Publisert på nettsiden til International Labour Network of Soldarity and Struggles 27. mai 2025
Oleksandr Skiba er medlem av VPZU (Fri fagforening for jernbanearbeidere i Ukraina – KVPU) ved Darnytsa jernbanestasjon og styreleder for Stiftelsen for fagbevegelsens utvikling. Denne artikkelen bygger på en samtale mellom Oleksandr Skiba og Patrick Le Trehondat.
«Den ukrainske fagbevegelsen står ved et historisk veiskille. Å fortsette å operere med utdaterte modeller og metoder er å bevege seg i en retning mot manglende innflytelse og nederlag. Stilt overfor den dyptgående omforminga av samfunnet og gjenoppbygginga som vil komme etter krigen, må fagforeningene velge: utrydding eller modernisering.»
1. Innledning
Fagbevegelsen i Ukraina oppsto innenfor rammene av det sovjetiske systemet, hvor fagforeninger primært spilte en dekorativ rolle, med fokus på fordeling av sosiale goder, snarere enn å kjempe for arbeidernes rettigheter. Sovjetunionens kollaps markerte begynnelsen på et nytt kapittel. Allerede i 1990 begynte uavhengige fagforeningsorganisasjoner å dukke opp, som utfordra institusjonene i det «gamle systemet». Over tid konsoliderte et betydelig antall av disse organisasjonene seg til Konfødrasjonen av frie fagforeninger i Ukraina (KVPU).
Samtidig fortsatte Føderasjonen Fagforeninger i Ukraina (FPU) – den største koalisjonen av de såkalte «tradisjonelle» eller «gule» fagforeningene – å operere. Denne enheten arva betydelige eiendeler og institusjonelle posisjoner fra sovjettida. Til tross for at den opprettholdt en formell organisasjonsstruktur, inkludert rapporter, komiteer og ungdomsavdelinger, var driften i stor grad symbolsk og mangla substansielt engasjement. Spesielt ungdomsdeltakelsen i slike organisasjoner var et spørsmål om å rekruttere flest mulig, uten reell involvering i beslutningsprosesser eller påvirkning av arbeidstakerrettigheter.
Ved utbruddet av fullskala krigen i 2022 befant fagbevegelsen seg i en dyp krise. Viktige utfordringer inkluderte:
Institusjonell svakhet: Fagforeninger hadde minimal innflytelse på lovgivningsprosesser og økonomisk politikkutforming.
Politisk isolasjon: Arbeidsmarkedsspørsmål hadde blitt marginalisert, og fagforeningene mangla en klar politisk plattform;
Organisatorisk stagnasjon: Strategisk visjon var fraværende, juridiske rammeverk var underutvikla, og en utilstrekkelig utvikling i bruk av digitale verktøy.
2. Den juridiske og politiske situasjonen i ei krigstid.
Utbruddet av en fullskala invasjon i Ukraina har ført til radikale endringer i det juridiske rammeverket for arbeidsforhold. Lov nr. 2136, vedtatt i 2022, begrensa arbeidstakernes rettigheter betydelig: streiker ble forbudt, sosiale garantier ble redusert, og viktige bestemmelser i tariffavtaler ble kansellert. Som et resultat ble fagforeningene effektivt fratatt sine juridiske og offentlige innflytelsesmekanismer.
Territoriale rekrutteringssentre (TRC-er) har blitt et ekstra pressinstrument. Det har vært dokumenterte tilfeller der mobilisering angivelig ble brukt til å gå etter fagforeningsaktivister og ansatte med faste pro-arbeiderposisjoner. Arbeidsgivere fikk på sin side ny mer makt, basert på – nemlig mulugheten til skjønnsmessig bestemme hvilke ansatte som skulle mobiliseres og hvilke som skulle unntas fra mobilisering, ofte på grunnlag av personlig lojalitet eller involvering i fagforeningsaktiviteter. Denne utviklinga har hatt betydelig innvirkning på representantene for uavhengige fagforeninger, som vanligvis er mer høylytte i sin kritikk av både arbeidsgivere og statlige myndigheter.
