Pubisert på nettsida til Sotsialnyi Rukh 26.juni 2025 Av Oleksander Kyselov, styremedlem i Sotsialniy Rukh.
Nå som Ukraina går inn i sitt fjerde år med å stå imot russisk aggresjon, er erfaringene til ukrainske venstreorienterte aktivister ikke bare et vitnesbyrd om overlevelse, men også en advarsel. Basert på en tale holdt på kongressen til Danmarks Rød-Grønne Allianse (Enhedslisten), reflekterer denne teksten over krigens harde lærdommer: solidaritet, organisering, sikkerhet og politisk relevans i krisetider. Den argumenterer for at den europeiske venstresida må revurdere sin tilnærming til forsvar og demokrati, ikke når det allerede er for seint, men nå, mens den fortsatt kan.(Denne versjonen er noe forkorta. Oversetters merknad))
Den ukrainske venstresida i krig
Situasjonen til den ukrainske venstresida har alltid vært vanskelig, og krigen har ikke gjort den enklere. Samarbeidet vårt med Enhedslisten og Alternativet gjennom det Danske Instituttet for Partier og Demokrati har hjulpet oss med å overleve i det endra miljøet, prøve nye tilnærminger og nå nye målgrupper blant fagforeningsaktivister og sivilsamfunnet.
Grunnlaget for en organisasjon født ut av ei aktivistgruppe var imidlertid ofte uformelt: avtaler var basert på personlig tillit og stilltiende forståelser. Krig knuste dette. Stadig flere av våre aktivister eller deres nærmeste er i hæren, noen ganger innkalt og sendt avgårde på én dags varsel. Nye medlemmer ankommer, men uten skikkelig politisk trening og veiledning føler de seg ofte forvirra. Det har blitt vanskeligere å holde diskusjoner eller kollektivt forme strategien vår. Innsatsen er høy; atmosfæren er anspent, forventningene til oss er store, men våre fysiske og mentale ressurser er begrensa. Samtidig begrenser unntakstilstanden sterkt de formene for handling venstresida tradisjonelt er avhengig av: det er ingen store gateprotester, kampanjer eller valg.
Jeg sier ikke dette for å be om deres støtte, sjøl om den fortsatt er viktig, men for å understreke: når krigen kommer, vil dere bære med dere alle organisatoriske svakheter dere har. Hvis dere kan endre og styrke strukturene deres, gjør det før de vanskelige tidene kommer.
Krigens sivile kostnader
Uansett hva våre interne problemer er, blekner de sammenligna med hva vi står overfor som land. Daglige missil- og droneangrep har blitt en rutine etter mer enn 1200 dager med krig. Ingen er overraska lenger – folk bare blar seg gjennom slike nyheter. Framtida føles uklar. Apati sprer seg. Mange trekker seg tilbake og søker individuelle måter å overleve eller flykte på.
Ukraina i dag er et land prega av kontraster. Det finnes utallige eksempler på innovasjon, gjennombrudd, sjølorganisering og grasrotsamarbeid. Men det finnes også en mangel på koordinering som gjør det vanskelig å skalere opp tiltak; det er fremmedgjøring, demotivasjon og skepsis – særlig når ofre brukes til å kompensere for manglende forberedelser, kaos eller inkompetanse.
Russland stiller spørsmål ved vår identitet, – vår rett til å eksistere. På den annen side fortsetter regjeringa, media og den liberal-nasjonalistiske intelligentsiaen å diktere oss hvem den «riktige» ukraineren er, hvordan vi må snakke og hva vi bør tro på.
Det er vanskelig å ikke føle seg hjelpeløs, og det er da usynligheten til venstresida, som ikke hadde forutsett situasjonen, og som ikke hadde forberedt seg, slår hardt til. I dag må vi altfor ofte stole på involvering fra dere i utlandet for å kunne heve kritiske stemmer. I et land i krig er det lett å avfeie dissens som å komme fra «nasjonens forrædere» eller «Kreml-agenter». Kritikk kan være ulovlig; motstand kan være farlig. Så deres støtte er viktig, men vil dere ha noen å henvende dere til hvis det verste skjer i deres eget land?
En annen bitter lærdom fra krigen er at det alltid er sivile som lider mest. Ikke bare som følge av bevisst terror eller som «utilsikta skade» i jakten på større militært mål, men også fordi ingen bryr seg når de havner i kryssilden. Etterretningen kan være feil, jammere kan forstyrre banen, utstyr kan svikte, og selv vrakdeler fra nedskutte droner eller raketter faller til slutt ned et sted. Da blir sivile hjem eller busser utilsikta mål.
Men når bombene faller og fiendens soldater kommer, vet ikke sivile hva de skal gjøre og har ingen steder å dra. Et vedvarende problem er at mange nekter å evakuere sjøl når nabolagene deres er delvis ødelagte. Usikkerheten ved å dra virker enda verre, fordi de ikke tror at de vil bli tatt vare på et annet sted. Det er virkelig skremmende å se.
Sivile arbeidere, som sykepleiere på sykehus i frontlinja og ansatte i kritisk infrastruktur som vedlikeholder vitale systemer under angrep, jobber ofte med doble skift, men får knapt betalt noen hundre euro i måneden. Likevel forventes det at de skal holde ut uten å klage fordi «i krigstid har man andre prioriteringer». Og hva kan de si når økonomien er knust, og budsjett-utgiftene våre er avhengige av utenlandsk bistand?
