Om Solidaritetskollektivene
Publisert på nettstedet Tempest, 3.april 2025. Robert Francis rapporterer om Solidarity Collectives, et nettverk av ukrainske anarkister som organiserer seg på antiautoritær basis og kjemper i frontlinja mot den russiske invasjonen.
Det var i de tidlige morgentimene i USA da jeg satte meg ned for en samtale med Anton, en koordinator for Solidarity Collectives, som snakka med meg fra Ukraina. Til tross for de store avstands- og tidssoneforskjellene, var det ikke til å ta feil av diskusjonen vår . Krigen pågikk, og folk døde fortsatt. Anton og kameratene hans organiserte fortsatt, kjempet fortsatt, gjorde motstand. For dem var dette ikke bare en kamp om territorium, men en kamp for å overleve – en kamp mot både russisk imperialisme og de bredere styrkene som hadde forsøkt å dominere Ukraina lenge før krigen begynte.
Siden vår samtale ble innspilt har mye endra seg. Donald Trump har kommet tilbake til makta, og administrasjonen hans har allerede begynt å presse Ukraina til forhandlinger som vil knytte økonomiske og territorielle innrømmelser til amerikanske interesser. Mens Ukraina har vært under russisk eksternt press i flere tiår – lenge før «oransje revolusjonen» i 2004, står det nå overfor ytterligere press fra Washington, hvor Trump gjentar Kremls fortellinger, samtidig som han har kasta blikket på Ukrainas sjeldne metallindustri.
Nå mer enn noen gang trenger vestlige aktivister å høre stemmene til anarkister og antiautoritære i Ukraina. Altfor lenge har visse fraksjoner avvist ukrainsk motstandskamp som enten en stedfortrederkrig eller som bare en slagmark for imperialistiske makter. Den historeien ser bort ifra ukrainere som har motstått både statsmakt og utenlandsk intervensjon i årevis. Den klarer ikke å erkjenne at mange av de som nå kjemper var de samme menneskene som protesterte mot korrupsjon fra regjeringa, motarbeida nasjonalisme og bygde radikale bevegelser lenge før denne krigen begynte.
Etter at den russiske fullskala invasjonen av Ukraina starta i februar 2022, har et nettverk av ukrainske anarkister og antiautoritære organisert seg for å støtte sine kamerater ved frontlinja, gi humanitær nødhjelp og utfordre fortellingene rundt krigen. Denne gruppa, som opererer under navnet Solidarity Collectives, fungerer som et uavhengig, grasrotinitiativ som tar sikte på å støtte anti-autoritære soldater, samtidig som de engasjerer seg i bredere humanitær innsats og mediearbeid. Arbeidet deres er et vitnesbyrd om ideen om at sjølorganisering, gjensidig hjelp og aktivisme forblir levedyktig sjøl under ekstreme krigsforholdene.
Anton beskrev bevegelsens opprinnelse som et presserende svar på russisk aggresjon. «Noen av oss hadde allerede forberedt seg på muligheten for en invasjon i årevis, men ikke nødvendigvis slik ting har blitt,» forklarte han. «Det var kamerater som forestilte seg en partisanstilt motstand, delvis desentralisert og utenfor statlige strukturer. Men da fullskala-invasjonen skjedde, var krigens natur annerledes. Det var ikke en underjordisk motstand, men en direkte, storstilt militær konflikt, og folk måtte tilpasse seg.»
Solidarity Collectives var ikke bare et ideologisk prosjekt, men en praktisk nødvendighet. Mange anarkister og antiautoritære valgte å kjempe i det ukrainske militæret, ikke av noen nyvunnet lojalitet til staten, men fordi de erkjente at motstand mot russisk imperialisme krevde direkte handling. «Det er ikke noe alternativ til å slåss,» sa Anton. «Hvis den russiske hæren overgir seg, tar krigen slutt. Hvis ukrainske soldater legger fra seg våpna sine, vil Ukraina bli okkupert, og tusenvis andre vil bli torturert og drept. Dette er de eneste to mulige utfallene.»
Deres kollektiv bistår nå omtrent 100 antiautoritære krigere i det ukrainske militæret, som de forsyner med utstyr, medisinsk utstyr og logistisk støtte. Utover dette engasjerer de seg i humanitære initiativer og mediautspill for å motvirke den omfattemde feilinformasjonen rundt Ukraina, spesielt blant deler av den vestlige venstresida.
