Av Jørn Magdahl
Partiet FOR («Partiet for fred og rettferdighet») er blitt kjent for det norske folk etter den massive anti-ukrainske kampanjen på T-banen i Oslo. Kampanjen blei finansiert av den Russlandsbaserte norske kapitalisten, Atle Berge, og deretter debattert i beste sendetid i NRK [den statlige TV-stasjonen i Norge].
Jørn Magdahl, som er aktiv i Rødt, har skrevet fem Facebook-innlegg, der han kritiserer FOR, og som vi her gjengir i redigert versjon. Bakgrunnen for dette er FORs påstand om at Putin satte i gang fullskalainvasjonen fordi Russland «blei provosert til det», og standpunktene om at Ukraina bør oppgi motstanden – og Norge slutte å gi støtte. Men Magdahl kritiserer samtidig andre sider ved partiet, som ikke har noe direkte med Putin og Ukraina å gjøre, men som kan være vel verdt å kjenne til for folk som vil gjøre seg opp en mening om partiet. (til orientering: FOR har så langt ligget mellom 0,2 og 0,8 % på velger-undersøkelser. Sosialistisk Venstreparti og Rødt er like store(!), begge med et snitt på 6,18 %, etter fire målinger i juni. Red.kommentar.)
I debatten om FOR og Ukraina på NRK, var det to sider som støttet hver sin imperialistiske stormakt. Tidligere utenriksminister Ine Marie Søreide (Høyre) argumenterte IKKE, men kjørte på med autoritære herskerteknikker. Det er derfor på sin plass at flere (Stanghelle – journalist, Borgen -journalist, Jagland -tidligere sosialdemokratisk statsminister ,m.fl.) i etterkant har advart mot faren for at makteliter stigmatiserer motstemmer, og det uten å se seg sjøl i speilet.
Eriksen Søreide er sterkt mot Russlands angrepskrig mot Ukraina, men er en varm forsvarer av angrepskrigene til supermakta USA og NATO-ALLIERTE, og vil ikke at Norge skal slutte å bidra til folkemordet i Gaza.
FORs leder Marielle Leraand [tidligere nestleder i Rødt, meldte seg ut i samband med prosessen som førte til at partiet gikk inn for våpenstøtte til Ukraina, våren 2023] argumenterte for at det var best om Putin vinner krigen (og Ukraina «og NATO» taper).
Det er riktig at NATOs utvidelse østover er en medvirkende årsak til krigen, men FOR ser helt vekk fra at Russland sjøl har store imperialistiske ambisjoner, både om å kontrollere områdene som inngikk i Sovjet-imperiet, og om igjen å bli anerkjent som en av de sterkeste globale stormaktene. At USA enn så lenge fortsatt er supermakt nr. 1 i verden, betyr ikke at det ikke er nødvendig å kjempe også mot andre imperialistmakter. FOR ser på ukrainernes motstand ensidig som en stedfortrederkrig (proxy) for USA og Vesten, som derfor ikke fortjener noen støtte.
Imperialistmakter vil alltid forsøke å ivareta egne interesse når rivaler er innblandet i krig og konflikt, men ukrainernes svar på Trumps forsøk på å presse dem til en fred på stormaktenes premisser, er enda en bekreftelse på at de først og fremst fører en kamp for retten til egen nasjonal eksistens.
FOR har vokst fram gjennom kritikk av Rødt (og SV). Det er derfor bra at grupper som delvis har stått sammen med dem i kritikken mot Rødts Ukraina-politikk, som Internasjonale sosialister og Rød Ungdom [Rødts ungdomsorganisasjon, men motstandere av våpenhjelp til Ukraina], etter «Debatten» at har funnet grunn til å å avgrense seg fra FOR, ved presisere at de er mot all imperialisme.