Videre meldte et betydelig antall personer med en aktiv samfunnsrolle, inkludert ledere og aktivister, seg frivillig til militærtjeneste i begynnelsen av 2022. Dette svekka fagbevegelsens menneskelige kapital og intellektuelle lederskap betydelig, og forverra en eksisterende styringskrise og institusjonell motstandskraft.
Samtidig har den effektive passiviseringa av Statens arbeidstilsyns virksomhet – spesielt arbeidstilsynenes – ført til ustraffa brudd på sikkerhetsstandarder og arbeidsforhold. Innstillinga av planlagte inspeksjoner har skapt et miljø som aksepterer overtredelser av arbeidsmiljøregler, særlig i farlige og lavtlønna sektorer.
Dermed har fagbevegelsen blitt utsatt for dobbelt press: fra staten, som har innført restriktive krigstidstiltak, og fra arbeidsgivere, som har utnytta krigen som et middel til å utøve kontroll. I en slik kontekst krever forsvaret av arbeidstakerrettigheter ikke bare juridisk ekspertise, men også eksepsjonelt personlig mot.
Viktige elementer i denne konteksten inkluderer:
Lov nr. 2136 og tilhørende restriksjoner på arbeidstakerrettigheter, inkludert forbud mot streik og reduksjon av sosiale garantier;
krigsrett og press fra territoriale rekrutteringssentre (TCC-er);
mobilisering av fagforeningsaktivister, som fører til svekking av organisasjonsstrukturer;
De facto suspensjon av arbeidstilsyn, som resulterer i uovervåka arbeidsmiljøbrudd på arbeidsplassen.
3. Fagforeningenes respons på krigens utfordringer
Som svar på de enestående utfordringene som fullskala-invasjonen har skapt, har ukrainske fagforeninger mobilisert en rekke initiativer som tar sikte på å støtte arbeidere og forsvare sosial fellesskap. Til tross for institusjonelle begrensninger og politiske restriksjoner har fagforeningene vist motstandskraft, tilpasningsevne og et sterkt engasjement for solidaritet.
Frivillig arbeid og humanitær bistand: Fagforeninger har spilt en aktiv rolle i frivillig arbeid, og gitt viktig støtte til internt fordrevne og sårbare befolkningsgrupper. Disse initiativene inkluderer distribusjon av mat, klær, medisiner og husly, samt koordinering av logistisk støtte i samarbeid med lokalsamfunn og internasjonale partnere.
Støtte til arbeidere i kritisk infrastruktur og forsvarssektoren: Fagforeninger har gitt målrettet bistand til ansatte som er engasjert i viktige tjenester – spesielt innen energi, transport, helsevesen og forsvarsrelaterte industrier.
Beskyttelse av rettighetene til mobiliserte arbeidere.
Engasjement i internasjonale fagforeningsinitiativer: Ukrainske fagforeninger har deltatt aktivt i globale solidaritetsnettverk og internasjonale arbeidsfora. Disse engasjementene har lagt til rette for utveksling av beste praksis, sikra materiell bistand og økt bevisstheten om den ukrainske arbeiderbevegelsens kamp i det bredere internasjonale samfunnet.
4. Strategisk blindvei og tap av innflytelse
Den ukrainske fagbevegelsen befant seg i krigens sammenheng i en posisjon med ikke bare ytre motgang, men også en dyp intern strategisk krise. Vi sto overfor mangelen på en sammenhengende, framtidsretta og proaktiv strategi som var i stand til å håndtere dagens utfordringer og forme framtida for forholdene for arbeidsfolk i landet. Krisa har vært mest synlig reflektert i organisatorisk passivitet, manglende evne til å påvirke lovgivningsprosesser, løsrivelse fra den nasjonale offentlige diskursen og, kritisk, tapet av fagforeningenes politiske stemme.
