Av Vitaliy Dudin, Sotsialnyi Rukh, 8. mai 2025.
Avtalen, som ble signert 30. april, gjenspeiler den amerikanske kapitalens ønske om å få uhindret tilgang til ukrainsk undergrunn. Det gir USA ny innflytelse over den økonomiske og politiske situasjonen i Ukraina. Selv om fordelene for Ukraina, som gir fra seg suvereniteten, ikke er åpenbare
I dag, 8. mai, skal Ukrainas parlament, Verkhovna Rada, stemme over ratifiseringa av den såkalte avtalen om mineralressurser. Som kjent ble det 30. april undertegna en avtale mellom Ukrainas regjering og USAs regjering om oppretting av et amerikansk-ukrainsk investeringsfond for gjenoppbygging (heretter kalt avtalen eller mineralavtalen). Amerikansk imperialisme har utnytta Ukrainas sårbare posisjon til å pålegge landet en hel rekke ugunstige betingelser.
Til tross for at noen åpenbart undertrykkende betingelser er fjerna fra mineralavtalen (som å «fakturere» Ukraina for militærhjelp som allerede er gitt), gir det USA nye muligheter for innflytelse over Ukrainas økonomiske og politiske situasjon. For tida tør ikke engang dens offentlige forsvarere si at den lover Ukraina velstand eller stabilitet. Sjøl spørsmålet om når representanter for et fremmed land vil kunne bestemme betingelsene for utnytting av ressursene i undergrunnen (som er det ukrainske folkets eiendom) på eksklusive vilkår er opprørende. Amerikansk kapital og muligens deler av det ukrainske oligarkiet vil nyte godt av mineralavtalen, men ikke den ukrainske arbeiderbefolkninga.
Samtidig ville det være feil å beskrive denne mineralavtalen som en irreversibel nasjonal katastrofe. På lang sikt kan Ukraina frigjøre seg fra kolonistyret og forsøke å si opp avtalen hvis landet kvitter seg med oligarkisk kapitalisme og styrker sin suverenitet.
I situasjonen rundt mineralavtalen er det følgende som får mest oppmerksomhet:
Avtalen er basert på ulikhet mellom partene. Partene er enige om å opprette et amerikansk-ukrainsk investeringsfond for gjenoppbygging i form av et kommandittselskap (heretter kalt partnerskapet). I hovedsak gir kontraktsmodellen betydelig flere fordeler for den amerikanske siden enn for den ukrainske siden. Innholdet i artikkel II i avtalen om dens forrang over ukrainsk lovgivning er veiledende; Bestemmelsen begrenser muligheten til å vedta rettslige tiltak som ville innebære mindre gunstige vilkår for gjennomføringa av avtalen. Artikkel III, som viser til behovet for institusjonelle reformer i samsvar med «markedsprinsipper», kan sees på som et skjult press for å innføre nyliberale reformer. Partnerskapets inntekter vil være fritatt for skatter (artikkel IV), og selskaper vil kunne ta ut kapital fra landet. Erstatningsansvar er bare nevnt én gang, og bare i sammenheng med Ukrainas forpliktelser (artikkel V). Eventuelle investeringsprosjekter når det gjelder utvinning av mineraler i undergrunnen eller drift av betydelige infrastrukturanlegg kan iverksettes etter at partnerskapet er varsla (artikkel VII). Dersom Ukraina må påta seg visse tilleggsforpliktelser overfor EU, må partene i avtalen holde «konsultasjoner og forhandlinger i god tro» om hvordan de skal ta hensyn til dem (artikkel VII, VIII).