En av de avgjørende aspektene ved Solidarity Collectives er den mangfoldige bakgrunnen til de involverte. I motsetning til konvensjonelle militære enheter som trekker fra tradisjonelle nasjonalistiske eller profesjonelle soldattradisjoner, er dette nettverket sammensatt av anarkister, punkere, feminister, fagforeningsfolk og subkulturelle skikkelser som før krigen var mer sannsynlig å bli funnet som organiserte protester, var husokkupanter eller spilte i punkband enn å delta i væpnet kamp.
Anton understreket at mange av de som nå kjemper mot russisk imperialisme kom fra undergrunns- og aktivistmiljøer, snarere enn statlige institusjoner eller nasjonalistiske formasjoner. «Mange av menneskene vi støtter har vært involvert i anarkistisk organisering, feministiske bevegelser, antifascistiske fotballhooligangrupper eller til og med punkmiljøet,» forklarte han. «Dette var folk som brukte tida sin på protester, på diverse arrangementer, og støtta gjensidige hjelpeprosjekter. Mange av dem hadde aldri sett for seg at de skulle kjempe i en konvensjonell krig, men da invasjonen skjedde, forsto de at det ikke var noe annet alternativ.»
Den sjølorganiseringa som definerte deres førkrigsliv, har de tatt med seg til sin praksis på slagmarken. «Dette er ikke folk som bare følger ordre blindt,» sa Anton. «De tenker kritisk på hva de gjør. De kjemper ikke fordi staten ber dem om å kjempe. De kjemper fordi de vet hva som står på spill hvis de ikke gjør det.»
Blant de som kjemper ved fronten eller støtter dem er det anarkistiske aktivister som har brukte år på å motstå den ukrainske regjeringas politikk, fagforeningsfolk som har konfrontert oligarker, feminister som organiserte seg mot patriarkalsk vold, og punkere, fra undergrunnsmiljøet, som har støtt opp undertrykkelse. «Det er folk her som før krigen okkuperte nedlagt fabrikkbygninger, drev med Food Not Bombs, satte opp autonome, sjølstyrte sosiale sentre,» sa Anton.
«Mange av dem hadde vært aktive i direkte aksjon mot korrupsjon og statsvold i Ukraina. Og likevel forsto de umiddelbart at denne krigen ikke handler om å forsvare den ukrainske regjeringa – det handler om å stoppe en imperialistisk makt som ønsker å ødelegge alt vi står for.»
Denne desentraliserte, ikke-hierarkiske måten å organisere på har gjort Solidarity Collectives spesielt effektive til å svare på presserende behov. «Vi har ikke en streng kommandokjede som en tradisjonell hær,» forklarte Anton. «Vi opererer basert på tillit, direkte kommunikasjon og delte prinsipper. Hvis noen trenger verneutstyr, finner vi ut hvordan vi skal få det til dem. Hvis en skole trenger bærbare datamaskiner for elever som er fordrevet av krigen, organiserer vi oss for å få det til. Hvis vi trenger å motvirke russisk desinformasjon, bruker vi nettverkene våre til å spre sannheten.»
Tilstedeværelsen av internasjonale frivillige, inkludert belrusere og russere som kjemper mot Putins regime, understreker ytterligere den transnasjonale, antiautoritære karakteren til bevegelsen. «Noen av våre kamerater er fra Belarus og Russland,» sa Anton. «De kjemper her fordi de forstår at en russisk seier i Ukraina vil bety ytterligere undertrykking i deres egne land. De har sett hva Putins regime gjør mot dissidenter, og de vet at dette er en del av en bredere kamp mot autoritarisme.»
Til tross for deres engasjement, har mange av disse krigerne og aktivister betalt den ultimate prisen. «Vi har allerede mista mange kamerater,» sa Anton dystert. «Noen var ukrainere, noen var internasjonale, men alle forsto hvorfor denne kampen betydde noe. En av de mest kjente var Cooper Andrews , en amerikansk anarkist som kom for å kjempe og ble drept i april 2023. Han var ikke bare en soldat – han var en person som trodde på noe større, som satte livet hans på spill for internasjonal solidaritet.»