Et betydelig antall ukrainske fagforeninger har, på grunn av treghet, bevart sovjettidas tradisjon med apolitisk oppførsel. I sammenheng med den vidtrekkende transformasjonen av den ukrainske staten og samfunnet, har imidlertid en slik posisjon slutta å være nøytral. Tvert imot, den har blitt destruktiv. Å forbli apolitisk når det tas grunnleggende beslutninger som påvirker arbeidernes rettigheter negativt, er faktisk en form for medvirkning til brudd på disse rettighetene. Som et resultat er fagforeningene ikke bare fraværende fra den politiske sfæren – de mister den begrensa innflytelsen de tidligere hadde.
Kontrasten til europeiske land er slående. Over hele kontinentet er venstreorienterte politiske krefter i økende grad fokusert på arbeidsrelaterte spørsmål: rettferdig inntektsfordeling, sosial trygghet, håndtering av effektene av automatisering og digitalisering. Europeiske fagforeninger engasjerer seg aktivt med progressive politiske partier, deltar i parlamentariske debatter og driver lobbyvirksomhet for arbeidernes interesser på både nasjonalt og overnasjonalt nivå. I Ukraina, derimot, er denne strategiske synergien praktisk talt ikke-eksisterende. Fagforeninger og deres potensielle politiske allierte opererer isolert, uten felles plattformer, strategier eller ideologisk samordning. Dette har resultert i marginalisering – fagforeninger er nå i stor grad uten allierte og uten innflytelse.
Implikasjonene av automatisering og framveksten av kunstig intelligens er spesielt presserende. I andre land er fagforeninger i forkant av arbeidet med å anerkjenne digital arbeidskraft, kjempe for å bevare arbeidsplasser, sikre databeskyttelse og sikre tilgang til kompetanseheving og omskolering. I Ukraina forblir imidlertid disse kritiske områdene nesten fullstendig neglisjert. Det er en reell fare for at landet vil henge etter i responsen på den fjerde industrielle revolusjonen, og dermed gi initiativet til transnasjonale selskaper og lokale oligarkiske strukturer.
Den strategiske blindveien som for tida rammer ukrainske fagforeninger manifesterer seg på tvers av flere dimensjoner:
Fravær av politiske partnerskap og meningsfullt engasjement med venstrebevegelser;
manglende evne til å utforme lovgivningsagendaer til forsvar for arbeiderrettigheter;
manglende respekt for den digitale transformasjonen av økonomien;
nektelse av å danne et sammenhengende ideologisk og verdibasert fundament.
Denne blindveien kan bare overvinnes gjennom en fundamental revurdering av prinsipper og praksis. Fagforeninger må gjenerobre sin historiske rolle som politiske aktører, agenter for samfunnsendring og aktive deltakere i offentlig dialog. Uten denne transformasjonen vil bevegelsen forbli uten en stemme, uten tillit og til sjuende og sist irrelevant.
5. Problemet med gule og falske fagforeninger
Et av de mest presserende og skadelige problemene den ukrainske fagbevegelsen står overfor er den fortsatte eksistensen av såkalte «gule» eller falske fagforeninger. Dette er organisasjoner som tilsynelatende ligner legitime fagforeninger, men som i praksis tjener interessene til arbeidsgivere, offentlige tjenestemenn eller andre maktstrukturer. Deres primære funksjon er å simulere sosialt partnerskap og erstatte ekte forkjempere for arbeidstakerrettigheter med overfladiske aktiviteter skreddersydd for kapitalens og autoritetens bekvemmelighet.
Røttene til disse formasjonene kan spores tilbake til sovjettida, da fagforeninger ble integrert i statsapparatet og fungerte mer som arrangører av fritidsaktiviteter og seremonielle arrangementer, distributører av ferieopphold, enn som forsvarere av arbeidstakerrettigheter. Den dag i dag er konseptet «fagforening» for mange ukrainere fortsatt synonymt med «gaver og feiringer» snarere enn kamp, solidaritet og kollektiv handling.
Arbeidsgivere bruker aktivt falske fagforeninger for å presse arbeidere og diskreditere den uavhengige fagbevegelsen. I flere sektorer – særlig offentlig administrasjon, transport og energi – blir ansatte ofte tvunget til å bli med i slike fagforeninger under trussel om oppsigelse, tap av sosiale ytelser eller som en de facto betingelse for ansettelse. Denne praksisen utgjør et direkte brudd på den grunnleggende retten til organisasjonsfrihet. Likevel, på grunn av den begrensa kapasiteten til arbeidstilsyn og mangelen på effektiv offentlig kontroll, forblir disse bruddene ustraffa.
