Høyre-radikale i frontlinja vil at Moskva skal motstå en forhandla våpenhvile og fortsette å kjempe, uansett hva det koster
Publisert på nettstedet New Lines Magazin, 16. april 2025. Av Giovanni Pigni. Giovanni Pigni er en italiensk journalist med base i Russland, hvor han dekker landet og konflikten i Ukraina)
I den dunkle kjelleren i en nedslitt bygning holder Alexei Selivanov, en russisk kosakk med tykk svart bart, blikket festa på monitorene foran seg. De streamer direkte droneopptak av fiendtlige stillinger i Chasiv Yar, en by i det østlige Ukraina som russiske styrker har holdt under beleiring i omtrent ett år. I det øyeblikket han oppdager bevegelse, gir han en ordre: «Send dronene.»
Den farligste delen av Selivanovs daglige rutine kommer når han går ut for å eskortere sine jagerfly inn eller ut av frontlinja, og utsetter seg sjøl for risikoen for fiendtlig artilleri og droneangrep. «Fienden ser på oss gjennom monitorene også,» sier han i et telefonintervju med New Lines.
I likhet med de andre i bataljonen hans, sjekker den 44 år gamle Selivanov nyhetene under pauser i kampoperasjoner, og følger nøye med på forhandlingene mellom Kreml og Det hvite hus om å få slutt på konflikten i Ukraina. «Jeg håper at [president Vladimir] Putin ikke vil velge en våpenhvile og ikke vil avslutte den militære operasjonen,» sier han, og gjenspeiler følelser som deles av den høyreekstreme russiske nasjonalistbevegelsen han tilhører. Den er sterkt territoriell og anti-vestlig, og har vært engasjert i krigen mot Ukraina siden konfliktens tidlige dager for over et tiår siden.
Mens slike fraksjoner har vært medvirkende til Russlands krigsinnsats siden 2014, har de også opprettholdt et anspent forhold til staten. De frykter nå at Kreml kan bli lurt av Vesten, spesielt under påvirkning av president Donald Trump. Mange av dem bekymrer seg for at ethvert forhandlet oppgjør kan fryse konflikten uten å oppnå deres maksimalistiske mål om å avvikle Ukraina som en suveren stat.
Selivanov, som tidligere har vært ansatt i det ukrainske statsapparatet, slutta seg til separatistopprøret som brøt ut øst i landet etter den pro-vestlige Maidan-revolusjonen i 2014, som avsatte den pro-russiske presidenten. Etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i 2022, har Selivanov kjempet i den russiske hæren og fungerer nå som nestkommanderende for Yenisei Cossack Volunteer Battalion, som hovedsakelig består av menn som identifiserer seg som kosakker. Dette er en paramilitære styrke som støtter den russiske staten, som fremmer nasjonalisme, ortodoks kristendom og tradisjonelle verdier.
I 2014 kritiserte russiske nasjonalister Kreml for å nøle med å gripe direkte inn i konflikten i Donbas-regionen i Øst-Ukraina, og seinere for å la den stagnere under Minsk-avtalene fra 2015. Med våpenhvileforhandlinger som nå er i gang, frykter mange nasjonalister at historien kan gjenta seg.
For Selivanov er et oppgjør som ville fryse kontaktlinja slik den er nå utenkelig, ettersom Ukraina fortsatt har territorier som Russland ulovlig annekterte i 2022. «Zaporizhzhia og Kherson – begge under ukrainsk kontroll – er russisk territorium. For Russland å gi avkall på dem vil det bety brudd på sin egen grunnlov,» sier han.
Selivanov er bekymra for at en del av den russiske eliten er interessert i å gjenopprette økonomiske forbindelser med Vesten, og ser bort fra det han ser på som landets nasjonale interesse. «De er interessert i villaene sine i utlandet, bankkontoer, virksomheter og hvitvasking av pengene de har samla opp i Russland. Og disse menneskene, som fortsatt har innflytelse i den russiske ledelsen, er naturligvis interessert i å få slutt på krigen.» Som rapportert av det russiske opposisjonsmediet Meduza i begynnelsen av året, har en rekke av Russlands politiske elite uttrykt sin skuffelse over at krigen som trekker ut, og at de er bekymra for den langsiktige effekten av de vestlige sanksjonene.