«FOR»: NORGE SKAL BEHOLDE KRIGSPROFITTEN FOR SEG SJØL
Som sagt; FOR isolerer seg gjennom det erklærte ønsket om at Ukraina taper og Russland vinner krigen dem imellom. Nå til standpunktet om at Norge bør kutte støtten til Ukraina, og å bruke pengene på vår egen velferd, istedenfor å støtte Ukraina.
Motargumenter:
1) Som kjent har Norge tjent enormt på krigen, på grunn av sterkt økende salg av LNG (flytende gass) til Europa. Det skulle bare mangle om ikke noe av KRIGSPROFITTEN skulle bli bevilga til den angrepne part. FORs krav er egentlig et krav om at Norge skal beholde krigsprofitten sjøl.
En ting er uenigheten om våpenstøtte, men kravet om også å kutte humanitær internasjonal støtte, er jo av den typen vi ellers mest vant til å høre fra høyresida.
2) I Norge er staten søkkrik, så her er det ikke mangel på penger som står i veien for å opprettholde og styrke velferdsstaten. I mange europeiske land er selvfølgelig situasjonen annerledes, og her er det vel verdt å lytte til Hanna Perekhoda fra den ukrainske venstreorganisasjonen Sotsialnyi Rukh (her på dansk fra Solidaritet, 15.mars 2025) :
«Hvem skal betale for Europas forsvar og bistand til Ukraina? Der er tre muligheder: – For det første kan man skære i finansieringen af nationale sociale systemer – det er farligt og forkert. Social usikkerhed styrker antidemokratiske populister og fascister.
– For det andet kunne skatterne øges for de superrige og virksomheder. Dette kræver dog koordinering for at forhindre kapitalflugt. Trumps annoncering af gyldne visaer til de superrige betyder, at han allerede forbereder sig på et sådant scenarie.
– Men der er en tredje løsning. Omkring 300 milliarder euro i russiske aktiver er blevet indefrosset. Disse kunne konfiskeres og bruges til at finansiere forsvaret af Ukraine og også til europæisk sikkerhed. Rusland ville således blive holdt ansvarlig for sine krigsforbrydelser, og forsvars- byrden ville ikke udelukkende blive placeret på de europæiske borgere.»
3) Det fins altså forsvarlige måter å øke bevilgningene til tannhelse, barnehager osv., men å sprøyte inn alle «Ukraina-midlene» i norsk økonomi isteden, ville føre til mer inflasjon og høyere rente.
4) FOR setter altså velferd opp imot støtte til Ukraina, og til eget forsvar, men har så langt i svært liten grad utformet noen velferdspolitikk – dvs. formulering av hva som trengs – og hvordan det skal oppnås. Det er rart om noen skulle stemme på dem for å styrke velferdsstaten eller for å bekjempe Forskjells-Norge.
«FOR» – ET TVERRPOLITISK PARTI?
Mange partiprosjekter har startet lovende på grunnlag av saker som har vært i vinden, men har forvitret på grunn av store sprik i meninger og ambisjoner.
Det er ganske symptomatisk for rotet vi kjenner fra slike partier, når professor Glenn Disen [flittig bidragsyter og «kilde» for Russia Today»] lar ser nominere som førstekandidat og trekkplaster for partiet i Akershus fylke, men så plutselig vil trekke seg – uten å vite at dette er ulovlig.
De siste ukene er det blitt klart at også FOR favner folk med svært sprikende ideologi og politikk. Spørsmålet er om det mulig å holde et slikt parti samlet og handlingsdyktig over tid. Glenn Diesen som etter alt å dømme blir stående på lista mot sin vilje, sier f.eks. at han regner seg på høyresida i økonomisk politikk og er tilhenger av kapitalismen. Han har tidligere støtta partiet Konservativt (et kristenfundamentalistisk parti), og ser Orbans Ungarn som et positivt eksempel. (Intervju i Klassekampen 24.05.25).