Disse pseudo-fagforeningene får ofte privilegert tilgang til offisiell dialog med både staten og arbeidsgiverne. De deltar i trepartskommisjoner, signerer tariffavtaler og bidrar dermed til å legitimere forverringa av arbeidsforholdene. Samtidig blir ekte, uavhengige og aktive fagforeninger pressa ut i utkanten av det institusjonelle landskapet.
Tilstedeværelsen av «gule» fagforeninger utgjør en dypere og mer snikende trussel: den undergraver offentlig tillit til fagbevegelsen som helhet. Arbeidstakere som har møtt slike falske fagforeninger har større sannsynlighet for å bli desillusjonerte og miste troen på muligheten for effektiv kollektiv representasjon. Dette fører til utbredt apati og motvilje mot å delta i sjølorganisering eller protest. Uten tillit og tro på krafta i kollektiv handling blir sjølve essensen av fagforeningsvirksomhet ugyldig.
Å håndtere problemet med falske fagforeninger krever en omfattende og systemisk svar, inkludert:
Offisiell anerkjennelse av problemet både på statlig og samfunnsnivå;
Etablering av et transparent nasjonalt register over fagforeningsorganisasjoner, med klart definerte autentisitetskriterier;
Offentlige bevissthets-kampanjer for å opplyse arbeidstakere om forskjellene mellom ekte og «gule» fagforeninger;
Direkte institusjonell inkludering av representanter fra uavhengige fagforeninger i statlige forhandlingsprosesser og rådgivende kommisjoner;
Sterkere ansvarliggjøring av arbeidsgiverne for å kunne straffe arbeidsgivere som tvinger arbeidstakere til å bli med i «husforeninger» eller arbeidsgiverkontrollerte fagforeninger.
Dette er ikke en perifer eller teknisk sak – det er et strategisk viktig spørsmål. Uten å konfrontere og løse dette problemet, vil utviklinga av en sterk, demokratisk og solidaritetsbasert fagbevegelse i Ukraina forbli uoppnåelig.
Hvis vi ønsker å bli respekterte stemmer i det globale fagfellesskapet, hvis vi søker lik deltakelse i internasjonal venstreorientert dialog, må vi først rydde opp i det institusjonelle feltet. Vi må gjenopprette integriteten til fagforeningsbegrepet. Først da vil en ny æra med solidaritet bli mulig.
6. Fagforeningenes framtid i Ukraina etter krigen
En utbredt, men misforstått oppfatning eksisterer fortsatt i det ukrainske samfunnet – forestillinga om at alt vil begynne på nytt «etter krigen». Realiteten er imidlertid mye mer kompleks. Etterkrigstida vil ikke bare kreve fysisk gjenoppbygging av infrastruktur, men også en løsning på dypt forankra sosioøkonomiske ubalanser som krigen både har avslørt og forverra.
Ukraina står allerede overfor et paradoks: Til tross for den pågående krigen fortsetter tjeneste- og handelssektorene å dominere over industriproduksjonen. I mange regioner eksisterer det et kritisk underskudd på arbeidsplasser innen produksjon, med kapital og arbeidskraft i stor grad konsentrert i tjenesteområder og forbruk. Et slående eksempel er at i store bysentre sysselsetter shopping- og underholdningskomplekser flere individer enn store industribedrifter. Denne økonomiske modellen er svært uholdbar – spesielt i lys av den forventede tilbakekomsten av hundretusenvis av veteraner og den pågående emigrasjonsbølgen.