Det siste halvannet året har den russiske hæren vært på offensiven i Ukraina, og gått sakte, men jevnt frem, men med store kostnader for menneskeliv. De siste ukene har amerikanske tjenestemenn gjennomført bilaterale toppmøter med sine ukrainske og russiske kolleger for å diskutere muligheten for en våpenhvile og veien til fred i Ukraina. Mens ukrainske tjenestemenn har akseptert det amerikanske forslaget om en 30-dagers full våpenhvile, har Putin avvist det, og i stedet gått med på å stanse angrep på energianlegg og snakke om en stans av fiendtlighetene i Svartehavet.
«Jeg ser ingen interesse for en våpenhvile for Russland i det hele tatt. Vi vinner, vi går framover. Kanskje ikke veldig fort, men det er ingen grunn til å skynde seg – vi må redde og beskytte liv,» sier Selivanov.
Til tross for økende tap, tror han Russland kan opprettholde krigsinnsatsen ved i økende grad å stole på droner, som han anslår nå står for det store flertallet av drepte på slagmarken. «Hvis vi i stor grad robotiserer frontlinja- bruker elektronisk etterretning, elektroniske krigføringssystemer, droner, ubemanna luftfartøyer – så vil tapene bli minimalisert.»
I mars 2014, da russiske tropper nettopp hadde tatt kontroll over Krim og forberedte seg på å annektere halvøya i en folkeavstemning, dukka ei gruppe menn i militæruniformer opp på en russisk militærbase i Simferopol med et dristig forslag: «Gi oss våpen og noen panserkjøretøy, så tar vi Kherson,» husker Vorobyev, som var en av disse mennene. De hevda at hundrevis av mennesker i den sør-ukrainske byen var klare til å stille seg på Russlands side og ta til våpen mot den ukrainske regjeringa, mens sikkerhetsstyrkene ikke ville yte motstand.
Tilbudet deres ble raskt avslått, og gruppa ble avvist, som en gjeng gærninger, av det russiske befalet ved basen. Kremls ordre var klare: Krim var det eneste målet – det var ingen planer om å beslaglegge ytterligere ukrainsk territorium på den tida.
For Vorobyev var denne avvisninga den første av mange Kreml-svik mot det han beskriver som Russlands nasjonale interesser. Elleve år seinere forblir byen Kherson under ukrainsk kontroll, til tross for at Russland nå hevder den som en del av sitt territorium og nådeløst beskyter byen. «Hvis du lytter til krigspropagandaen, ser alt ut til å gå bra; vi går framover,» sier Vorobyev. «Men det vi ser akkurat nå er ikke krig, det er … vel, det er et konsept som kalles «onani,» legger han til og smiler.
Vorobyev, 64 år, sitter på kontoret sitt i en historisk bygning i St. Petersburg. Skjeggete og med et strengt blikk er han grunnleggeren av «the Russian Imperial Movemnet» (RIM), en hvit sjåvinistisk og monarkistisk gruppe som tar til orde for gjenoppretting av det russiske imperiet, inkludert gjeninnføring av monarkiet.
Han omtaler ukrainere som «separatister» og kaller Ukraina «Okraina», den russiske betegnelsen for «periferi», noe som gjenspeiler hans syn på at landet bare er en tapt provins i det gamle russiske imperiet. «Ukrainere har aldri eksistert,» sier han saklig.
RIM er sterkt kritisk til Kremls utenrikspolitikk i Ukraina, og anklager den for å mangle den besluttsomheten som trengs for å oppna en avgjørende seier. «Det er ikke nok soldater, ikke nok utstyr, ikke nok høyteknologiske ting. Hvis det var politisk vilje, ville det skjedd,» klager han.
