Dette er en tale Li Andersson, representant for finske Venstrealliansen i Eurpaparlamentet, holdt på årsmøtet til den danske Enhedslisten (Rødgrønn Allianse) i mai 2025. Talen har tidligere vært publisert i Solidaritet
Kjære venner og kamerater.
Takk for muligheten til å snakke her om dette viktige temaet.
Russlands fullskalakrig i Ukraina, gjenvalget av Donald Trump og framveksten av det ekstreme høyre rundt om i verden har medført store endringer i global politikk, globale maktforhold og global sikkerhet. Dette er endringer som vi på venstresida også er tvunget til å reagere på og ta hensyn til i våre analyser av utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Dette er ikke alltid en enkel oppgave. Det ligger i venstresidas DNA å motsette seg militarisering, å snakke om fred i stedet for krig, og å forstå sikkerhet som et bredt fenomen som også tar for seg farene ved miljøkatastrofer og sosialpolitikkens rolle i å skape varig sikkerhet.
Men den nåværende situasjonen krever mer av oss. Å bare si at vi er imot krig og et samfunn bygget rundt det militærindustrielle komplekset, overser den ideologiske dimensjonen av det som skjer i verden akkurat nå. Det overser det viktige skiftet som har funnet sted globalt: det klare skiftet mot sterkere autoritære supermakter. På grunn av dette skiftet er det behov for et progressivt alternativ.
«Krig» har en ideologi; «krig» startes av folk som har et navn, som bor på et bestemt sted, men viktigst av alt, som har en klar politikk. Autoritære høyreorienterte ledere som Putin og Netanyahu er villige til å bruke konvensjonell krigføring, undertrykkelse og til og med folkemord for å fremme sine egne politiske mål.
Framveksten av autoritære supermakter utgjør for tida den største trusselen mot fred og stabilitet rundt om i verden – spesielt når den ledsages av en svekkelse av respekten for folkeretten og dens institusjoner.
Den autoritære høyresida angriper grunnleggende rettigheter
Kjære venner.
Den autoritære høyresida angriper friheten og de grunnleggende rettighetene til individer og grupper i deres egne land, samt andre staters frihet og uavhengighet. Når fascisme angriper, må man forsvare sin egen frihet og andres. Noen ganger gjøres dette ved å gripe til våpen.
Derfor er det viktig at venstresida bruker de riktige ordene for å beskrive hva som skjer og hva vi står overfor. I stedet for å posisjonere oss mot «våpen», må vi forsvare frihet, demokrati, pluralisme og menneskerettigheter. Vi motsetter oss den imperialistiske autoritære høyresida, og det vi må utvikle er en utenrikspolitikk basert på motstand mot nyfascisme og autoritarisme. En antifascistisk utenrikspolitikk.
Den liberale høyresida gjorde feilen å lukke øynene for autoritarismen så lenge den var retta mot sårbare grupper. Putins autokrati var ikke et problem for høyresida så lenge det bare manifesterte seg i undertrykking av landets egne minoriteter og begrensning av opposisjonens frihet.
I tilfellet Putin og Russland har vi sett ei utvikling som er typisk for systemer som blir totalitære: først rettes repressive tiltak mot allerede sårbare grupper. Steg for steg innskrenkes den politiske friheten til alle som er uenige i regjeringas politikk. I dag finnes det ingen politisk frihet i Russland. I 2022 førte denne ideologien til en imperialistisk utenrikspolitikk i form av en storstilt angrepskrig i Ukraina.
USA har langt sterkere demokratiske strukturer og tradisjoner enn Russland og Kina, men det endrer ikke det faktum at Donald Trump også representerer en autoritær ideologi og at rettsstatsprinsippet er trua i USA. Dette er tydelig i måten Trump-administrasjonen har angrepet minoritetsgrupper som transpersoner og innvandrere.
Dette er også tydelig i forsøkene på å begrense ytringsfriheten ved universiteter og i Trumps forsøk på å frata føderale ansatte retten til kollektive forhandlinger, samt i en rekke uttalelser angående Grønland, Panamakanalen og Ukraina. Enkeltpersoner i Trump-administrasjonen, som Elon Musk og JD Vance, har gjentatte ganger uttrykt sin klare støtte til Europas ytre høyre, som Vox i Spania, RN i Frankrike og AfD i Tyskland.
I Trumps tilfelle ser vi at høyreorienterte ledere ikke klarer å reagere på autoritarisme. Fram til nå har strategien overfor Trump vært tilpasning, fordi «det er det eneste som fungerer». Samtidig sies det at Putin bare forstår makt. Når det gjelder USA, er mange forberedt på å tilpasse seg en president som åpent støtter ytre høyre og viser forakt for demokrati og menneskerettigheter. Det ville være bemerkelsesverdig om vi tok samme tilnærming til et annet land eller en annen autoritær leder.
Denne utviklinga styrker også ledere andre steder i verden som representerer lignende ideologier. Netanyahu begår folkemord i Gaza foran øynene på den vestlige verden. Erdogan har intensivert sine angrep på opposisjonen og journalister i Tyrkia. I Ungarn har Orbán nettopp foreslått ny lovgivning i parlamentet som vil gjøre det mulig å undertrykke det som er igjen av uavhengige medier, opposisjonen og sivilsamfunnet.
Vi må ha en troverdig forsvarspolitikk.
Kjære venner.