Krigstida dempa delvis effektene av arbeidsledighet ved å integrere store deler av befolkninga i forsvars- og frivillighetsøkonomien. Aktiviteter som produksjon av FPV-droner, reparasjon av militært utstyr, støtte til hærens logistikk og utvikling av sivile elektroniske krigføringssystemer har skapt kortsiktige sysselsettingsmuligheter. For mange husholdninger utgjør slikt engasjement en primær inntektskilde. Disse løsningene er imidlertid bare midlertidige og vil enten endre seg eller kreve fundamental omstrukturering når den aktive fasen av krigen er over.
En av de mest alvorlige truslene i etterkrigstida er en potensiell kriminalisering av arbeidsforhold. Ukraina kan etter krigen stå overfor en økning i uregulert sysselsetting («grå» og «svart» arbeidskraft), en voksende skyggeøkonomi, bedriftsplyndringer og outsourcing av tvangsarbeid uten sosiale garantier. Sårbare grupper – inkludert veteraner, personer med funksjonsnedsettelser, ungdom og innbyggere i tidligere okkuperte territorier – er spesielt utsatt for utnytting og marginalisering.
Med mindre staten og samfunnet klarer å tilby trygge, verdige og framtidsretta jobbmuligheter, vil en betydelig del av arbeidsstyrken fortsette å søke levebrød i utlandet. Arbeidsutvandring har allerede blitt en av de dominerende overlevelsesstrategiene. Med åpne EU-grenser og vedvarende innenlandsk ustabilitet, vil denne trenden sannsynligvis intensiveres.
Det riktige svaret på disse nye utfordringene er ikke å bevare eksisterende fagforeningsstrukturer, men å omforme dem. Fagforeninger må utvikle seg til moderne, dynamiske institusjoner som er i stand til å forme den sosioøkonomiske orden etter krigen. Viktige reformområder inkluderer:
Digital transformasjon: Overgang til moderne kommunikasjonsmidler, digitale mekanismer for regnskapsføring og rettighetsbeskyttelse;
Juridisk forsvar: Utviding av juridiske støttefunksjoner innen fagforeninger, inkludert forbedra opplæring for aktivister og større involvering av fagforeningsadvokater;
Strategisk tenkning: Langsiktig planlegging basert på demografiske, økonomiske og geopolitiske trender;
Politisk subjektivitet: Utvikling av institusjonell kapasitet til å påvirke lovgivning, deltakelse i forhandlinger med myndighetene og danne koalisjoner med andre samfunnsinstitusjoner.
Framtidas fagforeninger må ikke bare utføre sin tradisjonelle rolle som forsvarere av lønn og arbeidsvilkår. De må bli strategiske institusjoner som er i stand til å formulere og implementere en nasjonal visjon for en strategi for arbeidsutvikling, og dermed forhindre at det ukrainske samfunnet synker ned i sosioøkonomisk kaos og fortvilelse etter krigen.
7. Konklusjon: Valget mellom utryddelse og modernisering
Den ukrainske fagbevegelsen står ved et historisk veiskille. Å fortsette å operere under utdaterte modeller og metoder er en vei til irrelevans og nedgang. Stilt overfor dyptgående samfunnsendringer og gjenoppbygging etter krigen må fagforeningene velge: utryddelse eller modernisering.
Modernisering må ikke forstås som en kosmetisk justering, men som en omfattende transformasjon. Det betyr konsolidering av alle protestaksjoner og streiker under en sammenhengende strategisk visjon. Det betyr politisering av fagforeninger og deres aktive representasjon i lovgivende organer på alle forvaltningsnivåer.
I dag gjenspeiler ukrainske fagforeninger delvis et bredere mønster av sosial og politisk infantilisme. Altfor mange fagforeningsledere forblir låst i en snever oppfatning av sitt oppdrag – isolert innenfor de tekniske grensene for fagforeningsrepresentasjon og avvisende overfor politisk engasjement, som de ser på som strebere eller motstandernes domene.
Men denne holdninga kommer med en pris. I moderne demokratiske samfunn er det å avstå fra politisk deltakelse ikke et tegn på dyd, men en avståelse fra handlingsfrihet. De som trekker seg unna politikken, overgir uunngåelig sin framtid til de som handler uten hensyn til det offentlige felles beste. Resultatet er ikke nøytralitet, men sårbarhet.