Denne følelsen av solidaritet strekker seg utover de som er direkte involvert i kampene. «Det handler ikke bare om de i frontlinja,» sa Anton. «Det handler om alle som støtter dem – de som organiserer logistikk, de som gir humanitær hjelp, de som sprer informasjon internasjonalt. Hver person som deltar i denne kampen er en del av den samme bevegelsen.»
Solidarity Collectives arbeid har naturlig utvikla seg til tre hovedområder: militær støtte, humanitær nødhjelp og medieengasjement.
«Til å begynne med var fokuset nesten utelukkende på militær støtte,» sier Anton. «Det var ikke noe valg. Soldatene trengte verneutstyr, medisinsk utstyr, mat og til og med kjøretøy. Den ukrainske staten, til tross for alt, var ikke i stand til å forsørge alle, og som anarkister var vi ikke villig til å vente på at de skulle finne ut av det.»
Det militære støtteaspektet av arbeidet deres innebærer kjøp og distribusjon av verneutstyr som ballistiske vester, hjelmer, nattsynsutstyr og førstehjelpsutstyr. «Vi har sett ballistiske vester som har blitt beskutt, men som har redda menneskers liv,» sa Anton. «Hvis vi ikke hadde gitt disse vestene, ville de være døde.»
Utover slagmarken gir gruppa også humanitær bistand til sivile berørt av krigen. «Det handler ikke bare om å støtte soldatene,» understreker Anton. «Vi hjelper også sivile, fordrevne mennesker, studenter – alle som har blitt påvirka av krigen. Vi har gitt bærbare datamaskiner til studenter som er tvunget til fjernundervisning på grunn av utrygge forhold, hjulpet til med å gjenoppbygge hjem og samarbeidet med fagforeninger over hele Europa for å levere hjelp.»
En annen nøkkelkomponent i arbeidet deres er medieoppsøking, som tjener både til å bekjempe feilinformasjon og øke bevisstheten om hva de har av innsats. «Vi må motarbeide russisk propaganda,» sa Anton. «Det er en gjennomgripende fortelling om at Ukraina er styrt av nazister, at det bare er en proxy-krig for NATO, at alle som kjemper mot Russland på en eller annen måte er en agent for vestlig imperialisme. Dette er tull og farlige politiske standpunkter.»
Anton uttrykte frustrasjon over hvordan noen deler av den vestlige venstresida har internalisert russisk propaganda. «Jeg har sett hvordan sjølutnevnte venstreorienterte i USA og Europa gjenta Kreml-talepunkter uten engang å være klar over det,» sa han. «De sier de er imot imperialisme, men de nekter å anerkjenne russisk imperialisme. De sier de støtter sjølbestemmelse, men når ukrainere kjemper for det, er det plutselig annerledes.»
En av de mest omstridte debattene rundt anarkistisk deltakelse i krigen er spørsmålet om antimilitarisme. Noen anarkister utafor Ukraina hevder at å bli med i militæret, også i sjølforsvar, er i strid med antiautoritære prinsipper. Anton ser imidlertid på dette som en misforståelse av både krigens natur og anarkismens prinsipper.
«Det er en forskjell mellom militarisme og sjølforsvar,» sa han. «Militarisme handler om å bruke militær makt for å hevde makt, for å dominere, for å utvide. Det vi gjør er å kjempe mot en invaderende hær som ønsker å utslette oss.»
Han erkjente at i det abstrakte kan anarkister foretrekke å organisere motstand utafor statlige militære strukturer, men han understreket at forhold i den virkelige verden fører til forskjellige valg. «Dette er ikke en teoretisk debatt for oss,» sa han. «Det skjer ikke i ei bok eller i et diskusjonsforum på nettet. Det skjer i det virkelige liv, og realiteten er at folk blir bomba, torturert og henretta av russiske styrker. Pasifisme er ikke et alternativ når du står overfor folkemord.»
Anton pekte på historiske eksempler på anarkistisk væpnet motstand, som den spanske borgerkrigen, der anarkister kjempet mot fascismen sammen med mer tradisjonelle militære styrker.
«Elsket de spanske anarkistene den republikanske regjeringa? Nei. Men de kjempet sammen med dem fordi alternativet var en fascistisk seier,» sa han. «Vår situasjon er lik. Vi kjemper ikke for den ukrainske regjeringa. Vi kjemper for våre lokalsamfunn, vårt folk og vår rett til å eksistere.»
