Publisert på nettstedet Links, 31. mai 2025. En samtale mellom Andriy Movchan og Victor Osprey
Det er vanlig på venstresida å høre Ukraina omtalt som en «nynazistisk stat» eller «nasjon av reaksjonære», som er fast bestemt på å undertrykke russisktalende og venstreorienterte ideer. I virkeligheten har denne tidligere sovjetrepublikken en rik tradisjon av sosialistiske og progressive tenkere som bidro til å forme ukrainsk nasjonalbevissthet.
Andriy Movchan er en venstreorientert ukrainer og tidligere aktivist i flere venstreorienterte organisasjoner i Ukraina. Han bor nå i Catalonia, hvor han vier seg til spørsmål knytta til medieaktivisme, kunst og journalistikk.
I denne omfattende samtalen med Victor Osprey for LINKS International Journal of Socialist Renewal peker Movchan på progressive tenkeres og Sovjetunionens innflytelse på ukrainsk nasjonal bevissthet, de spente debattene blant bolsjevikene om ukrainsk uavhengighet, hvordan historien om storrussisk sjåvinisme hjelper oss å forstå den nåværende krigen, og det vanskelige spørsmålet om språkdiskriminering.
Den andre delen av dette intervjuet drøfter den nåværende tilstanden i Russland-Ukraina-konflikten, ytre høyres rolle i begge land, og utfordringene Ukrainas venstreorienterte krefter står overfor når de skal bygge solidaritet med sine kamper internasjonalt.
Victor Osprey: Kan du begynne med å forklare hvorfor du forlot Ukraina i 2014?
Andriy Movchan: Biografien min er interessant fordi jeg starta min politiske aktivisme som en høyreorientert ukrainsk nasjonalist. Språkdiskriminering bidro til radikaliseringa mi. Jeg endra imidlertid synet mitt på sosialisme. Mine tidligere kamerater fra den radikale høyreorienterte leiren likte ikke dette; jeg ble gjentatte ganger angrepet på gaten av disse radikalerne. Til slutt var det dette som fikk meg til å forlate Ukraina.
I eksil slo jeg meg ned i Madrid. Det første halvannet året bodde jeg der ulovlig – uten dokumenter, penger, nesten ingen venner eller kunnskaper i fremmedspråk. Seinere fikk jeg offisielt politisk asyl og flytta til Barcelona, hvor jeg bor nå.
Victor Osprey: Kan du forklare innflytelsen fra progressive tenkere og sosialister til framveksten av en ukrainsk nasjonal bevissthet på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. [En utvikling] fra den demokratiske panslavismen til den ukrainske forfatteren og poeten Taras Shevchenko til anarkososialisten Mykhailo Drahomanov, og skikkelser som oversetteren av Det kommunistiske manifest til ukrainsk, Lesya Ukrainka?
Andriy Movchan: Da jeg gikk på skolen på 1990-tallet, Lærte vi om alle disse historiske skikkelsene som klassikere innen ukrainsk litteratur og forkjempere for Ukrainas uavhengighet. Men deres politiske synspunkter, som var dypt forankra i sosialistiske og demokratiske tradisjoner, ble det ikke sagt noe om. Jeg lærte mye seinere, da jeg ble interessert i venstreorienterte ideer, at Ukrainka og [ukrainsk poet og forfatter] Ivan Franko var aktive sosialister.
Ideologien til den herskende klassen i det moderne Ukraina prøver å unngå å snakke om disse aspektene ved vår historie. Grunnleggerne av den moderne ukrainske nasjonen var imidlertid for det meste tilhengere av egalitære ideer.
Paradoksalt nok er det gunstig for både det ukrainske borgerskapet og vestlige « tankies » [som støtter Russlands president Vladimir Putin og hans invasjon av Ukraina] å framstille ukrainere som en «nasjon av reaksjonære», med en «mentalitet som er imot ideene om sosialisme». Likevel vil et detaljert blikk på Ukrainas historie vise det stikk motsatte: ideene om nasjonal og sosial frigjøring av det ukrainske folket har alltid vært uløselig knytta sammen.