Taushet og overgivelse kan ikke være svaret. Det vil ikke stoppe utviklinga vi ser i Russland. Å forberede seg på krig er heller ikke svaret, og det er heller ikke en generell avvisning av våpen.
Det er behov for en bredere forståelse av hvordan internasjonal politikk og forsvarspolitikk kan styrke strukturer og politisk samarbeid som fremmer stabilitet, demokrati og folkerett – samtidig som man tar trusselen fra autoritære ledere og fascismens tilbakekomst på alvor.
Om ikke annet, bør følgende fire prinsipper tjene som utgangspunkt for en antifascistisk utenriks- og sikkerhetspolitikk:
1.Tilstrekkelig forsvarskapasitet.
I en situasjon der autoritære ledere som Putin er forberedt på å bruke makt og konvensjonell krigføring, kan vi ikke bare svare at vi er imot militarisering. Når fascismen tyr til våpen, er det nødvendig å kunne forsvare seg sjøl. Å styrke Europa krever å bygge opp tilstrekkelige forsvarskapasiteter.
Det er ingenting ikke-venstreorientert med dette; tvert imot var tilstrekkelig nasjonalt forsvar lenge den finske venstresidas alternativ til militærallianser og NATO-medlemskap. Prinsippet gjelder fortsatt: en tilstrekkelig sterk forsvarskapasitet gjør et angrep vanskeligere, men det betyr ikke at denne skal brukes til å angripe andre eller til militære operasjoner i utlandet.
Samtidig er det tydelig at høyresida prøver å utnytte den nåværende internasjonale situasjonen til å bevæpne seg til et nivå langt utover det som er nødvendig. Krav om å bruke mer enn 3 prosent av BNP på forsvar, eller at EU skal investere 800 milliarder euro, er så overdrevne at det er risiko for massive kutt på områder som klima, sosial sikkerhet og tjenester.
Sjøl om det er viktig å avvise slike krav, er det også viktig å ikke kategorisk avvise forsvarsutgifter. Og når det investeres i forsvar, bør de brukes som en drivkraft for å styrke europeisk industripolitikk.
Den finske venstresida har avvist målet om å ende opp på et bestemt nivå av BNP. Vi har sagt at vi er villige til å diskutere og akseptere konkrete investeringer fortløpende – hvis investeringen er nødvendig for å sikre tilstrekkelig forsvarskapasitet.
Dette betyr også at utgiftsnivået kan endre seg avhengig av situasjonen. I beste fall kan sammenslåing av ressurser og økt europeisk forsvarssamarbeid frigjøre midler til andre formål, ettersom ikke alle medlemsstater trenger å ha det samme utstyret.
2.Styrking av folkeretten
En av de mest bekymringsfulle utviklingene i vår tid er svekkinga av respekten for folkeretten i ei tid hvor autoritarisme er på frammarsj. EU-landene og Vesten generelt bærer et stort ansvar for denne utviklinga fordi vi har mangla evne og vilje til å forsvare grunnleggende regler i folkeretten når det gjelder folkemordet i Gaza.
Til tross for en arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen har den israelske statsministeren kunnet reise til EU-land. Finland har vedtatt en lov om å stenge vår østlige grense, noe som er i strid med internasjonale menneskerettighetsavtaler og EU-lovgivning, og trekker seg nå fra Ottawa-traktaten som forbyr antipersonellminer. Den danske regjeringa kritiserte nylig Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Alle disse uttalelsene og handlingene bidrar til å svekke en multilateral og regelbasert orden.
For å motvirke denne utviklinga trenger vi en ny internasjonal koalisjon av land som bevisst arbeider for å styrke folkerettens strukturer. Vi må presse på for reform av FN-systemet, legge vekt på respekt for eksisterende lovgivning, og benytte oss av og aktivt delta i eksisterende institusjoner.
Og framfor alt trenger vi konsekvent handling i stedet for dobbeltmoral.
3.Å bygge nye allianser med det globale sør
Vestens dobbeltmoral har også ført til et dypere skille mellom det globale nord og det globale sør i ei tid hvor det er behov for et bredt internasjonalt alternativ til høyreekstrem politikk.
Denne trenden forverres ytterligere av at flere vestlige land samtidig har beslutta å kutte drastisk i utviklingssamarbeidsmidlene. Mer enn noen gang før trenger vi et omfattende samarbeid hvis vi skal tilpasse oss og reagere på miljøkriser.
Nye allianser, initiativer og fellesprosjekter må etableres rundt problemstillinger som global migrasjon, global handelspolitikk, løsninger på miljøkriser og ny teknologi som kan bidra til å lukke gapet. Ellers risikerer vi å miste sympati fra det globale sør til autoritære aktører som er villige til å investere i og forsvare juridiske rettigheter i land vi har forsømt.
4. Et program for å styrke autonomien
I en sammenkobla verden kan og bør vi ikke kutte alle bånd og handel med stormakter. Vi bør imidlertid ikke ha kritiske avhengigheter av land hvis ledere åpent støtter høyreekstreme eller ikke respekterer menings- og ytringsfrihet.
Europa må derfor bygge sin egen sikkerhetsarkitektur som ikke er avhengig av USA. EU må også bygge en energiforsyning som ikke er avhengig av Russland og USA. Uavhengighet er imidlertid ikke mulig uten en kursendring i den økonomiske politikken.
Hvis det ikke er mulig å investere tungt i energiomstilling og infrastruktur, alternative varmesystemer og nullutslippstransport, vil det ikke være mulig å overvinne våre avhengigheter.