Partileder Leraand framstår på sin side på sett og vis med en ultraradikal argumentasjon i spørsmålet om krig og fred, bygd på en (etter min mening malplassert) parallelføring av situasjonen i dag med den før under den 1. verdenskrig.
Men etter at landsmøtet i FOR valgte å fristille kandidatene sine i verdispørsmål, så definerer også Leraand seg som verdikonservativ. Hun er kritisk til det hun kaller «Pride-ideologien», og hun er spesielt skeptisk kampen for transkjønnedes rettigheter. Da hun blei intervjuet av Ole Asbjørn Ness i podcasten til reaksjonære iNyheter (Red. Helge Lurås), sa hun i tillegg at hun støtter mange av Trumps anti- liberale tiltak i USA.
I rapportene fra landsmøtet framgår det at et forslag om å kutte formuesskatten fikk en god del stemmer, så der var det også høyreorienterte. Men det virket likevel som om noen av de hardeste diskusjonene på landsmøtet var mellom veteraner fra AKP [et nedlagt maoistparti og en viktig bidragsyter til danning av Rødt] og veteraner fra Rødt, bl.a. om organisasjonsdemokrati, pengestøtten fra mangemillionæren med firma i Russland (Atle Berge) og motsetningen mellom sentrum og distrikt.
Blant delegatene var talsmann for KPML [Kommunistisk Plattform marxist-leninistene], Dagbjørn Skipnes. Det er nærliggende å tenke en strategisk vurdering ligger bak – når det gis rikelig med ros av dette nye «villskuddet» (FOR) i KPMLs presseorgan, det til vanlig så prinsippfaste og «strenge» Revolusjon. «Fred og Rettferdighet er noe av det viktigste som har skjedd i norsk politikk på mange tiår.» (Revolusjon 26.05.25). Leerand og co. framstiller de ideologiske uenighetene som en fordel: «Jeg tror denne rausheten i å la folk ha ulike meninger om de ikke- sentrale spørsmålene er vår styrke. Det betyr at du ikke trenger å ha verken lest Kapitalen av Karl Marx for å kvalifisere til medlemskap, ei heller gå på linje i en Pride-ideolog», skriver hun på FB.
I frontorganisasjoner er det vanligvis fornuftig å konsentrere seg om de viktigste kampsakene, og bygge brei enighet om disse, men for et parti som vil vokse ut over spedbarnstadiet, og en maktesløs posisjon, så vil en måtte ta stilling i en rekke spørsmål, og ikke bare de som en selv definerer som de aller viktigste.
«FOR» OG HAMAS.
FOR er ikke motstandere av all våpenbruk, og ikke imot å støtte enhver krigførende part, hvis noen skulle tro det. Det synes jeg i utgangspunktet er bra. Før jeg begynte å solidarisere meg med motstandsbevegelsen i Vietnam var jeg sjøl pasifist, og jeg mener fortsatt det er viktig å utvikle og skolere seg i ikke-voldelige kampmetoder, og se etter diplomatiske løsninger på konflikter. Men jeg lærte at folkekrig var nødvendig når det f.eks. ikke overbeviste overgriperen at buddhistiske munker tente på seg sjøl i protest.
I Vietnam var våpen faktisk nødvendig på veien til rettferdig fred. Jeg er derimot ikke tilhenger av terror og terroristiske metoder, sjøl ikke rettet mot overgrep og undertrykking.
Derfor er jeg heller ikke enig med FOR-leder Marielle Leraand når hun retter skarp kritikk mot Rødt og andre, for å ha kritiserte terroraksjonen til Hamas den 7. oktober 2023. På egen FB-side skreiv hun den 10. mai: «I motsetning til ALLE partiene som i dag sitter på Stortinget så har FOR aldri fordømt Hamas for deres selvforsvaraksjon 7.oktober 2023… ALLE partiene på Stortinget, inkludert SV, Rødt og Mdg [Miljøpartiet de grønne] var ute og fordømte Hamas…
Ingen analyse av at motstandskampen til en urbefolkning fratatt alt, underlagt vår tids nazisme, selvfølgelig har all rett til å bruke alle midler de har for å frigjøre seg. Og; det viktigste; denne militære kampen var det eneste håpet de hadde til at vår del av verden skulle våkne og SE dem!.. For husk; vi ble ikke kvitt Hitler og Nazi-Tyskland med plakater og slagord. 7 millioner sovjetiske soldater ofret livene sine i kampen. 300 000 amerikanere. 3300 norske soldater. Dette er også årsaken til at jeg aldri kan bli pasifist.»