Victor Osprey: Hvordan var forholdet mellom ukrainske og russiske sosialister i tsartida? Hvor mye samarbeid var det?
Andriy Movchan: Ukrainske og russiske sosialister på den tida samarbeida tett, ettersom de hadde en felles fiende: det tsaristiske autokratiet. Ukrainere forsto at politiske endringer i Ukraina – som var under tsaristisk styre – ville være vanskelige å gjennomføre uten endringer i sjølve Russland. På samme måte innså russiske revolusjonære at folk som var undertrykt av det russiske imperiet, var en mektig revolusjonær ressurs.
Disse spørsmåla var imidlertid ikke enkle. Spesielt ikke når det gjaldt spørsmålet om Ukrainas uavhengighet. I denne sammenhengen er debatten mellom den ukrainske sosialisten Lev Jurkevych og Vladimir Lenin interessant. Jurkevych foreslo at ukrainere burde fokusere på sin egen nasjonale kamp, mens Lenin appellerte til et nært samarbeid, som var helt nødvendig for at kampen mot tsarismen skulle vinnes.
I den debatten sa Lenin : «Med felles handling fra de storrussiske og ukrainske proletarerne, er et fritt Ukraina mulig ; uten en slik enhet er det uaktuelt.» Dette sitatet ble inngravert på sokkelen til monumentet over ham i Kiev. Det bør imidlertid bemerkes at da de sovjetiske myndighetene bestemte seg for å dekorere sokkelen i Kiev med dette sitatet på 1950-tallet, hadde det fått en helt annen betydning.
Tatt ut av kontekst, var det blitt innlemma i den storrussiske sjåvinismen som ble rehabilitert av Josef Stalin. Den nye tolkninga var at bare under det sovjetiske Moskvas styre kunne det ukrainske folket være «fritt», mens enhver drøm om politisk uavhengighet fra Moskva bare ville skade ukrainere.
Det er viktig å si at denne leninistiske frasen har fått ny relevans i krigssammenheng. Det er ekstremt vanskelig for Ukraina å avverge invasjonen fra en mye sterkere fiende – det nytsaristiske Russland. Den eneste sjansen for en rettferdig slutt på krigen er ikke seier på slagmarken, men politisk endring i sjølve Russland. Dermed bør samarbeid med russisk opposisjon, antikrigsbevegelser og revolusjonære bevegelser være en prioritet for ukrainere. Tross alt har vi en felles fiende: Putin-regimet.
Den ukrainske elitens nasjonalistiske logikk hindrer imidlertid et slikt internasjonalt samarbeid. På den annen side er den russiske opposisjonens svakhet under Putins diktatur, og den arrogante holdningen til en stor del av den russiske venstresiden overfor Ukraina, heller ikke oppmuntrende.
Victor Osprey: Sjøl om Lenins forfatterskap før og etter revolusjonen i 1917 tydelig talte for sjølråderett og opprettholdt ukrainske nasjonale rettigheter mot russisk sjåvinisme, ble dette til tider ofra for å hente ut ressurser, spesielt under borgerkrigen. Andre bolsjeviker hadde et mer «luxemburgistisk» syn [en referanse til Rosa Luxemburg] som anså spesifikt «nasjonale» krav som irrelevante eller reaksjonære.
Etter hvert slo et radikalt sosialistisk parti i Ukraina kalt Borotbistene seg sammen med de ukrainske bolsjevikene, organisert i Ukrainas kommunistparti (bolsjevikene) i 1921. Bolsjevikpolitikken endra seg deretter til en retning av «ukrainisering», der ukrainsk språk og kultur ble fremmet, noe som førte til en språklig og kunstnerisk renessanse på 1920-tallet. Dette opphørte imidlertid i stor grad under Stalin. Hvordan forstår du denne prosessen, og hva var konsekvensene av at den ble oppgitt?