På grunn av sine ekstremistiske og fremmedfiendtlige synspunkter har RIMs politiske aktiviteter vært sterkt begrensa i Russland, og myndighetene har gjentatte ganger nekta dem tillatelse til å holde offentlige demonstrasjoner. Organisasjonens nettside er inkludert i lista over ekstremistisk materiale, utarbeida av det russiske justisdepartementet.
«Regjeringa tillater oss ikke å operere i landet,» klager Vorobyev. Derfor, legger han til, er RIMs aktiviteter nå stort sett begrensa til dens militære fløy, Imperial Legion, som for tida kjemper i Ukraina som en del av de vanlige russiske væpna styrkene.
Imperial Legion gjennomfører rekruttering og opplæring i St. Petersburg, og tar kun inn menn som sier de er etnisk russiske og ortodokse kristne. Gruppa har også gitt militær trening til medlemmer av høyreekstreme organisasjoner i Europa og USA. Av den grunn ble den i 2020 den første organisasjonen for «hvitt overherredømme» som offisielt ble utpekt som en terrorgruppe av Washington. Vorobyev mistenker at når dets bidrag til krigsinnsatsen ikke lenger er nødvendig, vil de russiske myndighetene slå ned på den keiserlige legion. «Foreløpig har de bruk for oss. Men når de ikke lenger har det …» avslutta han.
I de første åra av Donbas-konflikten stolte Moskva på nasjonalistiske og patriotiske organisasjoner som RIM for å sende inn krigere i Ukraina, slik at Kreml kunne opprettholde troverdig fornektelse. Mellom 2014 og 2015 sendte den russiske Imerial Legion rundt 300 frivillige til frontlinja.
I august 2014 så det ut til at krigen snudde til fordel for pro-russiske styrker, som ga Ukraina store nederlag i slagene ved Ilovaisk og i februar 2015, Debaltseve. Men like etter inngikk Kreml en våpenhvileavtale med Ukraina og Vesten – Minsk-avtalene – som frøs konflikten de neste åtte åra, fram til Russlands fullskala-invasjon i 2022.
For Vorobyev og hans allierte var Minsk-avtalene en tapt mulighet til å påføre Ukraina et ødeleggende nederlag mens de fortsatt var uforberedt på en storstilt russisk offensiv. «Kameraten som satt i Kreml forrådte oss,» sier Vorobyev bittert.
Nå, med fredssamtaler i gang mellom Kreml og Det hvite hus, er han bekymret for at Putin igjen vil velge veien til kompromiss. Han tror at Putin til slutt kan gå med på å avstå annektert territorium i bytte mot en fredsløsning. «Krigen kan akkurat nå ende med en skammelig fred,» advarer han.
«Vi må slutte å drepe hverandre, nok blod er blitt spilt,» sier Pavel Gubarev, 42, en nasjonalistisk politiker og tidligere leder av det pro-russiske opprøret i Donbas. Etter et år med kamper i Ukraina på flere fronter, har Gubarev vært tilbake i Moskva siden desember, for å få hjelp med helseproblemer og gjenforenes med familien. Men hans syn på krigen er fortsatt dystert. «Alle er slitne. Tre år sitter vi fast på ett sted, og det er ingen ende på det,» sier han, og gir uttrykk for frustrasjon over det han ser på som en militær død.
En nøkkelfigur i de tidlige dagene av Donbas-konflikten, ledet Gubarev pro-russiske demonstranter til å gripe Donetsk regionale administrasjon våren 2014, og erklærte en folkeavstemning som førte til den sjølerklærte Donetsk folkerepublikk.
Organisasjonen hans hjalp Igor Girkin – en russisk nasjonalistisk leder og tidligere oberst i Federal Security Service (FSB) – å komme inn i Ukraina med ei væpna gruppe, som raskt tok kontroll over byen Slovyansk. Dager seinere svarte Kiev med å starte en militær operasjon mot opprørerne. Girkin har seinere hevda at han hadde «trykket på avtrekkeren» på krigen i Donbas.