Utover spørsmålet om militarisme, har Anton og andre i Solidarity Collectives måttet bekjempe utbredte misoppfatninger om Ukraina – spesielt blant deler av den vestlige venstresiden som virker mer ivrige etter å kritisere NATO enn å støtte faktisk motstand mot russisk aggresjon.
«Noe av det mest absurde jeg har hørt er ideen om at Ukraina er fullt av nazister,» sa Anton. «Finnes det høyreekstreme elementer i Ukraina? Sjølsagt. Akkurat som i USA, Frankrike, Tyskland og alle andre steder. Men høyreekstreme har ikke makta her. De har aldri vunnet mer enn noen få prosent av stemmene. Ideen om at Ukraina er en slags fascistisk stat er bare russisk propaganda.»
Han uttrykte også frustrasjon over oppfordringer til en forhandla fred, spesielt fra folk som ser ut til å ha liten forståelse for hva en slik fred faktisk vil innebære. «Hva betyr ‘fred’ i denne sammenhengen?» spurte Anton. «For noen betyr det at Ukraina bør overgi seg. Det medfører at ukrainere okkuperes, fengsles, tortureres og henrettes. Det er ikke fred. Det er massemord.»
Han bemerka spesielt det ironiske når vestlige venstreorienterte argumenterer for løsninger som ville føre til kameratenes død. «Hvis Russland vinner, vil folk som meg være de første som blir forfulgt,» sa han. «Anarkister, feminister, fagforeningsfolk, alle som har motstått russisk imperialisme – vi vil alle bli jakta på.»
Til tross for utfordringene er Anton fortsatt håpefull om at internasjonal solidaritet kan gjøre en forskjell. «Vi har mottatt utrolig støtte fra kamerater i Polen, Tyskland, Frankrike, USA og ellers,» sa han. «Folk har organisert innsamlinger, sendt utstyr og spredt bevissthet om kampen vår.»
Han understreket at noe av det viktigste folk kan gjøre er å donere. «Realiteten er at vi trenger penger,» sa han. «Det er den mest direkte måten å hjelpe på. Vi bruker den til å kjøpe verneutstyr, medisinsk utstyr og andre nødvendigheter. Hver krone gjør en forskjell.»
For de som ikke kan bidra økonomisk, understreket Anton viktigheten av å spre riktig informasjon. «Utfordre russisk propaganda når du ser det,» sa han. «Forsterk ukrainske stemmer, spesielt de fra antiautoritære og venstreorienterte aktivister. Sørg for at folk forstår at dette ikke er en valgt krig for oss – det er en krig for å overleve.»
Krigen i Ukraina har avslørt svakhetene hos store deler av den vestlige venstresida, som altfor ofte ser på konflikter som en geopolitisk abstraksjon, snarere enn den reele kampen til de står i, som motsetter seg imperialismen. Anton og kameratene hans kjemper fordi alternativet er okkupasjon, undertrykkelse og død.
«Vi har ikke luksusen å diskutere sjølforsvar teoretisk,. Det spørsmålet ble besvart da de første bombene falt.» Å avfeie Ukrainas motstand som en stedfortrederkrig er ikke antiimperialisme; det er å støtte Russlands kolonivold.
«Vi har ikke luksusen å diskutere sjølforsvar teoretisk,. Det spørsmålet ble besvart da de første bombene falt.» Å avfeie Ukrainas motstand som en stedfortrederkrig er ikke antiimperialisme; det er å støtte Russlands kolonivold.
Hvis Ukraina taper, vil det ikke være oligarker som lider – det vil være arbeidere, antiautoritære, feminister, skeive, fagforeningsfolk og aktivister, de samme menneskene den vestlige venstresida hevder å støtte. Solidaritet kan ikke være betinga av ideologisk renhet eller akademiske debatter om imperialisme. Den må være praktisk, materiell og umiddelbar.
Som Anton sa det: «Vi ber ikke om din godkjenning. Vi ber om din solidaritet.»
Mens krigen fortsetter, er Solidarity Collectives fortsatt forplikta til både motstand og gjensidig hjelp, og jobber ikke bare for Ukrainas overlevelse, men for en verden fri fra imperialistisk dominans. «Dette handler ikke bare om Ukraina,» sa Anton. «Det handler om å vise at motstand er mulig. At imperialisme kan bekjempes. At folk kan organisere seg, sjøl under de verste forhold, og fortsatt stå sammen i solidaritet.»