Andriy Movchan: Prosessene med nasjonal gjenoppliving på 1920-tallet, og den motsatte prosessen med rehabilitering av russisk sjåvinisme på 1930-tallet etterfulgt av russifisering, er nøkkelen til å forstå Russlands nåværende invasjon. Mangelen på kunnskap om det ukrainske nasjonale spørsmålet i denne avgjørende perioden idag, i den russiske og globale venstresida, hindrer oss i å forstå krigens sanne kontekst.
Sjøl Putin refererer i sin tale 21. februar 2022, der han ideologisk rettferdiggjorde invasjonen, til revolusjonen i 1917 som «roten til problemet» – det vil si eksistensen av et uavhengig Ukraina. Putin er en nostalgisk tilhenger av det russiske imperiets dager, da Ukraina ikke eksisterte som en politisk enhet. Han anklager Lenin for å ha gitt imperiets folk rett til sjølråderett, noe Ukraina og andre republikker utøvde i 1991.
Lenin var en ekstremt progressiv politiker i sin tid, og forsto at kampen til folkene som var undertrykt av tsarismen var en mektig revolusjonær kraft. Samtidig, som forkjemper for å bygge sosialisme innenfor rammen av stormakter, ønsket han ikkeet skille av folk i forskjellige nasjoner velkommen. Mens han forkynte slagord om sjølråderett, motarbeidet han dette i praksis.
Som et resultat, etter seieren i borgerkrigen, fant bolsjevikene en kompromissformel: mens de nekta ukrainere uavhengighet (som de ble tvunget til å gi Polen og Finland), ga de Ukraina formelt autonomi innenfor rammen av Sovjetunionen. Samtidig starta de en prosess med å la ukrainerne ta tilbake kontrollen over den nasjonale kulturen [indigisering], som medførte positiv diskriminering til fordel for det ukrainske språket og kulturen, for å bekjempe effektene av tsaristisk russifisering og få de ukrainske massene til å forstå at revolusjonen var deres prosjekt, ikke noe fremmed. Denne prosessen ble fulgt opp av en enestående bølge av ukrainsk revolusjonær kultur. Vi har aldri hatt bedre eksempler på litteratur, kino og kunst i verdensklasse, verken før eller siden.
Dette varte imidlertid ikke. I 1932, med starten på kollektiviseringa, snudde Stalin denne politikken 180 grader. Hvis russisk sjåvinisme hadde blitt ansett som hovedfienden, ble nå «ukrainsk borgerlig nasjonalisme» utropt til hovedfienden. Ukrainske skoler og magasiner ble stengt, og hundrevis av de beste representantene for den ukrainske revolusjonære intelligentsiaen ble drept – de skulle seinere bli kalt «den henretta renessansen». Ukrainsk kultur ble henvist til en formell, dekorativ plass. Russifisering, og til og med fulgt opp med rehabilitering av russisk imperial sjåvinisme på slutten av 1930-tallet.
På grunn av assimileringsprosessene på slutten av sovjettida var det ukrainske språket i en svært dårlig forfatning. Store byer i Ukraina (unntatt i de vestlige regionene) ble nesten utelukkende russisktalende. Dissidenters forsøk på å kritisere denne tilstanden ble undertrykt. Språklig assimilering og det faktum at Ukraina fortsatt de facto ble styrt av Moskva under sovjettida, fikk mange mennesker fra Moskva eller Leningrad til å tro at Ukraina var en del av Russland, og at landets uavhengighet var en uheldig feil. Putin er blant dem.
Victor Osprey: Hva var den sosiale statusen til de som kun, eller for det meste snakka ukrainsk i Sovjet-Ukraina, sammenligna med russisktalende? Var bruk av ukrainsk språk en hindring for sosial mobilitet, eller et tegn på «tilbakeståenhet» og at de kom fra landsbygda, der ukrainsk var mer utbredt?