Med starten på Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i 2022, ble Girkin en av Kremls hardeste kritikere i Russland, og anklaga dens militære ledelse for inkompetanse og halvhjerta tiltak. For to år siden var han og Gubarev medstiftere til Club of Angry Patriots, en nasjonalistisk bevegelse som åpent fordømte Russlands håndtering av krigen, og ba om total mobilisering og et kompromissløst framstøt for seier.
I juli 2023 ble Girkin arrestert på grunn av ekstremistiske anklager og seinere dømt til fire år bak murene. Gubarev sjøl fikk et kortvarig opphold i varetektsfengel for å ha protestert mot arrestasjonen av hans allierte. Dette var et tydelig signal om at den russiske staten ikke ville tolerere motstand – ikke bare fra den vestligorienterte liberale leiren, men heller ikke fra nasjonalistiske hardliners.
Desillusjonert over russisk politikk har Gubarev nå et lite håp om at nasjonalister effektivt kan utfordre regjeringa. «Det er ingen politikk i landet vårt,» sier han med en sarkastisk latter. «Putinismen er et autoritært diktatur.» Han kommer med et oppgitt skuldertrekk.
Han tror at russiske nasjonalister vil vurdere enhver fred basert på hvilke innrømmelser Russland gjør. «Hvis våpenhvileavtalen ikke involverer elementer som territorielle avståelser [av okkuperte ukrainske områder] eller bytte av landområder, vil det bli mottatt mer eller mindre ro,» spår han.
Gubarev mener konflikten bevisst forlenges av oligarkiske eliter som hindrer en avgjørende russisk seier fordi de ikke jobber i etniske russeres interesse. «Målet er å fjerne så mange slaviske mennesker som mulig, å gjenbosette disse landene med migranter og erstatte den innfødte befolkningen – akkurat som det som skjedde i USA og Europa,» sier han, og gjenspeiler den rasistiske konspirasjonsteorien som hevder at hvite europeiske befolkninger blir erstatta av muslimske innvandrere.
I følge Gubarev, flytter russiske nasjonalister, som ham, nå sitt fokus til en «andre front» inne i landet – mot massetilstrømninga av migranter fra Sentral-Asia, som han mener skyldes på Kremls slappe innvandringspolitikk.
Som rapportert av Nazi Video Monitoring Project, en kanal på meldingstjenesten Telegram der data og videoer av angrep fra høyreekstreme grupper i Russland samles inn, har angrepene på migranter økt betydelig siden starten av krigen i Ukraina. Spesielt er dette tydelig etter det dødelige Crocus City Hall-angrepet i Moskva i mars 2024, som ble utført av borgere fra Tadsjikistan.
«En anspent situasjon som involverer migranter kan meget vel bli til en intern sivil konfrontasjon,» advarer Gubarev.
«Vi er klare til å støtte hva staten enn bestemmer seg for – fred eller fortsatt militær aksjon – men uten å overgi noe territorium,» sier Alexei Milchakov, 33, lederen av Sabotasje- og angrepsrekognoseringsgruppa, også kjent som Rusich, en russisk høyreekstreme milits.
Rusich er beryktet for sin nynazistiske ideologi, og har vært aktiv i Ukraina siden 2014 og seinere kjempet i Syria og Afrika som en del av Wagner Group, det private militærselskapet grunnlagt av den avdøde Kreml-tilknytta Jevgenij Prigozhin. Gruppa befinner seg for tida på Zaporizhzhia-fronten i Sør-Ukraina, hvor russiske styrker har starta en fornyet offensiv etter måneder med posisjonskrigføring.
Milchakov legger ikke skjul på at tre år med kontinuerlig kamp har tatt på ham og hans menn. «Sjølsagt vil vi gjerne hvile, fikse helseproblemer og omorganisere personell,» innrømmer han. «Men hvis det er nødvendig, vil vi fortsette å kjempe.»
