Hvordan det belarusiske KGB forfølger diasporaen i Europa
Publlsert på nettstedet Freedomnews,15. April 2025 Av Nikita Ivansky
I 2023 brøt det ut en skandale da en belarusisk opposisjonsaktivist meldte seg på en jobb for å «forske» på den belarusiske opposisjonen for en spesiell EU-kommisjon som angivelig etterforska korrupsjon. Jobben ble utlyst i en av opposisjonens chatter og viste seg å være en svindel oppretta av KGB for å samle inn informasjon. Den svindla aktivisten fikk til og med betalt små summer for arbeidet sitt. Historien kulminerte med at KGB offentlig kunngjorde at aktivisten jobba for dem – under en av sikkerhetsworkshopene organisert av den svindla personen.
I fjor ble en serie videointervjuer med en opposisjonsjournalist for en dokumentar publisert på nettet. Personen viste seg seinere å være en belarusisk KGB-agent som jobba fra Belarus. Deler av intervjuet ble seinere til og med publisert av statlige propagandamedier for å vise suksess i deres operasjoner mot diasporaen.
I sitt fjerde tiår står nå det belarusiske diktaturet nå i skyggen av Kreml og krigen i Ukraina. Redselen den russiske hæren har utsatt okkuperte områder for er ofte mye verre enn det det belarusiske samfunnet har måttet gå gjennom. Krigen mot all opposisjon ble imidlertid starta av Lukasjenko i 1994 og fortsetter den dag i dag. Og sjøl om undertrykking av anarkister, antifascister og liberalere i landet ofte havner i vanlige medier, tiltrekker det seg sjelden oppmerksomhet når det gjelder angrep på de som bor i diasporaen. Ettersom hundrevis har forlatt landet etter 2020, bruker autoritære stater moderne triks for å angripe opposisjonen i «trygge» land.
Noe av regimets arbeid er «klassisk» spionasje. Militær etterretningsagent Pavel Rubtsov, som ble utlevert av Polen til Russland i august 2024 som en del av en fangeutveksling, overførte informasjon om den belarusiske opposisjonen i Warszawa til Moskva. Ifølge avisen Wyborcza informerte Rubtsov , som jobba undercover som den spanske journalisten Pablo Gonzalez, i 2020 ledelsen om at han hadde møtt medlemmer av koordineringsrådet til den belarusiske opposisjonen , og overlevert data om de gamle og nye kontorene til stiftelsen «Belarus».
Men på internett kan det belarusiske regimets operasjoner noen ganger ligne aktiviteten til svindelgrupper. I de siste åra har det belarusiske politiske politiet kjørt flere phishing-kampanjer på nettet, der de prøver å samle informasjon via intetanende aktivister. Det falske EU-seminaret er et godt eksempel: I flere måneder klarte KGB å få tak i steder for forskjellige opposisjonsarrangementer og navn på deltakere.
På 1990-tallet ble noen opposisjonspolitikere rekruttert før de dro, og de begynte å formidle informasjon tilbake så snart de havnet i et vestlig land. Denne gammeldagse taktikken med å rekruttere folk som allerede er i miljøet, i stedet for å prøve å infiltrere opposisjonskretser utenifra, har fortsatt gjennom alle disse 30 åra. Skandaler rundt forskjellige aktivister som har signerte papirer for å jobbe for KGB fortsetter nå å dukke opp regelmessig i opposisjonskretser i eksil. Et eksempel er saken om Fjodor Garbachou, ektemannen til en belarusisk journalist, som ble funnet å ha et agentpass i navnet Viktar Makeev , utstedt før protestene i 2020. Og sjøl om det er ukjent hva Fjodor/Viktar gjorde i utlandet, er det tydelig at han ble rekruttert på et tidspunkt i fortida for å jobbe for KGB (mens han fortsatt offisielt jobbet for utviklingsselskapet Wargaming).
Denne taktikken har blitt brukt av tsarismen og det sovjetiske hemmelige politiet i mange generasjoner, ikke bare for å kunne kontrollere dissidenter i eksil, men også for å spre paranoia og mistillit i aktivistkretser.
Aktivister kan også bli utsatt for arrestasjoner for narkotikaanklager eller andre lovbrudd, men også gjengjeldelse mot familiemedlemmer. I disse dager er det ganske vanlig at slektninger til aktivister som bor i utlandet, og fortsetter med politisk arbeid der, blir arrestert, tiltalt og dømt til år i en straffekoloni på oppdikta anklager. Gjennom kontroll av slektninger i landet kan det belarusiske politiske politiet og KGB kontrollere folk utenfor landet, -enten ved å forhindre dem i å gjøre politisk arbeid i det hele tatt, eller ved å få dem til å jobbe for regimet for å samle inn informasjon om andre aktivister. Dette er tilfellet for mange anarkister og antifascister som har forlatt landet de siste åra. En av anarkistene fra Belarus som døde i kamper i Ukraina er fortsatt oppført som anonym på grunn av mulig hevnforfølgelse av slektningene.
Når vi vet om disse eksemplene kan vi bare forestille oss omfanget av lignende metoder fra autoritære regimer med mye større statskasser, enten det er Russland, Iran eller Kina. Ganske ofte ser vestlige aktivister på de som lever i eksil som litt overparanoide, med livlig fantasi. Men etter hvert som autoritarisme blir mer gjennomgripende, er det avgjørende at vi fullt ut forstår farene som kommer ikke bare innenfra staten vi lever i, men også utenfra.