Andriy Movchan: Den reelle situasjonen for ukrainsktalende i Den ukrainske sovjetiske sosialistiske republikken (SSR) er svært viktig for å forstå krigens kontekst. Det er synd at svært få mennesker kjenner til dette problemet.
Etter at politikken med indigenisering ble avslutta tidlig på 1930-tallet, forverra situasjonen for det ukrainske språket seg betydelig. Antallet ukrainske skoler gikk gradvis ned, og andelen bøker og blader på ukrainsk falt. Russisk dominerte høyere utdanning, vitenskap og populærkultur. På 1970-tallet tok en målretta russifisering katastrofale proporsjoner.
Verst av alt var det at ukrainsk hadde et rykte som et landsbyspråk. I store byer ble ukrainsktalende oppfatta som «uvaska bønder», «tilbakestående» og «kollektiv-bønder». Man mente at de som var kultiverte, utdanna og «progressive» burde snakke russisk. Mobbing av ukrainsktalende; i hjemmet og på offentlige steder (køer, offentlig transport, arbeidsplasser) var ekstremt vanlig. For barn og unge var det rett og slett umulig å snakke ukrainsk uten å bli latterliggjort og sosialt ekskludert i byer som Kyiv, Donetsk, Kharkiv, Odessa og Dnipro. Landsbyboere som flytta til byene (og i enda større grad barna deres) utvikla et mindreverdighetskompleks og foretrakk å gå over til russisk.
Staten bevarte en viss nisje for det ukrainske språket: offisiell litteratur, noe kino, filologiske fakulteter og noe media og TV. Men på sett på bakgrunn av en total tilbakegang i det ukrainske språkets prestisje, ble disse områdene ikke lenger tatt seriøst av samfunnet. Samtidig ble ethvert forsøk på å problematisere statusen til det ukrainske språket av intellektuelle og dissidenter ansett av staten som «ukrainsk nasjonalisme» og straffa med undertrykking. Under Leonid Bresjnev-tida var det flere kampanjer for å bekjempe «nasjonalisme». Samtidig ble ikke manifestasjoner av russisk sjåvinisme straffa i det hele tatt.
Språkforskjellene vedvarte sjøl etter at Ukraina fikk sin uavhengighet. I barndommen og tenåra mine i Kyiv var det ikke en eneste ukrainsk morsmålstalende i nabolaget mitt. Ukrainsktalende ble mobba. Da jeg var 18, bytta jeg bevisst fra russisk til ukrainsk i protest mot diskriminering. Til og med vennene mine lo meg opp i ansiktet og kalte meg «kollektivbonde». Det var en interessant utfordring. For hundrevis av mennesker rundt meg var jeg den første personen som viste at det ikke var en skam å snakke ukrainsk.
Foto: Encyclopedia of history of Ukraine, CC BY-SA 3.0
Victor Osprey: Til tross for at det fantes ukrainske publikasjoner og språkskoler, ble språket henvist til en sekundær status, stikk i strid med den offisielle promoteringa av «tospråklighet» og full likestilling mellom folkene i Sovjetunionen. På tross av dette var de som uttalte et ønske om større promotering av ukrainsk språk og kultur i form av magasiner, bøker og filmer – mange av dem kommunister, som den ukrainske litteraturkritikeren Ivan Dzyuba. Ble disse ansett som «nasjonalister», i motsetning til den automatiske antagelsen om at det å lese og snakke Sovjetunionens lingua franca , russisk, var «internasjonalistisk»?
Andriy Movchan: I sitt verk *Internasjonalisme eller russifisering? * tok Ivan Dziuba helt korrekt opp det ukrainske språkets posisjon og argumenterte for et leninistisk perspektiv. Formelt sett hadde det ukrainske språket i post-stalinistisk tid lik status som russisk. Fra et marxistisk synspunkt er det imidlertid praksis som er sannhetskriteriet. Kunne en person som snakka ukrainsk forvente å bli behandla på samme måte og kunne klatre på samme sosiale rangstige som russisktalende? Absolutt ikke.