Rusich har ofte hatt et konfliktfylt forhold til den russiske staten, på grunn av dens ekstremistiske synspunkter og brutalitet. På sin populære Telegram-kanal har enheten åpenlyst glorifisert krigsforbrytelser, inkludert henretting av krigsfanger. Dens tidligere nestkommanderende, Yan Petrovsky, ble nylig dømt til livsvarig fengsel i Finland for å ha henretta og lemlesta ukrainske soldater i 2014.
I fjor ba statsdumaen Mikhail Sheremet om at politiet skulle etterforske Rusich etter et Telegram-innlegg der gruppa ba om en «varmrøkt krimtatar eller noe lignende» for et menneskeofring. «Jeg har ingen garanti for at jeg ikke blir fengsla for ekstremisme eller andre oppdikta forbrytelser,» innrømmer Milchakov.
Den russiske staten har så langt tolerert Rusich, som i fjor samarbeida med FSBs grensevakter for å patruljere Russlands grense til Finland. Til tross for dette har Rusich vært tydelig i sin kritikk av Russlands militære ledelse, og meneer at krigsinnsatsen har blitt hindra av inkompetanse og korrupsjon, og hindra Russland i å oppnå en avgjørende seier.
«De lot den ukrainske hæren bli sterkere, gjennomføre flere mobiliseringer og trene unge kadre,» hevder Milchakov. Han mener Russland gikk glipp av muligheten til å ta Kyiv i 2014. «Den gang var det mulig å gjøre det raskt og med minimale tap.»
Som mange ytterliggående nasjonalister, støtta Milchakov offentlig Wagner-gruppas kortvarige mytteri i juni 2023, da Prigozhin leda styrkene sine i et væpna opprør mot den russiske militærkommandoen. Han så på Wagner som en modell for effektivitet og disiplin – egenskaper han mener den regulære hæren mangler. «Hvis Wagner-gruppas erfaringer var integrert i hele hæren, ville den hatt vært mye større framgang,» sier han.
«Selv om det forhandles om fred, har man ennå ikke klart å få til en full våpenhvile i Ukraina. «Uavhengige anslag fra Meduza og Mediazona tyder på at over 160 000 russere har omkommet i krigen, og hundrevis skal ha blitt drept hver dag. På ukrainsk side er over 130 000 soldater, drept i aksjon, blitt identifisert gjennom offentlige kilder. Det faktiske tallet antas imidlertid å være mye høyere, og den ukrainske hæren har stått overfor en alvorlig mangel på bemanning. Selivanov mener Russland bør fortsette offensiven, og svekke Ukraina til de kollapser internt. «Fronten kan kollapse, ikke på grunn av ytre angrep, men på grunn av intern ustabilitet,» sier han.
Selivanov er overbevist om at Russlands fredelige eksistens er uforenlig med et uavhengig Ukraina. «Ideologien til ukrainsk stat er bygget på å avvise den russiske identiteten til disse landa og til folket sjøl. Så lenge den ukrainske staten og dens ideologi eksisterer, vil den være fiendtlig mot Russland.» For kosakkene er det bare én mulig løsning på det «ukrainske problemet». «Enten den russiske ledelsen ønsker det eller ikke, må dette problemet løses – noe som betyr å avvikle Ukrainas stat slik den eksisterer nå.»
Ifølge Vorobyev bør Russland ta kontroll over alt ukrainsk territorium opp til grensa til Polen. «Hele dette territoriet er historisk sett en del av Russland,» sier han. Han erkjenner imidlertid at et slikt utfall er usannsynlig under den nåværende russiske ledelsen. «Så lenge Putin sitter med makta, vil det ikke skje,» legger han til.
Andre nasjonalister, som aksepterer en våpenhvile som uungåelig, er fortsatt skeptiske til at en forhandla fred vil vare. «Det vil være en viss stillstand, før den neste store krigen som forberedes for oss,» spår Gubarev. Milchakov sier seg enig: «Vårt fedreland eksisterer ikke uten krig. Dette er kun opptakten til de hendelsene som vil prege vårt århundre.