Leerand har rett i at imperialistisk undertrykking avler motstand, og at det er forklaringen på at rettferdig motstandskamp også tar væpnede former. Spørsmålet er om alle dem som søker seg til «fredspartiet» er klar over væpna motstand er partiets standpunkt, og om de er enige i det?
Å anerkjenne retten til væpna motstandskamp betyr ikke at alle metoder er legitime. For å ta det mest åpenbare: Det er f.eks. aldri legitimt å kidnappe barn.
Jeg mener det var riktig å kritisere HAMAS-aksjonene rett etter den 7. oktober, også for oss som veit at Israel driver kolonialisme, folkemord, barnedrap, og slett ikke forsvarer seg – og som er tilhenger av palestinsk frigjøring.
«FOR» OM FORSVAR, KRIGSHISSING OG FRED.
Det norske militæret har i lange tider vært innrettet på deltakelse i vestlige krigsoperasjoner «out of Area», samtidig som evnen til å forsvare landet systematisk er blitt bygd ned. Alt er gjort avhengig av en sikkerhetsgaranti fra USA, som Trump har fått stadig flere til å forstå at er en illusjon. Det er både bortkasta og farlig å fortsette å satse alt på dette «kortet». Rødt mener derfor det trengs å brukes mer penger på et reelt forsvar, og at Norge bør gå ut av NATO. Strengt tatt vet vi ikke om FOR vil at Norge skal ha noe forsvar i det hele tatt, og hvordan dette i så fall bør se ut, (noen som vet?), men;
en NATO-motstand som bygger på at landet ikke kan eller bør forsvares, vil selvfølgelig aldri ha noen sjanse til å vinne fram blant folk. Derfor vil heller ikke en strategi som bygger på at en ikke skal bevilge noe til forsvaret før Norge er ute av NATO, kunne føre fram.
Når det er sagt er det ikke vanskelig å innrømme at det er noen dilemmaer i vår strategi. Det blir en kamp for at bevilgninger skal gjøre oss mer uavhengig av USA. Om de dominerende partiene styrker avhengigheten av USA, kan jeg ikke forstå annet enn at forsvarsforliket før eller siden vil måtte sprekke.
Fra FOR-tilhengere beskyldes Rødt (og andre) for å være krigshissere, særlig på grunn av vår kritikk av russisk krigføring. Nå er det ikke slik at vi tror at det er noen fare for ensidig russisk angrep på Norge innen overskuelig framtid.
Sjøl om rivaliseringa om globalt hegemoni i dag først og fremst står mellom USA og Kina, og at det er mellom dem det er størst fare for storkrig.
Vi kan likevel ikke se bort fra at forholdet mellom USA og Russland kan utvikle seg slik at det truer norsk sikkerhet. De amerikanske basene på norsk jord svekker sikkerheten. Derfor igjen: Det trengs et uavhengig nasjonalt forsvar.
ER «FOR» DE VIRKELIGE «KRIGSHYSTERIKERNE»?
Etter det særs vellykkede ukrainske drone-angrepet på strategiske russiske bombefly, har FOR og andre som støtter Russland vært lynraske til å utvikle en argumentasjon om at dette truer verdensfreden. Listekandidat for FOR i Finnmark, Svein Lund, argumenterer (på FB) for at drone-angrepet betyr at den 3. verdenskrig allerede kan være i gang!