Den foreslåtte modellen fører til en primitivisering av økonomien. Avtalens økonomiske essens er blant annet Ukrainas og USAs felles aktiviteter innen leting etter, utforskning og utvinning av naturressurser, samt å tiltrekke seg investeringer i kritiske sektorer av økonomien. Ukrainas viktigste fordeler i amerikanske investorers øyne koker ned til utvinning av naturressurser. Dette vil overskygge mulighetene for gjensidig fordelaktig samarbeid innen gjenoppbygging av infrastruktur eller utvikling av kunnskapsintensive teknologier. Sosiale spørsmål (arbeidsforhold i gruvesektoren, bærekraftig utvikling osv.) har blitt oversett i avtalen. Fagforeninger og miljøorganisasjoner deltok ikke i diskusjonen i det hele tatt. Å forene gruveindustriens interesser med offentlige prioriteringer kan ha positive konsekvenser når det gjelder langsiktige interesser.
Hemmelig diplomati undergraver avtalens legitimitet. De endelige vilkårene i avtalen ble holdt hemmelige til siste øyeblikk, noe som gjorde en offentlig diskusjon om saken umulig. Forhandlingene og forberedelsene til dem ble holdt i hemmelighet, og den ukrainske regjeringas posisjon var ukjent. Organiseringa av avstemningsprosessen for ratifisering av avtalen skjer også i en atmosfære av tildekking og innafor kortest mulig tidsramme. Den ukrainske offentligheten har fortsatt ikke full informasjon om vedleggene til avtalen (den såkalte kommandittselskapsavtalen). Hoveddirektoratet for vitenskap og ekspertise har ikke uttalt seg om lovutkastet om ratifisering (nr. 0309), ettersom ikke alle relaterte dokumenter var vedlagt avtalen.
Avtalen styrker ikke sikkerheten, men vil begrense suvereniteten. Under krigen vil Ukraina ikke motta alt landet trenger fra USA, slik det framgår av uttalelser fra Donald Trump, men signeringa av avtalen vil forsterke inntrykket av at Ukraina ikke lenger vil kunne disponere over sin eksisterende rikdom som før. Signeringa av avtalen er motivert av sikkerhetshensyn, men i realiteten vil den ikke gi noen fordeler på dette området. Den lovede militære støtten er illusorisk (artikkel VI viser til muligheten for å overføre våpen, og verdien av dem blir deretter kreditert som et kapitalinnskudd fra USA). Det er umulig å ikke legge merke til hvor forsiktig formuleringa er når det gjelder den russisk-ukrainske krigen: Ukrainas bidrag til å opprettholde internasjonal fred ved å motvirke russisk aggresjon er ikke engang nevnt.
Undertegninga av avtalen er en konsekvens av den nyliberale regjeringas manglende evne til å mobilisere ressurser. Det er nettopp på grunn av frykten for nasjonalisering av strategiske næringer, [uviljen mot] innføring av en progressiv skattetabell og kampen mot skyggeøkonomien at Ukraina er tvunget til å ty til risikable måter å tiltrekke seg investeringer på. Signeringa av en avtale om framtidig samarbeid på ulike vilkår har blitt en nødvendighet på grunn av Ukrainas behov for å forsvare seg mot Putins invasjon i dag.
Til sjuende og sist er signeringa av denne avtalen en logisk oppfølging av den ukrainske regjeringas forslag ved utgangen av 2024, om å utvikle mineralressurser med utenlandske midler. Utpressinga fra den amerikanske administrasjonen allerede i forberedelsesfasen av avtalen viser hvor vanskelig det vil bli å styre denne prosessen i den retninga Ukraina har behov for.
De viktigste lærdommene man kan trekke fra denne situasjonen er som følger: historien rundt avtalen vil objektivt sett bidra til å avkrefte illusjoner om den amerikanske imperialismens natur, og det ukrainske folket vil bli enda mer overbevist om at de bare kan stole på seg sjøl. Mineralressursene som er tilgjengelige i Ukraina kan komme hele folket til gode, men for at dette skal skje, må myndighetene innføre en sosialistisk modell for økonomisk styring, der staten kontrollerer økonomien og fordeler inntekter mellom ulike sosiale lag. Når det gjelder internasjonalt samarbeid, finnes det muligheter til å utvikle likeverdige relasjoner med europeiske land, som sjøl er interessert i å se et sterkt og trygt Ukraina.