Publisert på nettstedet Europe Solidaire Sans Frontières, 24. juni 2025,av CHMELIUK Karina , blir intervjuet av Patrik LE TRÉHONDAT Patrick
«Krim vil forbli russisk.» Kremls dom har blitt gjentatt fra Paris til Washington og blitt understøtta der. De mektige har bestemt seg. Dette markerer slutten på enhver framtid for folket på Krim. Imidlertid har makthaverne i sine autoritære beregninger, som vanlig, oversett én avgjørende faktor: folkets vilje. Karyna Chmeliuk, som er født og oppvokst på Krim, snakker med oss om den folkelige motstanden på Krim, som nekter å akseptere den dystre skjebnen som makthaverne har tildelt dem. Hun ser også tilbake på den lange demokratiske tradisjonen til det tatariske folket.
Patrick Le Tréhondat: Karyna, kan du presentere deg sjøl?
Karyna Chmeliuk: Jeg er Karyna Chmeliuk, født og oppvokst i Simferopol, hovedstaden på Krim. Etter at jeg var ferdig med videregående skole, bestemte jeg meg for å begynne på et universitet i Kyiv på grunn av mitt pro-ukrainske standpunkt. I 2022 dro jeg til Krim, der foreldrene mine fortsatt bor, i vinterferien og ble sittende fast da fullskala-krigen starta. Da jeg forsøkte å komme meg til Kyiv i 2023 via Russland, Tyrkia og Moldova, ble jeg arrestert på flyplassen i Chisinau. Men jeg ble løslatt fire dager seinere, uten etterspill, ved hjelp fra Priama Diia (Direkte Aksjon), en uavhengig studentforening.
Hva er den nåværende situasjonen på Krim?
Okkupantene ødela praktisk talt all samfunnsaktivitet, for ikke ¨snakke om representativt demokrati. Det finnes ingen ytringsfrihet. Mange som støtta Ukraina reiste, og mange av dem som ble værende er redde for å uttrykke meningene sine. Russland mobiliserte, i strid med internasjonal humanitærrett, folk til krigen i Ukraina. Det er imidlertid fortsatt håp, ettersom det finnes mange gode mennesker som kan overtales til å delta i organisering nedenfra og opp, i samfunnsinitiativer og til å hjelpe hverandre.
Hvilke former for motstand mot russisk imperialisme finnes, og hvilke sosiale aktørene er involvert?
Det finnes medlemmer av motstandsbevegelsen frea ulik etniske bakgrunn: ukrainere, krimtatarere, russere og andre. Etnisitet spiller ikke en stor rolle her, snarere politisk og moralsk posisjon. Noen er involvert i handlinger som å dele ut klistremerker eller løpesedler, male graffiti, sette fyr på rekrutteringskontorer eller andre militære eiendeler. Noen jobber sammen med den ukrainske etterretningstjenesten. Dessuten er det å eksistere på Krim som en person som støtter frihet, fellesskap og fred i seg sjøl en del av motstandsbevegelsen. Så lenge det finnes slike mennesker, har ikke okkupantene vunnet helt.
Krim og tatarene har en lang historie med demokrati. Kan du fortelle oss om den?
Jeg er egentlig ingen ekspert på krimtatarisk historie, men jeg kan si at krimtatarene har demokratiske tradisjoner. Krimkhanatet, som eksisterte fra det 15. til det 18. århundre , var et monarki under Det osmanske rikets overherredømme, men det hadde noen elementer av representativt styresett. Kurultai var en tradisjonell forsamling av adelsmenn (beys), religiøse ledere og stammehøvdinger (mirzas), som spilte en vesentlig rolle i politiske beslutninger, inkludert ved valget av khanen. Det var ansvarlig for å forvalte intern styring og utenrikssaker, og kunne til og med avsette khanen, noe som viste proto-parlamentariske trekk forankra i tyrkiske og mongolske tradisjoner med kollektiv beslutningstaking.
Krimtatarene opprettholdt på et visst nivå desentraliserte og samfunnsbaserte styringssystemer gjennom Mahalla-råd: lokale sjølstyrende organer i landsbyer og bydeler. Disse rådene håndterte tvisteløsning, veldedighet og utdanning. Sedvanerett (adat) eksisterte side om side med islamsk lov (sharia), noe som viser en fleksibel, fellesskapsdrevet rettskultur.
Etter revolusjonen i 1917 erklærte Krim-tatarene Folkerepublikken Krim, med base i Bakhchisarai. Det var den første sekulære muslimske demokratiske republikken i verden, med allmenn stemmerett (inkludert kvinner), borgerrettigheter og en parlamentarisk struktur.