Dessuten kan institusjonell diskriminering (som mot russisktalende i det uavhengige Ukraina) være mer synlig enn hverdagsdiskriminering, men normalisertdiskriminering i hverdagslivet – mobbing – er mye mer sosialt smertefullt. Hvis en person risikerer å bli utsatt for ydmykende bemerkninger hver dag, å bli kalt en «kollektivbonde» eller bli bedt om å «snakke et normalt språk», er det like mye eller mer smertefullt. Spesielt når det ikke finnes noen måte å forsvare seg mot det på.
Slik diskriminering kunne ikke bare bryte ned folk og tvinge dem til å assimilere seg, men også radikalisere dem. For eksempel tok dissidenten [ukrainsk poet] Vasyl Stus valget å kjempe for språkrettigheter etter at han ble ydmyka for å snakke ukrainsk i en kantinekø i Donetsk. Situasjonen ble forverra av det faktum at partiet så farlig nasjonalisme i forsvaret av det ukrainske språket. Hvis noen som Dziuba eller andre dissidenter begynte sin kritikk som engasjerte kommunister, førte undertrykkinga fra partiet til at de desillusjonerte når det gjaldt sosialistiske ideer.
Victor Osprey: Var det sånn at russerne, offisielt eller ikke, ble ansett som Sovjetunionens «ledende folk», og legemliggjørelsen av og de «rettmessige» lederne for progressive panslaviske ambisjoner, om enn i en formelt kommunistisk forkledning?
Andriy Movchan: På slutten av 1930-tallet etablerte Stalins doktrine offisielt et hierarki av nasjoner i Sovjetunionen, med russerne i en ledende rolle. Det ble hevda at russerne hadde gjennomført revolusjonen og leda resten av nasjonene. I tillegg begynte Stalins ideologer å presentere Sovjetunionen som arvingen til Russlands «tusenårige» statsdannelse.
Grunnlaget for den russiske nasjonalmyten og russisk nasjonalisme som masseideologi ble lagt på 1930-tallet. Til og med Sovjetunionens hymne, skrevet i 1943 av Sergej Mikhalkov, har åpningsordene (AI-oversatt fra russisk. Oversetters merknad):
Den ubrytelige unionen av frie republikker
Ble forent for evig av det store Russland.
Leve den som ble skapt av folkenes vilje –
Det mektige, enhetlige Sovjetunionen!
Hva har dette med internasjonalisme å gjøre?!
[oversetters kommentar: Den tradisjonelle norske oversettelsen lyder sånn:
«Ubrytelig samband av fri republikker, det veldige Russland har grunnvollen lagt. Det enig og mektig skal stå som en klippe, sovjetfolkets vilje er sambandets pakt.» ?]
Stalin stolte på russisk nasjonalisme for å legge til rette for den patriotiske mobiliseringa av massene i tilfelle krig. Ideene om internasjonalisme var for komplekse til å kunne gi dette mobiliseringspotensialet, ettersom de [nasjonalistiske ideene] var basert på en tro på nasjonal eksklusivitet og overlegenhet. Dette er en svært viktig detalj som ofte misforstås av den vestlige venstresida. I nesten enhver uavhengighetskrig er nasjonalisme en avgjørende drivkraft. Andre verdenskrig ble vunnet av Den røde armé, ikke under slagordene om en global revolusjon, men om å forsvare det russiske hjemlandet. «Vi kjempet ikke for kommunismen, men for Russland», som deltakerne i krigen innrømmet.
Er det da rart at nasjonalisme også er i ferd med å bli en drivkraft for Ukrainas forsvar? Dette er helt naturlig.
Victor Osprey: Kan du snakke om den nåværende språkpolitikken i den ukrainske staten? Blir de som snakker russisk eller surzjyk [ukrainsk-russisk blandingsspråk] diskriminert?
