og til og med kosmisk betydning som angivelig står på spill. Det er det konstante budskapet i hvert eneste TV-program, og det er det Putin fortsetter å gjenta også. Men kampene i seg sjøl gjelder små landsbyer som få mennesker noen gang har hørt om. Hvordan klarer russisk propaganda å skalere opp disse små, obskure hendelsene til noe episk?
— «Skalering» er en sentral idé her. Hvordan framstiller russisk TV kampkart over en landsby i et tilfeldig distrikt i Donetsk? De oppfører seg som om de har et kart over Europa på skjermen. Bare zoom inn nært nok, og det begynner å føles som om vi ikke snakker om noen få kvadratkilometer, men hundrevis eller tusenvis av kvadratkilometer. Som om det er en verdensformende begivenhet. En massiv erobring.
Og egentlig betyr ikke det faktiske territoriet så mye for propagandaen. Det som betyr noe er bildet av hæren som stadig rykker fram, dag for dag, mens fienden trekker seg tilbake i skam og mister den ene landsbyen etter den andre. Og for å forhindre at det føles som en lekekrig kjøpt på AliExpress, viser de stadig soldatene våre som kjemper og dør heroisk ved frontlina.
— Russlands tapstall er enorme. Hvordan klarer Kremls propaganda å dempe spenninga rundt det faktum at det ikke lenger er titusenvis, men hundretusener av mennesker som er drept?
— De snakker aldri om antall drepte på TV. Det siste offisielle tallet Forsvarsdepartementet nevnte var, tror jeg, fem tusen drepte. På TV snakker de alltid om hundrevis eller tusenvis av fiendtlige soldater som er drept, og viser stadig videoer av dem som dør. Og når de snakker om falne helter, er det alltid bare noen få, og de har enten redda 20 mennesker eller drept 140 fiender før de døde.
Dette skaper inntrykk av ikke bare at de vinner krigen, men at tapene våre er minimale – spesielt sammenligna med de enorme tapene på fiendens side.
— Hva med det russiske samfunnet? Hvordan merker den ikke en så høy avtaleavgift?
— Det russiske samfunnet er sterkt atomisert. Menneskene som kjemper og dør dro dit frivillig, for penger som er utenkelige for det meste av landet. Og det bidrar til å fjerne følelsen av personlig tilknytning til tragediene til de som har dødd. Døden blir sett på som prisen for å ta risikoen.
— Hvordan kan fredssamtaler påvirke propagandamaskinen? Hvordan vil de forklare alle at Russland «vant» hvis resultatet ikke stemmer overens med seiersbildet som Kreml-propagandaen har malt i alle disse åra?
Jeg starter med en historie om alles favorittgeneral [Andrey] Gurulyov — han er en type fyr som lukter sure militært fottøy» på TV-skjermen og alltid er full. Han er tidligere hærgeneral og nå representant i statsdumaen. Og han sier hele tida vanvittige ting; som at vi burde slippe en atombombe over Storbritannia eller utslette en fjerdedel av Russlands befolkning fordi de alle er vestlige agenter. Men plutselig havna denne fyren på svartelista på føderale kanaler. Han forsvant fra eteren etter at han kalte Trump en «banditt» som ikke burde sitte ved samme bord [med Putin]. Og på den tida hadde Trump allerede begynt å si pene ting om Putin.
Nå vises han kun på regionale kanaler, og dukker opp på [det høyreekstreme russisk-ortodokse nyhetsnettverket] Tsargrad TV. Og du kan virkelig se hvordan retorikken hans har endra seg. Nå sier han: «Vel, sjølsagt, vi ønsker alle seier, men akkurat nå krever USA en avtale, og når USA aksepterer våre vilkår, vil det være seieren.
Så, bare ved å avskjære noen fra den føderale eteren, kan du umiddelbart endre synet deres på seier. For ikke lenge siden krevde han Odesa og Kiev, og nå er han fornøyd med anerkjennelse fra USA. Det er ikke noe problem med seier i det hele tatt. Uansett hva de oppnår i forhandlinger,vil de framstille det som en seier.