Etter massedeportasjonen av Krim-tatarene i 1944 etablerte de nasjonale råd og uformelle forsamlinger i eksil (for det meste i Usbekistan), drev undergrunns-skoler, bevarte språk og kultur, og praktiserte kollektive underskriftslister for konkrete spørsmål og hadde et generelt samfunnsengasjement. Metodene deres var ofte grasrot- og fellesskapssdrevne, noe som viste en robust tradisjon for direkte demokrati under ekstrem undertrykkelse.
Etter at de kom tilbake til Krim, danna Krim-tatarene Mejlis for det krimtatariske folket, et folkevalgt representasjonsorgan for å forsvare deres rettigheter og koordinere det nasjonale livet. Kurultai, gjenopplivet som en nasjonal kongress, velger medlemmer til Mejlis. Det fungerer i dag som et eksilparlament, siden Russland forbød Mejlis etter å ha okkupert Krim i 2014.
Hvilke former for sjølorganisering finnes på Krim i dag?
Politisk sjølorganisering på Krim er nå ganske vanskelig og farlig, så det involverer ikke en stor del av befolkninga. Sjølorganisering kan imidlertid ikke bare være politisk. Den kan sikte på å løse problemer på det laveste lokale nivået. For eksempel er mange krimboere involvert i sjølorganisering på leilighetsbygg-nivå: de deltar i diskusjoner i gruppechatter, løser felles problemer i fellesskap og håndterer hverdagslige saker i lokalsamfunnene sine. En slik form for sjølorganisering kan vokse til å sette større mål og bli et grunnlag for grasrotinitiativer.
I fjor forsøkte den ukrainske regjeringa å legge ned Taurida-universitetet, et universitet på Krim som hadde flykta til Kyiv for å bevare tatarisk kultur og har slått seg sammen med et annet universitet. Hva er situasjonen i dag?
Denne saken ble utsatt til 2025 på grunn av protester fra studenter, professorer og administrasjonen ved Taurida-universitetet. Så i år må vi sannsynligvis motstå forsøkene på å slå det sammen igjen.
Du holdt nylig et foredrag der du snakka om kraften folkebevegelser har for å løse problemer der staten og bedrifter er maktesløse eller uvillige til å løse samfunnsproblemer. Kan du fortelle oss mer om dette?
Vi utvikler en plattform og verktøy for innbyggere på Krim for å forenkle sjølorganisering og motstand. Dette inkluderer å lage tydelige veiledninger for hvordan man kan bli med i bevegelsen, hjelpe folk med å finne ressurser, få kontakt med andre og iverksette tiltak på en trygg og effektiv måte. Vi bygger et desentralisert nettverk: fleksibelt, anonymt og robust. Alle kan bidra i sitt eget tempo og på det risikonivået de finner passende. I stedet for et enkelt kommandosenter støtter vi autonome celler og individer som deler felles verdier og mål, men som opererer uavhengig. Denne modellen senker inngangsbarrieren for samfunnsengasjement og motstand. Enten det gjelder å organisere et nabolagsinitiativ, spre informasjon eller støtte politiske fanger, kan folk bli med på måter som er meningsfulle og bærekraftige for dem.
Det finnes en politikk med å bosette russere på Krim. Det er en typisk kolonipolitikk. Hvordan ser du for deg framtida til Krim med denne okkupasjonen av nye «innbyggere»?
En slik politikk fjerner sjølsagt ytterligere alt ukrainsk eller krimtatarisk fra Krim. Hvis vi snakker om alternativene for den ukrainske regjeringa etter deokkupasjonen, ville et av alternativene være deportasjon av russerne som kom etter 2014 og derfor bor ulovlig på Krim. Vi kan imidlertid gi dem mulighetene til å få rett til å bli, hvis de oppfyller visse kriterier. Disse kriteriene kan omfatte å lære ukrainsk språk og historie.
Mer generelt, hvordan ser du på framtida til Krim?
Jeg tror at Krim vil bli deokkupert, før eller seinere. Kanskje ikke direkte militært eller gjennom folkelig revolusjon, men etter at regjeringa i Russland endres til en annen. Etter det vil Krims framtid og full reintegrering bli definert av tilstanden til grasrotorganisasjonene der. Vi kan og bør bygge strukturer nedenfra og opp på et nivå som omfatter hele Krim-halvøya nå, slik at de seinere vil være i stand til å styre Krim og sikre bred deltakelse og tillit fra lokalbefolkninga.