Andriy Movchan: Gjennom hele perioden til det uavhengige Ukraina har både russisk og ukrainsk blitt utsatt for diskriminering. Russisk var utsatt for institusjonell diskriminering fordi det ikke var det offisielle språket. I praksis forble imidlertid russisk dominerende i lang tid, sjøl i institusjoner som nasjonal TV og skoler i de sørøstlige regionene, mens ukrainsk var utsatt for diskriminering i hverdagen i store byer og russisktalende regioner.
I 2022 var det en enorm bølge av patriotisme. Mange russisktalende meldte seg inn i hæren for å forsvare landet, og enda flere gikk over til å snakke ukrainsk i det sivile liv. Det virket som om solidaritet forente landet. Dessverre har statens språkpolitikk begynt å radikalisere seg. Diskriminering mot bruk av russisk i det offentlige rom har blitt hyppigere. Diskriminering mot det russiske språket i hverdagen, som tidligere var sjelden, har dukket opp.
Praten fra «tankies»[folk, som ikke minst på den vestlige venstresida, støtter Putins Russland] om undertrykkelse av russisk språk eller forbud mot det er imidlertid fiksjon. Byer som Kharkiv, Zaporizjzja og til og med Kyiv fortsetter å være overveiende russisktalende. Disse russisktalende innbyggerne er under konstant angrep fra Putins missiler, og det er derfor de oppriktig hater «frigjørerne» fra nord.
Victor Osprey: Kan du analysere noen av synspunktene på den internasjonale venstresiden mot Ukraina og deres antagelse om at en russisktalende region automatisk impliserer pro-russiske følelser? Kharkiv, for eksempel, er en by der folk flest snakker russisk, og det store flertallet er imot den russiske invasjonen …
Andriy Movchan: Kharkiv er et utmerket eksempel på at russisktalende, som er det absolutte flertallet der, ikke venter på at Russland skal «frigjøre» dem. Det er et av de regionale sentraene som er hardest ramma av Russlands aggresjon. Det ligger 40 kilometer fra grensa, så russiske missiler, droner og tunge flybomber beskyter byen nesten daglig. Kharkiv har blitt et symbol på det ukrainske folkets motstandskraft, ettersom innbyggerne heroisk har gjenoppbygd byen sin i over tre år.
Det samme kan sies om Zaporizhzhya, Kherson, Odesa, Mykolaiv, Kryvyi Rih, Dnipro – alle har et flertall av russisktalende, men de er ukrainere.
Victor Osprey: Hvor alvorlig er undertrykkinga og russifiseringa av ukrainere i russisk-okkuperte deler av Ukraina?
Andriy Movchan: Russifisering og assimilering av befolkninga i de okkuperte områdene er en prioritet for okkupasjons-administrasjonene. Alle referanser til Ukraina blir fjerna. Det ukrainske språket blir utrydda. Bare bruken av det ukrainske språket anses som illojalitet mot okkupantene. For dette kan folk bli sparka fra jobbene sine, kidnappa og til og med torturert.
Men det viktigste er utdanningssystemet og indoktrinering av barn . Alle skoler har blitt omstilt til russisk språk. Elevene blir hjernevaska med russisk sjåvinistisk propaganda og lært opp til å hate Ukraina. Titusenvis av barn er involvert i den sjåvinistiske speiderorganisasjonen Yunarmiya (Den allrussiske militærpatriotiske sosiale bevegelsen «Unge hær»), hvor de gjennomgår ideologisk indoktrinering og militær trening. Dette er rett og slett forferdelig: Putinister trener ukrainske barn fra de okkuperte områdene til å kjempe mot andre ukrainere!
I tillegg foregår det kolonisering av nybyggere på okkuperte områder. Russland stoler ikke engang på lokale overløpere når det gjelder viktige stillinger, så de sender i stedet lærere, leger, tjenestemenn og sikkerhetsoffiserer fra russiske regioner. Det finnes gunstige låne- og boliglånsprogrammer for russere som ønsker å bosette seg i de okkuperte områdene. Gjennom kolonisering og assimilering gjennomfører Russland bevisst en gradvis etnisk rensing .