Også hæren består av tidligere sivile, hvorav de fleste ikke er født for krig, aldri drømte om den eller har øvd for den. Mange hadde ikke skikkelig trening og ble hasta til fronten fordi det i krig aldri er nok tid. Mange er utmatta og har kjempa i tre år på rad i underbemanna militære enheter, uten rotasjon eller permisjon, fordi reservene våre er utilstrekkelige. For ikke å snakke om hvordan ammunisjons-mangel, ofte forårsaka av politisk uro «på toppene» rundt om i verden, påvirker sjansene deres for å overleve.
Det jeg prøver å si er at det koster å ikke være forberedt, spesielt for de som ikke har noe med krigen å gjøre. Vennligst vurder dette. Vi skylder disse uskyldige det, vi skylder oss sjøl å ta dette på alvor før det er for seint, -ikke etter.
Tospors-politikken som Enhedslisten vedtok i 2023 om å kombinere militær og diplomatisk støtte har vist seg å være klok. I dag er Ukraina tvunget til å forhandle med Russland. Ukraina ber om våpenhvile, men Russland viser ingen interesse for noe annet enn vår kapitulasjon og fullstendig underkastelse, og sjøl det uten noen garanti for at de ikke på et tidspunkt vil kreve enda mer. Hadde diplomati vært vårt eneste politiske alternativ, ville vi allerede ha falt.
Men verst av alt er at vi til slutt fortsatt har svært lite å kontre med hvis vi blir tvunget opp i et hjørne. Vår overlevelse i dag avhenger av ekstern finansiering for å holde økonomien flytende, levering av militære forsyninger til rett tid, fra artillerigranater til luftforsvarssystemer, tilgang til satellittbasert etterretning og kommunikasjonsnettverk som Starlink, og import av nøkkelkomponenter og ressurser for innenlandsk produksjon. Ingenting av dette kommer uten betingelser.
Denne svakheten er en direkte konsekvens av flere tiår med nyliberal politikk: innstramminger, privatisering og de-industrialisering. Dette er den samme politikken som mange eliter i Europa fortsatt fører
.
Leksjoner om sikkerhet for venstresida
Når du diskuterer forsvar og sikkerhet, -ikke ta det lett på. Ikke gjenta våre feil. Vi trodde ikke på muligheten for krig, verken i 2014 eller i 2022. Vi håpet og etterlyste dialog, slik mesteparten av samfunnet vårt, bortsett fra noen marginale grupper. Men krigen kom, og vi ble tatt totalt uforberedt, om ikke fullstendig diskreditert, fordi posisjonene vi hadde forsvart viste seg å være ubrukelige eller skadelige i den nye virkeligheten.
Man kan ikke bekjempe fascismen med åpne armer og blomster. Venstresida står nå overfor ei historisk utfordring. Å møte denne utfordringa krever mer enn å finne de gode ordene som varmer hjertene våre. Det krever å tilby troverdige svar som kan bygge flertall.
Jeg vet at mange av dere kanskje er skeptiske til EU, og ofte med god grunn. Mange av dens feil ble tydelig skissert av Per Clausen. Men ikke gi opp et samla Europa før dere har uttømt alle muligheter. Sjøl om dere kan klare dere bedre uten, kan EU-medlemskap være det eneste alternativet for Ukraina for å unngå å bli stående aleine. Riktignok dominerer høyresida EU-institusjonene i dag og har ingen planer om å implementere en progressiv agenda, men offentlig press, krisa i seg sjøl og de stadig mer omfattende truslene vi alle står overfor kan endre balansen.
Etablissementet er forvirra og skremt av populistene innenfra, av USA og Russland utenfra. Sjøl om de bruker militant retorikk bare for å opprettholde kontroll, -gjør dem til gisler for sine egne ord og tving dem til å handle etter dem. Sikkerhet handler ikke bare om penger brukt på våpen, sjøl om man trenger våpen og ammunisjon. Men man trenger også robust offentlig infrastruktur og tjenester for å opprettholde en forsvarsinnsats. Og det er like viktig at folk er villige til å tåle risiko, fordi det de kjemper for tilhører dem.
Ikke bli fanga i falske dilemmaer om «velferd kontra sikkerhet». Toppen av omfordelingspolitikk og sosial likhet kom under den kalde krigen, da militærutgiftene var langt høyere enn de er i dag. Elitene ga innrømmelser fordi de følte seg trua av intern undergraving og ekstern aggresjon. Så få dem til å handle i dag, ikke på grunn av velvilje; for de har ingen, men på grunn av sine grådige interesser. Husk at kommunistpartienes innflytelse i etterkrigstidas Europa var bygget på deres rolle i den væpna motstanden mot fascismen. Enda tidligere, i føydaltida, vant laug i Brussel, datidas fagforeninger, privilegier nettopp fordi deres deltakelse var avgjørende for byens forsvar. Lærdommen gjelder fortsatt: bruk krisetider til å organisere og kreve endring. Dikter dine vilkår. Ikke la elitene slippe unna. Når de trenger oss, la dem betale prisen!
Tida er nå
Framfor alt, gjør alt dere har i deres makt for å forhindre krig. Men husk at det verste tidspunktet å forberede seg på er etter at krigen allerede har begynt. Det verste tidspunktet å forsvare demokratiet er etter at det har kollapset. Dere har fortsatt tid. Jeg håper dere ikke vil vente.
Oleksandr Kyselov, styremedlem i Sotsialnyi Rukh