Victor Osprey: Finnes det noen effektiv ukrainsk motstand i de okkuperte områdene?
Andriy Movchan: Når det gjelder ukrainsk partisanmotstand, er den ikke utbredt. De mest aktive motstanderne av okkupasjonen klarte å forlate disse områdene. Geriljagruppenes aktivitet kompliseres også av effektiviteten til russiske sikkerhetstjenester, som lett har avslørt slike grupper. Sjøl Ukrainas militære ledelse har oppfordra ukrainere i de okkuperte områdene til ikke å ta risikoer og vente på frigjøring. Geriljaen handler for det meste ved å formidle etterretningsinformasjon, missilangrep mot okkupantenes militære mål og utføre sabotasjehandlinger.
Det finnes en kvinnebevegelse fra de okkuperte områdene kalt Sinte Mavkaer [en referanse til en dydig nymfe fra ukrainsk folketro som lokker unge menn i døden i skogen], som minner okkupantene gjennom plakater og graffiti om at de ikke er velkomne her. Den tatariske geriljabevegelsen Atesh opererer også på Krim.
Victor Osprey: Du administrerer nettsida Socialist Art på Facebook og Instagram . Hva vekket din interesse for historisk sosialistisk kunst? Og hvordan relaterer du dette til den motstridende arven fra Sovjetunionen, spesielt i Ukraina?
Andriy Movchan: Jeg har lenge vært interessert i den estetiske arven etter revolusjonære bevegelser og sosialistiske regimer. Tilbake i Ukraina skrev jeg mye om kunst som kunstkritiker og leste om kunsthistorie. Noen ganger la jeg ut eksempler på sovjetisk kunst på Facebook-siden min.
Seinere fikk jeg muligheten til å drive ei side om sosialistisk kunst, og oppdaga titusenvis av følgere fra hele verden som hadde en stor tørst etter å lære om denne kunsten. Kunnskapen min kunne dekke denne etterspørselen. Siden om sosialistisk kunst ble virkelig populær. Det var tusenvis av følgere fra forskjellige land: India, Brasil, USA, Tyskland, Tyrkia, Storbritannia, Mexico. De fleste var fra Kolkata i Vest-Bengal, som regnes som den «røde staten» i India.
Men på et tidspunkt mistet jeg entusiasmen. De mest interessante kunstverkene, som den sovjetiske avantgarden fra 1920-tallet, ble ikke populære. Samtidig fikk primitive og gjenkjennelige propagandabilder, som hammer og sigd eller portretter av ledere, umiddelbart tusenvis av likerklikk og reposts.
Jeg ble enda mer deprimert da jeg oppdaga at hundretusenvis av venstreorienterte aktivister fra hele verden som elsker sovjetisk kunst, var helt oppriktige i sin støtte til Russlands aggresjon mot Ukraina. For å overbevise mine tilhengere om noe annet, prøvde jeg å promotere kunsten fra 1920-tallets indigeniseringsperiode, fra den «kunstneriske» avantgarden som ble undertrykt av Stalin og russisk antikrigskunst. Disse anstrengelsene var imidlertid forgjeves.
Hvis en person er overbevist om at enhver aggressor som motsetter seg Vesten har rett til å invadere og okkupere andre land, så er ikke dette sosialisme. Dette er campisme [som ser verden som ganske enkelt delt inn i en pro-amerikansk imperialisme og en anti-amerikansk imperialismeleir, og automatisk støtter enhver kraft i sistnevnte leir]. Det er en religiøs tro, og ingen kunst kan hjelpe.
bilde 3 18-20 mai 1944. Krim-tatarer ble deportert fra sine historiske land til Sentral-Asia
Utvisning av kulaker fra bygda
illustrasjon fra diktet «Ismail» på krimtatarisk språk [latinsk skrift] skrevet av Irgat Kadyr, tegnet av A. Varfolomeev, Statens Forlag, Aqmescit [Simferopol], Krim ASSR, 1936